Det er en vårdag litt etter år 1000. Skjelvende av sult og kulde sitter femtenåringen Gudrid Torbjørnsdatter på et skjær i havet sør for Grønland og speider etter skip. Gudrid var på vei over Nord-Atlanteren med et stort skip lastet med norsk tømmer til vikingene på Grønland. Men farvannet her oppe i nord er lunefullt, og under et voldsomt uvær for et par dager siden kom skipet ut av kurs og gikk på et skjær.
Sammen med 14 andre skipbrudne forsøker Gudrid å holde motet oppe, selv om flere av reisefellene ble med skipet ned i dypet og aldri vil komme levende frem til vikingkolonien i Sør-Grønland.
Omsider får Gudrid øye på et langskip som ganske uventet glir ut av tåken. Håpet om redning stiger hos den forkomne unge kvinnen, og hun begynner å huie og vinke for å fange kapteinens oppmerksomhet.
Rundt år 1000 ble Leiv Eiriksson første europeer til å sette fot i Amerika.
Ifølge Grønlendingenes saga blir de skipbrudne på skjæret oppdaget av selveste Leiv Eiriksson, som er på vei hjem fra Vinland – det nye landet han har funnet i det vi i dag kaller Nord-Amerika. Gudrid og de andre overlevende blir hentet med en jolle slik at Leiv kan ta dem med til Grønland. De 15 overlevende når frem til vikingkolonien, men de er tydelig avkreftet, og om vinteren dør de fleste av sykdom.
Men det er ikke lett å ta knekken på Gudrid. Hun er full av eventyrlyst og utferdstrang, for hun kan ikke få Leivs spennende historier om den ukjente, nye verdenen ut av hodet.
Vikingene og etterkommerne deres bygde bl.a. kirker som man fremdeles kan se ruiner av på Grønland.
Volve forutså Gudrids skjebne
I år 925 innledet vikingene en ny æra i erobringen av Nord-Atlanteren. Da seilte 25 skipsbesetninger med Eirik Raude vestover fra Island mot det nylig oppdagede Grønland. Det skal ha vært Eirik Raude som ga den store øya dens navn – han ville tiltrekke seg islandske vikinger som trengte beiter til sauene sine.
På denne tiden kom Gudrid Torbjørnsdatter til verden på gården Arnarstapi i den vestlige enden av den islandske halvøya Snæfellsnes. I første omgang valgte faren hennes, Torbjørn, ikke å slutte seg til sin venn Eirik Raudes ekspedisjon – ifølge én teori fordi han ikke ville forlate sin lille datter.
Gudrid Torbjørnsdatter er kjent fra både Grønlendingenes saga og Eirik Raudes saga. Selv om de to sagaene er uenige om enkelte detaljer, forteller de to middelaldermanuskriptene i grove trekk den samme historien om den eventyrlystne Gudrid.
Vikingene bosatte seg på Grønland rundt år 985 og forlot ikke øya før tidlig på 1400-tallet.
Det ble allerede tidlig klart at den unge vikingjenta lengtet etter en mer spennende tilværelse enn et liv som bondekone på Island. I Eirik Raudes saga blir Gudrid beskrevet som: “… ei overlag vakker kvinne, og hag i alt ho tok seg til”.
I en alder av ca. 15 forlot hun de trygge rammene på Island og dro til vikingkolonien på Grønland, der hun nå hørte forunderlige historier om Vinland.
Rundt år 1000 bodde det 400-500 mennesker i Eirik Raudes største koloni på sørspissen av Grønland.
Ambisiøse nykommere gjorde klokt i å stå på god fot med koloniens grunnlegger, Eirik og hans familie, blant dem sønnen Leiv Eiriksson, som fungerte som koloniens leder etter Eirik Raudes død.
“… for vegane dine ligg ut til Island. Frå deg skal det koma ei ætt både stor og god.” Volvens spådom for Gudrid Torbjørnsdatter.
Den første vinteren bodde Gudrid hos Eiriks fetter, der hun viste hva hun dugde til som leder i en sultperiode. Da en omreisende spåkone – volven – kom forbi gården, nølte ikke den kristne Gudrid med å synge en gammel hedensk tryllevise for å hjelpe volven med å spå om neste års høst.
Som takk for den vakre sangen spådde volven også Gudrid:
“Du skal få det beste gifte som her er på Grønland; men det skal ikkje verta langvarig; for vegane dine ligg ut til Island. Frå deg skal det koma ei ætt både stor og god.”
Volven hadde stor autoritet i vikingsamfunnet og reiste ofte rundt med et følge av yngre kvinner.
Etter et års tid på Grønland inngikk Gudrid – som volven forutsa – ekteskap med Leiv Eirikssons lillebror Torstein – angivelig fordi hun håpet at han ville ta henne med til Vinland. Og det gikk ikke lenge før de stevnet vestover i et langskip, men Torstein hadde ikke sin brors erfaring med å navigere til Vinland – skipet kom ut av kurs, og mannskapet måtte tilbringe en hel sommer i bølgenes vold utenfor det som nå er Nuuk.
Da de endelig kom hjem, ble Torstein syk og døde. Dypt nedtrykt slo den 17 år gamle enken Gudrid seg ned på Eirik Raudes gård Brattalid, men hun hadde fortsatt lyst på eventyr.
Solsteinene var trolig tilskårne krystaller av f.eks. Islands dobbeltspat (kalsitt) – et gjennomsiktig mineral som kan polarisere lys.
Solstein kan ha vist vei til Amerika
Vikingene hadde ikke noe kompass og var avhengige av solens posisjon for å finne den riktige kursen over åpent hav. Når det var overskyet, kan langskipets mannskap ha brukt en såkalt solstein til å finne solen med.
Vikingenes solsteiner er innhyllet i mystikk, men de er nevnt i sagatekster som "Fortellingen om Rødulf", der kong Olav den hellige brukte en solstein for å finne solen med på en overskyet himmel. De antas å ha bestått av mineralet islandsk spat. I 2011 beviste forskere at dette kunne brukes til å finne solen med på en overskyet himmel.
Derfor kan solsteinen være forklaringen på at vikingene var i stand til å klare turen over Atlanterhavet. I 2018 utførte to ungarske forskere 36 000 datasimuleringer av vikingenes lange reiser under forskjellige værforhold for å klargjøre hvor effektiv solsteinen var. De fant at bruken av solstein betydde at vikingene kunne navigere med minst 92 % presisjon.
Slik virker vikingenes solstein
Bryster drev indianere på flukt
I islendingen Torfinn Karlsevne fant Gudrid endelig en mann som delte hennes utlengsel. Handelsmannen Karlsevne hadde kommet til Grønland etter varer – sannsynligvis hvalrosstenner – men falt pladask for Gudrid og endte opp som hennes ektemann. En nygift og høygravid Gudrid forberedte seg 19 år gammel til et liv i Vinland.
Sammen med Karlsevne organiserte hun tre skip med sjøfolk og forsyninger og stevnet sørvestover så snart havet var isfritt i juni måned.
Historikere kjenner ikke Gudrid og Karlsevnes rute, men det må antas at de stoppet underveis på den basen som Leif Eiriksson hadde bygget noen år tidligere i L'Anse aux Meadows på Newfoundland, der arkeologene har gravd ut en vikingleir siden 1960-årene. Funn av redskaper til å spinne tråd med viser med all sannsynlighet at en kvinne, muligens Gudrid, har vært på stedet.
Under alle omstendigheter bygget paret et torvhus et sted på kysten utpå sensommeren, og der fødte Gudrid sønnen Snorri – den første europeer født i Amerika.
Rundt år 1004 kom Gudrid endelig til Amerika med sin mann Torfinn og et følge på 60 menn og 5 kvinner.
Historikerne vet ennå ikke hvor langt sørover vikingene kom i Vinland, men funn i L’Anse aux Meadows av bl.a. valnøttskall sørfra og naturskildringer i sagaene tyder på at Gudrid fikk se den gode lakseelven Miramichi i våre dagers New Brunswick i Canada. Her møtte vikingene de såkalte skrælingene, sannsynligvis forfedrene til våre dagers micmac-indianere.
Den oksen som vikingene hadde med seg, skremte indianerne, men likevel klarte handelsmannen Karlsevne å bytte til seg en bunke av skrælingenes pelsverk for noe rødt stoff. Men da de innfødte vendte tilbake tre uker senere, var de på krigsstien, og vikingene så seg nødt til å flykte inn i Canadas skoger.
“Ho tek brysta opp or serken og bryner sverdet på.” Eirik Raudes saga.
Ifølge Eirik Raudes saga var det en kvinne som lyktes i å drive indianske menn på flukt etter å ha plukket opp et sverd fra en drept mannlig viking:
“Ho tek brysta opp or serken og bryner sverdet på. Då vert skrælingane fælne, og hopar seg unna ned på skipa sine, og fer bort.”
Sannsynligvis var det mer kvinnens raseri og glødende kampvilje enn bare bryster som overrumplet indianerne. Selv om kvinnen i sagaen heter Frejdis, påpeker forskerne at de to historiske personene Frejdis og Gudrid i enkelte tilfeller har blitt forbyttet. Den handlekraftige kvinnen med sverdet kan altså saktens ha vært Gudrid.
Ifølge Eirik Raudes saga ble indianerne sjokkert over å se en kvinne oppføre seg så vanvittig som Frejdis.
Forholdet mellom Amerikas innbyggere og vikingene forble anstrengt, og det var ofte kamper med de innfødte. Grønlendingenes saga forteller hvordan Gudrid, som satt ved Snorris vugge, ble oppsøkt av en innfødt kvinne.
“Gudrid ba henne sette seg. ‘Jeg heter Gudrid’, sa hun. Den fremmede gjentok ordene hennes: 'Jeg heter Gudrid.'"
De to forsøkte å forstå hverandre, men samtalen ble snart avbrutt av tumulter utenfor vikingenes leir, der en skræling som hadde forsøkt å stjele våpen fra vikingene, ble stukket ned av Karlsevnes menn. Den innfødte kvinnen flyktet, og Gudrid begynte etter hvert å bli grundig lei av livet i den nye verden, der nervene var på bristepunktet.
Etter tre år med sammenstøt i Amerika hadde Gudrid, Karlsevne og Snorri fått nok. De satte kursen mot Grønland med skipet fullt av pelsverk og eksotisk tømmer.
Reisen var langt fra ufarlig, og ekspedisjonens to andre skip forsvant på havet. Tapet var stort for den tynt befolkede kolonien på Grønland, og nordboerne ga siden opp å gjøre noe seriøst forsøk på å kolonisere Amerika.
Gudrid endte som nonne
Gudrid og mannen hennes var slett ikke ferdige med å reise. Etter et kort opphold på Grønland seilte de over Atlanterhavet til Norge, der de solgte varene fra Vinland. Handelen gjorde dem ekstremt velstående, og de kunne vende hjem til Island som ekte storfolk.
Rundt år 1010 slo paret seg ned i Skagafjord-dalen på Nord-Island, der Karlsevne var fra. Der fødte Gudrid sin andre sønn. Noen år senere døde Karlsevne av ukjente årsaker, og den unge moren sto plutselig igjen alene med sauehold og barneoppdragelse. Men det var ikke nok til å holde på Gudrid.
Les også:
Så snart hun hadde fått overlatt Snorri til en svigerdatter som kunne passe gården, dro hun på pilegrimsreise til Roma – kristendommen hadde begynt å ta mye plass i hennes liv. I første omgang seilte Gudrid til Norge og gikk deretter via Roskilde i Danmark ned gjennom Europa, hvor hun bl.a. passerte Alpene.
Etter oppholdet i Roma tok Gudrid den lange turen tilbake til Island som svært troende katolikk. Hennes sønn Snorri hadde bygget en kirke like ved gården. Den var hun knyttet til som nonne frem til sin død rundt år 1050 – men hun var alltid villig til å fortelle sine mange barnebarn historier fra hele verden.
I dag fremstår Gudrid som den som nok var vikingtidens mest bereiste person. Med sitt mot brøt hun samfunnets normer og viste at også en vikingkvinne kunne få drømmene sine til å gå i oppfyllelse.
