Ismumien Ötzi verner om steinalderens hemmeligheter

En gjennomgang av røntgenbildene avslørte i 2001 at mannen var drept med en pil. To år senere ble det slått fast hvor Ötzi hadde bodd.

Det fant man ut ved å analysere blant annet strontium-isotoper i tenner og knokler.

Enkelt forklart har berggrunnen under ethvert område sine egne isotop-verdier. Strontium opptas i kroppen gjennom drikkevannet og avleires i for eksempel tennene som dannes i 3-5-årsalderen.

Derfor viser isotopene her barndommens levested. Lårknokkelen utvikles gjennom hele livet og avslører et senere bosted.

Hos Ötzi fant forskerne to forskjellige verdier. Det betyr han flyttet som voksen, sier arkeolog Günther Kaufmann fra Sør-Tyrols arkeologiske mu­se­um. – Hvor bodde han?

«Tennenes profil tyder på at han holdt til et sted øst for Bolzano.

Og lårbeinet viser at han som voksen holdt til i Etsch-dalen, mellom Merano og Trentino», forklarer Günther Kaufmann.

Forskerne finner Ötzis landsby

Nettopp i Etsch-dalen har arkeologer funnet spor etter to steinalderboplasser – en i landsbyen Latsch og en nær middelalderborgen Juval.

Det er fristende å tro at en av disse boplassene var Ötzis hjem.

Latsch og Juval ligger nær inngangen til den smale Senales-dalen som fører opp i fjellene – nettopp den veien Ötzi må ha tatt for 5300 år siden, før han møtte sin skjebne på fjellet.

I dag er Senales-dalen et populært ferieområde for turister med fjellsko.

Hotellene ligger tett langs fjellveien, som først ble anlagt i 1950-årene. I steinalderen vokste urskogen vilt her, forteller antropolog Simone Bacher fra steinalderutstillingen ArcheoParc:

«Skogen var vanskelig å ferdes i, for de veltede trærne ble jo bare liggende», sier hun.

«Men menneskene kunne finne alt de trengte i skogen, for eksempel knusk-soppen de brukte til å tenne opp ild med. Soppen vokser nettopp på døde trær».

Først og fremst ble skogen brukt som kilde til ved og byggematerialer.

«Her i Senales-dalen er det ikke funnet spor etter bosetninger fra steinalderen.

Dalen egnet seg ikke til jordbruk, fordi sommeren er så kort. Men stumper av flint forteller at mennesker har vært på ferde i dalen», forklarer Simone Bacher.

ArcheoParc har blant annet spesialisert seg på å bygge hus med materialer og metoder som steinaldermennesker brukte.

Bacher vedgår at en rekonstruksjon alltid vil være basert på gjetting, og at det derfor vil være vanskelig å si hvor nøyaktig den er.

Arbeidet er basert på arkeologiske utgravninger der husene er presset helt flate.

«I begynnelsen trodde vi for eksempel at ytterveggene var bygd av flådde trestammer. Nå mener vi at husene var leirklinte, og de bearbeidede trebitene vi fant i utgravningene må ha vært takspon av tresorten barlind».

Et steinalderhus var relativt lite og manglet plass til husdyr. Huset besto av ett rom med stampet jordgulv og liggeplasser langs veggene.

I midten var det et ildsted, og røyken slapp ut via et hull i gavlen.

Luften må ha vært kvelende hjemme hos Ötzi – og det forklarer hvorfor han på tross av et aktivt liv utendørs hadde svarte lunger.

Jeger og bonde

Funnet av boplasser i Latsch og Juval viser at samfunnene var små og lå nær hverandre, som professor Walter Leitner fra universitetet i Innsbruck forklarer:

«Det gjorde det lettere å dele på arbeidet. I en landsby måtte det være noen som tok seg av jordbruket og sto for videreforedlingen av avlingene. Men de måtte blant annet også ha en pottemaker og en flintsmed for at landsbyen skulle fungere. Innbyggerne måtte spesialisere seg, og hver for seg var de dyktige på bestemte oppgaver».

På Ötzis tid var menneskeheten i gang med den hittil største omveltningen i sin historie – overgangen fra jegere til bønder. Store folkevandringer fra Lilleasia (våre dagers Tyrkia) hadde brakt landbruket til Europa.

«Innvandrerne ble møtt av noen primitive jegere som sikkert har gjort store øyne. Steinalderjegerne så alt det nye, og selvfølgelig overtok de ideene; den svake parten tar alltid ideene fra den sterke, og dermed ble kjennskapet til jordbruk, dyreavl og keramikk spredt». Ifølge professor Leitner var det imidlertid ikke snakk om «enten bonde eller jeger».

Overgangen var glidende og tok mange generasjoner, for en bonde skulle kunne gå på jakt når høsten sviktet. I områder med god jord skjedde skiftet raskt, mens innbyggerne i karrige fjellstrøk som Etsch-dalen brukte lang tid på å bygge opp et stabilt landbruk.

Ötzi kom til verden et par tusen år etter innvandringen fra Lilleasia, og mageinnholdet viser at han foruten brød også spiste steinbukk og hjort.

Han fikk altså fortsatt en god del av maten fra jakt. Walter Leitners kunnskap er ikke bare basert på arkeologiske utgravninger – han er også vitenskapelig rådgiver for den arkeologiske utstillingen Ötzi-Dorf en times kjøring fra Innsbruck.

Her kan han etterprøve teoriene i virkeligheten. Ötzi-Dorf har blant annet eksperimentert med garving av skinn, husdyrhold og steinalderbondens arbeid. I motsetning til gjengs oppfatning bøyde ikke bonden seg ned når han skulle høste – det ville vært altfor tungt for ryggen. Datidens strå var lenger enn i dag, så bonden kunne stå oppreist mens han arbeidet.

Regn var en gave fra gudene

Kunnskap om religion i steinalderen er nærmest ikke-eksisterende, men i Ötzi- Dorf har Leitner forsøkt å kombinere det som generelt er kjent om naturfolks tro:

«Alt det gode kommer fra oven – i form av sol og regn. For å takke gudene brente folk offergaver som steg opp mot himmelen som tykk røyk», forklarer han om utvekslingen av gaver som fant sted mellom guder og mennesker.

Beviset på steinalderfolkenes ofre til gudene er funnet i form av metertykke askelag. På offerstedene er det gjennom årtusener ofret avlinger og dyr.

«En offerfest foregikk omtrent som moderne høsttakkefester: Deler av avlingene ble båret i prosesjon til en seremoni som ledes av en prest, med musikk til».

Hos steinalderfolket var det sjamanen som hadde kontakten med gudene, og musikken kom fra fløyter og trommer. Undersøkelsene av Ötzis mumie viser at han neppe har vært bonde; til det er hendene for myke og armmusklene hans for svake.

Men hva var han da? Leitner tipper på handelsmann, høvding, sjaman eller kanskje kriger.

«I siste del av steinalderen oppsto det en ny samfunnsklasse – krigerne. Mennesket hadde oppdaget at det gikk an å smelte kobber, og slik oppsto de første våpnene – det vil si verktøy som ikke brukes til jakt. En kobbergruve skulle forsvares, og det krevde krigere, en livgarde organisert av gruveeieren».

Da Ötzi ble funnet på Similaun-fjellet, lå det en kobberøks noen meter fra ham.

Analyser av metallet viser at det stammer fra en kobberåre i Toscana rundt 50 mil lenger sør. Om beboerne i Etsch-dalen hadde innsikt i kobbersmelting, er uvisst, muligens brakte vandrende handelsfolk den ferdige øksa med seg.

Ötzis øks er den hittil eneste komplette kobberøksen som er funnet. Den er ellers bare kjent fra helleristninger.

Forskerne mener derfor at en kobberøks var så kostbar at bare en høvding ville kunne betale den. Innbyggerne i Etsch bodde i utkanten av verden og var ikke rike, men én ettertraktet vare hadde de å handle med: barlind.

Ötzi plukket naturens gaver

Tresorten barlind er det perfekte materialet å lage buer av fordi veden er både hard, seig og bøyelig.

De dyktige håndverkerne i Etsch kunne spikke en slank barlindstamme og lage en bue med de samme egenskapene som en moderne komposittbue: styrke og fleksibilitet. En pil avfyrt fra Ötzis bue var drepende på 50-60 meters avstand.

Som buestreng brukte han dyresener, som er like sterke som våre dagers nylonsener.

Valget av sener og barlind er bare to vitnesbyrd om at steinaldermenneskene hadde god kjennskap til sin verden og mulighetene naturen ga dem.

Slik så Ötzi ut:

Som piler brukte de greiner fra filtkrossved, der greinene vokser rett opp.

De begynte også å varme bjørkebark opp i krukker for å koke ut svart tjære. Tjæren var perfekt som bindemiddel når for eksempel en pilspiss skulle festes på pilen.

I skogen vokste det også sopper med helbredende egenskaper. Ötzi hadde et belte rundt livet der det hang to biter av soppen kreftkjuke, som har en desinfiserende virkning på sår. Soppen kunne Ötzi også koke til et brygg mot magesmerter.

En syk, gammel mann

Ötzi ble funnet i et nesten komplett sett med klær. Alt var laget av skinn og pels, noe som er misvisende, for menneskene på hans tid hadde også tilgang på gode vever som kunne brukes til å produsere klær av ull og lin.

Ötzis antrekk er sydd av kyndige hender med presise sting, tråden er laget av dyresen.

Skinnet kommer fra sau, geit, bjørn og hjort. Men det er påfallende at Ötzis klær virker slitt, flekkete og amatøraktig reparert med en tråd spunnet av gressfibre.

Hos ArcheoParc har medarbeiderne rekonstruert klærne hans og måttet innse at det er et uhyre tidkrevende arbeid.

«Derfor lappet man klærne så lenge det var mulig, uten å tenke over hvordan det så ut», mener Simone Bacher. – Han var jo en eldre herre på 46 år.

Kanskje var han enkemann og trengte en kvinne som kunne ordne klærne hans? «Kanskje det», svarer Simone Bacher og bryter ut i latter.

«Eller ungkar!» foreslår Günther Kaufmann fra arkeologimuseet i Bolzano.

«Vi aner ikke, men han hadde statistisk sett nådd en høy alder». Alderen hadde begynt å plage Ötzi, viser undersøkelsene. Han hadde gikt i knærne og en truende skiveprolaps i ryggen.

Overraskende nok var årene hans forkalket – en lidelse som ellers forbindes med våre dagers levesett: røyking, fet mat og stillesittende arbeid. Han var laktose-intolerant, noe som må ha vært et handikap i et jordbrukssamfunn som produserte melk og fersk-ost.

I tillegg led Ötzi av fotsopp, dårlige tenner, plagsom innvollsorm i magen og borreliose fra skogflått. Alt i alt var han altså langt fra i toppform på sin siste vandring i fjellene.

På sporet av morderen

Tre hemmeligheter har forskerne ennå ikke kunnet lokke ut av Ötzi: Hvem var han? Hvorfor måtte han dø? Og hvem sto bak drapet?

I bilen på vei til Innsbruck presenterer professor Leitner en teori som tar utgangspunkt i den verdifulle kobberøksa. Den viser at Ötzi må ha vært en høytstående person – høvding eller sjaman.

«Kanskje var han en gammel høvding som sto i veien for den unge generasjonen. Eller en sjaman som hadde feilbehandlet noen, og nå tok de etterlatte hevn», funderer Leitner og legger frem sitt indisium: en helleristning funnet på en manns­høy bautastein, en såkalt menhir.

Innrisset viser en mann med buen rettet mot en annen mann.

«Ugjerningen skulle holdes hemmelig, men noen hadde likevel funnet det ut. Historien om drapet er så blitt gjenfortalt gjennom århundrer, frem til den ble risset inn i steinen», sier Walter Leitner.

Teorien møter skepsis – for eksempel fra arkeologen Günther Kaufmann i Bolzano: «Ville det ikke vært for utrolig at vi blant disse få funnene fra steinalderen har nettopp disse to – den drepte høvdingen og forklaringen risset i en stein? Menhiren er flere hundre år yngre enn Ötzi. For meg virker det usannsynlig. Motivet på steinen viser to menn ved siden av hverandre, og én av dem holder en bue. Men det betyr jo ikke automatisk at den ene skal til å skyte den andre».

Det er likevel én fascinerende detalj ved menhiren: Den er funnet i landsbyen Latsch, der det er spor etter en steinalderboplass, og isotop-analyser har antydet at Ötzi kan ha bodd her.

Hvis Walter Leitners tolkning av steinen er riktig, var Ötzi altså ikke et uskyldig offer, men en tyrann eller morder som fikk sin rettferdige straff.

Flere nyheter venter

«Arkeologens oppgave er hele tiden å se en sak fra en ny vinkel», sier Günther Kaufmann. «Det er som et puslespill der man bare har tilgang på noen få av brikkene, og hvis man flytter dem litt, endrer hele bildet seg».

– Det må være svært frustrerende?

«Tvert imot er det uhyre spennende! Man finner svar, som utløser nye spørsmål, og de leder en i helt nye retninger», forklarer Günther Kaufmann med en vitenskapsmanns tålmodighet.

I første etasje på museet ligger Ötzi i sin is­kalde krypt. Temperaturen blir holdt på minus 6 grader, og luftfuktig- heten er hele tiden 99 prosent.

Slik kan mumien vare nesten evig, mener Gün­ther Kaufmann. Og skulle det begynne å brenne på museet, vil Ötzi raskt bli evakuert til et spesialbygd rom på sykehuset i Bolzano.

Ismannen er 5300 år gammel og har fremtiden foran seg. Forskerne står klar til å lokke enda flere hem­me­lig­heter ut av ham.