Vikinger ble slaktet og kastet i massegrav

Rundt 20 av skjelettene hadde merker etter spyd og piler i ryggraden eller bekkenet. Og 18 kranier hadde til sammen 40 skader etter hogg med sverd eller økser.

Hvem ofrene var, og hvorfor de var blitt drept, hadde arkeologene imidlertid­ ingen idé om. Først nå mener de å ha funnet svaret.

Uvanlig høye og kraftige ofre

Fire års detaljerte undersøkelser av hver eneste knokkel skulle det ta før forskerne hadde oppklart den gåtefulle massakren.

Skjelettene lå begravd i restene av en såkalt henge – en sirkelformet grøft fra forhistorisk tid. Jordlaget som de drepte lå i, tydet imidlertid på at likene var blitt kastet i grøften mye senere.

Til arkeologenes overraskelse var gravområdet tomt for gjenstander som kunne avsløre de dødes identitet. Verken gravgaver, våpen eller noe så enkelt som knapper var å finne – alt tydet på at de drepte hadde vært nakne eller bare så vidt påkledd.

Heldigvis for forskerne skulle det vise seg at karbon 14-analyser av knoklene var mer nyttige.

Her kom det frem at skjelettene stammet fra rundt år 1000, da angelsaksiske konger fra Wessex i Sør-England hadde herredømmet over mesteparten av landet.

Angelsakserne tilhørte ikke Englands opprinnelige befolkning, men var nordtyske germanere som hadde inntatt deler av landet 500 år tidligere.

Falys' undersøkelser av skjelettene viste at de døde var menn i alderen 12 til 40 år. De var alle kraftig bygd og hadde en gjennomsnittshøyde på 176 cm.

Til sammenligning var gjennomsnittshøyden på angelsakserne 172 cm på den tiden. Ofrene var altså gjennomsnittlig fire centimeter høyere enn lokalbefolkningen – noe som kunne tyde på at de var fremmede.

Det faktum at ofrene ikke hadde fått en kristen begravelse, var også med på å støtte opp om konklusjonen. Ofrene hadde ganske enkelt blitt slengt i graven uten noen form for verdighet.

Avslørt av kosthold

En såkalt strontiumanalyse av ofrenes tenner ga forskerne enda flere spor. Strontium er et radioaktivt mineral som avleires i tennene i barneårene.

Analysen kan avsløre hvor i verden en person har vokst opp, og hva slags kosthold han eller hun primært har hatt.

Undersøkelsen­ viste at de døde i stor grad hadde levd på fisk og skalldyr. Det fikk forskerne til å stusse ettersom Oxford ligger­ langt unna kysten.

Mennenes høyde og deres spesielle kosthold fikk forskerne til å vurdere om ofrene kunne være vikinger. Ifølge angelsaksiske krønikeskrivere gjenopptok både norske og særlig danske vikinger, under ledelse av vikingkongen Svein Tjugeskjegg,­ plyndringstoktene i England­ rundt år 1000.

Enda sikrere på konklusjonen ble forskerne da strontiumanalysen avslørte at flesteparten av mennene hadde vokst opp i et område av Vesteuropa som blant annet omfatter den østlige delen av Danmark.

Ikke profesjonelle krigere

Ceri Falys begynte nå å studere de mange skjelettene for å finne tegn på gamle krigsskader som kunne avsløre om de døde hadde vært krigere.

Til hennes forundring hadde bare to av de 35 ofrene spor etter gamle skader som kunne skyldes kamp.

Den ene hadde et gjengrodd sår etter et sverdhogg i armen, mens den andre hadde et mulig sverdsår i bakhodet: «Hvis de alle var krigere, ville jeg ha funnet langt flere skader i for eksempel hodet og på armene», sier Ceri Falys.

Undersøkelsene hennes av de mange skadene vikingene hadde fått i den siste dødskampen, ga flere oppsiktsvekkende funn.

De aller fleste hoggene og stikkene var konsentrert i ryggen, og nesten ingen av de døde hadde­ avvergingsskader på armene, som ellers er vanlig blant krigere i kamp.

Alt tydet derfor på at vikingene ikke hadde forsvart seg, men tvert imot hadde forsøkt å flykte fra angriperne sine.

Forbrente knokler løser gåten

Løsningen på mordgåten kom da forskerne fant spor etter brannskader på flere av ofrenes knokler. Ifølge de gamle skriftene var Oxford nemlig i år 1002 åsted for den såkalte St. Brictius-massakren­, da befolkningen i Oxford gikk til angrep på vikinger.

Overfallet var beordret av den angelsaksiske kong Ethelred, og ifølge kongens egen forklaring søkte vikingene tilflukt i St. Frideswide-kirken ikke langt fra sentrum av byen, og blokkerte døren: «Forfølgerne prøvde å jage dem ut, men da de ikke lyktes satte de fyr på bygningen. Til slutt brant hele kirken ned».

Angrepet i Oxford var angivelig et ledd i en landsdekkende massakre på danske vikinger i England.

Ifølge Ethelred gav han ordren fordi en gruppe danske vikinger som kongen hadde
hyret som leiesoldater, hadde planlagt å drepe ham. Den virkelige årsaken var sannsynligvis at kongen ville ha hevn for vikingenes­ plyndringstokt.

Da kong Ethelred kom til makten 20 år tidligere, i år 978, hadde forholdet til vikingene ellers vært relativt fredelig. På begynnelsen av 900-tallet hadde kong Ethelreds forgjengere inntatt de delene av det østlige England som vikingene tidligere hadde erobret og til dels kolonisert – den såkalte Danelagen.

De skandinaviske kolonistene i området forsto å innordne seg under de nye angelsaksiske herskerne. Men bare få år inne i kong Ethelreds regjeringstid begynte særlig danske vikinger ledet av Svein Tjugeskjegg igjen å oppsøke kysten av England for å plyndre.

Ethelreds hærstyrker var for svake til å forsvare landets byer, og kongen måtte gjentatte ganger betale danene enorme summer for å få fred.

I 1002 fikk Ethelred imidlertid inngått en allianse med Normandie på den andre siden av Den engelske kanal, og nå følte kongen seg sterk nok til å ta et oppgjør med vikingene en gang for alle.

«En ordre gitt av meg etter råd fra mine ledende menn kunngjorde at alle danene­ som hadde spirt frem som ugress mellom hveten på denne øya, skulle knuses i en høyst rettferdig ut-ryddelse», heter det i et sitat av Ethelred i den angelsaksiske krøniken.

Døde fraktet ut av byen

Ifølge arkeolog Sean Wallis, som har ledet utgravningene i Oxford, tyder alt på at de døde vikingene stammer fra St. Brictius-massakren.

Han mener at det var byens lokale militssoldater som på kongens ordre angrep de delene av byen der vikingene holdt til. Muligens foregikk angrepet om natten. Det kan i hvert fall forklare hvorfor vikingene hadde så lite klær på seg.

«Hvordan dreper du en 180 cm høy viking som går for å være en topptrent kriger? En mulighet er å angripe ham mens han sover», sier Sean Wallis.

Midt i forvirringen kom en gruppe vikinger seg åpenbart i sikkerhet i den lokale kirken. Da byens borgere i raseri satte fyr på kirken, var vikingene til slutt nødt til å åpne dørene og gjøre et siste forsøk på å flykte. Men de kom ikke langt, for utenfor ventet Oxfords borgere og lokale militser.

Sean Wallis er imidlertid ganske sikker på at bare få eller muligens ingen av vikingene faktisk var krigere.

Det er mer sannsynlig at de var lokalt bosatte vikinger og handelsmenn på gjennomreise fra Skandinavia. Etter massakren ble likene kjørt bort på trillebårer og dumpet i en gammel henge som ligger cirka en kilometer fra kirken.

Landsdekkende massakre?

Ifølge Sean Wallis er det mulig at antall ofre i massegraven opprinnelig var enda større.

I moderne tid er deler av om-rådet nemlig blitt bebygd, og 20-25 skjeletter kan derfor ha blitt fjernet i forbindelse med de første anleggs-arbeidene. Samtidig forteller enkelte av de angelsaksiske krønikeskriverne at også Oxford-vikingenes kvinner og barn ble drept.

Kildene er uenige på dette punktet, men hvis det stemmer, så fins det en massegrav til i Oxford.

Året etter funnet av massegraven i Oxford gravde arkeologer frem en annen massegrav med 54 unge, halshogde vikinger nær Weymouth 15 mil sørvest for Oxford.

Alle de drepte var menn, og analyser daterte massakren til mellom år 910 og 1030. Det fikk flere forskere til å foreslå at også Weymouth-massegraven stammet fra massakren i 1002.

Ifølge Sean Wallis kan de 54 unge mennene også være en gruppe plyndrende vikinger som ble tatt til fange og deretter halshogd.

Men arkeologen hefter seg ved at kong Ethelreds ordre om massedrap på de danske vikingene angivelig gjaldt hele landet og ikke bare Oxford. Altså er det mulig at andre vikingmassegraver venter på å bli funnet andre steder i England.

Hevnen lot ikke vente på seg

I 1002 nåde nyheten om massakren Danmark, og vikingkongen Svein Tjugeskjegg sverget hevn.

Ifølge den angel-saksiske historikeren Henry av Huntingdon tente blodbadet danenes raseri på samme måte «som et bål noen har forsøkt å slukke med fett».

De neste årene raidet Tjugeskjeggs vikinger England gang på gang: «De gjorde det de var vant til, og plyndret, brente og slaktet alt på sin vei», ifølge den angelsaksiske­ krøniken.

Også Oxford skal ha blitt svidd av. Og i 1013 landsatte vikingkongen en hær som jaget kong Ethelred over kanalen til Normandie. Seiersrusen skulle bli kortvarig for Svein.

Han døde i 1014, og i stedet overtok sønnen Knut ledelsen av felttoget. Blodbadet endte to år senere, da Knut ble utropt til konge over hele England. Vikingene hadde fått hevn.