Et astrolabium var et multifunksjonelt apparat som ble brukt til forskjellige oppgaver som hadde med himmellegemene å gjøre – bl.a. astronomi og navigasjon.
Ved hjelp av apparatet – som kan betraktes som en håndholdt modell av himmelen – kunne brukeren bl.a. avgjøre hvilken av jordens breddegrader han befant seg på eller hva tiden var lokalt.
Det finnes beskrivelser av et apparat som minner om et astrolabium hos oldtidens grekere, men apparatet ble spesielt populært i Midtøsten på 700-tallet.
Her ble det videreutviklet av arabiske vitenskapsmenn slik at det kunne brukes til bl.a. å bestemme tidspunktene for deres fem daglige bønner og finne bønneretningen mot Mekka.
Se hvordan et astrolabium virker:
Tidtakingen startet ved at man pekte viseren mot solen.
Platene i astrolabiet måtte passe til stjernehimmelen. Derfor kunne platene skiftes ut, og de samme kunne ikke brukes i f.eks. London og Paris.
En gjennomboret plate viser stjernehimmelen og solens årlige bane.
I middelalderen kom apparatet tilbake til Europa, der det ble populært som astrologisk instrument.
Ved hjelp av apparatet forsøkte europeerne å rådføre seg med stjernene for å finne det riktige tidspunktet for å gå i krig eller gjøre viktige forretninger.
På 1600-tallet ble astrolabiet erstattet av mekaniske ur og sekstanter til tidsmåling og navigasjon.