Året er 1927. Den tyske arkitekten Herman Sörgel har fått en fantastisk idé som legger beslag på all hans våkne tid: Han vil bygge verdens største demning tvers over Gibraltarstredet.
Når stredet mellom Europa og Afrika er sperret, vil fordampingen medføre at vannstanden i Middelhavet faller med 200 meter. Den blottlagte havbunnen vil utvide Europas areal med en halv million km2 – et areal på størrelse med Frankrike og Belgia – og gi plass til nye, moderne byer.
Høydeforskjellen mellom de to havene vil Sörgel utnytte til et gigantisk vannkraftverk som sammen med demninger ved for eksempel Bosporos skal produsere 110 000 megawatt – energi nok til å forsyne hele Europa med elektrisitet.
Herman Sörgel ga ut et velrenommert arkitekturtidsskrift, men brukte mest tid på Atlantropa.
Samtidig vil demningen over Gibraltarstredet og en bro fra Sicilia gjøre Europa landfast med Afrika.
Navnet på det nye superkontinentet har Herman Sörgel klart: Atlantropa.
Mottas med storm
Sörgel regner ut at det vil ta rundt 150 år å fullføre de enorme byggeprosjektene, noe som igjen betyr millioner av arbeidsplasser de neste generasjonene.
Atlantropa kan – kort sagt – avskaffe den store arbeidsløsheten i Europa, forsyne verdensdelen med billig elektrisitet samt gjøre både Afrikas naturressurser tilgjengelige og kriger overflødige.
KART – Her er Atlantropa:
Landet man ville ha skaffet seg rundt Middelhavet, markerte Sörgel med grønt. I virkeligheten ville det ha oppstått en gold saltørken her.
Demningen ved Gibraltar er 35 km lang, anleggets turbiner forsyner hele Europa med strøm.
Atlantropa-hovedkvarteret legges til Geneve. De tre tårnene symboliserer sammensmeltingen av politikk, næringsliv og vitenskap.
Venezias kanaler blir tørrlagt når vannstanden faller. For å redde byens særegne atmosfære demmes Venezia-bukten inn. Demningen ligger 30 km unna slik at den ikke er synlig fra byen.
Svartehavet kommer til å ligge høyere enn Middelhavet. Det gir mulighet for et kraftverk ved Bosporos.
Port Said får en ny havn 80 km fra den gamle byen, Nilen stenges, og Suezkanalen forlenges.
Da han offentliggjør planene sine er Tyskland stadig merket av nederlaget etter 1. verdenskrig, men tyskerne har fått tillit til fremtiden – og til ingeniørenes evner. De drømmer om at landet skal reise seg på ny og gjenvinne rollen som stormakt.
Sörgel deler drømmene deres, men han mener også at de europeiske landene må stå sammen hvis de ikke skal sakke teknologisk akterut i forhold til USA.
Pressen reagerer med begeistring og beskriver Sörgel som en visjonær som arbeider for menneskehetens beste. “Det 20. århundres mest betydningsfulle arkitekt” og “en ny Columbus”, blir han kalt.
Han oppretter et Atlantropa-institutt, og her videreutvikler tidens ledende ingeniører og arkitekter planene for det nye kontinentet.
Ingen vil være med
Men en ting er å legge planer, noe annet er å sikre politisk støtte. Særlig setter Italia seg på bakbeina, blant annet fordi alle landets gamle havnebyer vil komme til å ligge langt inne i landet.
Da nazistene overtar makten i Tyskland i 1933, øyner Sörgel muligheten for å få satt sine visjoner ut i livet. Han foreslår en tysk-italiensk allianse som kan gjennomføre prosjektet. Men nazistene reagerer med å le hånlig av planene.
De ønsker å skaffe Lebensraum mot øst ved hjelp av militære midler, mens Sörgels uttrykkelige hensikt er å skape fred. I 1943 får han forbud mot å skrive, og Atlantropa-instituttet hans stenges. “Mitt liv går i ring”, klager han.
I to år lever han tilbaketrukket på landet i Bayern, men etter 2. verdenskrig tar Sörgel opp igjen arbeidet med ideen om et nytt superkontinent. Mer enn noen gang er han overbevist om at Atlantropa er svaret på alle problemer, og han får audiens hos Tysklands nye makthavere, amerikanerne.
De er særlig interessert i Afrika, som bugner av råvarer som venter på å bli utnyttet, og Sörgel utvider raskt planene: enorme landområder, inkludert Sahara, kan dyrkes ved hjelp av kunstig vanning.
Vannet vil han hente fra tre store kunstige innsjøer. Den største – kalt Kongohavet – vil oppstå når elven Kongo demmes opp, og vil dekke 900 000 km2.
Fordampingen fra de tre innsjøene kan til og med senke temperaturen i Afrika slik at den blir mer behagelig for hvite, lover han. I en tankegang som er typisk for kolonitiden, inngår ikke afrikanerne i Sörgels planer – ikke som annet enn billig arbeidskraft.
Visjonen om Atlantropa vinner støtte i etterkrigstiden, men Sörgels livslange ærgjerrighet ender tragisk. Under en sykkeltur i 1952 blir han påkjørt og dør senere av skadene. Bilisten stikker av fra ulykkesstedet.
Uten den karismatiske Herman Sörgel daler snart interessen for Atlantropa-prosjektet. Samtidig overbeviser åpningen av verdens første atomkraftverk i 1954 politikerne om at atomkraft – snarere enn en komplett utopisk demning ved Gibraltarstredet – er svaret på verdens energiproblemer.