En allianse av irer og skotter angriper i 937 e.Kr. den engelske kongen Athelstan i Nord-England. Angripernes mål er å knuse nabolandets konge, men Athelstan har et ess i ermet: viking-leiesoldater.
Under slaget ved Brunanburh i Northumbria kjemper den islandske vikingen Thorolf Skallagrímsson på engelsk side. I ren dødsforakt bærer Thorolf ingen ringbrynje, og da den skotsk-irske alliansen holder på å få overtaket på slagmarken, blir han grepet av et vilt raseri: Thorolf går berserk.
«Berserkene brølte, kampen var i gang/ulvhednene hylte og ristet spydene» Utdrag fra «Haraldskvadet», ca. 900 e.Kr.
Ifølge «Egil Skallagrímssons saga» fra 1200-tallet slengte Thorolf skjoldet på ryggen, hvorpå han brukte sitt tunge tohåndsspyd til å meie ned skotter og irer til høyre og venstre. Til slutt sto berserken overfor en av fiendens ledere, en mektig jarl:
«Så kjørte han spydet i bringen på jarlen, tvers gjennom brynjen og buken, så det stakk ut mellom herdene. Deretter dro Thorolf sverdet og hogg til begge sider, og karene hans gikk hardt på de med. Briter og skotter stupte da i hopetall.»
Takket være vikingene seiret Athelstan. Fryktløse berserker som Thorolf var nemlig et supervåpen som i vikingtiden ofte spilte en avgjørende rolle på slagmarken.
Berserkergangen var eldgammel
En berserk var i vikingtiden en kriger som ble grepet av et så voldsomt raseri på slagmarken at han uten tanke på sin egen sikkerhet gikk amok i blodrus. Fordi berserker ikke fryktet døden, kjempet de uten ringbrynje, som i vikingtiden kunne veie opptil 10 kg.
Ordet berserk (gammelnordisk berserkr) betyr trolig «bar serk» (skjorte), noe som tyder på at berserkene kjempet i bar overkropp. Noen språkforskere har imidlertid hevdet at ordet opprinnelig betydde «bjørneskjorte», og at berserkene kjempet iført bjørneskinn.
Uansett så fantes halvnakne og fryktløse krigere lenge før vikingtiden, ifølge historikeren Michael P. Speidel. En steinfigur fra Kernosovka i Ukraina datert til 3000–4000 f.Kr. forestiller for eksempel en naken kriger med belte, langt hår, tre økser, en kølle og et spyd.
Ville krigere fantes i hele verden
Azteker danset natten lang
Quachic-krigere var aztekiske elitesoldater som hadde avlagt ed på aldri å trekke seg tilbake. Krigerne hadde visse privilegier – f.eks. hadde de adgang til gledespiker. Før et slag kom quachicene i blodrus ved å danse nakne omkring.
Indianere løp frem mot pilene
Blant oglalastammen i det som nå er Sør-Dakota, fantes det en spesiell gruppe krigere som hadde sverget å kjempe til døden. Uten frykt stormet de frem mot fiendens bueskyttere, som de spiddet med hjorteklover utstyrt med skarpe jernspisser.
Fryktløse krigere gikk amok
På Malabarkysten i India så nederlenderen Johan Nieuhof de såkalte amokkrigerne i 1662: «Som gale menn løper de mot fiendenes sverd, noe som gjør dem fryktet av alle.» Ordet amok betyr «vill kriger» på malayisk.
Ifølge Speidel var berserker også til stede som leiesoldater i Assyrias hær da landets konge Tukulti-Ninurta i 1228 f.Kr. knuste babylonerne. Etter sin triumf hyret kongen en dikter til å skrive et seierskvad:
«Rasende løp de til fronten uten rustning. De har fjernet sitt brystpanser, kastet klærne, bundet opp håret og pusset sine våpen.»
I oldtiden var spesielt kelterne kjent for å kaste seg nakne inn i kampen mot de militært overlegne romerne. Opp gjennom det første årtusen e.Kr. forsvant imidlertid taktikken fra Europas slagmarker – bortsett fra i Norden.
Hårfagre hadde berserker i lasten
I 1734 fant husmannen Erich Lassen det minste av de to gullhornene fra Gallehus i det sørlige Danmark. Funnet kunne dateres til rundt 400 e.Kr., og blant motivene på hornet fikk forskerne øye på to nakne berserker: den ene med sverd og skjold, den andre med hornhjelm.
Selv om vikingene brukte hjelmer uten horn, er hornhjelmer kjent fra jernalderen. Flere av dem viser nakne berserklignende krigere og menn iført dyreskinn som danser. Ifølge noen forskere skulle dansen sette krigerne i transe før et slag.
Vikingenes berserker nevnes for første gang rundt år 900. I det såkalte Haraldskvadet gir den norske skalden Torbjørn Hornklove en beskrivelse av slaget i Hafrsfjord, der kong Harald Hårfagre skal ha lyktes i å samle Norge til ett rike.
På det minste av de danske gullhornene (her en replika) mener forskerne at to av figurene forestiller berserker.
Så snart langskipene hadde kastet anker i Hafrsfjord, var berserkene ifølge diktet de første til å gå i krig:
«Berserkene brølte, kampen var i gang/ulvhednene hylte og ristet spydene.»
Ulvhedner (eller ulvepelser) var krigere kledd i ulveskinn, og som trolig var et slags motstykke til berserkene.
Ifølge «Egil Skallagrímssons saga» kom Harald Hårfagre seilende til slaget i Hafrsfjord med tolv berserker i sitt forreste langskip. Kildene tyder altså på at berserkene fungerte både som en slags elitesoldater og som en fortropp som innledet slag.
Arkeologen Jeanette Varberg har også påpekt at vikingenes konger og jarler med stor sannsynlighet kan ha satt berserker i den såkalte svinefylkingen – en kileformet gruppe krigere som pløyde direkte inn i fiendens frontlinje for å ødelegge den.
Odins krigere bet i skjoldene
Berserkene hadde etter alt å dømme høy status i samfunnet, og mange av dem var krigsherrer. Sagatekstene fremstiller ofte berserkene som kvinnerøvere, noe forskerne mener kan stamme fra en tid da vanlige menn ble forventet å stille sine hustruer til rådighet når mektige krigere kom på besøk.
Berserkene var nært knyttet til guden Odin, hvis navn opprinnelig betydde «den rasende». I «Ynglingesagaen» fra omkring år 1225 beskriver den islandske historikeren Snorre Sturlason berserkene som Odins krigere:
«Odin kunne gjøre det slik i et slag at uvennene hans ble blinde eller døve eller fulle av redsel, og våpnene beit ikke mer enn kjepper, men hans egne menn gikk brynjeløse og var gale som hunder eller varger, de beit i skjoldene, var sterke som bjørner eller stuter; de drepte alle mennesker, og verken ild eller jern beit på dem; det heter berserkergang.»
En utskåret sjakkbrikke fra 1100-tallet funnet på den skotske øya Lewis viser sannsynligvis en berserk som setter tennene i overkanten på skjoldet sitt. Ifølge historikeren Speidel sprang den sære skikken ut fra et forsøk på å imitere bjørner:
«Ved å bite raskt i et skjold kan man etterligne lyden av en bjørn som klaprer med tennene før et angrep.»
En av de berømte Lewis Chessmen (sjakkbrikker) forestiller angivelig en berserk som biter i skjoldet sitt.
Forskere prøver fortsatt å forklare berserkenes villskap og tilsynelatende mangel på frykt. Berserkergangen har blitt tolket som sinnssykdom, epileptiske anfall eller til og med en vill rus etter å ha inntatt rød fluesopp.
Ifølge en teori fra planteforskeren Karsten Fatur spiste ikke berserkene fluesopp, men derimot frø fra den giftige planten bulmeurt. Effektene av bulmeurt stemmer overens med gammelnordiske beskrivelser av berserkene som skalv, ble røde i ansiktet og etter berserkergangen ofte kastet opp og hallusinerte.
Fatur argumenterer for at bulmeurten gjorde berserkene mindre mottakelige for smerte, og at plantefrøene senket blodtrykket, noe som reduserte de ville krigernes blodtap på slagmarken – og styrket ryktene om deres usårbarhet.
Bulmeurt er funnet i en volves (spåkvinne, red.) grav nær den danske vikingringborgen Fyrkat. Oppdagelsen viser at vikingene etter all sannsynlighet visste om plantens hallusinatoriske effekt.
Inntil videre er det imidlertid ikke funnet noen konkrete bevis på at berserkene spiste verken bulmeurt eller rød fluesopp før de gikk berserk.
Koblingen mellom berserker og bjørner trekker som minimum tråder tilbake til middelalderen.
Berserk forvandlet seg til bjørn
Etter vikingtiden fikk overleverte beretninger om berserker ofte et ganske eventyraktig preg. Berserken Bodvar Bjarke kunne for eksempel ifølge sagaene kjempe i form av en rasende bjørn.
Bodvar Bjarke skal ha levd på den legendariske danske kongen Rolf Krakes tid på 400-tallet e.Kr. Beretningen om denne berserken finnes i historikeren Saxos verk «Gesta Danorum» (Danenes bedrifter) fra omkring år 1200 og i den senere islandske middelalderfortellingen «Rolf Krakes saga».
Ifølge historien vekket den unge krigeren Hjalte den tilsynelatende sovende berserken Bodvar Bjarke under et slag. Den vekkede krigeren var rasende: Hans ånd hadde – i skikkelse av en stor bjørn – kjempet for kong Rolf og drept mange av fiendene hans på slagmarken.
Nå var transen brutt, og berserken kunne ikke garantere at han var i stand til å kjempe like effektivt i sin menneskeham.
Bodvar Bjarke har enkelte likhetstrekk med sagnhelten Beowulf. For eksempel reiser de begge fra Götaland i Sverige for å gå i tjeneste hos danekongen i Lejre på Sjælland. Parallellene har fått enkelte forskere til å antyde at historiene til Beowulf og Bodvar Bjarke opprinnelig hadde et felles – nå ukjent – opphav.
Berserkene ble eventyrfigurer
Da Islands Allting gjorde kristendommen til øyas offisielle religion i år 1000, var tiden i ferd med å renne ut for Odins berserker. Selve berserkergangen ble fordømt som en hedensk uskikk og forbudt ved lov.
Men vikingene hadde ennå ikke glemt sine gamle ferdigheter. Da en flokk grønlandske vikinger rundt år 1020 ble angrepet av indianere i Vinland i Nord-Amerika, viste vikingkvinnen Frøydis at kvinner også kunne gå berserk.
Ifølge «Eirik Raudes saga» tok hun sverdet fra en død mann, blottet brystene og slo rasende på dem med flatsiden av sverdet. Indianerne visste ikke hva de skulle gjøre – og ifølge sagaen skyndte de seg bort.
«Han sprang helt fram av fylkingen og hogg med begge hender. Da sto verken hjelm eller brynje for ham.» Beskrivelse av vikingtidens siste berserkergang.
Etter hvert som kristendommen vant frem, ble berserkene imidlertid redusert til spennende eventyrfigurer fra fortiden. I de muntlige overleveringene ble nakne krigere og stridsmenn iført bjørne- og ulveskinn blandet sammen og tillagt magiske evner.
Da den danske historikeren Saxo Grammaticus skrev sitt store verk «Gesta Danorum» (Danenes bedrifter) rundt år 1200, anså han berserker for å være en slags kjemper som bare kunne drepes med kølleslag.
Ifølge Saxo sloss sagnkongen Halfdan med en 4,5 meter høy berserk. Da Halfdan utfordret kjempekrigeren – kalt Hardbein – ble berserken angivelig så rasende at han bet av biter av kanten av skjoldet sitt og drepte seks av sine egne menn.
Konge gikk berserk
Selv om middelalderen var full av kriger, forsvant ifølge Speidel behovet for berserker på slagmarken. Hærene ble mer disiplinerte og velutrustede, og ensomme krigere uten rustning var lette ofre.
Meget passende endte vikingtiden – ifølge «Harald Hardrådes saga» – med et berserkangrep. I 1066 invaderte en norsk hær England under ledelse av kong Harald Hardråde.
Noen forskere har hevdet at berserkene dro i kamp kledd i bjørnefeller.
Det avgjørende slaget sto ved Stamford Bridge, og sagaen forteller at under kampen ble kongen så «vill at han sprang helt fram av fylkingen og hogg med begge hender. Da sto verken hjelm eller brynje for ham. Alle de som sto nærmest, dro seg unna; da var det nær ved at engelskmennene måtte flykte».
Men kong Harald ble drept da en pil gjennomboret halsen hans – og nordmennene tapte slaget. Haralds feilslåtte invasjon regnes ofte som slutten på vikingtiden, og med den var berserkenes tid på slagmarken i praksis også forbi.
Fortellingene om berserkene levde imidlertid videre i sagaene, og derfra kjenner vi i dag til vikingtidens fryktløse superkrigere.