Cyrus Field hadde absolutt ikke for vane å gråte. Den distingverte og entusiastiske amerikaneren var kjent for sitt positive sinnelag og sin smittende iver, men søndag den 2. september 1866 ble det likevel for mye.
Cyrus Field låste seg inne på lugaren midt ute på Atlanteren og gråt av glede. I elleve år hadde han kjempet for å realisere sin store drøm – å knytte sammen Europa og Amerika med en telegrafkabel. Drømmen hadde gitt ham stempel som både genial entreprenør og simpel svindler. Og den hadde kostet uante mengder blod, svette, penger og til slutt også tårer. For nå var drømmen blitt virkelighet.
Det umulige oppdraget hadde lykkes, selv om Cyrus Field var blitt rammet av så mange ulykker og katastrofer at det ville ha knekket den beste.
Dårlig idé viste Field veien
I 1837 åpnet den første telegraflinjen i Storbritannia. I de følgende årene ble by etter by forbundet med kabler.
Da oppfinnere fant ut at guttaperka-gummi kunne beskytte telegrafkabler mot vann, ble England og Frankrike forbundet med en 35 km lang havkabel.
Cyrus Field visste ingenting om telegrafer og kabler, men med sin enorme energi og entusiasme lyktes det ham å gjøre det umulige.
De 3000 kilometerne med åpent hav mellom Amerika og Irland ville dog være et prosjekt av en helt annen størrelsesorden, og ingen turte riktig å gi seg i kast med oppgaven.
Først i 1855 ble det fart i sakene da det banket på døren hos forretningsmannen Cyrus Field i New York. Han åpnet uten å vite at han få minutter senere ville stå foran sitt livs største utfordring.
Inn døren trådte Frederick Gisborne, en skjeggete ingeniør fra Canada. Gisborne var på jakt etter penger til et skrantende prosjekt som skulle knytte sammen Newfoundland og USA med en telegrafkabel.
På den tiden kunne nyheter fra Europa bare nå frem til Amerika med samme hastighet som det tok et skip å krysse Atlanteren, det vil si uker eller måneder, avhengig av været.
Gisbornes idé var å kutte ned tiden med et par dager ved å la skipene legge til ved kontinentets østligste punkt på Newfoundland. Herfra kunne nyhetene sendes videre via en telegrafkabel på land.
Midt på 1800-tallet ble tusenvis av km telegrafkabel spent ut verden over. Korte beskjeder kunne nå sendes på få minutter ved å trykke på morsenøkkelens svarte knapp.
Cyrus Field lyttet oppmerksomt til gjesten sin. Selv hadde han flyttet fra Connecticut til New York allerede som 15-åring, og en rekke heldige investeringer hadde nå gjort ham så velstående at han kunne kaste seg over nye prosjekter av ren nysgjerrighet.
Han likte Gisbornes idé, men noe irriterte ham: Det var for smått, for lite visjonært.
Da Gisborne hadde sagt farvel, gikk Cyrus Field inn i biblioteket sitt, og det var her han innså hva som var galt med prosjektet – eller som Cyrus Fields bror bemerket noen år senere:
“Det var mens han studerte globusen at ideen første gang slo ham: At kabelen måtte trekkes mye lenger – at den måtte trekkes over Atlanterhavet.”
Kabel på tre kilometers dyp
Cyrus Fields visjon var like fantastisk som den var vanvittig. Det var ikke mer enn vel hundre år siden William Watson hadde oppdaget at det overhodet var mulig å sende elektrisitet gjennom en metalltråd over lengre avstander, og ingeniørene hadde bare så vidt begynt å eksperimentere med kabler under vann.
Guttaperka ble utvunnet av trær – akkurat som gummi. Her ses stammefolk på Borneo i ferd med å tappe et felt guttaperkatre (ca. 1910).
Det var derfor en svimlende tanke å forestille seg en kabel over Atlanteren, som måtte være mer enn 3200 kilometer lang, og gå ned i et dyp på rundt tre kilometer!
Cyrus Field var imidlertid blitt besatt av ideen som kunne forbinde “den gamle” og “den nye” verden. De neste årene samlet han en rekke vitenskapsmenn og investorer rundt seg og dannet “Atlantic Telegraph Company”. Field finansierte selv en fjerdedel av kapitalen – resten ble skaffet til veie ved salg av andeler i det nye selskapet.
I England gikk Cyrus Field i gang med å skaffe kabelen som skulle krysse Atlanteren. Tilfeldigvis hadde vitenskapen få år før oppdaget at saften guttaperka fra tropiske trær var fleksibel og ikke ble brutt ned av vann.
De strømførende kobbertrådene ble derfor omviklet med guttaperka, voks, harpiks og tjære samt en armering av jerntråder.
Intet skip kunne bære lasten
Kabelen ville veie over 2000 tonn, og det skulle vise seg å bli neste problem, for intet skip kunne bære en så tung last.
Kabelen fra 1857 var tykk som et kosteskaft.
Løsningen ble å hyre to skip, USS Niagara, som var USAs største krigsskip, og det britiske krigsskipet HMS Agamemnon.
Skipene ble fulgt av tusenvis av tilskuere da de sommeren 1857 lastet de tunge kablene og stevnet ut fra Irland mot Newfoundland på det utrolige oppdraget. Avisene hadde fulgt prosjektet tett, og mange hadde sådd tvil om hvorvidt det overhodet kunne la seg gjøre. En av samtidens kjente astronomer, sir George Airy, hadde til og med skrevet at det var “matematisk umulig å legge kabelen ned på så dypt vann, og selv om det var mulig, ville intet signal kunne føres så langt”.
Men de dystre forutsigelsene bet ikke på Cyrus Field, som nå lå i køyen sin om bord på skipet Niagara og lyttet intenst til den dovne, men tunge lyden av kabelen som ble trukket fra skipet mot bunnen, sjømil etter sjømil. Natt til tirsdag den 11. august hadde Niagara lagt over 400 kilometer kabel.
Cyrus Field lå i lugaren sin da han plutselig hørte rop fra dekket: “Stopp henne! Slå bakk!”
De britiske fabrikkene spant nesten 600.000 km enkelttråd til atlanterhavskabelen.
Kabeltråder kunne nå til månen
Fabrikkene i Storbritannia brukte et år på å produsere den enorme telegrafkabelen som skulle forbinde Europa og Amerika.
De første kablene som ble trukket over Atlanteren, var ikke særlig tykkere enn et kosteskaft, men de var fremstilt med datidens mest moderne teknikk: Innerst lå de strømførende kobbertrådene som var beskyttet av flere lag naturgummi, og hamptråd dyppet i tjære.
Ytterst var hele kabelen omgitt av jerntråder. I alt spant fabrikkene omtrent 600.000 kilometer enkelttråd til den første telegrafkabelen – en lengde som lett kunne ha forbundet jorden med månen.
Da Cyrus Field i 1865 gjorde sitt fjerde forsøk på å nå det amerikanske kontinentet, var kabelen en halv gang tykkere og kunne overføre åtte ord i minuttet – 50 ganger mer enn den gamle kabelen fra 1857. Å sende beskjeder via den transatlantiske kabelen kostet ti dollar per ord. Det tilsvarte en ukelønn for en arbeider.
Sekunder etter banket det på døren, og Cyrus Field fikk den katastrofale beskjeden: “Kabelen er borte!”
Bølgene hadde revet i skip og kabel, og selv om kapteinen konstant hadde forsøkt å kompensere ved å bremse opp, hadde kabelen til slutt røket. Slukøret og med 400 kilometer kabel mindre om bord seilte Cyrus Field og besetningen på Niagara tilbake mot land.
Stormen ødelegger alt
Uhellet hadde kostet over 100-000 pund (over 60 millioner kroner i dagens valuta) og et helt års arbeid med å lage den gigantiske telegrafkabelen. Men det slo ikke ut Cyrus Field, selv om han måtte vente til neste sommer med å gjøre et nytt forsøk.
Tiden ble brukt til å forbedre kabel-spillet og skifte ut den tekniske sjefen for prosjektet. Den nye mannen ble matematikeren og ingeniøren William Thomson. Han mente at kabelen var altfor tynn. Men kompaniet hadde ikke penger nok til en ny, så Thomson måtte klare seg med den tynne kabelen.
I juni 1858 var Agamemnon og Niagara klare til å gjøre et nytt forsøk. Denne gangen skulle de to skipene møtes midt på Atlanteren og deretter seile mot hver sin kyst med hver sin del av kabelen.
Mange steder ble telegrammene brakt ut til mottakeren med sykkelbud. Det tok to uker å få frem et brev, men et telegram kunne leveres samme dag det ble sendt over Atlanterhavet.
Men på veien mot målet samlet mørke skyer seg over Agamemnon, og den 13. juni blåste det opp til en voldsom storm. Det store treskipet rullet fra side til side til hun krenget 30 grader, og enorme bølger hamret mot skroget. Først etter en uke løyet stormen.
Cyrus Field hadde seilt med Niagara på en mindre stormfylt rute, men da de to skipene møttes midt på Atlanteren, kunne han konstatere at kabelen om bord på Agamemnon var filtret sammen. De forsøkte å vikle den ut og gikk i gang med nedleggingen, men etter rundt 300 kilometer røyk den tynnslitte kabelen og forsvant med et svupp ut over relingen.
To kontinenter får kontakt
Cyrus Field måtte igjen returnere til kysten med uforrettet sak. Han var utmattet, men ikke knust. Det at oppdraget ikke var fullført denne gangen, tilskrev han uflaks, og bare det. Like etter la derfor de to skipene igjen ut fra kysten, men denne gangen ble de ikke fulgt av jublende menneskemengder.
Både folk flest og investorene hadde begynt å miste troen på Cyrus Fields ville planer.
Den transatlantiske telegrafkabelen ble senket ned på havbunnen mellom Irland og Newfoundland.
Det var derfor helt nødvendig med suksess da skipene igjen møttes på Atlanteren i juli 1858, og de to kabelendene ble spleiset sammen før skipene satte kursen mot hvert sitt kontinent. Denne gangen var været med dem, og alt så ut til å fungere.
Samme natt forsvant imidlertid signalet mellom de to skipene helt plutselig, og en sjøsyk William Thomson ble tilkalt.
Med skjelvende hender forsøkte han igjen og igjen å få gjenopprettet kontakten. Alles øyne var rettet mot instrumentpanelet da mirakelet plutselig inntrådte og signalet – uten noen forklaring – kom tilbake.
I begynnelsen av august dukket de mørke klippene fra Newfoundland-kysten opp i horisonten, mens kabelen stadig gled mot bunnen i rolig tempo. Niagara ankret opp ved Bull’s Arms Bay, og midt på natten 5. august hoppet Cyrus Field ned i en robåt og dro inn mot kysten for å lete etter den vesle telegrafstasjonen som skulle koble de to mektige kontinentene sammen.
Western Union ble USAs ledende telegramtjeneste. Firmaets kunder sendte millioner av kortfattede beskjeder tvers over USA og til Europa.
Han snublet rundt i mørket, men fant frem til huset. Field kunne høre snorking innenfra, men slo døren opp mens han ropte ut i natten “Kabelen er lagt, kabelen er lagt!"
Festen blir en skandale
Jubelen spredte seg raskt til begge verdensdeler. I England skrev ellers så forsiktige The Times på lederplass:
“Siden Columbus’ oppdagelse er det ikke skjedd noe som kan sammenlignes med dette enorme fremskrittet.”
Da Cyrus Field ankom New York, stelte byen i stand en prosesjon som var så lang at den brukte seks timer fra den ene enden av byen til den andre. Taler, banketter og fakkeltog avløste hverandre.
Dronning Victoria skulle sende den første beskjeden gjennom kabelen, og den nådde Amerika 16. august 1858. Jubelen ville ingen ende ta, men det offentligheten ikke visste, var at beskjeden på bare 99 ord hadde brukt over 16 timer på å nå frem.
Signalet fra den tynne kabelen ble svakere dag for dag, og i begynnelsen av september var kabelen helt taus.
SS Great Eastern var med sine 211 meter og 18.915 registertonn verdens største skip på 1800-tallet. Kjempen kunne romme 4000 passasjerer før hun ble kabellegger.
Skandalen var åpenbar. Cyrus Field ble kalt en gal svindler, og avisene antydet at beskjeden fra dronningen aldri var sendt via kabelen, men simpelthen seilt over Atlanteren på godt, gammeldags vis.
I de følgende årene raste den amerikanske borgerkrigen, men så snart støvet fra slagmarken hadde lagt seg, var den ukuelige Cyrus Field klar igjen.
Verdens største skip tas i bruk
Denne gangen var kabelen en halv gang tykkere enn den gamle og derfor mye sterkere. Det økte den samlede vekten dramatisk, men i mellomtiden hadde verdens største skip, Great Eastern, blitt bygd, og det kunne bære kabelen i sin fulle lengde.
I juli 1865 seilte Great Eastern fullastet ut fra Irlands kyst. Men skjebnen ville at det skulle gå galt denne gangen også. Splinter av trekull hadde satt seg fast i kabelen, og da mannskapet forsøkte å rense den, forsvant kabelen i bølgene.
Selv etter fire fiaskoer nektet Cyrus Field å gi tapt. Han følte at han nå var nærmere målet enn noen gang før. De siste kreftene ble samlet til nok en seilas, og endelig klaffet alt.
Den 27. juli 1866 nådde telegrafkabelen omsider Newfoundland. Kabelen ble straks døpt “Verdens åttende vidunder”.
Den 27. juli 1866 dukket Great Eastern opp ved Newfoundland i tett tåke, og dagen etter kunne kabelen kobles til telegrafstasjonen, og et sterkt signal brøt gjennom.
Vel en måned etter var suksessen fullkommen, da Great Eastern hentet opp kabelen som skipet hadde mistet på havbunnen på den første turen.
Da kabelen nådde overflaten og mannskapet konstaterte at den virket, brøt jubelen løs. Alle unntatt Cyrus Field ropte av begeistring.
Han gikk ned i lugaren sin, låste døren og gråt av glede. Drømmen hans var virkeliggjort, og nå hadde han ikke bare lagt én, men hele to velfungerende kabler over Atlanteren. To verdener var endelig blitt til én.