Den gigantiske klokken ser underlig malplassert ut i det enkle trestillaset på den gjørmete gressplenen ved Themsen. Mens regnet faller på klokkens glinsende overflate, koker det av aktivitet rundt den.
Etter 17 år kan håndverkere i 1857 endelig legge siste hånd på den nye parlamentsbygningen. Men tårnet som den store klokken, populært kalt Big Ben, skal henge i, er bare halvferdig. Forsinkelsene gjør at en klokker må trekke i et tau hver time for å slå timeslag.
Denne oktoberettermiddagen løftes klokkens 610 kilo tunge jernhammer
atter en gang og faller tungt. En jevn E-tone overdøver støyen fra byggingen og hestehovene som klaprer mot brosteinen, men neste gang hammeren faller på klokken, sender den ut et skrøpelig metallisk host.
Lederen for byggingen av klokketårnet, Edmund Denison, kommer løpende, og etter en febrilsk inspeksjon må han konstatere at det verst tenkelige har skjedd. Klokken har fått en sprekk på mer enn én meter, tvers gjennom bronsen. Redaktøren i The Times of London vet at sprekken ikke bare er et hardt slag for byggingen. Dagen etter skriver han i en artikkel:
«Mr. Denison betraktet klokken med samme ømhet som en far betrakter sin eneste sønn. Det er ikke vanskelig å sette seg inn i hans sorg over dens tidlige død».
Kort tid etter slepes klokken bort og slås i småbiter med en drabelig jernkule. Den sprukne klokken er bare ett av utallige uhell og skandaler som rammer byggingen av Big Ben.
Storbritannia er klodens eneste supermakt, og hovedstadens klokketårn skal naturligvis være verdens vakreste og mest imponerende. Men store egoer og strenge krav gjør byggingen av murer, urverk og klokke til et helvete.
Brann rydder plass til Big Ben
I 1834 hadde Westminster Palace allerede vært landets maktsentrum i mer enn 800 år. 16. oktober fyrer to funksjonærer altfor ivrig i parlamentsbygningens store sentrale ovn for å kvitte seg med en haug med gamle greiner. Varmen forårsaker brann i skorsteinene og utvikler seg raskt til et flammehav som omslutter hele det omfattende regjeringskomplekset.
Tusenvis av hovedstadens innbyggere strømmer til for å se katastrofen på nært hold. Samtidig er den kjente arkitekten Charles Barry på vei til London i sin hestevogn. Han stanser opp for å betrakte himmelen, som flammene farger blodrød.
«Hvilken mulighet for en arkitekt», utbryter Barry da han hører at det spesielle synet skyldes brann i parlamentsbygningen.
Året etter sender 97 arkitekter inn sine forslag til et nytt parlament, og vinneren blir den kjente og respekterte Barry. Tegningene hans viser et vakkert nygotisk palass uten klokketårn.
Vilhelm 4.s representant protesterer og understreker at kongen ønsker
at landets nye parlament skal «ha et nobelt ur, selve urenes konge, det største verden noen gang har sett, og det skal kunne høres og ses fra hele det pulserende London».
Barry har ikke særlig erfaring med klokketårn og bestemmer derfor i 1836 å sette sin assistent, Augustus Pugin, til å tegne et utsøkt klokketårn.
Pugin strekker sine kreative evner til det ytterste og tegner et 96 meter høyt tårn med et gigantisk urverk som skal drive meterlange visere på fire enorme skiver. Timene skal slås på en 2,3 meter høy og 2,7 meter bred klokke, og kvarterene skal markeres med lett gjenkjennelige melodier på mindre klokker.
Utsikten til et svindyrt klokketårn setter i gang en heftig debatt i offentlig- heten, der en illsint avisleser mener at han ikke kan se noen grunn til å bruke penger på fire jålete urskiver på ti meter i bredden, «når nesten hver eneste borger allerede har sitt eget lommeur».
Tross kritikk kommer byggingen av tårnet omsider i gang i 1843.
Victoria Tower er parlamentsbygningens høyeste tårn. Likevel stikker Big Ben av med hele oppmerksomheten.
Uret på Big Ben må gå uhyre presist
Mens fundamentet støpes, utarbeider hoffastronomen George Airy 15 strenge krav til det enorme urverket. Blant annet kan det første timeslaget på den store klokken maksimalt avvike med ett sekund per time, noe som oppfattes om helt absurd for et større urverk på 1800-tallet.
Airy krever også at uret skal forbindes med observatoriet i Greenwich via en telegrafkabel, slik at de ansatte i toppen på Big Ben to ganger i døgnet kan motta beskjed om hva klokken er, og dermed sjekke om parlamentets ur går presist.
Mens Londons urmakere begynner å utarbeide sine anbud, blander den unge Edmund Denison seg inn i prosjektet. Han er en lynende intelligent advokat og amatør-urmaker som har skrevet Encyclopædia Britannicas avsnitt om ur og utgitt en anerkjent bok om emnet. Denison, som er sønn av et mektig parlamentsmedlem, insisterer på å bli Airys ulønnede meddommer under utvelgelsen av urverket.
Da byggekommisjonen aksepterer tilbudet, har de ikke den fjerneste anelse om at kompromissløse Denison kommer til å blande seg i alt og drive alle til vanvidd.
Tre kjente urmakere sender inn gjennomarbeidete forslag til uret, men Airy og Denison er nådeløse i sin dom.
«Ingen av dem er gode nok», slår Denison kynisk fast. En får vite at hans konservative forslag «ville utgjøre et fint landsbyur», mens en annen avvises med begrunnelsen om at prisen på 3373 pund er altfor høy.
Englands urmakere raser over Denisons grovheter og angriper ham i pressen, men den sta advokaten gir seg ikke og fyrer tilbake:
«Engelske urmakere er de staeste og mest konservative og stupide av alle faggrupper», skriver han.
Som meddommer blir han imidlertid nødt til å kåre en vinner av konkurransen til slutt, så den anerkjente Edward Dent tildeles oppgaven med å bygge uret – mot at han aksepterer en rekke av Denisons endringsforslag.
Denison stjeler æren for uret
Arbeidsro kan Dent se langt etter, for Denison lar ikke noen sjanser gå fra seg til å brase inn hos urmakeren for å foreta diverse tekniske endringer – og sørge for at hans, og ikke Dents, navn inngraveres på vidunderet.
Men Denisons råd og innvendinger er ikke bare et uttrykk for en ambisiøs ung manns forfengelighet – han brenner også for ur og bidrar blant annet ved å oppfinne det trebeinte hemverket som gjør at uret kan overholde Airys strenge krav til presisjon.
Denison er så stolt av oppfinnelsen sin at han stiller ut en nesten tro kopi av det fem tonn tunge urverket på industriutstillingen i Crystal Palace i 1851.
Men klokketårnet som urverket skal plasseres i, er alvorlig forsinket, og tidspresset blir bare enda større da tårnets arkitekt, Augustus Pugin, havner i en alvorlig krise.
«Jeg har aldri arbeidet så hardt i mitt liv som jeg har for mr. Barry, for i morgen presenterer jeg alle tegningene mine til klokketårnet hans. Det er vakkert, og jeg er maskineriet i uret», skriver Pugin i et brev.
Arbeidspresset tærer på arkitektens mentale helse, og i 1852 bryter han sammen og må legges inn på et mentalsykehus. Tre måneder senere dør han.
Barry skjuler alle bevis på at Pugin i virkeligheten er hjernen bak klokketårnet, og anerkjenner aldri assistentens store rolle i tårnbyggingen. Sjefarkitekten vil ha hele æren selv.
1847 Parlamentets «ypperste» kammer, House of Lords, flytter inn i det delvis uferdige Westminster Palace. Fem år senere er salen til House of Commons også klar.
Klokken får knokler til å rasle
I 1855 tester og godkjenner hoffastronom Airy urverket til Dent og Denison. Neste store utfordring er utformingen av Storbritannias største klokke. Denison, som bare har begrenset erfaring med støping, blander seg på ny i prosessen og bestemmer selv de tekniske kravene. Den store klokken skal veie rundt 15 tonn, støpes av 22 deler kobber og 7 deler tinn og ha tonen E.
Da klokken er ferdig og omsider fremme ved byggeplassen nær Themsen, tripper Denison og pressen ivrig for å høre gigantens lyd for første gang.
På Denisons signal faller den 610 kilo tunge hammeren mot klokkens skinnende overflate. Lyden er så høy at de som er til stede nærmest velter bakover. En journalist fra The Times skriver:
«Det var en både forferdelig, høytidelig og hjertevarmende lyd. Den får knoklene til å rasle og margen til å trekke seg sammen. Etter fem slag harmonerer vibrasjonene vidunderlig. Hva kan vi gjøre utover å gratulere Denison med triumfen?»
Journalisten kan bare finne én ulempe: «Navnet, Big Ben, er forferdelig vulgært», fnyser han.
Et år etter forvandles Denisons triumf til en skandale da klokken sprekker. En ny bestilles i hast hos en annen støper, men den står først ferdig i april 1858. Og da den andre Big Ben omsider skal heises på plass, fortsetter farsen. Klokketårnets indre sjakt er for smal, så klokken må heves mens den ligger på siden. Det er en prosedyre som gir en tung belastning på metallet.
For å gjøre vondt verre henges klokken opp i et altfor stivt stativ, slik at hele tårnet vibrerer faretruende etter hvert klokkeslag. Innvielsen av urverket må utsettes enda en gang.
Avisene er ikke sene om å henge ut den ansvarlige. «Mr. Denison viser manglende forståelse for klokkeopphengning. Aldri har vel noe urverk vært gjenstand for så mange uenigheter og sammensvergelser. Nå har vi ventet i 15 år, og i den perioden har konstruksjonen vært diskutert fire ganger i parlamentet, vært oppe i retten, ledet til oppsigelser, underskriftskampanjer og endeløse intriger», skriver The Times.
Denison og alle andre impliserte vet at de ikke kan tillate seg å la befolkningen og byggekommisjonen vente lenger. Big Ben henges opp i et nytt og mer fleksibelt stativ, og ikke lenge etter får den selskap av de fire kvarterklokkene. Så heises det fem tonn tunge urverket på plass og forbindes med viserne på tårnets fire store ur. 9. mai 1859 trekkes urverket opp for første gang og begynner å tikke. Men urverket har ikke nok kraft til å sette de altfor tunge viserne i bevegelse.
Denison renvasker seg selv i avisene. «I all hemmelighet endret Barry på viserne etter at jeg hadde godkjent dem», skriver han. Nye og lettere visere installeres, og 7. september 1859 fungerer alt endelig som det skal. Uret tikker, tiden vises korrekt på alle fire skiver, Big Ben ringer myndig, og fire mindre klokker kimer lystig hvert kvarter.
Bare parlamentet har noe å utsette:
«Hvem skal vi takke for begravelsestonene som runger over byen hver time? Det kan ikke være riktig at Huset og folket skal forbannes til å høre den forferdelige lyden hver time», freser en politiker.
Klokken på Big Ben sprekker igjen
Denison kan bare glede seg i tre uker før Big Ben rammes av en ny katastrofe. Han blir bedt om å komme til tårnet for å se nærmere på noen bobler i bronsen. Og han er ikke i tvil. Klokken har sprukket igjen. Denne gangen finner han ikke én, men hele to lange revner.
The Times nøler ikke med å kalle det en nasjonal katastrofe. «Hvordan skal vi forholde oss til denne klokken i Westminster? Det er i ferd med å utvikle seg å bli en alvorlig sak som skader landets gode navn. For støping av klokker er når alt kommer til alt bare en mekanisk utfordring», skriver redaktøren oppgitt – og fortsetter: «Hvorfor kan vi ikke få til det samme som nesten ethvert barbarisk land?»
Mens avisen beklager skaden på Englands omdømme, koker Denison over av raseri og går rett i strupen på den uheldige klokkestøperen. «Denne klokken var, som så mange fine ting, førsteklasses svindel. Alle hullene ble fylt som en råtten tann hos tannlegen og malt over», skriver han.
I en jevn strøm av klagebrev fortsetter Denison å kritisere «den stupide Barry» og stort sett alle andre involverte. Til slutt blir de bitre utfallene hans for mye for The Times. «Hvis mr. Denison ønsker å komme med en ordentlig mening om emnet, stiller vi gjerne våre spalter til rådighet. Men så lenge han fortsetter å kaste om seg med sjokkerende skjellsord mot alle som ikke danser etter hans pipe, vil vi behandle ham som klokken – som noe som skal avmonteres i stillhet», skriver redaktøren i spalten.
Klokkestøperen legger sten til byrden da han saksøker Denison for injurier og vinner. Denison dømmes til å trekke tilbake påstanden om svindel og må dessuten betale svimlende 800 pund i erstatning til den fornærmede støperen.
1859: Londons nye landemerke, tårnet med de fire store urskivene og klokken i, er omsider ferdig. Først etter ytterligere et halvt års møysommelige justeringer går klokken helt presist.
Pengeskrinet lukkes for Big Ben
Denison bryr seg ikke om prisen og bryderiet. Etter hans mening bør klokken heises ned og støpes på ny en gang til. Alt skal være perfekt. Men andre tar seg til hodet og leter etter mindre omfattende løsninger.
Etter en grundig undersøkelse foreslår hoffastronomen Airy i april 1860 at klokken roteres 45 grader, slik at sprekkene kommer bort fra hammeren og utsettes for så få vibrasjoner som mulig.
I tillegg skal Denisons altfor tunge jernhammer skiftes ut med en lettere, tinnbelagt slagmekanisme for å skåne klokken ytterligere.
Som så ofte før regner Denison et ufint personangrep som sitt beste forsvar. «Det er ikke første gang Airy har trukket forhastede og feilaktige konklusjoner om forhold han ikke har noen praktisk peiling på», skriver han til parlamentets byggekommisjon.
Mens politikerne diskuterer hva som skal gjøres, ringes timene de neste tre årene inn på den største kvarterklokken. Først i 1863 bestemmer parlamentets byggekommisjon seg for å følge Airys anbefalinger. 5. november 1863 kan Londons innbyggere plutselig høre den store klokkens karakteristiske kiming over byen igjen.
«Big Ben har atter funnet sin stemme!» skriver en liten London-avis begeistret. Av frykt for uhell og mer dårlig omtale har Denison og Airy valgt ikke å markere klokkens comeback med noen form for festivitas.
Utviklingen av et mer avansert hemverk sikret Big Ben en plass i historiebøkene, for tårnets ur ble verdens mest presise.
London eier verdens beste ur
Kort etter skriver Denison noen konkluderende bemerkninger i dagboken sin om Big Bens 25 år lange og stormfulle tilblivelse: «Slik har vi fått en foreløpig avslutning på historien om klokketårnet, som allerede har overlevd tre urmakere, sin arkitekt og to byggherrer».
Charles Barry var en av de Denison siktet til – sjefarkitekten døde i 1860, tre år før Big Ben kimet på ny.
Denison fortsetter sitt siste forsvar: «Hvilke ytterligere trengsler det må gjennom, er det ikke mulig for å meg å forutsi. Altfor mange mennesker ble skuffet, led nederlag og ble hengt ut på veien mot målet (…) Men alle med en sunn dømmekraft vil forstå at denne store støpejernsmaskinen, som skal kunne fungere i alt slags vær, holder tiden bedre enn alle andre tårnur i verden. Og glem aldri at våre rivaler mente at det var en umulig oppgave».