Karl den store

Vikinger mot frankerne: Ondt blod satte Europa i brann

Med sverd i hånd drømte frankerne om å skape et nytt Romerrike i Europa. Men Nordens frie folk nektet å la seg kue, og vikingene hadde et nytt våpen i kampen mot overmakten.

Med sverd i hånd drømte frankerne om å skape et nytt Romerrike i Europa. Men Nordens frie folk nektet å la seg kue, og vikingene hadde et nytt våpen i kampen mot overmakten.

Imageselect Heritage

Frankernes hersker, keiser Ludvig den fromme, tar imot en uventet gjest ved sitt hoff i Aachen i 814 e.Kr.: vikingen Harald Klak.

Det bemerkelsesverdige ved møtet er ikke at Ludvig tar imot en viking – frankernes fiende gjennom en mannsalder – men det faktum at Klak inntil nylig har vært konge i Danmark, en tittel han nå har mistet til rivalen Hårek.

Klak ber om hjelp til å gjenvinne riket sitt, og Ludvig lover ham en hær. Den avsatte kongen må bare være tålmodig og vente på at hæren blir samlet.

Det er ikke av sitt gode hjerte at keiseren hjelper Klak. Når hæren seirer, vil Ludvig ha en dansk marionett som vil sette en stopper for vikingenes stadige plyndringstokt mot Frankerriket.

«Nesten 4000 ble utlevert, og samtlige ble på én dag halshugget på kongens befaling ...» Krønikeskriveren Einhard om Karl den stores massakre av 4000 saksere.

Året etter er tiden inne, og Klak blir satt i spissen for Ludvigs hær. Alt går på skinner da Klak klarer å få sine gamle landsmenn på Danevirke – en massiv grensevoll av jord tvers over Jylland – til å slippe ham og den fremmede hæren gjennom forsvarsverkets eneste port, muligens mot bestikkelser.

Ifølge frankiske årbøker når Klaks hær syv dagsmarsjer opp i Jylland mens Hårek trekker seg tilbake, trolig til Fyn, og lar 200 vikingskip vokte kysten.

Uten en fiende å kjempe imot plyndrer soldatene i stedet lokalbefolkningen før de vender hjem til Frankerriket. Klaks angrep har slått feil, og hans krav på tronen må vente. Den bitre kampen mellom vikinger og frankere kan fortsette – og vikingene har fortsatt sin største seier til gode.

Karl vil gjenreise Romerriket

Striden kom ikke ut av det blå. Allerede da Ludvigs far, Karl, ble kronet til konge i 768, hadde frankerne lagt under seg store deler av Vest-Europa. Vår tids Nederland, Frankrike, Sør-Tyskland og Nord-Italia var da en del av Frankerriket.

Mot nord møtte Karl imidlertid stor motstand fra flere folkeslag med krigerske hedninger: saksere, frisere og daner. Sakserne bodde i det som nå er Nord-Tyskland, sør for Danevirke, mens friserne bodde på Nordsjøkysten – mellom dagens Holland og Danmark.

Karls forgjengere, merovingerne, var maktesløse tilskuere da sakserne gjennomførte plyndringstokter inn over den frankiske nordgrensen. Disse plyndringene ville ikke Karl godta. Etter et par vellykkede erobringer i Lombardia og Øst-Europa vendte han oppmerksomheten mot nord i 777. Den frankiske hæren virket så overlegen at lederen for sakserne, hertug Widukind, flyktet til Danmark.

Her var han sikker på å få husly – ifølge de frankiske årbøkene var Widukind nemlig gift med en søster av danekongen Sigfred, og svogeren Sigfred var bekymret.

Karl den store

Frankerne hadde vanskelig for å få bukt med vikingene, men deres saksiske naboer led en hard skjebne.

© Imageselect Heritage

For danene fungerte saksernes land som en betryggende buffer mot Frankerriket, og Sigfred hadde ikke noe ønske om å få Karl som nærmeste nabo.

I første omgang ga sakserne etter for presset fra frankerne. De lovet Karl troskap, hvoretter han trakk hæren sin tilbake. Men kort tid etter begynte sakserne igjen å plyndre blant frankerne.

For å statuere et eksempel vendte Karl tilbake med en enda større hær i 782. I oktober samme år henrettet han ifølge den frankiske krønikeskriveren Einhard et stort antall saksiske menn og gutter:

«Nesten 4000 ble utlevert, og samtlige ble på én dag halshugget på kongens befaling ved elven Aller på et sted som heter Verden.»

Etter dette dro Karl tilbake til Aachen, som han kalte «Nova Roma» – latinsk for Det nye Roma. Karl drømte om å gjøre imperiet sitt til det neste Romerriket, og han måtte ha en storslått hovedstad. Frankerkongen fikk derfor oppført prangende bygninger i Aachen, og han omga seg med lærde som skulle spre kristendommens budskap.

Karls aggressive fremferd mot sakserne kom imidlertid til å fremprovosere en reaksjon som ikke engang Europas klokeste skriftlærde hadde forutsett.

Kroning av Karl den store

Kroningen av Karl som romersk keiser falt ikke i god jord i Konstantinopel, der keiserinne Irene påberopte seg å være Romerrikets sanne arvtaker.

© Landtagsprojekt Bayern

Karl den store betraktet seg som Romas arvtager

Seirene på slagmarken ga Karl tilnavnet «den store». I løpet av sine 46 år ved makten tok han bare ett år års pause fra krigene han førte for å gjøre frankerne til Romerrikets arvtakere.

476 e.Kr. – keiser mister tronen

Etter tiår med germanske invasjoner avsetter offiseren Odovaker den romerske keiseren Romulus Augustulus. Det vestromerske riket opphører å eksistere, og dermed mangler Europa en styrende makt.

486 – romere får pryl

Den frankiske kongen Chlodvig 1. – fra det nåværende Belgia – overvinner de gjenværende romerne i Gallia og grunnlegger frankernes rike. Chlodvig konverterer senere til kristendommen.

534 – riket utvides

Frankerne erobrer burgundernes rike i dagens Sør-Frankrike. Burgunderne, med røtter på Bornholm (oldnordisk Burgundarholmr), blir assimilert i Frankerriket.

732 – islam bremses

I byen Poitiers i dagens Frankrike beseirer frankerkongen Karl Martel en muslimsk hær fra Den iberiske halvøya og bremser islams fremmarsj i Europa.

800 – ny keiser krones

Pave Leo 3. kroner frankerkongen Karl den store til keiser i Roma. Karl ser på sitt store rike i Vest-Europa som en naturlig arvtaker til Det vestromerske riket.

Vikinger går til motangrep

Etter massakren ved Verden regnet Karl med at han ikke fikk høre mer fra hedningene i nord. Nå hadde han vist hva som ville skje hvis noen våget å sette seg opp mot hans vilje.

Men selv om sakserne hadde blitt sendt ned for telling, ville vikingene på ingen måte godta Karls visjon for Europa. Da de plyndret klosteret på den nordengelske øya Lindisfarne i 793, ga den engelskfødte munken Alcuin – som tilhørte Karls hoff i Aachen – uttrykk for sitt sjokk i et brev til den engelske kongen Ethelred:

«Tenk at vi og våre forfedre har levd i dette så vakre landet (De britiske øyer, red.) i nesten 350 år, og aldri før har det skjedd en så redselsfull handling i Britannia som den vi nå har vært utsatt for fra et hedensk folks side».

«... aldri før har det skjedd en så redselsfull handling i Britannia som den vi nå har vært utsatt for fra et hedensk folks side.» Alcuin, munk som arbeidet for Karl den store.

Etter alt å dømme ble også Karl overrasket av det voldsomme angrepet. Men frankerkongens militære overlegenhet til lands kunne ikke utrette stort mot skandinavenes nye supervåpen – vikingskipet.

I de neste årene angrep vikingene flere steder utenfor Karls rekkevidde i England, Skottland og Irland. Og da en gruppe vikinger angrep St. Philiberts kloster på øya Noirmoutier ved utløpet av elven Loire i 799, hadde plagen også spredt seg til Frankerriket, hvis bredder og elver var som fristende koldtbord for vikingene.

Keiseren prøver ut ny strategi

I dag mener flere historikere at vikingenes plyndringstokter var en direkte reaksjon på Frankerrikets økende makt på land. Vikingenes flatbunnede langskip, som kunne drives frem med seil og årer, var perfekte for å gjennomføre overraskende nålestikkangrep mot en ellers sterkere fiende.

Men Karl lot seg ikke knekke, og drømmen hans om å stå i spissen for et nytt Romerrike rykket nærmere da han ble kronet til keiser av paven i Roma i år 800. Nå strakte Karls rike seg fra Nordsjøen til Middelhavet, og han hadde til og med diplomatisk kontakt med den mektige kalifen i Bagdad, som sendte en levende elefant til Aachen som gave.

Full av selvtillit bestemte Karl seg for en gang for alle å innlemme sakserne i Frankerriket. I mellomtiden hadde Widukind kommet hjem fra sitt danske eksil, og Karl presset den saksiske hertugen til å skifte side.

Byste av Karl den store

I katedralen i Aachen står det en byste av Karl den store. Den skal inneholde hodeskallen hans.

© Beckstet

Widukind lot seg døpe for å unngå frankerkongens vrede, og med Karls hjelp begynte han å føre krig mot sine landsmenn.

Kombinasjonen av Karls soldater og Widukinds kunnskap om Sachsen viste seg å være effektiv. I 804 var all motstand nedkjempet, og Karl kunne krysse Elben med en hær som ifølge krønikene tvang alle saksere nord for elven til å flytte sørover og bosette seg i Frankerriket.

Deretter lot han den slaviske stammen obodritene slå seg ned i området nord for Elben. De skulle forvalte grenseområdet for ham.

Konge bortfører kjøpmenn

Seieren over sakserne var en stor triumf for Karl, men vikingenes ambisjoner var ikke blitt mindre. Danekongen Godfred forsøkte å overtale den frankiske keiseren til å gi ham området nord for Elben som len – en slags godtgjørelse til vikingene for å avstå fra flere plyndringstokter. Men Karl lot seg ikke presse – obodritene fikk lov til å bli.

Beslutningen gjorde Godfred rasende, og i 808 tok danekongen saken i egne hender. Han angrep obodritenes land og tvangsflyttet kjøpmenn fra deres havneby Reric til vikingenes handelssentrum Hedeby, som lå ved utløpet av fjorden Slien.

Karl forlangte at Godfred skulle utlevere kjøpmennene. Da vikingkongen nektet, bygde Karl festningen Esesfeld nord for Elben. Godfred svarte med å forsterke grensevollen Danevirke.

Krigen hadde brutt ut, og i 810 sendte Godfred menn til Reric, hvor de drepte obodrit-kongen Thrasko. Deretter seilte danekongen ifølge krønikeskriveren Einhard sørover med 200 vikingskip.

Historikerne kjenner ikke alle detaljene, men det var trolig Godfreds plan å angripe Aachen. Da keiser Karl fikk nyss om planen, tvangsutskrev han en stor bondehær og rustet seg til kamp.

Gravsted, vikingen Rollo

Etter sin død ble Rollo gravlagt i katedralen i Rouen, hvoretter sønnen – Vilhelm Langsverd – tok makten i Normandie.

© Raimond Spekking

Vikingene slo seg ned i frankernes rike

Da vikinger angrep det vestfrankiske riket på 900-tallet, skjedde det noe utrolig: Fienden ga dem land. Gaven skyldtes imidlertid ikke gavmildhet, det var sikkerhetspolitikk.

Etter en arvefølgestrid ble frankernes rike delt mellom tre konger i 843. I vest lå Karl den skalledes rike – senere Frankrike. Under hans barnebarn Karl 3. den enfoldige ble riket herjet av vikingen Rollo i 911.

For å stoppe ødeleggelsene tilbød kongen Rollo at han kunne få landet mellom byen Rouen og Den engelske kanal. Til gjengjeld skulle Rollo beskytte frankerne mot andre vikinger. Rollo takket ja til å bli greve over området, som han snart utvidet. Flere vikinger slo seg ned i kolonien, som ble kalt Normandie – nordmennenes land.

Rollos identitet er imidlertid omstridt. Mens historikeren Dudo fra St. Quentin i 1015 omtaler ham som dansk, identifiserer bl.a. sagaene ham som nordmannen Gange-Rolv. Han hadde fått tilnavnet fordi han var for stor til å ri på en hest og dermed var nødt til alltid å gå (gange).

I alle tilfelle beholdt Rollos etterkommere makten over Normandie, og i 1066 erobret hans oldebarn Vilhelm – senere kjent som «Erobreren» – England.

Drap avslutter krigen

Men det endelige oppgjøret mellom Karl og Godfred kom aldri. På vei til Aachen ble Godfred drept – trolig av sine egne menn, som ønsket en mindre risikabel kurs overfor den mektige naboen. Den store flåten vendte om og seilte tilbake til Danmark. Her utropte stormennene Hemming, en av Godfreds nevøer, til konge.

Hemming var vennligere stemt overfor frankerne, og i 811 inngikk han en fredsavtale med Karl. Avtalen slo fast at grensen mellom danene og frankerne skulle gå ved elven Ejderen. Året etter døde Hemming, og Danmark gikk inn i en turbulent periode der Godfreds sønner – deriblant Hårek – kjempet med Harald Klak om kongemakten.

Maktkampen blant danene ga Karl muligheter for å avslutte konflikten, men så langt kom han ikke.

Vikingene inntar Paris

Etter Karl den stores død inntok vikingene Paris i 845, men de forlot byen igjen mot en betaling på 2500 kg gull og sølv.

© Photo Josse/Bridgeman Images

Keiseren døde i 814, og sønnen Ludvig den fromme overtok makten. Men heller ikke han fikk has på vikingene, og i 843 ble Frankerriket delt i tre – en deling som svekket riket markant.

Derfor fortsatte plyndringen til 911, da herskeren over det vestfranske riket bestemte seg for å gi Normandie til vikinghøvdingen Rollo som et len. Til gjengjeld lovet Rollo å beskytte området mot sine landsmenn.

Slik endte de to gamle fiendene som allierte – og ironisk nok var det en av Rollos normanniske etterkommere, Vilhelm Erobreren, som invaderte England i 1066 og satte punktum for vikingtiden.

LES MER OM FRANKERNES OG VIKINGENES KAMP

  • Jeanette Varberg: Viking, Gyldendal, 2019
  • Janet L. Nelson: King and Emperor: A New Life of Charlemagne, University of California Press, 2019