Virkelighetens Robinson Crusoe ble hodejeger

Renton hadde på fornemmelsen at de tre amerikanerne ville skjære halsen over på ham ved første og beste anledning og spise ham.

Men synet av land ute i horisonten fikk amerikanerne på andre tanker og forente alle i oppgaven med å ro livbåten i retning av øya.

Etter 37 dager på havet nådde de endelig en tropisk øy. Av de tusenvis av øyene som ligger spredt ut over Stillehavet var det én som alle sjøfolk prøvde å holde seg unna på 1800-tallet, og det var Salomonøyene.

Det ble sagt at det bodde kannibaler der som ikke gikk av veien for å drepe og spise enhver sjømann som kom forbi.

Renton og de tre amerikanerne befant seg nå utenfor nettopp en av Salomonøyene. En sverm av krigskanoer som sperret veien inn til stranden møtte dem ved korallrevet.

De fire radmagre hvite sjømennene var for svake til å gjøre motstand og ble tatt med. Inne på stranden fikk Renton og de andre noen kokosnøtter å spise mens båten deres ble hugget opp.

De var fanget på øya.
Sjømennene fikk lov til å sove i en liten hytte på stranden mens hundrevis av innfødte stirret nysgjerrig på dem.

Nyheten var så stor at tallrike båter med innfødte ankom dagen etter – inkludert noen som var fulle av barskt utseende krigere.

Renton var tynn, men hadde taklet strabasene til sjøs bedre enn de tre amerikanerne som lå apatiske i hytta og bare vaklet ut når de innfødte kastet mat til dem.

Renton kunne gå litt rundt på stranden og fikk lov til det. En nyankommet kriger oppsøkte ham nede ved vannet og forklarte Renton med fakter at de hvite sjømennene snart ville få halsen skåret over.

Men hvis Renton fulgte med ham, kunne han redde livet.

Briten bestemte seg for å la de tre amerikanerne i stikken og stakk av med sin nye venn.

Slik forklarte Renton senere til den australske avisen The Brisbane Courier hvordan han hadde sluppet levende fra øya Manaoba.

De innfødtes muntlige overleveringer om Rentons redning forteller en annen historie.

Den pensjonerte britiske filmregissøren Nigel Randell Evans samlet under åtte reiser til Salomonøyene på 1990-tallet overleveringene i boka ”The White Headhunter”, som handlet om Jack Rentons liv blant de innfødte.

Ifølge denne historien ble Renton slett ikke bortført:

Han ble kjøpt av en høvding ved navn Kamilla, som tok ham med til Maanakwai (en landsby på øya Malaita, red.). Han bodde der i kanskje en måned. Historien om Kamilla og hans lyshudede slave spredte seg langs kysten av Malaita, og høvding Kabou dro av gårde for å se ham”.

Renton ble deretter kjøpt av den mektige høvdingen Kabou, som tok ham med til landsbyen sin på øya Sulufou.

Fotball var ikke nok til å overleve

Ifølge Rentons egen utlegning falt han raskt inn i det nye samfunnet fordi han var ”ganske flink til de innfødtes praktiske gjøremål, som å lage garn og kanoer.”

I løpet av bare kort tid ble han ”sett på av de innfødte som nærmest en av deres egne”, forklarte briten til den australske avisen.

De innfødtes muntlige overlevering avslører imidlertid at livet på tropeøya krevde en del tilvenning. Ifølge etterkommerne av krigerne som førte Renton til øya Sulufou hadde den hvite fangen i utgangspunktet ingen av de ferdighetene som var nødvendig for å overleve.

Han kunne verken fange fisk eller lage garn. Bare den lyse huden hans reddet ham. Alle var fascinert av den fremmede og ga ham noe å spise.

Høvding Kabou lot også slaven sin leke med landsbyens barn slik at han kunne lære de innfødtes språk av dem.

Renton flettet til gjengjeld en ball av palmeblader og satte barna til å spille fotball.
Med tiden ble imidlertid landsbyens fiskere lei av å brødfø høvdingens slave. En dag ropte en fisker:

”Hei, du der. Du sitter hele dagen og gjør ingenting mens vi er ute og fisker, og så kommer du hit med kurven din (for å få mat, red.). Hvorfor lærer du ikke noe?”

Renton innså at hvis han ikke raskt lærte å bidra til livet i landsbyen, ville han være overflødig og livet hans ville være i stor fare.

I en hast lærte Renton å fiske som de innfødte og begynte å lage mat for høvding Kabou og andre store menn. I landsbyen gikk snakket: ”Min santen, hans herre har trent ham godt”.

Renton var ikke fornøyd med rollen som kokk, men den holdt ham i live i den første vanskelige tiden.

Etter ca. et halvt år hadde Renton lært å snakke de innfødtes språk. Han kunne derfor spørre om hvorfor mange av landsbyens eldste kalte ham Doorey.

Det viste seg at en hvit hvalfanger ved navn Doorey hadde bodd i landsbyen 40 år tidligere. Skipet hans hadde gått ned, og han endte opp som slave hos landsbyens daværende høvding.

Doorey hadde jobbet som skipstømrer og hadde med tiden blitt høyt respektert for de vakre og solide husene han hadde bygget på øya.

Dooreys ferdigheter og høye status hadde reddet Renton, skjønte briten – takket være hvalfangeren hadde det blitt et statussymbol for de innfødte å eie noe så sjeldent som en hvit slave.

Men denne statusen, skjønte Renton, hadde også blitt Dooreys skjebne. Da han stakk av til en annen stamme, hadde landsbyen mistet ansikt. Som hevn hadde høvdingen lokket Doorey i et bakhold og drept ham.

Overtro bidro til britens anseelse

Landsbyen der Renton bodde var gjennomsyret av overtro, forsto han snart; blant annet var de innfødte redd for at restene av maten deres skulle falle i hendene på personer som ville dem vondt.

”De var overbevist om at dersom en falsk venn klarte å stjele bare litt av maten de hadde spist, et hår fra hodet deres eller en negl så ville han ha dem i sin makt,” fortalte Renton senere.

Bevæpnet med selv den minste ting som hadde tilhørt en annen, kunne en motstander gå til sine forfedres alter, legge tingen foran alteret og fremsi en besvergelse over personen som han eller hun ville skade.

Av samme grunn var de innfødte overbevist om at alle uhell, sykdommer og dødsfall skyldtes besvergelser.

Når en person døde samlet derfor familien hans seg rundt liket. Sammen med sjamanen skulle de prøve å finne ut hvem som var skyld i hans død. Møtet fulgte alltid samme ritual, forklarte Renton:

“Et lys brøt frem over likets hode, løftet seg, svevde og blinket i luften. Kort etter begynte lyset å sveve ut av hytta, og alle fulgte etter det. Det kunne føre dem til en landsby flere mil unna eller snu og bringe dem tilbake til den samme hytta de hadde kommet fra. Men til slutt ville lyset falle på taket til den skyldige”.

Som regel endte “lyset” med å peke på den personen som vitner hadde hørt krangle med eller baktale den avdøde umiddelbart før døden inntraff.

For Renton, som var den eneste i landsbyen som ikke eide et alter over sine forfedre, hadde overtroen en uventet sidegevinst: Mens de innfødte var ytterst mistroiske overfor hverandre, kunne alle stole på Renton, som ikke hadde noen mulighet til å nedkalle forbannelser.

Hvis en mann bar på en hemmelighet som han trengte å dele med noen, kunne han derfor trygt gå til Renton, for briten utgjorde ingen fare.

Barbariske skikker forferdet Renton

Tross europeiske fordommer var ikke alle Salomonøyenes innfødte kannibaler.

Høvding Kabous landsby foraktet de stammene som var kjent for å spise sine fiender.

Til gjen-gjeld var Kabou og hans folk, som alle andre stammer i området, ivrige hodejegere. Når et nytt storhus til landsbyens eldsteråd skulle innvies, var det ifølge stammens tro nødvendig med et avhugget hode til seremonien.

Det samme gjaldt for sjøsettingen av en ny krigskano når jaktsesongen på delfiner begynte, samt en rekke andre viktige begivenheter. Avhogde hoder ga mana – sjelekraft som beskyttet mot onde ånder.

Renton fikk sin første erfaring med stammens barbariske skikker etter å ha deltatt i arbeidet med å bygge en stor krigskano.

Noen Doorey var han ikke, men Renton hadde dog utmerket seg nok til å få lov til å delta i sjøsettingen av farkosten.

Alle menn, kvinner og barn samlet seg på den åpne plassen foran krigernes felles kanohus, og en rituell dans begynte.

I Rentons ører avga trommer, konkyliehorn og panfløyter en infernalsk larm idet en sjaman plutselig trådte inn midt på plassen.

Sjamanen bar en rituell drakt som fikk ham til å ligne et demonisk vesen som var halvt menneske og halvt fisk. Forferdet trakk alle seg tilbake.

Musikken stoppet, og en illevarslende taushet senket seg over plassen.

Demonen inspiserte de forsamlede én etter én. Hver gang han stoppet ved en person, kunne Renton høre at det gikk et gisp gjennom forsamlingen. Til slutt stoppet fiskedemonen ved en slavejente og la hånden på henne.

Straks kastet de fremmøtte seg over slavejenta og holdt henne fast slik at høvding Kabou kunne kutte hodet av henne. Liket ble båret til den nye kanoen slik at sidene på farkosten kunne oversprøytes med slavejentas blod.

Renton overvar drapet og skjønte med gru at valget like godt kunne ha falt på ham. Uansett hvor hardt han prøvde å bli akseptert, risikerte han å møte samme skjebne som slavejenta.

Ifølge øyboernes overleveringer ble Renton samme kveld kalt til høvdingens hytte.

“Kabou ønsket å gjøre Renton hard. Han visste at drap var den eneste måten å herde ham på, og at folk ville respektere ham mer hvis han hadde drept,” heter det i overleveringene.

Kabou fortalte at han hadde hørt at innbyggerne på øya Manaoba, som opprinnelig hadde fanget Renton og de tre andre sjømennene, hadde drept amerikanerne.

“Du må drepe tre menn fra Manaoba, for det er vår skikk at hvis en mann fra din stamme blir drept av en mann fra en annen stamme, så må du drepe den mannen”.

Renton forsøkte å stikke av

Men Renton hadde ikke noe ønske om å bli hodejeger. Samme kveld stjal han en kano og begynte å padle nordover langs kysten.

Det var ikke noe poeng å padle ut på åpent hav, for han hadde ingen sjanse til å krysse Stillehavet i den lille kanoen – dessuten risikerte han å bli knust mot skjærene som omringet øya.

I stedet måtte han padle langs kysten i håp om å nå en europeisk handelsstasjon som han hadde hørt lå nord for den store øya Malaita.

Men først måtte Renton for alt i verden forbi nabolandsbyen på Manaoba før daggry, for ellers ville han bli oppdaget.

Da solen steg opp, innså Renton til sin gru at han ikke hadde kommet langt nok. Han fortsatte imidlertid ufortrødent i håp om at de innfødte skulle tro at han var en av dem.

Et alarmhorn fortalte imidlertid snart Renton at han var avslørt. Briten padlet for livet og prøvde å gjemme seg i en mangrovesump, men her ble han snart oppdaget.

Renton var sikker på at hans siste time hadde kommet, men Manaoba-krigerne drepte ham ikke – antakelig av frykt for å pådra seg den store høvdingen Kabous vrede.

I stedet tilkalte de Kabou, som kom og hentet sin slave. Renton trodde at høvdingen ved første og beste anledning ville straffe ham ved å ofre ham under en blodig seremoni, men igjen tok han feil.

Seilturen hjem til Kabous landsby føltes uendelig for Renton, som lå bakbundet i bunnen av høvdingens kano.

Lenge padlet alle i illevarslende taushet, men så ble stillheten avbrutt av et fnis. Deretter spredte latteren seg blant Kabous menn. Renton var komplett forvirret.

Da de ankom Kabous landsby, holdt høvdingen en tale der han forklarte at han dagen før hadde avslørt for Renton at vennene hans hadde blitt drept av innbyggerne i nabolandsbyen og at Renton åpenbart ikke hadde klart å vente med å dra av gårde for å hevne dem.

Den hvite mannen hadde dratt av sted alene – bevæpnet bare med et spyd og en øks – for å drepe tre av nabolandsbyens krigere.

Kabou var stolt av Renton, som ifølge høvdingen hadde vist at han fortjente å bli betraktet som en kriger. Etter dette tok britens liv en uventet vending.

Den hvite hodejegeren imponerte Kabou

Landsbyen anerkjente Rentons mot, og hans overgang fra slave til kriger begynte.

Som med språket, var det landsbyens barn som ga ham de første leksjonene. Senere deltok han i de voksnes krigsleker, der pilspisser og spydspisser var utstyrt med propper av mykt tre slik at ingen ble alvorlig skadet under duellene.

Etter tre måneders trening ble briten invitert med på hodejakt. Hans første tokt fant sted i ly av natten, slik at krigerne kunne omringe en landsby uten å bli sett. Deretter ventet de ca. 120 hodejegerne på daggryets første lys, forklarte Renton.

“Gruppen vår strømmet inn i landsbyen før beboerne hadde våknet. Etter hvert som de kom ut av hyttene sine, ble de slått ned, gjennomboret med spyd eller skutt med piler. I løpet av få minutter var mange av landsbyens menn drept,” fortalte briten til The Brisbane Courier.

Hva som skjedde med kvinnene og barna, ville Renton ikke avsløre, men andre europeere som senere besøkte øyene fortalte om ritualer der tilfangetatte kvinner og barn ble ofret i blodige religiøse seremonier.

Renton hadde drept ikke færre enn tre menn under sin første hodejakt. Kabou var stolt og betraktet ham fra da av som sin egen sønn. Advarende ropte han til sine undersåtter:

”Hvis noen gjør skade på denne unge mannen, vil hans skinn komme til å pryde min vegg.”

Rentons anseelse steg ytterligere, og han ble nå et fullt akseptert medlem av landsbyen. Med ett forvandlet slaven seg til en attraktiv ungkar som giftemodne kvinner kastet lange blikk etter.

Mens Renton overfor The Brisbane Courier avviste at han hadde hatt en affære med en av de innfødte, forteller øyboernes muntlige overleveringer en annen historie:

“En jente ved navn Borie bodde i landsbyen. Hun var Kabous grand-niese, og alle visste at hun var forelsket i Renton. Snart visste hele Sulufou at de var sammen. Alle var glade da Borie ble gravid et år senere, men hun døde under fødselen av deres barn. Hele landsbyen sørget – Borie og Renton hadde elsket hverandre høyt”.

Renton hadde nå bodd i Kabous landsby i tre år, og hans rykte som kriger hadde bare vokst. Ifølge de innfødtes overleveringer drepte han mer enn 60 fiender, men briten tok aldri hodene deres.

Han forklarte at han ikke ville ha dem hengende i hytta si. I stedet slo han tennene ut av munnen på ofrene sine og fikk laget et halskjede av dem.

Alle stammene i mils omkrets visste etter hvert at det bodde en hvit mann i Kabous landsby, og en dag kom et sendebud med et brev til ham.

Avsenderen var en kaptein ved navn MacFarlane, som hadde kommandoen over det engelske orlogsskipet Rose and Thistle. I brevet skrev MacFarlane:

“Det har blitt rapportert til meg at hvite menn oppholder seg på denne øya. Hvis en hvit mann mottar dette brevet, skal han begi seg til Isabel (en stor øy ca. 120 km nordvest for Sulufou, red.). Om to måneder kommer jeg tilbake til øya Sigana (ved Isabels sørlige spiss, red.) og kan da ta ham med til Sydney.”

Kabou lot Renton lese brevet, men det kunne ikke komme på tale å la briten dra sin vei. Renton var nok verdsatt og elsket, men han tilhørte fortsatt høvdingen.

Det skulle gå fire år før Renton igjen fikk sjansen til å unnslippe, og denne gangen slo han til.

Britiske menneskejegere herjet

De innfødte på Salomonøyene hadde gått på hodejakt i århundrer, men skruppelløse briters menneskejakt var av langt nyere dato.

På 1860- og 1870-tallet var plantasjeeiere i den britiske kolonien Australia i desperat mangel av billig arbeidskraft.

Storbritannias lover forbød slaveriet, men det var likevel en utbredt praksis å bortføre innfødte til Australia der de jobbet under slavelignende forhold.

Et av disse slavetoktene gikk til øya Leli, som ligger 40 km sør for Kabous landsby på Sulufou. Her satte de innfødte seg så kraftig til motverge at det britiske slaveskipet Carl måtte beskyte krigskanoene med musketter.

Høvdingen av Lelis sønn var blant de døde, og 16 krigere ble tatt til fange.

Tapet av en sønn krevde hevn, og høvdingen utlovet en enorm dusør til den som kunne bringe ham en hvit manns hode.

Som alle visste, bodde det en hvit mann hos Kabou på Sulufou, og snart var en armada av kanoer på vei til øya. Ved ankomsten til landsbyen ropte anføreren til Kabou:

“Bror, vi er kommet for å ta gutten din. Vi vil bringe ham til Leli og drepe ham der”.

Kabou svarte truende:

”Den som vil drepe Renton, må drepe meg først.”

De fremmede innså snart at de ikke ville få den hvite mannen med seg i denne omgang, men det var ingen tvil om at de ville komme tilbake og hente ham med makt.

Og makten var langsomt i ferd med å gli ut av hendene på Kabou fordi landsbyen ikke hadde geværer til rådighet. Dem handlet andre stammer til seg ved å selge slaver til de britiske skipene.

Med trusselen fra Leli-øya trengte Kabou mer enn noensinne skytevåpen hvis det skulle komme til kamp mot nabostammene.

Mer av nød enn av lyst besluttet Kabou derfor å sende Renton av gårde for å utforske muligheten for å bytte til seg geværer.

Briten var den eneste i landsbyen med kjennskap til skytevåpen, men han fikk ikke lov til å reise alene – en eskorte av flere krigere fulgte ham. For Renton var reisen en enestående mulighet til å flykte.

På øya Isabel hadde en høvding ved navn Bera anlagt en mindre festning hvorfra han byttet mennesker mot geværer og stålverktøy.

Renton fikk beskjed om å besøke Bera for å prøve å bytte til seg våpen. Et overveldende syn møtte ham: I festningen sin hadde ”kong Bera” – som han ønsket å bli titulert – samlet 84 økser av stål, 500 kniver, 136 gamle musketter, mer enn 200 geværer og 50 revolvere. Det var en helt overveldende ildkraft sammenlignet med steinaldervåpnene i Kabous landsby.

Men Bera ville ikke bytte geværene mot noen av varene som Renton hadde med seg – ikke engang mot de delfintennene som ellers hadde vært Salomonøyenes viktigste betalingsmiddel i århundrer.

Mens Renton befant seg i Beras festning, fikk han kontakt med en engelsktalende innfødt som ble brukt som tolk når britiske skip la til kai.

Tolken lovet at han ville prøve å få det neste britiske fartøyet til å kaste anker i nærheten av Kabous landsby, slik at Kabou kunne handle direkte med britene.

Renton takket tolken, da dette også ville øke sjansen for at fluktforsøket ville lykkes.

Rentons desperate flukt

Noen uker senere ankom to budbringere fra en landsby nær Kabous for å snakke med Renton.

De fortalte at et av de hvites store seilskip hadde ankret opp utenfor det brede beltet av skarpe korallrev som Sulufou lå beskyttet bak.

Renton visste at han raskt ville bli innhentet dersom han prøvde å stikke av sammen med budbringerne, så i stedet lokket han høvding Kabou med ut til skipet – slik at de kunne kjøpe geværer til landsbyens krigere.

Neste morgen seilte de ut i retning av det britiske skipet i en stor krigskano, men Kabou ga ordre til at kanoen skulle legge til på stranden foran en annen liten landsby som tilhørte hans rike.

For Renton var det en uventet manøver:

“Jeg ble overveldet av angst og begynte å forestille meg at hver bevegelse skipet gjorde var forberedelse til å seile av gårde. Jeg søkte desperat etter en måte å gi skipet beskjed om min tilstedeværelse. Det var ingenting. Intet papir, ingen europeiske klær. Plutselig fikk jeg øye på en planke fra en gammel kano i sanden”.

Renton skyndte seg bort til et bål, grep en forkullet pinne og begynte å skrive en beskjed på planken:

“John (han var døpt John, men ble kalt Jack, red.) Renton. Vær vennlig å ta meg med til England. Høvdingen på denne øya ber om gaver fra dere. Et besetningsmedlem fra skipet må komme i land så jeg kan snakke med ham. Jeg har vært skipbrudden på denne øya i ca. fem år”.

Faktisk hadde det gått nesten åtte år siden Renton drev i land, men han hadde helt mistet tidsfornemmelsen i en kultur som ikke målte tiden.

To innfødte gikk med på å padle den uskyldig utseende planken ut til skipet. Snart kom et brev tilbake fra kapteinen på skipet som ville vite hva de innfødte forlangte for Renton.

Kabou trodde at brevet meldte at britene ville handle, og han lot Renton padle ut til korallrevet sammen med to kanoer fylt av krigere – for å sikre seg at hans ”sønn” ikke plutselig stakk av.

Rentons kano og en robåt fra skipet møttes ved et lite rev som stakk rett opp av havet. To av Kabous sterkeste krigere holdt Rentons armer mens han snakket med sine landsmenn.

En engelsk sjømann i båten viste frem noen ståløkser som de kunne bytte til seg og holdt dem opp i været.

Han ropte også til Renton på engelsk at mennene hans hadde tatt med geværene sine, og at de var villige til å bruke dem om det ble nødvendig.

Renton fikk hurtig overbevist sin eskorte om at en av dem burde se nærmere på varene. Den innfødte gikk bort over revet og kastet et blikk ned i robåten.

Ved synet av de bevæpnede matrosene vendte han seg brått og løp tilbake til kanoene mens han ropte ”kom dere vekk”.

I forvirringen som oppsto slapp begge vokterne grepet i Renton, som stakk av. Lett til beins løp han over revet:

“Jeg styrtet fremover og kastet meg ned i robåten, som straks la fra land. Med ett var jeg omgitt av menn som trykket min hånd og snakket morsmålet mitt. Da jeg så meg tilbake over skulderen, kunne jeg se hvordan min fengselsøy forsvant i det fjerne”.