Vikingenes ringborger ble forlatt etter få år

Tyskerne erobrer Danevirke

I 974 angrep en hær fra Det tysk-romerske riket det danske forsvarsverket Danevirke. Kilder forteller at krig etter krig veltet inn over vollen. Med piler, økser og sverd slaktet de ned de danske vikingene som desperat forsøkte å forsvare festningen. Luften gjenlød av skrik og dødsralling fra menn som ble ekspedert til Valhall etter drepende slag fra tysk-romerne.

Elver av blod rant ned i torven som kong Harald Blåtann omhyggelig – men forgjeves – hadde sørget for å forsterke festningsvollen med. Danevirke ble regelrett nedløpt av fienden, og det tysk-romerske riket besatte den viktige handelsbyen Hedeby. De krevde deretter en enorm krigsskadeerstatning som truet med å sende det danske riket ut i ytterste fattigdom.

I år 974 regjerte Harald Blåtann i Danmark. Mens faren hans, Gorm den gamle, trolig hadde hersket bare over det jyske landområdet, er det dokumentert at Harald var konge over det vi i dag kjenner som Danmark, og til og med over deler av Norge og Sverige. Akkurat som faren hadde Harald øye for både krig og politikk og ble tidlig dratt inn i Gorms regjering. Og da den gamle kongen døde i 958, tydet alt på at kongesønnen ville bli en dyktig hersker.

Danmark var en kruttønne

Harald arvet imidlertid ikke bare Gorms tittel, men også de politiske problemene. Riktignok hadde Gorm vært konge, men stillingen var ikke så etablert som tittelen tilsier. På 900-tallet var en konge bare en ledende stormann som ble ansett som «den første blant likemenn» av andre stormenn. Kongeverdigheten gikk ikke automatisk i arv, så Haralds makt var ingen selvfølge – han måtte kjempe for den. Overalt i det danske riket lurte fiendtligheten i bakgrunnen, og ethvert feiltrinn kunne resultere i kongens fall.

Som om de interne konfliktene ikke var nok, arvet Harald også trusselen fra sør, der først germanske stammer og senere Det tysk-romerske riket lå på lur. For å svekke den sterke naboen – som kunne tenkes å angripe de hedenske danskene under påskudd av et kristent korstog – konverterte Harald til kristendommen. Likevel dro han på erobringstokt sør for grensen, og etter et feilslått felttog kom Harald på defensiven. Danevirke, grensevollen mellom Danmark og Tyskland, ble inntatt. Nederlaget ved Danevirke i år 974 sendte Harald Blåtann ut i en dyp krise. Han visste at en konge som ikke kunne forsvare omdømmet og landet sitt, satt utrygt på tronen.

Haralds far, Gorm den gamle, hadde vært en av rikets stormenn, men etter en karriere som rådgiver for den engelske kongen hadde han tilkjempet seg tittelen som Danmarks første konge.

Men det hele var forgjeves. I 974 sto Harald med et Danevirke som var ødelagt og et ulmende opprør blant stormennene i landet, som mente at Harald ganske enkelt var for svak til å lede riket og hadde tilranet seg en makt han ikke hadde krav på. Kongen måtte handle raskt for at tronen ikke skulle gli ut av hendene på ham. For å demonstrere sin makt og velde kastet han seg ut i et prosjekt som skulle styrke ham militært og kvele ethvert tilløp til opprør: Harald begynte å befeste Danmark med gigantiske ringborger som man aldri hadde sett maken til i Skandinavia.

Ingen kilder nevner borgene

Ingen av de danske ringborgene er omtalt i samtidige kilder. Historikernes kunnskap om de unike forsvarsverkene bygger derfor primært på arkeologiske utgravninger. Datering av trebiter funnet under utgravninger viser at borgene ble bygd av trær som ble felt i cirka år 980. Årstallet er funnet ved hjelp av dendrokronologi – det vil ganske enkelt si at man teller årringer i trærne.

Selv om konseptet er enkelt, er teknikken en av de aller beste og mest nøyaktige til å datere arkeologiske funn. Tidligere kunne metoden primært fortelle hvor gammelt treet var da det ble felt.

Men fordi årringene viser hvor mye treet har vokst et bestemt år, har forskere i dag kunnet sette opp en ganske nøyaktig fasitliste til å aldersbestemme årringene etter. Barske vintre setter sine spor. Det samme gjør store hendelser som vulkanutbrudd og lignende. I dag finnes det en global «profil» for årringer i trær, slik at forskerne kan datere trær ganske presist ved å se på årringenes bredde og form. Når profilen settes sammen med karbon 14-analyser, kan arkeologene derfor datere begynnelsen av byggingen med ganske stor nøyaktighet til rundt år 980.

Hvilken funksjon borgene hadde, er vanskeligere å forklare. Plasseringen av anleggene har imidlertid gitt historikerne en pekepinn om hensikten bak byggingen. Alle borger ligger inne i landet – langt unna kysten – forholdsvis langt fra landegrensene og fordelt over hele landet.

Plasseringen blir sett som et tegn på at borgene ikke skulle fungere som et forsvarsverk som for eksempel Danevirke og holde ytre fiender unna. Det er mer sannsynlig at borgen skulle signalisere styrke innad og fungere som militære støttepunkter for Harald Blåtann når han skulle forsvare seg mot opprørske danske stormenn.

At borgene den gangen fremsto som skremmende bastioner for rebelske stormenn, er ikke forskerne i tvil om. Byggetomten for hver eneste borg ble valgt med stor omhu, slik at borgene var lette å beskytte mot angrep. Tre borger lå i åmot – steder der to elver møtes – slik at de var beskyttet fra tre sider. Den eneste borgen som ikke lå i et åmot, var så vanskelig å seile inn til at det var nærmest umulig å angripe den fra vannveien.

På samme måte var farvannene som ledet inn til borgene, så smale at skip ikke kunne angripe i formasjon, men måtte seile i en lang rekke – en sårbar manøver for en flåte. Uansett om angrepet kom fra land eller vann, hadde speiderne på borgene god utsikt og kunne holde øye med det som skjedde rundt dem og innkalle forsterkninger. Borgene fungerte med andre ord etter hensikten allerede fra begynnelsen.

Trelleborg la Sjælland bar

Når beslutningen om at det skulle bygges en ringborg var tatt og den perfekte plasseringen valgt, begynte arbeidet med å bygge de enorme festningsverkene. Riktignok ble borgene primært oppført i jord og tre, men arkeologiske utgravninger viser at Haralds imponerende byggverk la beslag på enorme ressurser og presset vikingenes teknologiske kunnskap til det aller ytterste.

For eksempel krevde byggingen av Trelleborg ved Slagelse så enorme mengder tømmer at vikingene – ifølge forskere som har studert anlegget – måtte felle halvparten av all eikeskog på Sjælland for å bygge borgen.

Det var derfor praktisk å plassere festningene i nærheten av store skoger, som kunne sikre leveransene av tre til den omfattende byggingen.

Hvem som sto for det daglige byggearbeidet, vet ikke historikerne, men noen forskere mener at det kanskje finnes en forklaring i ellers meningsløse passasjer i gamle overleveringer.

For eksempel forteller Sven Aggesen, en krønikeskriver fra 1100-tallet, at kongen sendte ut en hær «for å slepe på en veldig stor stein». Noen historikere mener at denne påstanden om at kongen tvang danskene til å frakte store steiner, kan være en omskrivning av en ullen erindring om at Harald tvang befolkningen til å utføre store anleggsarbeider som de ikke umiddelbart forsto nytten av.

Det er imidlertid mer sannsynlig at Sven Aggesen snakker om Jellingsteinen, den enorme steinen som Harald Blåtann lot slepe opp på en bakke ved Jelling i Jylland for å sikre ettermælet sitt. Men samtidig kan det absolutt være mulig at Haralds hær ble satt til byggearbeidet. Vi vet i hvert fall at et opprør blant de stolte krigerne begynte å ulme i årene rundt 980. De har kanskje vært misfornøyde med å måtte bruke tid og krefter på å grave i jorda fremfor å slåss og plyndre.

Utformingen var kristen

Uansett hvem Harald kan ha satt til å bygge borgene, vitner planleggingen og utførelsen om stor kunnskap innenfor matematikk og ingeniørkunst. Alle borgene er bygd etter samme planløsning – en sirkelrund, geometrisk presis jordvoll omgitt av en vollgrav.

Forskere mener at selve utformingen av borgene – i sirkel med gater som krysser hverandre i sentrum – stammer fra de såkalte hjulkartene. Kartene var datidens måte å fremstille verden på. Ifølge karttegnerne var verden sirkelrund og delt av fire elver som krysset hverandre i verdens midtpunkt – kristendommens helligste by, Jerusalem. De enkle kartene var ikke ment til reisebruk, men bare som et oversiktlig symbol på det nye kristne verdensbildet.

Harald – som anså seg som kongen som hadde kristnet danskene – ønsket sannsynligvis på denne måten å markere sin tilhørighet til den nye religionen og kanskje søke Guds beskyttelse.

Vikingene var dyktige byggmestre

Ringborger som dem Harald Blåtann bygde i Danmark, er bare funnet noen få andre steder i verden. I Skåne i Sverige – som tilhørte Danmark da Harald var konge – er det funnet spor etter ytterligere to ringborger, men forskerne er ikke sikre på hvor gamle de er eller hvordan de er bygd – de kan være eldre enn Haralds ringborger.

I Nederland og Belgia har arkeologer funnet rester av borger med en planløsning som minner om de danske, men disse borgene er cirka 100 år eldre. Borgene kan ha inspirert Haralds byggmestre, men planløsningen i de danske ringborgene er strengere og mer geometrisk.

Haralds borger er nemlig arkitektoniske perler og vitner om vikingenes store byggtekniske kompetanse. For å kunne oppføre forsvarsverkene så nøyaktig må vikingene ha vært i stand til å foreta kompliserte geometriske utregninger og hatt stor kunnskap om egenskaper ved jord og tømmer som byggematerialer. En jordvoll vil for eksempel sige sammen hvis den ikke blir riktig satt opp.

Vikingene bygde derfor sirkelvollen over et indre skjelett av loddrette og vannrette tømmerstokker som holdt hverandre effektivt på plass og hindret at jordvollen gled ut.

Skjelettet består av 1800 asketrær

Arbeidet med å bygge den solide vollen har krevd ufattelig mange arbeidstimer. Bare oppgaven med å flytte fylljorda må ha tatt pusten fra selv den iherdigste viking. På Trelleborg gikk det med over 20 000 kubikkmeter jord – nok til å fylle planet på 1600 moderne lastebiler.

For å holde jorda på plass flettet arbeiderne først 1800 unge asketrær, som utgjorde det indre skjelettet i vollen. De vannrette bjelkene gikk tvers gjennom vollen og forbandt utsiden med innsiden. Utsiden av vollen ble så kledd med eikeplanker, og til sammen ble det brukt rundt 8000 store eiketrær til palisader, hus og veier.

De fleste eiketrærne har vært cirka 200 år gamle da de ble felt, med et tverrmål på 120–130 centimeter og en høyde på åtte til ti meter. De gamle trærne bidro til å bygge opp vollene, som kunne holde fienden effektivt ute. Den eneste måten besøkende kunne komme inn i borgene på, var via en av de fire portene, som besto av opptil seks meter brede steinsetninger og planker. Steinfundamentene tyder på at det har stått tømrede tårn eller porthus på dem.

Foran borgene hadde arbeiderne gravd vollgraver, og broen som førte over vollgraven, var plassert midt mellom de to hovedportene, slik at en angripende fiende var sårbar for steiner, spyd og piler i så lang tid som mulig før han nådde frem til portene. Fra de fire portene, som var plassert helt nøyaktig mot de fire verdenshjørnene, gikk to trelagte gater gjennom det indre borgområdet.

Nettopp den presise plasseringen av portene har lenge vært en av forskernes måter å definere en ringborg på. I de fire danske ringborgene Fyrkat, Trelleborg, Aggersborg og Nonneborg ligger portene plassert slik at de vender rett mot nord, sør, øst og vest. Tre av de andre ringborgene, Borgring i Danmark og Trelleborgen og Borgeby i Sverige, har porter som ligger et par grader forskjøvet i forhold til verdenshjørnene.

Blant annet derfor har forskerne lenge vært i tvil om hvorvidt de tre siste borgene skal telles med som ringborger. Men i dag mener de fleste at forskyvningen er gjort av estetiske årsaker, og at de tre borgene må regnes som vikingborger. Om de to svenske er bygd av Harald Blåtann, er likevel mer tvilsomt, for undersøkelser tyder på at borgene er en del eldre enn fra år 980.

Det var ikke bare portene som var plassert med presisjon. Inne i borgene krysset gatene hverandre nøyaktig i midtpunktet av sirkelen, som svarte til elvene på det kristne hjulkartet. Det solide gatenettet skulle tåle konstant trafikk av de 500 til 800 menneskene som bemannet borgene. Hvem som bodde der, vet vi ikke, men historikere har en teori om at det var Harald Blåtanns personlige hird – kongens edsvorne menn og familiene deres.

Beboerne var unge, vakre og rike

Livet på borgene må ha handlet om annet enn krig og forsvar, for de små samfunnene hadde verksteder som også produserte andre ting enn militært utstyr. På Fyrkat har arkeologer funnet spor etter smier som bearbeidet både gull og sølv. Også på andre borger har de gravd ut smykker og lignende spor etter en velstående befolkning.

Spesielt to graver, som forskerne har funnet ved Trelleborg, bekrefter at beboerne var velstående. I den ene graven lå restene av en mann begravd med en sølvprydet tømmerøks ved siden av seg, mens en kvinne i den andre graven hadde fått med seg dyrebare glassperler og gull. Paret har sannsynligvis spilt en fremtredende rolle i hverdagslivet i borgen, kanskje som bestyrere på en av gårdene.

Arkeologer som har undersøkt beinrester fra gravplasser på borgene, kan konkludere med at mange av de døde er unge menn som tydeligvis var både friske og sterke. Tennene var nesten uten hull og dermed i langt bedre stand enn man har sett hos befolkningen generelt i vikingtiden. De nyeste undersøkelsene av skjelettene viser at krigerne har vokst opp utenfor Danmark, og forskerne mener nå at det kan være slaviske leiesoldater fra områdene sør for Østersjøen.

Dette støttes av at ringborgene har mange likhetspunkter med flere av de borgene som ligger langs sørkysten av Østersjøen. Ifølge forskerne bekrefter disse funnene teorien om at mannskapet på borgene var elitetropper som var utstasjonert for å beskytte Harald og derfor ble holdt i fysisk toppform.

Borgene skulle skremme

Den blotte tilstedeværelsen av de store borgene må ha virket både fryktinngytende og avskrekkende på lokalbefolkningen. Fra borgen kunne Haralds folk holde ro og orden, og det var lett å overvåke om det trakk opp til opprør når de krevde inn skatt. Sølv, kjøtt og korn utgjorde skattene og gikk blant annet med til å brødfø Haralds utvalgte.

Når kongen og følget hans, som bodde i Jelling på Sør-Jylland, besøkte området, ga borgerne trolig også husly til Harald. I tillegg fungerte borgene som handelsplasser, mener historikerne. Håndverkere og handelsfolk kom dit for å selge varer til kongens oppkjøpere, og de mange verkstedene i borgene vitner om at Haralds menn produserte så mye at de også tiltrakk seg handel fra sognet.

Etter hvert som borgene ble kjent som maktsentre og handelsplasser, begynte flere å slå seg ned rundt dem. På den måten oppsto flere lokalsamfunn som utviklet seg til små byer. Byen Hobro oppsto trolig fra en bebyggelse nær Fyrkat. Mens Harald bygde borgene sine, kokte misnøyen under overflaten rundt omkring i Danmark – muligens forsterket av de mange byggeprosjektene som medførte enorme utgifter og sannsynligvis økte skatter for befolkningen.

Haralds sønn gjør opprør

Med fokus på å sikre makten innad kunne Harald neppe forutse at den største trusselen mot ham skulle komme fra hans nærmeste. Blåtanns sønn Svein hadde – som seg hør og bør – fått opplæring i å krige av faren. I 983 sendte Harald den unge Svein – som senere fikk tilnavnet Tjugeskjegg – til Hedeby for å erobre det grensefortet som keiser Otto 2. hadde oppført etter slaget på Danevirke. Kongssønnen klarte oppgaven og vendte hjem som en helt.

Stormennene i riket så Svein som en ung, intelligent og ekstremt handlekraftig kriger og bestemte seg derfor for å sette ham på tronen i stedet for Harald. Hvorfor Svein gikk med på ideen, kan ikke historikerne svare på – kanskje var han enig i kritikken mot faren, kanskje var det et personlig oppgjør mellom far og sønn. Krøniken Gesta Cnutonis, skrevet cirka 60 år senere, beretter:

«Da han (Svein, red.) hadde kommet i ynglingalderen, vokste han dag for dag i folkets kjærlighet; som følge av dette tiltok også hans fars ugunst mot ham mer og mer.» Kildematerialet er generelt for tynt og usikkert til å kunne trekke en bestemt konklusjon om Sveins motiver. Sikkert er det imidlertid at en hær under Sveins ledelse vendte seg mot Harald, som straks flyktet til Sjælland.

Her møtte kongen opprørerne i åpen kamp. Harald tapte og måtte flykte. I eksil samlet han en flåte som i 986 var klar til å forfølge Sveins flåte. Ifølge beretninger fant slaget sted på halvøya Helgenæs i Danmark. Harald Blåtann dro til Jomsborg og fikk jomsvikingene med seg for å møte Svein Tjueskjegg.

På Helgenæs kom det til et durabelig slag, som Harald Blåtann tapte. Under kampen ble Harald hardt såret. Jomsvikingene førte ham til Jomsborg, som lå ved munningen av Oder-elven i Østersjøen. Der døde Harald rundt år 986, og han ble deretter ført til og bisatt i Den Hellige Trefoldighedskirke, som han selv hadde grunnlagt i Roskilde.

«Denne vår Harald, som var den første som påbød danefolket kristendommen og fylte hele Norden med prester og kirker, han, det sier jeg, ble uskyldig såret og fordrevet for Kristi skyld, men han vil, det håper jeg, ikke komme til å savne martyrkronen», skrev den tyske kronikøren Adam av Bremen senere om den danske kongens død.

Etter Haralds død overtok den populære Svein tronen, og både religiøse og politiske motsetninger forsvant fort. Sveins metode for å samle danskene var like enkel som den var velprøvd: en krig mot en ytre fiende. I 990 trappet han opp interessen for England, og fire år senere sto Svein selv i spissen for en storstilt flåteinvasjon av London.

Det utenlandske eventyret sørget for at opprørske stormenn og andre som kunne finne på å kritisere styret hans, fikk annet å tenke på. Suksessen i England befestet den unge kongens popularitet, og ringborgene mistet ganske raskt sin betydning. Rett etter invasjonen av London ble ringborgene tatt ut av bruk og fraflyttet. Med et rike som hadde falt til ro, var det ganske enkelt for dyrt å opprettholde et mannskap på borgene og vedlikeholde selve byggverkene.

Funn på borgene tyder på at prosessen var planlagt og fredelig. Vikingene sørget for eksempel for å ta med seg våpnene. På Fyrkat har arkeologene funnet hele 150 bryner, men ikke et eneste sverd. Deretter forfalt borgene stille og rolig til de gikk i ett med landskapet – inntil de ble funnet cirka tusen år senere da arkeologer fjernet gresstorven og gravde konstruksjonene frem i dagen.