Kvase: Gud for visdom
Blant vikingenes guddommer var Tor den sterkeste, Frøya den vakreste, og Odin den smarteste – det er i alle fall slik det alltid har hett seg.
Men i virkeligheten var det ikke Odin som kunne skilte med det største intellektet.
Ifølge Den yngre edda var det guden Kvase som var «den viseste av alle».
Årsaken til Kvases enorme intelligens lå i måten han ble skapt på.
I begynnelsen kjempet to gudeslekter om herredømmet i verden – æsene og vanene.
Da partene omsider sluttet fred, ble det markert ved at de spyttet i et stort kar.
Av spyttet skapte de guden Kvase, som inneholdt essensen av alle gudene.
Dette gjorde ham til den viseste i hele Åsgard – det fantes ikke det spørsmål han ikke kunne besvare.
Kvases visdom ble til slutt hans undergang. De to dvergene Fjalar og Galar ble så misunnelige på guden at de inviterte ham hjem til seg og tok livet av ham.
Så blandet de blodet hans med honning i kjelen Odrøre, og dermed oppsto den såkalte skaldemjøden – av vikingene omtalt som «Kvases blod» – som ga dikterske evner.
Ifølge vikingene hadde de dyktigste skaldene «drukket» en tår av denne mjøden, og slik levde den mektige guden videre i dem og deres kunst.
Kvase ble drept av to dverger som brygget mjød på blodet hans.
Forsete: Gud for rettferdighet
På Onsøy utenfor Fredrikstad heter en av gårdene Forsetlund. Navnet på gården tyder på at guden Forsete ble tilbedt der.
Han var det guddommelige motstykket til vikingenes lagmann, som opptrådte som dommer på tinget og avgjorde folks stridsmål ut fra loven.
På samme måte avgjorde Forsete gudenes tvister når de oppsøkte hans sete i hallen Glitnir – med søyler av gull og et tak av sølv.
Eir: Gudinne for legekunst
Vikingene hadde god oversikt over legeplanter og hvordan de kunne brukes i medisin.
Men så hendte det at de trengte litt ekstra hjelp, og i slike situasjoner påkalte de gudinne Eir.
I eddaene fortelles det at hun holdt til på høyden Lyvjaberg («Helbredelsesberget»), og hun beskrives der som en «svært god lege».
Sannsynligvis var hun vikingenes viktigste gudinne for legekunst og helbredelse.
Enkelte forskere mener at gudinnen Eir i virkeligheten var en av Odins valkyrier, som brakte falne krigere fra slagmarken til Valhall.
Vidar: Gud for ungdommens styrke
Guden Vidar var så beundret at han på 900-tallet ble avbildet på et steinkors i den engelske byen Gosforth.
På korset ses han i kamp mot Fenrisulven like etter at den har drept hans far – gudekongen Odin.
Vidar bodde i landet Vide, der han red rundt og trente med spydet sitt.
Bortsett fra sin enorme styrke, som bare ble overgått av Tors, var Vidar best kjent for sin taushet.
Ifølge historikere henger det sammen med hans rolle som hevner: Vidar avsto fra å snakke til han hadde hevnet sin far under ragnarok.
Å avsverge ting var ikke unormalt i vikingtiden – for eksempel sverget skalden Gunnlaug i en saga at han ikke ville vise seg på Island igjen før han hadde besøkt tre jarler og tre konger.
Brage: Gud for skaldekunsten
Når en viking som hadde falt i krig ankom Odins festsal Valhall, kunne han være så heldig å bli tatt imot av Åsgards mest veltalende gud – Brage.
En slik ære var ikke alle forunt, og kildene tyder på at bare konger kunne forvente en så spesiell mottakelse.
I motsetning til de andre gudene har Brage muligens et menneskelig opphav.
Historikerne gjetter på at han stammer fra den norske skalden Brage Boddason (kalt Brage den gamle) fra 800-tallet.
Brage kom fra Vestlandet, og de tidligste skaldestrofene historikerne kjenner til, er skrevet av ham.
Hans dyktighet som skald betydde at han blant vikingene fikk status som gud for sitt håndverk etter at han var død.
Brages kone var Idunn, som med sine epler holdt gudene unge.
Skade: Gudinne for jakt og skiløp
Å ha en gudinne for jakt og skiløp var helt naturlig for vikingene.
I de fjellrike områdene av Skandinavia var ski nemlig et avgjørende transportmiddel.
Når snøen lå tykt over fjellene, var de lange, flate plankene av tre den enkleste måten å bevege seg fra sted til sted på.
Særlig når vikingene skulle ut på jakt var skiene avgjørende. Med dem kunne de raskt – og relativt lydløst – bevege seg gjennom skogene.
Her jaktet de blant annet på elg, villsvin og reinsdyr med pil og bue.
Vikingenes gudinne for skiløp og jakt – jotunkvinnen Skade – tok ifølge eddaene også skiene fatt når hun skulle ut og jakte ville dyr.
Skade dukker også opp i stedsnavn i Norge og Sverige – blant annet skal navnet være opphav til både Skodje på Sunnmøre og Skåbu i Oppland.
I Sverige kan det gamle gårdsnavnet Skadevi oversettes med «Skades tempel», som muligens vitner om at det en gang var et kultsted der hun ble tilbedt.
Vile og Ve: Skaperguder
Odin ble tilbedt i hele Norden – blant annet under de store offerfestene kalt blot, der blant annet dyr ble drept og gitt i gave til gudene.
Til gjengjeld er det lite som er kjent om hvordan vikingene tilba hans to mindre kjente brødre – Vile og Ve.
De to var imidlertid av avgjørende betydning i vikingenes verden.
Ifølge mytologien skapte de tre brødrene verden av jotnen Ymes kropp, etter at de hadde tatt livet av ham.
Deretter laget de den første mannen og kvinnen, Ask og Embla, ved å blåse liv i to biter tre.
Enkelte forskere har sett de tre brødrene som motstykket til kristendommens Hellige treenighet.
I diktet «Loketretten» beskylder Loke nemlig de to brødrene for å gå til sengs med Odins kone Frigg når han er ute og reiser.
Det mener forskere viser at vikingene regnet de tre brødrene som én enhet: Når Odin var borte, overtok de to andre hans rolle i Åsgard.
Enkelte forskere har foreslått at de tre brødrene kanskje stammer fra den kristne treenigheten.
Hermod: Gudenes budbringer
Selv om noen av de nordiske guder var spesifikke for Norden, lånte de også utenfra.
Et eksempel er Hermod, som fungerte som gudenes budbringer.
Han dukker også opp i gresk mytologi, der han går under det beslektede navnet Hermes.
Forskerne vet dessverre ikke mye om hvordan vikingene tilba Hermod.
Han nevnes primært i «Den yngre edda», der han drar til dødsriket Hel på faren Odins hest Sleipne, for å befri sin bror Balder.
Men oppdraget mislykkes, og Hermod må til slutt dra tomhendt hjem til gudene i Åsgard.