Steinalderbønder slaktet fjellfolk som dyr

Keramikk peker på bondekultur

Ingen kunne ha forberedt arkeologene på den dystre begivenheten de skulle avdekke da de begynte å grave i Herxheim i delstaten Rheinland-Pfalz i 1996.

Et nytt industriområde skulle bygges, men da privatpersoner tidligere hadde rapportert om små funn av menneskeknokler på stedet, besluttet arkeologene å ta en sjekk.

Da gravemaskinen hadde fjernet det øverste jordlaget, dukket restene av eldgamle grøfter opp, og i bunnen av dem kom haugevis med bein snart til syne – de første av mange tusen.

“Da sto det klart at dette området var et ekstraordinært og enestående sted,” påpeker Andrea Zeeb-Lanz.

Under de utgravingene som fulgte avdekket arkeologene to grøfter som løp parallelt med hverandre i en halvsirkel med få meters mellomrom.

Ikke langt fra grøftene fant arkeologene også spor etter en liten bosetning med hus.

Grøftene målte til sammen 584 meter og hadde en dybde på nesten fire meter.

I tillegg til knokler i massevis fant forskerne også mengder av knuste leirkrukker som ga dem et klart bevis på hvilken tidsperiode de uhyggelige funnene stammer fra.

De halvkuleformede leirkrukkene hadde enkle, båndformede ornamenter som også har gitt navn til opphavs­mennene: Den båndkeramiske kultur – på tysk er den kjent som Linienbandkeramische (LBK).

Kulturen dominerte deler av Europa fra cirka 5500 f.Kr. og frem til 4900 f.Kr.

“LBK-folket er Europas første helt ut fastboende bønder. De immigrerte fra Midtøsten til Ungarn, der de utviklet sitt meget karakter­istiske steintøy og spesielle steinøkser,” forteller Andrea Zeeb-Lanz.

I løpet av bare 200 år inntok landbrukskulturen resten av Europa bortsett fra Nord-Europa (bl.a. Nord-Tyskland og Norden) fordi LBK-folket foretrakk såkalt løssjord.

Den er ytterst fruktbar, men finnes bare enkelte steder i Nord-Europa.

LBK-kulturen har etterlatt arkeologiske spor mange steder i form av små og store bosetninger samt steintøy og verktøy av stein, men aldri slike spor som arkeologene oppdaget i Herxheim, der nærmere undersøkelser av knoklene avdekket makabre detaljer.

Kjøtt og muskler ble skåret av

Arkeolog­ene fant ufattelige mengder med fragmenter fra menneskeknokler da de gravde ut grøftene – ca. 75.500.

Da ekspertene fingransket beinrestene, fant de tydelige spor etter flintkniver som var brukt til å skrape bort kjøtt, muskler og sener fra knoklene.

Deretter hadde de rensede knoklene blitt systematisk knust, sannsynligvis med en primitiv steinhammer.

Bruddflatene viste at knoklene var ferske da de ble slått i stykker.

Blant beinfragmentene lå det også hundrevis av kranier – eller rettere sagt en del av dem.

Som resten av knoklene var kraniene i sin tid blitt renset for kjøtt med et skjæreredskap.

Deretter hadde ansiktet blitt hugget av så bare toppen av hjerneskallen var igjen.

Disse kranie­kalottene ble så som det eneste lagt hele ned i grøftene, som regel med toppen ned så de lignet en slags skåler.

Til dags dato har arkeologene funnet cirka 500 slike kraniekalotter.

Men ut fra antallet andre beinfunn og det faktum at en del av grøftene ennå ikke er gravd ut, mener de at knokler fra minst 1000 mennesker har funnet veien til Herxheims dystre grøfter.

Ifølge Zeeb-Lanz tilhørte skjelettdelene både menn, kvinner og barn, og de fleste av dem var tenåringer eller unge voksne i tyveårene.

Med så mange unge ofre kan det ikke være snakk om naturlig avdøde ettersom disse aldersgrupp­ene bare sjelden finnes på gravplasser fra denne tiden.

Andre steder har arkeologer tidligere funnet mindre massegraver med ofre fra krigerske sammenstøt mellom ulike LBK-stammer.

Men på knoklene fra Herxheim fant forskerne verken pilspisser innkapslet i ribbein eller knuste kranier fra kølleslag som tydet på at skjelettdelene stammet fra fiender som var drept i kamp.

Det hele ble bare enda mer gåtefullt da arkeologene undersøkte de dødes såkalte strontiumsignatur for å finne ut hvor de stammet fra.

Analyser ga forbløffende resultat

For å løse mysteriet om Herxheims mange døde tok arkeologene hele sin høyteknologiske verktøykasse i bruk: strontium- og DNA-analyse.

Strontium er et grunnstoff som finnes i undergrunnens bergarter.

Når bergartene smuldrer, siver strontiumet ut i grunnvannet som dyr og mennesker drikker.

Hvert område har derfor sin egen strontiumverdi – en slags signatur – som blant annet lagres i menn­eskets tenner.

Da forskerne analyserte strontium­signaturen i tennene til 83 av de døde fra Herxheim, fikk de et uventet resultat:

De aller fleste av de undersøkte individ­ene kan umulig være født eller oppvokst i nærheten av Herxheim.

Ekspertene ble enda mer overrasket da det viste seg at de heller ikke samsvarte med signaturen til andre tidligere undersøkte LBK-bosetninger.

“De høye strontiumverdiene som ble funnet hos 90 pst. av de analyserte individene viser at disse menneskene er født og oppvokst i fjell med granitt eller gneis mens andre stammet fra fjell med sandstein,” forklarer Andrea Zeeb-Lanz.

Dessuten kom ofrene fra minst fem ulike områder.

Ifølge Zeeb-Lanz ligger de nærmeste fjellene med sandstein ca. 18 km fra Herxheim mens fjell med granitt befinner seg ca. 60 km unna.

Men ofrene kan også stamme fra lignende fjellom­råder enda lenger unna.

Den lange avstanden var imidlertid ikke det eneste som ga grunn til undring.

“Det store problemet er at vi aldri har funnet spor av bosetninger fra denne tiden i noe fjellområde overhodet – LBK-folket bosatte seg bare i daler og på sletter,” forklarer Andrea Zeeb-Lanz.

DNA-analyser smadret teori

Den mystiske strontiumsignaturen ga forskerne mistanke om at ofrene kunne være grupper av lokale jeger- og samlerfolk.

De levde i Europa da LBK-folket innvandret og kan ha blitt regnet som fiender. I så fall burde ofrene ha en annen DNA-profil enn LBK-folket.

Men da analysene fra knoklene kom tilbake fra laboratoriet, fikk arkeologene seg enda en overraskelse: Ofrenes DNA tilsvarte LBK-folkets. De to gruppene hadde altså felles forfedre.

Ifølge Andrea Zeeb-Lanz kan det tyde på at da LBK-folket i sin tid migrerte til Mellom-Europa, brøt noen grupperinger ut av samfunnet for i stedet å leve et mer fritt nomadeliv i fjellene slik som de innfødte jeger- og samlerfolkene.

Dette bruddet kan ha utløst et årelangt fiendskap mellom “de revolusjonære” og “tradisjonal­istene” blant LBK-folket.

Flere av brikkene i gåten falt på plass da arkeologene undersøkte de mange knuste leirkrukkene som ble funnet blant beinene i grøftene.

Leirkrukkene var stort sett av meget høy kvalitet og representerte store verdier.

Da ekspertene gikk gjennom steintøyets dekorative stilarter, oppdaget de dessuten at ca. 25 pst. av krukkene stammet fra LBK-samfunn utenfor Rheinland-Pfalz.

“LBK er den best undersøkte kulturen i hele Europas forhistorie, så vi vet hvor disse stilartene ble brukt. Derfor vet vi også at steintøyet kom fra områder helt opp til 400 kilometer fra Herxheim,” forklarer Zeeb-Lanz.

Ifølge henne betyr det at minst åtte forskjellige LBK-grupper som bodde innenfor en radius av flere hundre kilometer fra Herxheim var innblandet i de makabre begivenhetene.

Fjellfolk ble fanget og drept

Med utgangspunkt i de mange funnene og undersøkelsene har Zeeb-Lanz forsøkt å rekonstruere hva som skjedde i Herxheim for 7000 år siden.

Ifølge arkeologen viser karbon-14-dateringer av knoklene at de ble begravd mellom 5050 f.Kr. og 5030 f.Kr. På det tidspunktet hadde Herxheim hatt en LBK-bosetning med flere hus i cirka 250 år.

“Det var aldri noen stor bosetning, snarere en liten landsby,” sier Zeeb-­Lanz, som mener at stedet den gang høyst hadde 100 innbyggere.

Men da de makabre begivenhetene fant sted ca. år 5050 f.Kr., var Herxheim nesten et forlatt sted. Det er bare funnet ett enkelt hus fra denne peri­oden.

Ifølge Andrea Zeeb-Lanz var stedet blitt forvandlet til et rituelt område der LBK-folk fra nær og fjern satte hverandre stevne for å styrke samholdet gjennom steinalderens uhyggeligste fest.

Forskernes teori er at en rekke LBK-folkeslag møttes i Herxheim på et avtalt tidspunkt, og at alle måtte ha med et visst antall mennesker som skulle ofres under den store festen.

På hver sin kant dro folk fra de tilkalte LBK-samfunnene ut i fjellområdene der de “frafalne” jeger- og samlerfolkene holdt til.

“Det ser ut til at hele samfunn ble tatt til fange uten hensyn til verken alder eller kjønn,” forklarer Zeeb-Lanz.

Fangene – menn, kvinner og barn – ble deretter ført til Herxheim, der forberedelsene til den blodige seremonien allerede var i gang.

Grøfter ble gravd, store bål tent og mat tilberedt. Andrea Zeeb-Lanz’ teori er at fangene ble stilt opp i lange rekker før drapene startet.

“Skjelettene er så sterkt fragmentert at det er umulig å faststlå drapsmetoden. De kan ha blitt kvalt, drept ved et stikk i hjertet eller kanskje forgiftet – det fins mange forskjellige måter å drepe et menneske på.

Det eneste vi kan si med sikkerhet er at de ikke ble drept av et slag mot hodet, for alle de rundt 500 kraniekalottene vi har funnet er intakte og har ingen ferske skader,” forklarer arkeologen.

Etter drapsorgien ble ofrenes armer, bein og hoder hugget av før ryggraden ble revet ut slik at det ble lettere å åpne torsoen.

I neste trinn ble alt organisk materiale skrapt av før de ferske beina ble knust.

Også hodene ble renset før ansiktsknoklene ble hugget vekk så bare kraniekalotten var igjen.

Deretter ble beinfragmentene kastet i grøftene som var gravd ut på forhånd.

Deltakerne festet midt i blodet

Deltakerne spiste og festet mens draps-orgien fant sted – eller i forlengelsen av den.

Bevisene lå i grøftene sammen med knoklene.

Her har arkeologene funnet rester av kvernsteiner til å male korn til brød med samt bein fra kveg, sauer, geiter og ville dyr.

Knoklene har skjæremerker fra slakting og utskjæring av kjøttet mens andre har spor av ild som kan stamme fra tilberedningen.

Funnet av aske og trekull i grøftene vitner om at maten sannsynligvis har blitt tilberedt over åpen ild et sted like i nærheten.

Ifølge Andrea Zeeb-Lanz kan de mange ødelagte leirkrukkene som også er funnet i grøftene ha vært brukt til å frakte andre matvarer til den store festen i Herxheim.

Blant dyreknoklene fant arkeologene også rester av minst 13 hunder som også har blitt slaktet og fortært. Dette er høyst uvanlig:

“LBK-folket spiste normalt ikke hunder. De var kjæledyr, folks venner – og man spiser ikke vennene sine!” forklarer Zeeb-Lanz.

Hun er ikke i tvil om at måltidet trolig var en del av ukjente religi­øse ritualer der omdreinings­punktet var menneskeofringer.

Etter festen ble samtlige av de medbrakte leirkrukkene smadret.

Også verktøyet, blant annet stein­økser som ble brukt under seremonien, ble knust.

De tunge kvernsteinene var vanskelige å ødelegge, så de ble først varmet opp i bål som gjorde steinene sprø slik at de kunne smadres med ett enkelt slag.

Deretter skubbet festdeltagerne alt ned i grøftene, som ble dekket til rett etterpå.

Når det var gjort, var det bare deltakerne på festen som kjente til den grusomme hemmeligheten som jorden skjulte i Herxheim.

Teorier om kannibalisme avvist

Under utgravingen av Herxheim har noen forskere foreslått at stedet dannet rammen om en overdådig kannibalfest.

Det kunne forklare hvorfor de dreptes kjøtt ble skåret av.

Ifølge denne teorien skulle ofrenes knokler ha blitt knust så margen kunne suges ut.

Det ville også forklare hvorfor enkelte av menneskeknoklene viste spor etter ild: de ble stekt så kjøttet kunne spises.

Men Andrea Zeeb-Lanz avviser denne teorien. Hun påpeker bl.a. at antall ofre simpelthen er for stort:

“Jeg beregnet en gang hvor mye kjøtt og fett bare 100 individer, deriblant barn, ville gi. Det ble til ca. 3000 kg kjøtt og 1300 kg fett,” forteller arkeo­logen og forklarer at det å fortære så store mengder kjøtt ville ha krevd et enormt fremmøte:

“Det ville ha krevd hele den samlede europeiske LBK-befolkningen!”

Hun kan derfor ikke gi sin tilslutning til den tidligere så mye omtalte kannibalteorien.

Blodig seremoni til ære for gudene

Andrea Zeeb-Lanz mener at det i stedet var rent religiøse årsaker til nedslakt­ingen.

En ukjent katastrofe eller krise kan ha fått LBK-folkeslagene til å gå sammen om å tilby gudene det mest verdi­fulle de kjente: menneskeliv.

“Kanskje trodde de at gudene ville bli formildet etter så drastisk et offer – eller at deres samfunn ville bli styrket av ritualet. Vi får aldri klarlagt detalj­ene i det,” erkjenner arkeologen.

Hun påpeker at det godt kan tenkes at ritualet gjentok seg over en rekke år med noen hundre ofre hver gang.

Men både potteskår og beinfragmenter som åpenbart hører sammen er funnet i grøft­ene med helt opp til hundre meters mellomrom.

“Det betyr at disse funnene må være lagt i grøftene samtidig og stamme fra én og samme begivenhet,” forklarer Zeeb-­Lanz. Hun mener derfor at antall offerfester må ha vært begrenset.

Arkeologen tror den systematiske ødeleggelsen av ofrenes kropper og knok­ler kan skyldes at man ønsket å “omdanne” de døde fra menneskekropper til en form for gjenstander som ikke lenger hadde noe med mennesker å gjøre.

Av samme årsak hogg gjerningsmennene ansiktsknoklene bort fra kraniene – nettopp det som mer enn noe annet identifiserer oss som individer.

Med dette inngrepet ble offerets kranium omgjort til en ny gjenstand – en skål.

Dessuten omfattet ødeleggelsen også alle de redskapene som ble benyttet under ritualene.

Det er tydelig at ingenting måtte legges i sin opprinnelige form i disse grøftene.

Fremtiden kan gi flere svar

Til tross for at Andrea Zeeb-Lanz har vært med og avdekket en av europeisk steinalders mest makabre begivenheter, har ikke funnet påvirket henne i synderlig grad:

“Jeg har faktisk på en måte blitt vant til tanken på hundrevis av mennesker som ble rituelt drept og deretter slaktet. Jeg oppfatter det som en ekstraordinær religiøs og rituell handling, og jeg tror ikke at disse gjerningsmennene var “brutale villmenn“ eller noe lignende.

Når det gjelder ritualer og religion, gjør mennesker merkelige ting – også den dag i dag,” sier arkeologen, som likevel er forbløffet over det store antallet ofre.

“For meg er disse underlige ritualene et uttrykk for et stort og sammensatt syn på verden. Det at mennesker ble ofret og skåret i småbiter etter sin død, er for meg bare ett enkelt aspekt av mange,” for­klarer hun.

En av de gåtene Zeeb-Lanz aldri har fått løst, er hvorfor LBK-folket pekte ut nettopp Herxheim til disse ritualene.

“Landskapet er typisk for LBK-bosetninger med et lite, lett skrånende platå, to små vannveier i nærheten og god løss-jord. Det finnes hundrevis av LBK-bosetninger som både geografisk og geologisk er direkte sammenlignbare, så vi har ingen formening om hvorfor nettopp dette stedet ble valgt.”

Men Zeeb-Lanz er ganske trygg på at Herxheim har skilt seg ut på en eller annen måte:

“Det er ikke umulig at det finnes et annet offersted slik som Herxheim et eller annet sted. Men jeg er overbevist om at den formen for ritualer som ble utført i Herxheim var noe spesielt som bare sjelden fant sted.”

Herxheim kan likevel skjule flere overraskelser, for arkeologene har unnlatt å grave ut en del av grøftene.

De avventer dagen da ny teknologi kan løse Herxheims siste gåter.