Vikingtiden – en introduksjon til vikingenes verden

Vikingtidens første vikingtokt

Vikingtiden begynte på slutten av 700-tallet, da de første skandinaviske vikingene dro ut i verden på jakt etter rikdom, makt og ære.

For det kristne Europa ble angrepet på klosteret Lindisfarne i 793 et av de første, alvorlige skrekkeksemplene på vikingenes evner. Vikingtiden hadde muligens begynt litt tidligere, men nå spredte ryktet om vikingene seg for alvor.

Ropende og hoiende stormet de værbitte vikingene i land på den britiske øya, med skarpe sverd og store vikingøkser hevet over hodene. Lynraskt plyndret vikingene klosteret og hogde ned flere munker, før de stakk til sjøs igjen og forsvant like raskt som de kom.

Vikingtiden var i gang, og de neste somrene fulgte nye vikingangrep langs de europeiske kystene når vikinghøvdinger samlet sine hirder av edssvorne krigere og dro i viking, som vikingene selv kalte det å dra på vikingtokt.

For vikingtidens åsatroende nordboere var det forbundet med stor ære å plyndre uskyldige fremmede og vende seierrike hjem til Skandinavia. De følte ingen skam ved å drepe og plyndre – tvert imot.

Raske vikingskip innledet vikingtiden

Vikingtidens kanskje viktigste forutsetning var de slanke og raske vikingskipene, som for eksempel kunne frakte vikinger fra Skandinavia til England på noen dager med seilene oppe.

Når vikingene gikk til angrep, strøk de imidlertid seilene langt fra kysten for ikke å bli oppdaget, og rodde heller det siste stykket inn mot land.

Vikingskipenes flate skrog betydde at skipene kunne manøvreres helt opp på stranden eller inn elver som bare var en meter dype.

Slik kunne vikingene utføre overraskelsesangrep på helt uforberedte landsbyer, klostre og markedsplasser selv langt inne i landet. Nettopp den typen angrep utførte vikingene igjen og igjen, særlig i begynnelsen av vikingtiden.

Ofte tok vikingene lokale samfunnstopper som fanger og krevde store løsesummer for å la dem slippe levende fra det – og fleste valgte naturlig nok å betale fremfor å bli slaktet ned.

Vikingtidens tokt gikk fra Amerika til Bagdad

Etter hvert som vikingene ble dyktigere og mer erfarne, dristet de seg ut på stadig lengre tokt. Først overvintret de i leirer langs Europas kyster, senere dro de ut og koloniserte nytt land.

Allerede i løpet av 800-tallet slo vikingene seg ned på Færøyene og Island, og særlig Island ble hjemsted for et blomstrende og barskt vikingsamfunn.

Fra Island stevnet Eirik Raude ut med kurs mot Grønland, og herfra seilte Eriks sønn, Leiv Eiriksson, videre mot vest til Nord-Amerika. Her bosatte vikinger seg i en periode i dagens Canada, som de kalte Vinland.

Svenske vikinger slo seg ned ved Ladogasjøen i Russland og dro sørover langs elvene for å plyndre, ta slaver og handle. Hos de lokale sto nordisk rav, pelsverk og forseggjorte vikingsverd høyt i kurs.

Noen vikinger nådde helt til Konstantinopel, der de tok hyre som livvakter for keiseren. Andre reiste så langt borte som Bagdad og solgte blant annet skinn til araberne.
Før vikingtiden var over var noen av vikingene i øst blitt så integrert i dagens Russland og Ukraina at det ikke lenger ga mening å kalle dem vikinger.

Britene merket vikingtiden mer enn noen andre

Danske og norske vikinger reiste mest den andre veien – mot vest. Barske vikingkrigere med navn som Styrbjørn Sterke og Bjørn Jernside reiste rundt Pyrenéhalvøya og inn i Middelhavet. Her gikk vikingenes krigskunst blant annet utover byen Luna i Italia.

Vikingtidens kanskje mest markante begivenheter fant imidlertid sted på De britiske øyer. I Irland dro vikingene på plyndringstokt, grunnla Dublin og involverte seg i lokale maktkamper som leiesoldater. Mange ble drevet bort fra øya igjen før vikingtiden var over, men i England fikk vikingene større suksess.

I 865 forlot en stor vikinghær for første gang Skandinavia for å erobre England, der vikingene etablerte Danelagen. Det var et stort landområde oppkalt etter danskene, og det strakte seg fra Themsen i sør og langt mot nord. Både Nottingham og York kom under vikingenes herredømme.

Mange kamper mot engelske konger fulgte, men York ble hovedstad i et vikingrike som besto nesten uavbrutt frem til 954. Og da vikingtiden nærmet seg slutten, vendte blant andre Danmarks Knut den hellige tilbake til England som erobrer i spissen for en svær vikinghær.

Blodige maktkamper dominerte vikingtidens Skandinavia

Hjemme i Skandinavia blomstret nye byer opp i løpet av vikingtiden. Birka i Sverige, Hedeby i Danmark og Kaupang i Norge bugnet av de rikdommene vikingene plyndret og handlet seg til ute i verden.

Vikingtiden gjorde skandinavene rike, og sterke vikinghøvdinger ble i løpet av vikingtiden til mektige vikingkonger som bygde store borger og kjempet om makten over de nordiske hjemlandene.

Harald Hårfagre samlet det meste av Norge etter slaget ved Hafrsfjord i 872 – et av de mange vikingslagene der Nordens innbyggere møttes vikingsverd mot vikingsverd.

Senere tørnet Danmarks Svein Tjugeskjegg, Sveriges Olof Skötkonung og Norges Olav Tryggvason sammen i det enorme sjøslaget ved Svolder i år 1000, der Tryggvason gikk i døden med sitt legendariske langskip, Ormen Lange.

Kristendom og kongemakt avsluttet vikingtiden

Da de tre vikingkongene sloss ved Svolder, lurte vikingtidens avslutning imidlertid allerede i horisonten. Vikingenes tokt hadde begynt nettopp da den kristne kirken utvidet voldsomt i Europa med klosterbygging, kirker og misjonærer i stadig fjernere strøk.

En del vikinger hadde latt seg døpe på de lange toktene i Europa allerede i løpet av 800-tallet, og i løpet av vikingtiden nådde kristendommen også til Norden.

Danmarks kong Harald Blåtann ble den første vikingkongen som innførte kristendommen som offisiell religion i sitt rike i 965. Sakte, men sikkert overtok Jesus og Maria vikingenes sinn, der de i løpet av vikingtiden fortrengte åsagudene Odin, Tor, Frøya og Tyr.