Harald Blåtann, dåp

Vikingkonge kristnet danene med list

Munken Poppo overbeviste vikingkongen Harald Blåtann om å kristne de danske vikingene ved mirakuløst å bære glødende jern. Det sier krønikene. Men mye tyder på at Harald og Poppo jukset så det holder.

Munken Poppo overbeviste vikingkongen Harald Blåtann om å kristne de danske vikingene ved mirakuløst å bære glødende jern. Det sier krønikene. Men mye tyder på at Harald og Poppo jukset så det holder.

AKG-images/De Agostini Picture Lib./A. Dagli Orti & Shutterstock

Da vikingkongen Harald Blåtann deltar i et gilde sammen med sine fremste menn en kveld i år 963, er stemningen anspent. En gjest fra utlandet er til stede.

Gjesten heter Poppo, en munk fra det mektige tysk-romerske keiserriket i sør. Snart går praten til religion, og det bryter ut en intens diskusjon.

“Danene mente at Kristus nok var en gud, men at det også fantes andre guder som var større enn ham, ettersom de lot folk se langt større tegn og under enn Kristus”, forteller den samtidige krønikeskriveren Widukind.

Men det vil ikke Poppo høre snakk om. Ifølge munken er Kristus den eneste sanne Gud. Alle andre er avguder!

Harald Blåtann lytter til krangelen i taushet. Så skjærer han gjennom. Tør munken bevise sin guds styrke med en prøve, spør kongen. Poppo sier seg straks villig.

“Dermed omvendt kongen seg, bestemte seg for å ære bare Kristus som Gud.” Krønikeskriveren Widukind om kong Harald Blåtann.

Da Poppo møter kongen og hans menn neste morgen, har Harald ifølge Widukind fått varmet opp en stor jernbit så mye at den gløder. Hvis Poppo kan bære jernet uten å bli skadet, vil kongen tro på den kristne gudens overlegenhet.

Uten å nøle griper munken jernet og bærer det uten å kny. Etterpå viser han Harald hånden – den er helt uskadd.

“Dermed omvendte kongen seg, bestemte seg for å ære bare Kristus som Gud og befalte de folkene han styrte over å forkaste avgudene”, forteller Widukind.

Noen år senere reiste en stolt Harald de kjente Jellingsteinen, der han kunngjorde at han hadde kristnet danene. Som de første av Skandinavias vikinger hadde danene bøyd seg for de kristnes gud og dermed satt i gang kristningen av hele Norden. Og det hele skyldtes munken Poppo og hans mirakuløse jernbyrd.

Men dette er langt fra hele sannheten om hvordan danene ble kristne. Det viser nye analyser av de skriftlige kildene. Poppo var slett ikke den vi tror. Og ved Haralds gilde fremførte han og kongen Danmarks kanskje mest imponerende tryllekunst.

Harald Blåtann, Poppo, jernbyrd

Kong Harald skal ha blitt overrasket over Poppos jernbyrd. Men kanskje var det avtalt spill.

© Statens Museum for Kunst

Vikinger ble kristne av nødvendighet

I motsetning til hva de fleste kanskje tror, var det allerede en del kristne i danenes rike under Harald Blåtann. De første misjonsfremstøtene som historikerne kjenner til, fant sted på 700-tallet.

Selv om misjonærer som Ansgar – kalt Nordens apostel – ikke klarte å utbre kristendommen i noen større grad, var vikingene vant til kristne i sitt eget land.

“Jorden har vært gjødslet på forhånd, da det i flere århundrer har vært ganske mange kontakter med det kristne Vest- og Mellom-Europa”, sier Michael Gelting, historiker og tidligere seniorforsker ved Rigsarkivet.

Historikerne har også lenge visst at vikinger, når de dro ut for å handle i kristne riker, lot seg primsigne – en seremoni som besto i at en hedning lot seg velsigne i korsets tegn.

Primsigningen skulle i prinsippet følges av dåp, men bare ved å gjennomføre den innledende seremonien fikk vikingen adgang til å handle med kristne kjøpmenn, et samkvem som ellers var strengt forbudt blant kristne fyrster.

Harald Blåtann, Tors hammer, kors

Vikingenes åpenhet overfor kristendommen kan ses av denne støpeformen, som har plass til både kors og Tors hammer.

© Werner Forman/Ritzau Scanpix

Men funn viser at vikingene, til tross for at de ikke var døpt, tok med seg den nye troen hjem, og at Danmark allerede på 800-tallet huset en kristen befolkningsgruppe.

F.eks. har arkeologene funnet en rekke kristne graver fra 800-tallet på stedet der Ribe domkirke ligger. Og forskerne mener at opptil 2000-3000 kristne kan være gravlagt der – alle fra omtrent samme tid.

Funn av flere nesten identiske sølvkors i graver i Ketting i Danmark og Birka i Sverige viser dessuten at skandinaver allerede på midten av 900-tallet masseproduserte smykker med det kristne symbolet.

Graven i Ketting inneholdt også en torshammer, som beviser at hedninger og kristne levde side om side i 900-tallets Danmark.

Krønikeskriveren Widukind var fullt klar over at det fantes kristne i Danmark.

“Danene var fra gammelt av kristne, men tjente ikke desto mindre avgudene etter hedensk skikk”, skriver han.

Og det var dette siste Poppo kom til Danmark for å få slutt på.

Harald Blåtann, vikinger, plyndringer

Vikingene plyndret gjerne de kristne i utlandet, men respekterte dem hjemme.

© Granger/Imageselect

Kristne og åsatroende levde side om side

Vikingene plyndret og drepte kristne i fleng utenfor landets grenser, men i skandinavenes egne riker levde de to religionene fredelig sammen. De arkeologiske funnene viser at sameksistensen varte i minst 100 år.

På 700-tallet spredte vikingene frykt og redsel ved å plyndre de kristnes byer, klostre og kirker rundt om i Europa, men innenfor rikets grenser levde åsatroende og kristne sammen i fred og fordragelighet.

Gravfunn viser at det bodde enklaver av kristne i Danmark fra midten av 800-tallet, og at mindretallet fritt har kunnet begrave sine døde etter kristen skikk.

Historikerne mener at vikingene ikke bare tolererte de kristne i sitt eget rike, men at mange etter hvert så på den kristne guden som bare en annen guddom som Odin, Tor og de andre medlemmene av den tallrike nordiske gudeverdenen.

At vikingene ikke så på kristentroen som en motsetning til åsatroen, viser f.eks. et funn på gravplassen Thumby-Bienebek i dagens Schleswig-Holstein. Den døde hadde et kristent sølvkors om halsen.

På utsiden av kisten var det imidlertid festet flere torshammere av jern, et tegn på at familien til den avdøde ville sikre seg godvilje fra gudene til begge religioner.

Poppo skulle overtale Harald Blåtann

Poppo var ikke noen hvem som helst, det har Michael Gelting funnet ut. Hittil har historikerne analysert Widukinds beretning om Harald Blåtanns omvendelse ut fra et rent nordisk perspektiv. Gelting har derimot studert Widukinds krønike ut fra en internasjonal synsvinkel.

Ved å ta med i betraktningen hva som foregikk i resten av Europa på den samme tiden, får Widukinds fortelling et helt nytt perspektiv. Ifølge Gelting var Poppo ikke noen from og ydmyk munk, men snarere en høytstående diplomat utsendt fra hoffet til den tyske keiseren Otto 1. selv.

Gelting fastslår at Poppo sannsynligvis er identisk med en mann ved navn Volkmar, som var skattmester i katedralen i Köln og samtidig høyre hånd til Bruno – keiser Ottos bror.

Poppo var den gang et vanlig kallenavn for folk som var døpt Volkmar, forklarer Gelting, som bl.a. har funnet Folkmar omtalt som “Poppo” i Brunos testament, som er gjengitt i biskop Ruotgers samtidsbiografi om Bruno.

Poppos virkelige arbeidsgiver var den ambisiøse keiser Otto. Mens han fortsatt var tysk konge, hadde han alliert seg med den tyske kirken og lagt under seg store deler av de slaviske områdene øst for Elben.

I 962 – året før Poppos besøk hos Harald Blåtann – ble Otto kronet til keiser av Rom. Dermed ble Det tysk-romerske riket formelt grunnlagt.

Harald Blåtann, keiser Otto 1.

I 962 ble Otto 1. kronet til keiser av Det tysk-romerske riket og ble de europeiske kongenes konge.

© Historia/Shutterstock/Ritzau Scanpix

Keiser Otto brukte kirken som våpen

I nært samarbeid med den tyske kirken og dens biskoper klarte Otto 1. å legge under seg store deler av de slaviske områdene i øst. Stammene ble tvangskristnet – og plyndret.

Den tyske kongen Otto arvet den tyske kronen etter sin far, Henrik Fuglefanger, i 936. Den unge kongen var fast bestemt på å videreføre arven etter Karl den store, keiseren av det mektige frankerriket som dominerte Mellom-Europa nesten 100 år tidligere.

Karl hadde brukt kirken aktivt i sitt maktspill, og Otto bestemte seg for samme metode – bare i enda større grad. Han opphøyet kirkens menn slik at de ble en ekstremt mektig motvekt til rikets adelsmenn.

I samarbeid med den tyske kirken kastet Otto seg deretter over de hedenske stammene, slaverne, øst for Elben. I korsets tegn la Otto under seg områdene deres i bl.a. dagens Øst-Tyskland.

Hakk i hæl fulgte biskopene, som med lynets hastighet omvendte de underkuede stammene til kristendommen og dermed fikk rett til å kreve inn tiende til kirken samt overta store landområder.

Øst for Elben oppsto det derfor en sverm av bispeseter – halvt kirker, halvt festninger. Ottos nære forhold til den tyske kirken bidro til at han fikk tittelen keiser av Det tysk-romerske riket i 962.

I sitt fravær overlot Otto riket til broren Bruno, som var erkebiskop av Köln – og derfor Poppos direkte sjef. Bruno hadde lenge vært Ottos stedfortreder. Som en samtidig kilde uttrykte det var han “den nærmeste i alle foretagender”.

Kildene viser at når Otto var fraværende, var Bruno opptatt av å utvikle diplomatiske forbindelser med de omliggende landene – deriblant Danmark, der forholdet til vikingene var ekstremt viktig.

“Det passer derfor helt inn i bildet at Bruno har sendt Poppo som utsending til Danmark", sier Michael H. Gelting.

I år 963 hadde keiser Otto det travelt med å få styr på sine nye italienske besittelser i sør. Mot øst måtte han dessuten hele tiden holde øye med de slaviske stammene i dagens Øst-Tyskland, Polen og Tsjekkia. Derfor visste Bruno at Otto trengte fred i nord.

Harald Blåtann, krone, keiser

Som tysk-romersk keiser fikk Otto – foruten en ekstremt kostbar krone – et stort ansvar for Europas kristendom.

© akg-images/Erich Lessing & Shutterstock

Hvis Harald Blåtann kunne overtales til å få Danmark med blant Europas kristne nasjoner, ville sannsynligheten for en konflikt mellom de to landene bli mye mindre. Bruno hadde også en annen grunn til å få Harald inn i den kristne folden – en truende borgerkrig.

Keiser Ottos fetter, Wichmann den yngre, hadde tidligere forsøkt å styrte Otto, og i 962 appellerte han til Harald Blåtann om hjelp i en annen konflikt. Den danske kongen var ikke avvisende.

Det ble aldri noe av opprøret, men hendelsen overbeviste Bruno om at Harald kunne bli en alvorlig fare.

VIDEO: Europas kristne fryktet Nordens hedninger

Blåtann kan ha iscenesatt jernbyrden

For Harald Blåtann var kristningen også en åpenbar fordel. Hans kongemakt var fortsatt skrøpelig og til stadighet truet utenfra. Å alliere seg med stormakten i sør kunne gi ham trygghet og støtte.

Risikoen for en krig med Tyskland ville også bli betydelig mindre. Og faren fra naboen i sør var ikke noen innbilning. Mindre enn 30 år tidligere, i 934, hadde Ottos far, kong Henrik 1. – med tilnavnet Fuglefanger – inntatt den danske handelsbyen Hedeby og tatt den daværende danske kongen, Gnupa, til fange.

Otto 1. hadde også selv gitt vikingene et hint om hva de kunne vente seg. I 955 hadde den tyske herskeren nemlig utslettet de fryktede madjarenes hær i slaget ved Lechfeld. I likhet med vikingene i nord hadde de hedenske madjarene, som hadde inntatt nåtidens Ungarn cirka år 900, gjentatte ganger gjennomført blodige plyndringstokter i de kristne nabolandene.

Harald Blåtann, Otto, keiser, madjarer

I 955 klarte Otto 1. å utslette de fryktede madjarenes hær på slagmarken.

© The Picture Art Collection/Imageselect

Slaget ved Lechfeld eliminerte en gang for alle trusselen fra madjarene – og det fortalte Harald Blåtann at Otto slo hardt til mot enhver fiende, spesielt hedninger. Men dersom Harald Blåtann og hans folk ble døpt, kunne han forhindre at danene led samme skjebne som madjarene.

Den tyske keiseren og den danske kongen hadde altså sammenfallende interesser. Derfor mener Michael Gelting at opptrinnet under kong Haralds gilde, som førte til Poppos jernbyrd, ikke oppsto fullt så tilfeldig som Widukind forteller.

“Man kan forestille seg at diskusjonen ved Harald Blåtanns hoff, som Widukind forteller om, ble iscenesatt”, sier Gelting.

Hvis Poppo var utsending fra Ottos hoff, ville han og kong Harald trolig ha snakket sammen før gildet. Under møtet har de blitt enige om at det ville være til fordel for alle om Blåtann offisielt ble kristen og forbød den hedenske religionen i landet sitt.

“Harald Blåtann har da påpekt at han har behov for et sterkt argument overfor stormennene, og da har Poppo foreslått jernbyrden”, lyder Geltings teori.

Jernbyrd – å la et menneske bære glødende jern for å bevise guddommelig inngripen – var en kristen skikk og derfor ukjent i Skandinavia på 900-tallet. Dette faktum har fått flere historikere til å benekte at hendelsen i det hele tatt fant sted, siden jernbyrden ikke ville gjøre inntrykk på et publikum som slett ikke kjente til tradisjonen.

“Men det argumentet tror jeg skal snus på hodet. Kanskje var jernbyrden spesielt virkningsfull, nettopp fordi Haralds menn ikke var kjent med seremonien og dermed heller ikke med triksene som man formentlig har utviklet for å kunne styre utfallet”, sier Gelting og viser til at prøven kunne manipuleres til å gi tilskuerne inntrykk av at Gud hadde grepet inn.

Harald Blåtann, Poppo, Tamdrup

Relieffene i Tamdrup kirke viser at Poppo tok jernbyrden med høyre hånd, men etterpå viste han tilsynelatende frem venstre hånd.

© Nationalmuseet

Blåtanns borger symboliserte ny tid

Ifølge Michael Geltings teori lot Blåtann seg først og fremst døpe for å unngå et tysk angrep på riket sitt i stil med de angrepene som Otto tidligere hadde gjennomført mot hedenske folk i den østlige delen av Europa.

Og ifølge Jens Ulriksen, som er arkeolog og forskningsleder ved Museum Sydøstdanmark, gir dette god mening.

“Da Karl den store la sakserne under seg på slutten av 700-tallet, var argumentet at det var synd at et så flott og edelt folk skulle være underlagt en så avskyelig religion som åsatroen”, sier Ulriksen.

“En slik legitimering av undertvingelsen har Harald Blåtann tatt luften ut av ved selv å gå over til kristendommen”, konkluderer han.

Han mener at Harald Blåtann satte alle kluter til for å iscenesette seg selv som bannerfører for en helt ny tid. Dette gjaldt også den omfattende byggevirksomheten som kongen satte i gang.

“De signalerer Harald Blåtann og hans oppfatning av verden og den nye kristne tid, som han står i spissen for.” Arkeolog Jens Ulriksen om Blåtanns ringborger.

I løpet av Blåtanns regjeringstid skjøt det opp minst fem ringborger. Helt siden utgravingen av den første borgen har det vært diskutert hva formålet med byggverkene var. Men for Ulriksen gir det mening å betrakte borgene som et ledd i Blåtanns forvandling av Danmark:

“De signalerer Harald Blåtann og hans oppfatning av verden og den nye kristne tid, som han står i spissen for. Men samtidig har han hatt behov for å markere seg utad med disse byggverkene.”

Kanskje er ikke ringborgene bare et symbol på Harald Blåtanns nye kristne rike, men på selve kristendommen. Ringborgenes korsgater minner nemlig om de hjulkorsene eller innvielseskorsene som ble malt over korbuen i middelalderkirker, påpeker Jens Ulriksen.

“Hvis man strekker argumentet litt lenger, kan det forstås som at Harald Blåtann innvier sitt kongerike Danmark til Gud ved å plassere disse innvielseskorsene i form av ringborger ut over hele landet”, sier Jens Ulriksen, som understreker at det er snakk om en fortolkning.

Det at borgene og de andre byggverkene forsvant med Harald Blåtann underbygger ytterligere teorien om at de hadde et rent symbolsk formål. Ingen av borgene er nevnt i skriftlige kilder.

Ikke engang krønikeskriveren Saxo, som levde fra 1160 til 1208 og betraktet Harald Blåtann som en helt, nevner bygningene med ett ord. Hadde borgene hatt en militær betydning, ville de uten tvil ha blitt bevart og utvidet etter Harald Blåtanns død i 987.

Men ingen andre hadde bruk for byggverkene ettersom formålet med dem utelukkende besto i å støtte Harald Blåtanns prosjekt, sier Ulriksen.

Harald Blåtann, ringborg, hjulkors

Blåtanns fem borger har alle samme form med et veikryss i midten.

© akg-images/De Agostini/C. Novara

Blåtanns borger var maktsymboler

Kong Harald Blåtann oppførte en rekke monumentale byggverk, deriblant fem ringborger. Men borgene hadde ingen praktisk betydning annet enn å minne befolkningen om kongens makt.

Fem kjempestore ringborger er blant Harald Blåtanns mest berømte byggverk. Ifølge arkeologen Jens Ulriksen, forskningsleder ved Museum Sydøstdanmark, var ikke borgene forsvarsverker. De var i stedet en manifestasjon av makt som skulle vise danene at kongen var annerledes enn sine forgjengere.

Ulriksen viser til monumentenes størrelse og geometriske form, en nyvinning i 900-tallets Skandinavia. Borgene ble lagt på steder hvor folk ofte ferdedes, f.eks. ved vadesteder og hvor store veier krysset hverandre.

Hensikten var imidlertid neppe å beskytte trafikknutepunktene, sier Ulriksen, som påpeker at det ikke er noe som tyder på at slottene var permanent bemannet. Han mener at borgene først og fremst hadde til formål å symbolisere en ny tid:

“Dette kjempemonumentet gjør at de forbipasserende – bevisst eller ubevisst – blir klar over at det er en konge til stede.”

Ifølge Ulriksen minner de runde borgene med sine korsveier også om gigantiske hjulkors – et kristent symbol.

Hedenskapet forsvant på rekordtid

Harald Blåtann lyktes med sine anstrengelser. Arkeologiske funn tyder på at de danske vikingene snart la av seg hedenskapen og antok den nye troen. De siste klart hedenske begravelsene fant sted i Nordjylland og Skåne bare 40 år etter Poppos besøk.

Forvandlingen har foregått med forbløffende fart når man tenker på tidens begrensede muligheter for å kommunisere og komme seg rundt i landet. Men det er ikke noe som tyder på at kongen var nødt til å tvinge folket sitt til å gi avkall på de gamle gudene. Verken i skriftlige kilder eller arkeologiske funn er det tegn til bruk av tvang eller vold.

“Jeg tror at man bør forestille seg overgangen til kristendommen som kulminasjonen av en prosess som har pågått over lang tid”, sier Michael Gelting og viser til de tidlige misjonsforsøkene og vikingenes møte med kristne i utlandet i århundrene før.

De raske resultatene viser at Harald Blåtann – hvis teorien om at han og Poppo i fellesskap manipulerte jernbyrden, holder stikk – valgte det helt riktige publikum.

Den jevne mann og kvinne hadde en tendens til å bli tiltrukket av kristendommen, som lovet selv de laveste medlemmene av samfunnet evig liv. Stormennene måtte derimot overtales til å bytte ut de gamle gudene med kristendommen.

Åsatroen med dens krigerske verdier og forestillinger om Valhall var først og fremst en religion for maktens mennesker. Dessuten var det stormennene som sto for den rituelle delen av gudsdyrkelsen, noe som ga dem enda mer makt i deres territorier.

Harald Blåtann, død, pil

Ifølge sagaen om jomsvikingene fikk Harald Blåtann et dårlig endelikt. Han lå på kne foran et bål da en pil traff ham i baken.

© Nordic Image

Men Poppos jernbyrd virket tilsynelatende over all forventning og overbeviste selv de skeptiske stormennene om den kristne gudens overlegenhet.

Selv om danene ikke helt slapp unna konflikter med Tyskland i de tiårene som fulgte, unngikk de store invasjoner som andre hedenske folk ble utsatt for.

I stedet kunne Danmark vokse og bli et virkelig rike under en relativt sterk kongemakt – alt sammen takket være Poppo og Haralds utspekulerte bløff.

Med kristningen av danene var porten til Norden åpnet, og i årene som fulgte gikk alle vikingrikene over til den kristne gud.