NASAs skarpeste hjerner ble kalt til kontroll-senteret i Houston for å hjelpe til med få Apollo 13s besetning trygt hjem.

© NASA

Apollo 13: "Houston, vi har et problem"

13. april 1970 river en eksplosjon opp den ene siden av Apollo 13. Romskipet befinner seg mer enn 300 000 kilometer fra jorden – på vei for å gjennomføre menneskehetens tredje månelanding. Den ene av romskipets to oksygentanker har gått i luften, den andre er sprunget lekk, og det livsviktige oksygenet fosser ut i rommet. Alt håp synes å være ute for de tre astronautene, men NASA gir ikke opp.

8. mars 2019 av Ida Buhl

Kamera går! Apollo 13 glir lydløst gjennom rommet i omtrent 5000 km/t, men bare astronaut Jack Swigert sitter fastspent i setet foran moderskipets instrumentpanel. 

Hans to kolleger – Fred Haise og fartøysjef Jim Lovell – svever rundt i romskipet med hvert sitt filmkamera i hånden og leker pressefolk. De er i gang med en direkte fjernsynsoverføring til jorden.

Lovell filmer mens han er på vei gjennom tunnelen som forbinder moderskipet Odyssey med månelandingsfartøyet Aquarius.

Plutselig rister hele romfartøyet. Lovell farer forskrekket sammen. Spøkefuglen Haise har uten varsel åpnet ventilen som utligner trykket mellom Aquarius og Odyssey. Det får alltid fartøyet til å riste kraftig, og Haises to kolleger blir like forskrekket hver gang. 

Kjempemorsomt – synes Haise. Lovell kjenner at han blir irritert. Den eneste grunnen til at han lar være å skjelle ham ut er at han er på direktesendt fjernsyn.

Apollo 13 ble skutt opp fra John F. Kennedy Space Center på Cape Canaveral i Florida 11. april 1970. 

© Scanpix/SPL

Denne gangen er det alvor

«Vi får hjertet i halsen hver gang han gjør det der», sier han til seerne, og runder like etter
av overføringen.

Få sekunder etter at kameraene er slukket, skjelver romskipet i en ny, voldsom rystelse. Igjen farer Lovell sammen.

Haise! Denne gang blir fartøysjefen skikkelig irritert, og stikker hodet inn til Haise i månelandingsfartøyet Aquarius for å sette ham på plass. Men Haises blikk viser med all tydelighet at han er uskyldig. Det er ingenting skøyeraktig i Haises øyne. De er vidåpne av skrekk.

«Det var ikke meg!» bedyrer han.

Rystelsen var så kraftig at Haise ikke bare har merket, men også sett veggene i tunnelen bevege seg. 

I kommandoseksjonen er Swigert like forskrekket. Han har hørt et høyt brak samtidig med den voldsomme rystelsen, og nå slingrer og humper romfartøyet av gårde som et fly i kraftig turbulens. To varsellamper har begynt å blinke, ledsaget av den skjærende lyden av en alarm.

«Okei, Houston, vi har et problem her», sier Swigert spontant til kontrollsenteret i Texas. Det er første gang han ignorerer de faste oppkallingsprosedyrene.

«Dette er Houston. Vennligst gjenta».

Lovell kommer Swigert i forkjøpet:

«Houston, vi har fått et problem», gjentar han. Fartøysjefen vet det ikke selv, men meldingen hans er en grov underdrivelse. Apollo 13 har ikke ett problem, men mange.

I romfartøyets serviceseksjon har oksygentank 2 eksplodert. Den ene siden av fartøyet er revet opp, og ut fosser oksygenet fra den resterende oksygentank 1, som er sprunget lekk. 

To brenselceller er satt ut av spill, den tredje er i ferd med å svikte, og romskipets rakettmotor vil neppe kunne startes igjen, ettersom brenselcellene trenger oksygen for å lage rakettdrivstoff, strøm og vann. Apollo 13 er strandet i rommet.

Det viktigste nå er oksygenet. Heldigvis er Odysseys kommandoseksjon intakt, men den har bare oksygen til en time og tre kvarter. Deretter vil astronautene bli kvalt. Ledelsen i Houston må finne på noe svært raskt – ellers er det ute med Jim Lovell, Fred Haise og Jack Swigert.

Vakthavende tror ikke sine egne øyne

Det kan ikke stemme! Det kan bare ikke stemme, tenker vakthavende sjef for kontrollsenteret i Houston, Gene Kranz. Odysseys datasystem sender konstant en mengde data til kontrollsenteret, der medarbeiderne i prinsippet kan se det samme på skjermene sine som astronautene ser på instrumentpanelet. 

Men tallene som viser tilstanden for alle romfartøyets livsviktige funksjoner, er plutselig helt absurde og uforståelige. Ifølge datamaskinen er en oksygentank og to drivstoffceller satt helt ut av spill, og trykket synker raskt i den gjenværende oksygentanken på moderskipet.

Aldri før har det oppstått så mange feil på en gang i et romfartøy. Det er omtrent som å kjøre en splitter ny bil på verksted for å skifte olje, for så å bli ringt opp og få vite at dekkene er nedslitt, bremsene defekt, radiatoren moden for utskiftning, og alle dørene i ferd med å falle av hengslene. Det kan bare ikke stemme!

Tallene fra romfartøyet må være feil. Det er en instrumentfeil, mener Kranz. De som står rundt ham i kontrollsenteret gir ham rett.

Mannskapet om bord i Odyssey er av en annen oppfatning. De tror alle at romfartøyet er truffet av en liten meteor. Det kan forklare braket og den kraftige rystelsen. Til gjengjeld er det en gåte at Odyssey fortsetter å hoppe og humpe av gårde. Datamaskinen burde for lengst ha stabilisert romskipet.

Lovell følger pilotinstinktet, skifter til manuell styring og gjenvinner kontrollen. Det er svært vanskelig, for flere styreraketter er satt ut av spill på grunn av strømsvikt. Men så snart han slår over til autopilot igjen, begynner rystelsene på nytt. Det gjentar seg flere ganger.

Til slutt lar Lovell romskipet gå på autopilot, mens han svever bort for å kikke ut av vinduet. Han blir møtt av et skremmende syn: En strøm av frosne krystaller velter under stort trykk ut fra romskipet, og virker som en jetstråle i miniformat. Lovell kaller opp Houston:

«Vi lekker noe ut i rommet. Det er en gass av noe slag», sier han.

Meldingen utløser et totalt stemningsskifte i kontrollsenteret. Det er ingen instrumentfeil. Dataene er korrekte. Det er Odysseys siste oksygenreserver som lekker ut i rommet!

Månefartøy brukes som livbåt

Ingen i kontrollsenteret behøver å påta seg den tunge plikten å informere astronautene om at de er i livsfare. Jim Lovell er en erfaren astronaut, med tre tidligere romferder bak seg. 

Han er fullt ut i stand til å lese instrumentene sine og forstå hva den jevnt fallende viseren på oksygenmåleren innebærer. Han kjenner bare ikke tidsfaktoren.

Det gjør Houston. Rask beregning viser at oksygenet i Odyssey rekker til en time og tre kvarter. Før den tid må noen komme med en idé som kan redde astronautenes liv. Heldigvis fins det nok av skarpe hjerner i NASA, og før tiden er ute er planen klar. Houston rekker imidlertid ikke å kommunisere den til astronautene før de kommer på det samme selv.

Lovell ser på Haise, som er pilot på månelandingsfartøyet, og sier:

«Hvis vi skal komme oss hjem, blir vi nødt til å bruke Aquarius».

Kort etter innløper forholdsordren fra kontrollsenteret. Astronautene må slå av alle Odysseys systemer og trekke seg tilbake til Aquarius, som skal fungere som livbåt. Månelandingsfartøyet er bygd for å ta to personer og forsyne dem med strøm og oksygen i 45 timer. 

Nå er de tre i landingsfartøyet, og det er 55 timer til jorden. Houston har langt fra løst problemene, men bare vunnet dyrebar tid som ekspertene kan bruke til å legge en plan.

Apollo 13-ferdens medlemmer var 355 000 kilometer fra jorden da de strandet i det trange fartøyet i rommet.

© Getty Images

Odysseys rakettmotor er død

Et av problemene analytikerne i NASA må løse, er at rakettmotoren i moderskipet Odyssey ikke kan startes opp igjen uten oksygen til brenselcellene. Det vil i beste fall kunne oppnås et kortvarig og helt utilstrekkelig blaff med det drivstoffet som alt fins ute i drivstoffslangene.

Det eneste som kan få besetningen hjem, er rakettmotoren på Aquarius. Det vesle månelandingsfartøyet er bare utstyrt med drivstoff til den korte turen fra moderskipet, ned på månen og tilbake til moderskipet igjen. 

Men ettersom Apollo 13 allerede holder god fart, vil drivstoffet antagelig rekke til å foreta de nødvendige kurskorreksjonene og få hele romskipet ytterligere opp i fart, slik at hjemreisen tar minst mulig tid.

Under tidligere Apollo-ferder, der astronautene har passert månen uten å lande på den, har NASA benyttet seg av en såkalt «free return» – en «gratis hjemreise». 

Ved å følge en bestemt kurs rundt bak månen kan romskip utnytte planetens tiltrekningskraft og la seg kaste tilbake mot jorden igjen. Problemet er at Apollo 13 har kurs direkte mot månen, ikke rundt den. 

For å få en «free return» må besetningen foreta en kurskorreksjon ved hjelp av det vesle månelandingsfartøyets rakettmotor og en rekke små eksosdyser. Det vil by på enorme utfordringer. Månelandingsfartøyet er jo ikke bygd for å manøvreres mens det fremdeles er sammen-koblet med det store moderskipet.

Men selv om alt går bra, og det virkelig lar seg gjøre å bringe romskipet tilbake til jorden, vil besetningen etter alt å dømme være kvalt ved ankomsten.

Kvelning og kuldedød truer

I Houston samler et såkalt «Tiger Team» av eksperter seg i et rom som de ikke kommer til å forlate på flere døgn. Her skal de legge en plan som kan begrense Apollo-besetningens bruk av strøm og vann, og dermed få ressursene til å rekke helt hjem. Det står for dem som en komplett umulig oppgave.

Astronautenes oksygenforbruk er det ingen som kan gjøre noe med. Teoretisk rekker oksygenet i romskipets atmosfære og i tankene på Aquarius akkurat til en rask hjemreise. Men  paradoksalt nok kommer astronautene høyst sannsynlig til å dø likevel – drept av karbondioksiden fra sin egen utpust. 

Aquarius' luftrensesystem, som skal fjerne karbondioksiden, bruker to spesielle filtre, og disse kommer ikke til å holde helt hjem. I Odysseys luftrensesystem fins det to filtre til, men de er ikke kompatible med Aquarius' system, og kan altså ikke brukes.

Som om ikke dette var nok, trues besetningen av enda et problem som kan få fatale følger: batteriene på Aquarius kan ikke dekke strømbehovet. 

Det vil nemlig bli nødvendig å overføre en større mengde strøm til det nå komplett avstengte Odyssey, slik at de vitale elektriske systemene kan gjenopplives umiddelbart forut for ankomsten til jordens atmosfære.

NASA legger problemet i hendene på et av sine mest lysende genier, John Aaron. Han skal beregne strømforbruket til hvert eneste instrument, sortere bort alle instrumenter som på noen måte kan unnværes, og lage et strømbudsjett som holder. Hvis det er mulig.

Aaron går øyeblikkelig i gang med å identifisere alle elektriske funksjoner som på noen måte kan unnværes på Aquarius, og gir ordre om at de skal slås av. 

Halvmørket senker seg over astronautenes vesle livbåt, og temperaturen synker raskt. Imens vokser månen seg større og større utenfor vinduet.

Astronautene kan ikke korrigere kursen

Få timer etter eksplosjonen på Apollo 13 har Houston bestemt seg. Astronautene må foreta en kurskorreksjon som bringer dem inn i en bane rundt månen til en «free return». Rakettmotoren Aquarius skal aktiveres en kort stund, men først må romskipets posisjon justeres, slik at nesen peker riktig vei. Og det er ikke lett.

Oksygentank 1 lekker ikke lenger, og romskipet flyr igjen stabilt, men skyen av frosne krystaller fra det lekkede oksygenet svever stadig rundt fartøyet. Krystallene reflekterer sol-
lyset og gjør det umulig for Jim Lovell å se en eneste stjerne han kan bruke som fikspunkt for den vanskelige styremanøveren.

Fartøysjefen aktiverer rakettmotoren en kort stund for å fly ut av skyen, men det er umulig. Romfartøyets tiltrekningskraft virker kraftigere enn jordens og månens gravitasjon. Dermed følger skyen fartøyet som om det var en magnet.

Et annet problem er at Aquarius oppfører seg helt annerledes enn astronautene har vent seg til under de mange timene med simulatortrening før romferden. Det er ikke så rart, for månelandingsfartøyet har hele moderskipet å dra på.

Ved hjelp av de små rakettdysene på Aquarius og instruksjonene fra Houston, der hver eneste lille manøver blir fulgt i detalj på dataskjermene, kan Lovell få romskipet sånn noenlunde inn på den nye kursen. 

Men den livsviktige finjusteringen er umulig å få til, og i hvert forsøk bruker Lovell stadig mer av det dyrebare drivstoffet som skal hjelpe dem å komme seg tilbake til jorden.

Til slutt ber Houston ham om å stanse. Det er ikke annet å gjøre enn å skifte tilbake til automatisk styring, taste inn sifrene for kursjusteringen i Aquarius' navigasjonsdatamaskin, og så bare håpe det beste. Hvis datamaskinen selv klarer finjusteringen, vil Apollo 13-mannskapet være på vei hjem. Og hvis ikke… Den tanken har ingen lyst til å tenke helt ut.

NASAs superdatamaskiner har beregnet at Aquarius' rakettmotor må brenne i nøyaktig 25 sekunder med et trykk på nøyaktig 3948 pounds (1794,55 kilo). Romfartøyets datamaskin styrer det hele selv. Astronautene kan bare se på. 

Klokken 02.43 den 14. april starter rakettmotoren, og 25 sekunder senere stanser den igjen. Like etter kommer meldingen fra Houston: Kursen er perfekt! Apollo 13 er på vei hjem. Det store spørsmålet nå er om astronautene vil være i live når de er tilbake på jorden.

Astronautene med det ombygde luftfilteret. Den grå boksen ble holdt sammen med gaffateip, og reddet livet til alle tre. 

© NASA

Gaffateip og plast redder liv

Ed Smylie har en fin tittel – Chief of Crew Systems Division. Til tross for tittelen er han langt nede i NASAs hierarki. Han er en av de mange tusen anonyme problemknuserne som gjør romfart mulig. Og han får nå ansvaret for å løse et av Apollo 13s mest påtrengende problemer: å rense luften i Aquarius, før besetningen dør av karbondioksidforgiftning.

Både Odyssey og Aquarius er utstyrt med luftrensefiltre, men Aquarius har ikke nok filtre til den lange turen. Derfor må filtrene fra moderskipet brukes i Aquarius

Men luftfiltrene i Aquarius er runde, mens Odysseys er firkantede, og derfor kan ikke filtrene fra romskipet automatisk overføres til landingsfartøyet. Smylies oppgave er å bygge et mellomstykke slik at Odysseys filtre likevel kan brukes i Aquarius

Dette er i seg selv ingen kunst for Smylie – problemet er at mellomstykket må bygges av materialer som fins på romskipet slik at astronautene kan lage en kopi av prototypen hans.

Heldigvis er NASA en organisasjon med god orden. Smylie er utstyrt med en inventarliste over alt som fins om bord i romskipet. Sammen med teamet gjennomgår han listen i detalj for å finne materialer som kan brukes. Til sin store glede konstaterer Smylie at Apollo 13s beskjedne verktøykasse inneholder vidundermiddelet gaffateip. Med gaffateip kan oppfinnsomme mennesker få til det utroligste.

Smylie blir enda mer lettet da han finner noen meter plastslange på inventarlisten. Men han trenger også litt vanlig, myk plast, og det dukker ikke opp på listen uansett hvor mange ganger han går gjennom den. 

Plutselig stopper fingeren hans opp på ordet «romdrakter». Draktene skulle vel aldri være pakket inn i… plast? En telefonsamtale bekrefter at jo, det er de.

Nå mangler Smylie bare to sett filtre lik dem som fins i Aquarius og Odyssey. Uheldigvis har ikke NASA noen filtre av den typen på lager. Men Smylie vet at en ny Apollo-rakett er under utrustning på Cape Canaveral i Florida, 1400 kilometer fra Houston. 

En telefon bekrefter at moderskipet har de riktige luftfiltrene om bord. Smylie forlanger at de blir demontert, plassert på et fly og fløyet til Houston øyeblikkelig. Deretter kan han omsider begynne å bygge det livsviktige mellomstykket.

Frivillig forsøkskanin

Prototypen på mellomstykket er snart klart, men den må testes. Smylie bestemmer seg for å bruke seg selv som prøvekanin. Han har tilgang til en trykktank der han kan gjenskape nøyaktig de forholdene som eksisterer om bord på Apollo 13.

Smylie installerer seg selv og oppfinnelsen sin i tanken, som deretter blir pumpet full av dødbringende karbondioksid. Etter flere timer i tanken kan Smylie konstatere at han lever, og at han ikke har symptomer på forgiftning. Mellomstykket virker!

Det eneste som gjenstår nå er å overbevise de høye herrer. Smylie ser utvilsomt det absurde i at astronautene i verdens mest høyteknologiske romfartøy skal reddes ved hjelp av gaffateip og plastemballasje. Nervene ligger praktisk talt utenpå kroppen da han første gang trer inn i NASAs aller helligste – kontrollsenteret – for å presentere løsningen.

Smylies frykt viser seg å være er ubegrunnet. Lederne på kontrollsenteret omfavner løsningen med en gang. De gir astronautene ordre om å finne materialene rundt omkring i romskipet og begynne å bygge med det samme.

I en hel time mottar astronautene løpende veiledning fra jorden via det som trolig er den mest innviklede radiokommunikasjonen i NASAs historie. En rekke spørsmål og svar fyker frem og tilbake. «Skal vi teipe langs siden?» kommer det fra rommet. «Det beror på hva du forstår med siden», svarer jorden.

Endelig lykkes det. En tydelig stolt Swigert kan meddele jorden at mellomstykket er ferdig. Snart kommer neste gladmelding fra Apollo 13. Måleren viser at karbondioksidnivået i luften har begynt å synke. Et tilsynelatende uløselig problem er ryddet av veien, takket være Ed Smylie – og gaffateip.

Så nær månen

Klokken 18.15 tirsdag 14. april flyr Apollo 13 bak månen. De er alene, uten radiokontakt med Houston. 

Dette er det nærmeste han noensinne kommer månen som han skulle ha satt sine bein på denne uken, tenker Jim Lovell skuffet. Nå kommer det aldri til å skje. Selv om han skulle komme seg velberget hjem, tilsier alderen at dette blir hans siste romferd.

Månens bakside ligger i skygge, og de første 20 minuttene kan astronautene bare fornemme en stor masse under seg. 

Men så kommer de ut i sollyset, og et fantastisk syn åpenbarer seg: Månens furete landskap av fjell, krater og kløfter. De tre astronautene samler seg rundt et av vinduene, tause og dypt betatt. Det går en stund før noen av dem kommer på at de må huske å fotografere.

Da de har rundet månen, aktiverer Lovell Aquarius' rakettmotor en liten stund, for å øke romfartøyets fart. Alt går som det skal. Den omtrent 380 000 kilometer lange hjemreisen har begynt. Etter planen skal romfartøyet lande i Stillehavet midt på dagen fredag.

Astronautene er så dødstrette at de knapt henger sammen, og Houston gir dem ordre om å sove på skift og få så mye hvile som mulig. Det er lettere sagt enn gjort, for det er ikke plass til å sove i Aquarius.

De er nødt til å legge seg i Odyssey, der temperaturen nå er nede i omtrent fem grader. De av astronautene som greier å duppe av litt, våkner gjerne igjen etter en kort stund, skjelvende av kulde. To-tre timers sporadisk søvn i døgnet er det eneste de får til, og søvnmangelen begynner å bekymre legene i Houston.

De neste dagene blir en eneste lang prøvelse for astronautene i den ramponerte blikkboksen av et romskip. Ventilasjonsanlegget er slått av, og et nytt problem har oppstått. 

Kulden fortetter fukten fra mennenes utpust og får vannet bokstavelig talt til å renne nedover veggene. Alt er klamt og ubehagelig, men verst er frykten for at fukten skal utløse en katastrofal kortslutning i et vitalt elektrisk system.

Skadene er verre enn antatt

Fredag morgen er sannhetens time kommet. Apollo 13 suser mot jorden i omtrent 11 500 km/t. Om noen timer vil alt være avgjort. 

Astronautene gjør seg klar til å kvitte seg med først serviceseksjonen og senere Aquarius. Bare kommandoseksjonen – selve romkapselen – vil være igjen når de går inn i atmosfæren.

Frakoblingen av serviceseksjonen går helt etter planen, men blir ikke desto mindre et sjokk for astronautene. Lovell svever bort til et av vinduene for å holde øye med at serviceseksjonen frakobles korrekt og glir bort fra romskipet, slik den skal.

Idet seksjonen langsomt passerer vinduet, stirrer han målløs på skadeomfanget, men han sier ikke et ord. Serviceseksjonen er revet opp i full lengde. Hele den ene siden er blåst ut i rommet. Han kan se rett inn til ødelagte kabler og sprengte rør. Der oksygentank 2 egentlig skulle ha vært, er det bare et stort hull omgitt av vridd metall.

Lovell er rystet. Han har ikke visst at romskipet fikk så store skader. En ny frykt melder seg. 

Mellom kommandoseksjonen og den ødelagte serviceseksjonen sitter varmeskjoldet som skal beskytte bunnen på romfartøyet mot de over 2700 gradene som vil oppstå når Odyssey flyr gjennom atmosfæren. Hvis skjoldet har fått så mye som en ørliten skade i eksplosjonen, vil de garantert brenne opp.

Det er umulig å konstatere om skjoldet er intakt. De kan bare fortsette med landingsprosedyrene. Og håpe på det beste.

Klar til landing

Nå skjer det. Astronautene sitter fastspent i romfartøyet, som jordens gravitasjon har akselerert til over 40 000 km/t. De har koblet fra Aquarius, den trygge livbåten, og har greid å få liv i kommandoseksjonens elektriske systemer. Nå er det ikke mer de kan gjøre.

Om et øyeblikk vil radiokontakten med Houston bli avbrutt i fire minutter på grunn av luftforholdene som oppstår rundt fartøyet idet de kommer inn i atmosfæren. Det er akkurat tid for en siste hilsen.

«Houston», kaller Jack Swigert, «på vegne av alle sammen vil jeg takke dere for den gode jobben dere har utført».

«Jeg kan forsikre dere om at det har vært en fornøyelse», svarer Houston.

Så forsvinner forbindelsen, og utenfor vinduene kan astronautene bare ane en rød fargetone, mens den ekstreme farten deres reduseres dramatisk sekund for sekund. Mennene merker ikke oppbremsingen, bare de stadig økende G-kreftene.

I Houston hersker en anspent taushet mens minuttene går. Ett, to, tre, fire.

«Odyssey, Houston er standby», kaller
kontrollsenteret.

Ikke noe svar. Femten sekunder går. Houston kaller, men Odyssey svarer ikke. Ytterligere 15 sekunder. Stadig ingen livstegn. 30 sekunder til – besetningen burde være gjennom nå, men det er fremdeles ingenting. Mennene i kontrollsenteret ser på hverandre.

«Odyssey, Houston er standby», prøver de.

Det går tre sekunder, så svarer Jack Swigert med et «ok» fra Odyssey, og det går et sukk av lettelse og glede gjennom kontrollrommet.

Vel sju kilometer over havet hører astronautene et dempet smell idet romkapselens bremsefallskjermer folder seg ut. Mindre enn to minutter senere lander de mykt i Stillehavets bølger. Lovell kjenner et lite dunk, og ser takknemlig havvannet skvulpe mot vinduene.

«Gutter, vi er hjemme!» utbryter han.

Astronautene ble fløyet til Hawaii, der familiene deres og USAs president tok imot dem. 

© NASA

Les mer

Jim Lovell & Jeffrey Kluger: Apollo 13, Houghton Mifflin Company, 2000.

Kanskje du er interessert i