Volven skapte frykt og beundring blant vikingene

I vikingenes verden hadde bare kongen mer makt enn volvene – omvandrende spåkoner som kunne spå om fremtiden, helbrede sykdommer og drive fiender til vanvidd.

I vikingenes verden hadde bare kongen mer makt enn volvene – omvandrende spåkoner som kunne spå om fremtiden, helbrede sykdommer og drive fiender til vanvidd.

Jim Lyngvild / Museum Sydøstdanmark

For 65 år siden gjorde danske arkeologer et helt usedvanlig funn. I tre år hadde de ­gra­vd ut vikingborgen Fyrkat ved Hobro.

Den sirkelformede fest­ningen, som etter alt å dømme var bygd av den navngjetne kong Harald Blåtann rundt år 980, hadde skapt o­ver­skrif­ter ikke bare i Danmark, men i hele Skandinavia.

Arkeologene var i gang med å avdekke en rekke vikinggraver like utenfor borgen da det ble klart at den ene av gravene var mar­kant annerledes enn alle de andre.

I graven lå en kvinne på rundt 40 år, iført en fotsid, blå kjole. Over hodet bar hun et slør med gullve­vd kant, mens hun på tærne hadde to tåringer av sølv.

Kvinnen var gravlagt i en vognkasse, med gravgaver liggende rundt seg.

© Nationalmuseet

Drakten alene viste at kvinnen måtte ha vært en viktig person. Det var i­mid­ler­tid kvinnens gravgaver som for al­vor fikk arkeologene til å sperre øynene opp. Med seg i evigheten hadde den avdøde nemlig fått små, merkelige amuletter, hal­lu­si­ne­ren­de bulmeurt og en mystisk me­tal­lstav.

Ekspertene var ikke i tvil: Kvinnen i graven måtte være en volve – en av vikingtidens mektigste og mest sagnomsuste personer.

Selv Odin spurte volven til råds

Volven, som betyr stavbæreren, var i år­hun­dre­r vikingenes viktigste forbindelse til gudenes og åndenes verden. Ifølge sagaene kunne volvene se fremtiden, og de var så betydningsfulle at de ble behandlet som dronninger.

Folk både fryk­te­t og beundret volven, som an­gi­ve­lig­ hadde makt over liv og død.

«Den fykende overvant deg aldri, Åsa har hell i strid». Inskripsjon på volvestav funnet nær Hemdrup i Danmark.

Viking-seerskens viktigste kjennetegn var volvestaven – en slags tryllestav. Under graving etter torv i 1949 fant bønder ved tettstedet Hemdrup i Danmark en halv meter lang runestav som var stukket lodd­rett ned i myren.

Staven regnes av eks­per­ter som et av de eldste sikre tegnene på volvenes eksistens. På staven er det risset inn en kvinne med fletter og lang kjole – muligens volven selv. Un­der figuren står det et trylleformular med ru­ner:

«Den fykende overvant deg aldri, Åsa har hell i strid».

Ifølge historikerne henviser «den fy­ken­de» til en febersykdom som volven hjalp kvinnen Åsa med å helbrede – ved hjelp av staven. Volvene brukte blant annet staven når de skulle utøve det som på norrønt ble kalt «seid» – magi. Sagn om stavbærende kvinner kan ifølge historikere spores helt tilbake til bon­de­stein­al­de­ren i Skandinavia.

Det er imidlertid først i vikingtiden at konkrete fysiske bevis dukker opp. I lands­by­en Kirk Michael på øya Man i Irskehavet, hvor vikingene var aktive på 800-tallet, har arkeologer funnet en bil­led-grav­stein som sannsynligvis forestiller en volve med en stav i hånden.

Arkeologene har også funnet volvestaver i en rek­ke graver i Norden.

Islands volve heter Sigríður Klingenberg og er kjent for sine spådommer.

© mbl.is/ Kristinn Ingvarsson

Islands volve spår stadig

I nesten 50 år har det islandske ukebladet Vikan årlig offentliggjort spådommer fra en lokal volve. Seersken har mange ganger fått rett i forutsigelsene.

Flere steder i Norden har kvinner gjenopptatt volvens eldgamle tradisjoner. Dagens mest kjente volve bor på Island, der hun hvert år i begynnelsen av desember frem-
sier spådommer for det kommende året.

Forutsigelsene leses av islendingene med en blanding av morskap og alvor, for flere ganger har volven vært o­ver­ras­ken­de nær sannheten.

I 2004 forutså volven for eksempel at den palestinske lederen, Yassir Arafat, var så syk at pa­le­sti­ner­ne ville få en ny, mer diplomatisk leder. Bare elleve måneder senere døde Arafat, og lederposten ble overtatt­ av den moderate Mahmoud­ Abbas.

På sam­me vis forutså den islandske seersken året etter at pave Johannes Paul 2. kom til å gå bort. Det skjedde fire måneder senere.

Volven har også ofte bommet totalt. I 2004 forutså hun at Fær­ø­ye­ne kom til å rive seg løs fra Danmark i løpet av få år. Færøyingene­ venter fremdeles.

Volvene var så viktige for vikingene at de til og med inngikk i mytene deres. For eksempel frem­si­es «Volvens spådom» – det innle­den­de diktet i det mytologiske verket Den el­dre Edda – av en volve som selveste Odin har kalt til seg for å lære verdens skjeb­ne å kjenne.

Som takk for profetien, der volven blant annet forutsier verdens un­der­gang, ragnarok, forærer den mektige guden henne «halsgull og ringer», ifølge diktet.

Volven reiste fra gård til gård

Odin hadde gode grunner til å belønne volven rikelig, for ingen ønsket å gjøre en volve rasende. Gjennom seiden hadde volvene stor makt, som også kunne brukes til å skade andre, hvis trollkvinnene ikke var tilfreds med lønnen.

I Egil Skalla­grimssons saga strides den islandske skalden Egil med sine norske erkefiender kong Eirik Blodøks og dronning Gun­hild. Egil hadde drept sønnen deres. Dron­­nin­­gen var fremragende til å seide, så da skalden flyktet fra Norge til Island, brukte hun magien sin til å få hevn:

«Om Gunhild forteller man at hun lot seide at Egil Skallagrimsson aldri skulle få fred på Island eller andre steder, før hun fikk se ham igjen».

Magien virket åpenbart, for året etter ble skalden fylt av en ubendig trang til å reise ut. Underveis led Egil skipbrudd utenfor Nord-England, der Gunhild og Eirik ventet på ham i vikingkolonien York.

Egil ble dømt til døden, men frem­sa den dagen han skulle henrettes et dikt så vakkert at kongen til­ga ham.

De typiske volvene var ikke gifte kvinner som Gunhild, men snarere einstøinger, som var løsrevet fra familiebåndene som vanligvis definerte en kvinnes liv i vikingtiden. I stedet reiste volven rundt fra sted til sted med sine re­me­di­er og utøvde seid der det var etter­spørsel etter den.

Hun kunne gjerne ha kolleger som hun møtte jevnlig – for eksempel hadde volven Torbjørg i Eirik Raudes saga hatt «ni søstre, som alle var spåkoner, men hun var den e­nes­te som ennå levde».

Det var heller ikke uvanlig at volven reiste med et følge av yngre, kvinnelige medhjelpere. I Orvar-Odds saga an­kom­mer volven Hild til en planlagt seid-seremoni med hele 15 jenter og 15 gutter i kortesjen sin.

Mannlige magikere ble uglesett

Volvene arbeidet mot betaling, eventuelt i form av kost og losji. Derfor var klientene deres først og fremst vel­stå­en­de personer, som storbønder og jarler, som sendte en budbringer etter den nærmeste volven i tilfelle krise.

Rikt utstyrte volvegraver tyder på at volvene særlig ferdedes blant samfunnets fremste slekter.

Over et halvt århundre etter funnet av en volvegrav nær ringborgen Fyrkat på Jylland har arkeologer funnet nye spor etter den døde trollkvinnen.

I 1954 fant arkeologer en kvinnegrav ved Fyrkat nord på Jylland, en av fem ringborger i Danmark, bygd av kong Harald Blåtann i siste halvdel av 900-tallet. En rekke gåtefulle amuletter og gjenstander i graven, som lå 150 meter nordøst for festningen, overbeviste forskerne om at den 170 centimeter høye kvinnen før sin død virket som volve.

Spor av nagler fra en vogn avslørte at hun ble gravlagt i en vognkasse – overdelen av en vogn.

Denne gravformen var forbeholdt særlig betydningsfulle mennesker. Tre-verket var imidlertid for lengst råtnet bort. Nesten alle de øvrige gravgavene kan kobles til kvinnens spesielle virke.

I 2017 fant arkeologer et lite stykke edelt metall under utgravningen av viking-borgen Borgring sør for København. Utsmykkingen på metallstykket var identisk med utsmykkingen på et lite etui som ble funnet i Fyrkats volvegrav i 1954.

Metallstykket kan ifølge forskerne ha knekt av etuiet. Hvis det stemmer, tyder det på at Fyrkat-volven reiste rundt mellom de forskjellige ringborgene for å tilby sine tjenester.

© Thomas Hjejle Bredsdorff & Arnold Mikkelsen/Nationalmuseet

Hår og knokler

En klump brent hår og beinstumper ble opprinnelig tolket som en uglebolle. En ny undersøkelse har siden avslørt at klumpen ikke stammer fra en ugle. Knokler og hår har likevel sannsynligvis inngått i volvens magi.

© Thomas Hjejle Bredsdorff & Arnold Mikkelsen/Nationalmuseet

Bronsebeger

Ved kvinnens venstre arm lå et lite beger av bronse med et lokk av gress. Begeret, som muligens stammer fra Sentral-Asia, inneholdt en fettet substans av ukjent opphav. Innholdet kan ha vært brukt til volvens transeseremonier eller annen magi.

© Thomas Hjejle Bredsdorff & Arnold Mikkelsen/Nationalmuseet

Bulmeurtfrø

En mengde frø fra den giftige planten bulmeurt ble funnet i volvens grav. Frø-ene har ifølge forskere ligget i en lærpung, som siden har råtnet vekk. Volven har sannsynligvis inntatt de euforiserende frøene for å komme i transe –enten ved å blande dem med dyrefett og smøre dem på kroppen som en krem, eller ved å brenne dem og puste inn røyken fra bålet.

© Thomas Hjejle Bredsdorff & Arnold Mikkelsen/Nationalmuseet

Smykker

Et stolformet smykke fra graven forestiller muligens en såkalt seidhjell – setet der volven satt under seremoniene. De andre smykkene og amulettene til volven var også utradisjonelle. Blant annet bar hun et anheng med små svømme-fuglføtter av sølvblikk og to tåringer av sølv.

© Thomas Hjejle Bredsdorff & Arnold Mikkelsen/Nationalmuseet

Dåsespenne

Ved volvens hode lå et lite etui med lokk som på dansk kalles dåsespenne. Det dekorerte smykket, som ble båret på brystet, inneholdt kanskje drikke til seremoniene. I 2017 fant arkeologer nær vikingfestningen Borgring på Sjælland et stykke metall som kan tilhøre etuiet.

Blant volvens mange egenskaper var at hun kunne se det skjulte i fortiden og fremtiden, helbrede sykdom, styre været og brin­ge lykke. Vikingene mente at kvinner var de beste magikerne, men det fantes også menn som kunne seide.

I Sagaen om laksdølene fortelles det om den troll­kyn­di­ge mannen Kotkjell og sønnene hans, som slo seg ned på Island, der de var til plage for nabokvinnen. Sønnen hennes, Tord, truet derfor trollmannen. Det skulle han ikke ha gjort. Da Tord like etter sei­lte ut, tryllet Kotkjell frem et uvær.

«Like ved land reiste det seg plutselig en brott­sjø et sted det aldri før var sett, den rullet i ett nå skipet rundt så det lå med kjølen i været».

Tord og medpassasjerene hans druknet som følge av Kotkjells seid.

Menn som Kotkjell nøt likevel aldri samme ærefrykt som de kvinnelige volvene, for vi­kin­gene betraktet seid som en kvinneting menn burde holde seg langt unna.

Spåkone røykte hasj

Volven kom i kontakt med høyere makter ved å gå i transe. I denne transetilstanden – mente vikingene – kunne volvens sjel reise til andre verdener og besøke ånder og guder som kunne bistå henne med ærendet hennes.

En av de viktigste be­skri­vel­sene av en volves seid fins i Eirik Raudes saga, som er nedskrevet på 1200-tallet. Ifølge sagaen hadde vikingene på Grønland sultet i månedsvis, fordi både jakten og fisket hadde vært dårlig. Hvis uhellet fortsatte, ville ikke viking-samfunnet overleve til våren.

Storbonden Torkjel bestemte seg for at det var best å spørre høyere makter til råds, og inviterte derfor volven Torbjørg Lillevolven til gårds: «Da hun kom inn, kjente alle seg forpliktet til å hilse sømmelig på henne».

«Nå ser jeg mange ting tydelig som før lå skjult for meg». Volven Torbjørg i sagaen om Eirik Raude.

Den respektinngytende volven var fornemt kledd og hadde en stav i hånden samt en pung i beltet der hun oppbevarte tryllemidlene sine.

I motsetning til gårdens andre gjester, som måtte sitte på trebenker, ble volven ifølge sagaen til­delt et høysete med myke puter, før hun fikk servert et prektig måltid.

Da selve seansen begynte, satte volven seg på en egen plattform eller stol, «seidhjellen». Gårdens kvinner slo ring rundt henne, og en av dem sang et spesielt kvad fra eldgammel tid. Deretter tiltalte volven storbonden Torkjel:

«Nå ser jeg mange ting tydelig som før var skjult for meg. Jeg kan fortelle deg – Torkjel! – at dette uåret ikke vil vare len­­g­­er enn vinteren, og tidene blir bed­­re når våren kommer».

I kristen middelalder ble kvinner som brukte volvenes kunster, utropt til hekser og brent på bålet.

© Ritzau Scanpix

Slike kvad som ble sunget i sagaen, ble kalt galder (galdr på norrønt). I likhet med for eksempel in­di­an­ske eller sibirske sja­maners sang besto galder sannsynligvis av en rekke gjen­ta­gel­ser som hadde en sug­ge­re­ren­de virkning på volven og hjalp hen­ne til å komme i transe.

Men sang alene var ikke alltid nok når volven skulle reise mellom ver­de­ner i jakten på skjult kunnskap. I år 834 ble en fornem kvinne og trell­kvinnen hennes lagt i en skipsgrav i Oseberg i Vestfold – sammen med blant annet en volvestav av tre og en pose cannabisfrø.

Enkelte for­ske­re tror at kvinnen har vært volve, og at hun røykte hasj for lettere å oppnå den nød­ven­di­ge transetilstanden.

Under utgravningen av volvegraven nær ringborgen Fyrkat i Danmark fant arkeologe­ne frø fra planten bulmeurt, som også inneholder et euforiserende stoff. Etter alt å dømme har volven, som ble gravlagt på slutten av 900-tallet, inn­tatt frøene for å få hallusinasjoner.

Volven kunne imidlertid også opp­nå kontakt med gudeverdenen ved lang­­-va­­rig meditasjon. Under en såkalt ute­­sitting satt volven alene ute i naturen på en stor stein. I nattens løp kom hun i be­­rø­­ring med mange av de vesenene som i­føl­ge folketroen huserte i mørket.

Den­ne formen for seid var selv i kristen tid så utbredt på Island at det i lovene fra 1200-tallet ble forbudt å «sitte ute og vekke opp troll og fremme he­­den­­skap».

Når sangen eller rusen døde hen, befant volven seg stadig på åndelig reise mel­­lom ulike verdener, og folk kun­ne nå stille henne spørsmål som hun ifølge beretningene besvarte med stor klarhet.

Uønsket volve ble angrepet

Selv om volvene nøt stor respekt i samfunnet, var ikke alle udelt be­gei­stre­t for de mektige trollkvinnene. I­føl­ge Orvar-Odds saga bodde den unge mannen Odd en tid hos bonden Ingjald, da det ryktes at volven Hild var i området.

Ingjald tilkalte straks volven for å høre hvor­dan vinteren kom til å bli:

«Folkene på gården gikk frem for seid­ko­nen, og hun sa til hver av dem hvor­dan det så ut for dem. Siden fortalte hun hvordan vinteren ville bli, og mye annet som folk ikke visste før».

Da hun prøvde å spå Odd, nektet han å høre om sin skjebne. Han likte ikke magi. Da hun likevel frem­sa spådommen, stakk Odd rasende en kjepp i ne­­sen på henne så blodet rant.

Skrekk­­slage­n måtte Ingjald tilby den rasende volven kost og losji i tre dager og en rekke gaver for å blid­­gjø­­re henne. Odd var imidlertid langt ifra den eneste som mislikte volver.

Rundt år 1000 var store deler av Norden blitt kristnet. I den nye troen var det ikke plass til volver som på­­­sto at de kunne utføre mirakler. De stav­­bæ­­ren­­de kvinnene forsvant likevel ikke helt.

En ny generasjon av trollkvinner tok de gamle tradisjonene med seg inn i mid­­del­­al­­de­­ren, da disse kvinnene ble kjent som hekser. Akkurat som volvene brukte «hek­se­ne» blant annet planten bulmeurt for å få adgang til andre verdener.

Men den gamle magien ble bekjempet med alle midler, og til slutt var volvens trollkunst bare et fjernt minne.