Vikingstormen begynte i Estland

Arbeidere kom over beinrester

De 41 drepte krigerne ble oppdaget høsten 2008 i forbindelse med anleggsarbeid i småbyen Salme på øya Saaremaa i Østersjøen. Plutselig dukket det beinrester etter mennesker opp av jorden.

Lokale myndigheter mente at knoklene måtte være fra andre verdenskrig, da tyske og russiske hærstyrker kjempet mot hverandre på øya.

Men da arkeologer ikke lenge etter fant rester av sverd og spyd på stedet, sto det klart at skjelettene måtte stamme fra en langt eldre konflikt.

Utgravningen som fulgte, avdekket restene av til sammen sju skjeletter. I tillegg fant arkeologen sporene av et skipsskrog. Treverket i skipet – som ble kalt Salme I – var stort sett råtnet bort, men hadde etterlatt en misfarging i jorden. Sammen med flere hundre jernnagler gjorde dette det mulig å rekonstruere omrisset av et 11,5 meter langt og slankt fartøy.

Fremdriften har roere stått for, og skipet hadde plass til 12-15 mann. Ifølge esterne er det første gang et slikt skip er funnet i Estland – og med besetningen liggende inni er funnet enda mer unikt.

Da arkeologene begynte å studere funnene nærmere, blant dem 75 spillbrikker, fikk de seg en overraskelse. Ingen av de utgravde gjenstandene var estiske.

Stilen var heller klart skandinavisk. Samtidig viste karbon 14-dateringer av trefragmenter fra skipet at det var bygd mellom år 650 og år 700.

Halvannet år etter fant arkeologen Jüri Peets fra universitetet i Tallinn overraskende nok restene av et enda større skip rundt 30 meter fra det første. Salme II, som det nye skipet ble kalt, var 17 meter langt og slankt, akkurat som det første, noe mindre skipet.

«Det var et mellomstort krigsskip med plass til 30-40 mann», forklarer Jüri Peets mens han og antropologen Raili Allmäe ivrig studerer bilder og gjenstander fra utgravningen.

I likhet med det første skipet hadde også treet i Salme II råtnet bort, men ut fra misfargingen treet hadde etterlatt i jorden, kunne Peets se at skipet var i skandinavisk stil.

De estiske arkeologene sto nå med to skandinaviske krigsskip som på gåtefullt vis hadde hatt sin siste reis til Saaremaa for 1300 år siden.

Skjelettene tøt opp av jorden

Etter noen dagers utgravning fikk arkeologene seg enda en overraskelse. Peets hadde allerede funnet flere sverd og metalldeler fra skjold, men nå dukket det også opp skjeletter – mange skjeletter.
«Først fant vi to skjeletter, og så dukket det ene etter det andre opp», sier antropolog Raili Allmäe, som står for undersøkelsene av beinrestene.

De neste månedene gravde arkeologene ut restene av 34 menn, som i sin tid var plassert i skipet og nærmest stablet som ved, lag på lag.

«Det var helt klart en militær begravelse», sier Raili Allmäe.

Allerede på de første skjelettene kunne hun se at mennene i sin tid var blitt drept i en voldsom kamp. Én av dem hadde tydeligvis fått overarmen kløyvd flere ganger med et skarpt våpen.

En annen hadde et grotesk sår i hodet, der den øverste delen av pannebeinet ganske enkelt var hogd av:

«Man har kunnet se rett inn i hjernen etter det hogget», forklarer Allmäe, mens hun viser frem den istykkerslåtte hodeskallen.

Bare ni av de 41 skjelettene fra de to skipene hadde skader fra våpen, først og fremst sverd. Ifølge Raili Allmäe er det ikke uvanlig, ettersom på langt nær alle dødelige sår etterlater merker på knoklene.

Piler og sverdhogg i den ytterst sårbare mageregionen er for eksempel oftest fatale, men etterlater sjelden spor. Hun er derfor ikke i tvil om at de 41 mennene ble drept i samme kamp, en kamp som ifølge karbon 14-analyser av skjelettrestene fant sted rundt år 750.

Hunder ble ofret til de døde

Blant de mange knoklene fant arkeologene også skjelettene av minst tre hunder. Disse lå sammen med mennene. Den ene hunden var plassert under armen på en av krigerne.

Undersøkelser viste at hundens ryggrad var kappet i to. Den mest nærliggende årsaken til det er at hundene ble drept for å holde sine avdøde herrer med selskap i dødsriket.

En lignende ofring beskrives av den arabiske diplomaten Ibn Fadlan, som møtte på vikinger da han var på gjennomreise i Russland i 922 og ble vitne til en høvdings båtbegravelse:

«Så kom de med en hund, delte den i to og slengte den i båten. Deretter kom de dragende med alle våpnene hans og plasserte dem ved siden av ham,» skriver Fadlan, som også kan fortelle at vikingene ofrer høvdingens trellkvinne og til slutt setter fyr på skipet.

Som i Ibn Fadlans beretning har krigerne i Estland fått sverdene, knivene og skjoldene sine med i døden. Oppå skjoldene, som var lagt over de drepte, lå det knokler fra blant annet sauer og kyr – sannsynligvis noe de døde fikk med så de kunne spise godt i etterlivet.

Blant funnene var også terninger og over hundre brikker til brettspillet hnefatafl – kongens bord. Det sjakklignende spillet, som gikk ut på å ta en kongebrikke, var populært i Norden i vikingtiden og tiden umiddelbart før.

Det er funnet spor etter båtbegravelser fra vikingtiden både i Skandinavia og på De britiske øyer. Arkeologene har imidlertid aldri funnet mer enn én person i båtgravene. Funnet i Estland med hele 41 drepte krigere fordelt på to skip er derfor noe helt utenom det vanlige.

Det store skipet kan ha hatt seil

Antall døde krigere i det store skipet, Salme II, var ikke den eneste overraskelsen de estiske arkeologene fikk seg under utgravningen. Da de begynte å studere restene av skipet nærmere, gikk det opp for dem at det etter all sannsynlighet hadde hatt mast og seil:

«Skipet har noe som ligner en kjøl og som er svært typisk for seilskip», forklarer Jüri Peets.

Han tror at rester av ullstoff funnet rundt omkring i skipet kan stamme fra seilet. Muligens ble det etter det fatale slaget brukt til å dekke de døde med.

Hvis Peets har rett, er det en sensasjon. Vikingenes bruk av seil var, sammen med deres imponerende sjømannskap og grenseløse eventyrlyst, en av hovedårsakene til at de fra 800-tallet og frem til slutten på vikingtiden i 1066 nådde lenger ut i verden enn noen av deres samtidige.

Med skipene sine kom de seg så langt som til Nord-Afrika, dypt inn i Russland og sågar tvers over Atlanteren til det uoppdagede Amerika.

Arkeologisk sett har forskerne imidlertid ikke funnet konkrete bevis for vikingskip med seil før rundt år 820. Det året ble Osebergskipet bygd i Norge. Det 21 meter lange skipet, som var utstyrt med en mast på rundt 10 meter, ble gravd ut i Vestfold i 1904.

Men ifølge Jüri Peets tyder mye på at Salme II fra Estland også hadde mast, noe som gjør det til det hittil eldste seilskipet som er funnet i østersjøområdet.

Var de på tokt til Estland?

De to skipene og den drepte besetningen utgjør et mysterium. Alt tyder på at de kom fra Skandinavia og mest sannsynlig Sverige, som bare ligger 25 mil unna.

Fra det sentrale Sverige tar det under gode forhold 3-4 dager å seile til Estland, mens det fra for eksempel den svenske øya Gotland bare tar 1-2 dager. Men hva skulle de­ på Saaremaa?

Ifølge Jüri Peets var de sannsynligvis en del av en større styrke som havnet i kamp med en ukjent fiende.

«Bare se på tallene. 41 krigere døde i slaget og ble etterlatt, så sannsynligvis var antall sårede det dobbelte. Det gir 120 drepte og sårede», forklarer Peets, som mener at hele styrken kan ha vært rundt fem ganger så stor – altså nærmere 600 mann.

«Det vil si at det har vært opp mot 20 skip totalt».

I vikingtiden var det vanlig å samle store flåter når fremmed kyststriper skulle angripes og plyndres. Det første vikingtoktet som er beskrevet i kildene – og som derfor innleder vikingtiden – fant imidlertid først sted i år 793, 50 år etter slaget på Saaremaa.

8. juni det året angrep vikinger klosteret Lindisfarne på en liten øy rett utenfor kysten av Nord-England.

Munkene, tjenestefolk og familiene deres ble slaktet for fote, og vikingene fylte skipene sine med alt av verdi før de satte fyr på klosteret og trakk seg tilbake den veien de kom. En av datidens største lærde, Alkuin, skrev hjem fra det frankiske riket:

«Aldri før har det vært slik skrekk i Britannia som den vi nå har opplevd etter et hedningangrep, og ingen hadde heller trodd at det kunne komme et slikt overfall fra sjøen».

Men var krigerne som ble funnet på Saaremaa på et lignende plyndringstokt? Ifølge Jüri Peets er det umulig å si. I så fall var Saaremaa et lite innbringende mål. Arkeologene kjenner verken til byer eller større bosettinger på øya rundt år 750. Utsikten til å få med seg noe av verdi, var med andre ord lik null.

En islandsk saga skrevet i 1225 forteller imidlertid om den svenske adelsmannen Ingvar som på 600-tallet dro til Estland med en hær for å plyndre. Her ble de møtt av en stor hær som slo tilbake. Ingvar ble drept, og de av hans menn som overlevde, flyktet.

«Han ble begravd ved kysten under en høyde i Estland», forteller sagaen.

Men ifølge Jüri Peets foregikk dette slaget et helt annet sted i Estland. Dessuten er det usikkert om historien har hold i virkeligheten.

Kanskje begynte kampen til sjøs

En annen mulighet er at det faktisk ikke var mellom skandinaver og estere at kampen sto. Ifølge Jüri Peets kan det brutale slaget også ha blitt utkjempet mellom to konkurrerende skandinaviske styrker som med vilje eller tilfeldig tørnet sammen utenfor Saaremaa.

Under utgravningene av skipene fant arkeologene nemlig flere pilspisser langs den ytre delen av skroget på Salme I, som om de i sin tid har boret seg inn i skipssiden. Ifølge Jüri Peets tyder det på at slaget opprinnelig begynte ute på havet.

En av den estiske arkeologens teorier er derfor at to skandinaviske flåter møttes utenfor Saaremaa.

Kampen bølget frem og tilbake på vannet, frem til flåten som de drepte krigerne tilhørte, la til ved kysten og i all hast trakk skipene sine opp for å danne en forsvarsmur med dem. Ifølge Peets minner situasjonen mye om et slag i 1170 som er beskrevet av krønikeskriveren Saxo.

Her ryker dansker og estere i hop på Øland: «Ved hjelp dels av sine egne og de av danskenes skip som de hadde tilranet seg og dels av trestammene, bygde de en befestning på størrelse med en hel by», forteller Saxo.

Det samme kan derfor ha skjedd i slaget på Saaremaa. Etter kampen samlet de overlevende krigerne – det er umulig å si om de tapte eller vant slaget – sine døde kamerater sammen og la dem i to av skipene. Selv om begravelsen bærer preg av hastverk, er det ifølge de estiske arkeologene tydelig at de overlevende ga seg tid til å stede de døde til hvile med respekt.

I Salme II er likene ordnet omhyggelig med våpen ved sin side og skjoldene oppå kroppene. Til slutt ble likene dekket med sand fra stranden, før de overlevende forlot sine døde kamerater og seilte bort.

Hvorvidt gåten om hva de skandinaviske krigerne var ute på noensinne blir løst, er usikkert. Mer sikkert er det at de to skipene med sin bemerkelsesverdige last har gitt forskerne viktig ny kunnskap.

Saaremaa-funnet viser at skandinavene noen tiår før angrepet på Lindisfarne-klosteret i 793 både hadde utstyret, organisasjonen og mennene til å bli Europas mest fryktede krigere.