University of Michigan Museum of Anthropological Archaeology
Bison kranium

Ny studie: Steinalderfolk spiste bisonens magesekk

Ny forskning viser at steinaldermennesker tydde til uvanlig mat for å få i seg livsviktige karbohydrater og proteiner. Den alternative maten kan ha snudd opp ned på kjønnsrollene deres.

Ingenting spiselig kunne gå til spille for steinalderens jeger-samlere i Nord-Amerika.

Derfor spiste våre forfedre seg mette på det ufordøyde mageinnholdet til de planteetende dyrene de drepte.

Dette er konklusjonen i en ny studie fra det amerikanske universitetet i Michigan, hvor forskerne blant annet har sett på næringsverdien av mageinnholdet – kalt digesta – fra den amerikanske bisonen.

Forskningen viser at planterestene er spesielt rike på blant annet protein og karbohydrater. Faktisk er mageinnholdet så energirikt at digesta fra bare én bison kunne dekke protein- og karbohydratbehovet til 25 voksne jeger-samlere i tre dager.

Digesta ville derfor ha vært viktig for spesielt fortidsmennesker som levde i områder med få spiselige planter.

I tillegg ville digesta ha hatt den fordelen at steinalderfolk ikke trengte å bruke energi både på å jakte på dyr og på å samle planter – ett byttedyr ville dekket alle næringsbehovene.

Pilspiss

Pilspissene til bisonjakt er funnet i både manns- og kvinnegraver i Nord-Amerika.

© University of Michigan Museum of Anthropological Archaeology

Kvinner deltok også i jakt

Ifølge professor i antropologi Raven Garvey, som står bak studien, setter forskningen hennes også spørsmålstegn ved kjønnsrollene i steinalderen.

Tradisjonelt har forskerne ment at menn var jegere, mens kvinner var samlere, men i virkeligheten kan kvinner også ha deltatt i jakt, fordi digesta gjorde samlingen av spiselige planter overflødig.

Den teorien støttes av arkeologiske funn i Nord- og Sør-Amerika, som viser at kvinner i stort antall deltok i jakten på store dyr for 8000–13 000 år siden.

«Hvis vi åpner opp for betydningen av digesta fra store drøvtyggere og andre ikke-studerte matkilder, kan det føre til både nye tolkninger av fortidens adferd og en sunn reevaluering av antakelsene som våre hypoteser om evolusjon hviler på», sier Raven Garvey.