Byggeslurv på gyngende grunn
I 1173 ble et enestående mesterverk anlagt i Pisas bløte myrjord. Arkitekten bak det vakre tårnet ble siden strøket fra historien – mens det som for ham var en enorm fiasko, i dag er blitt til et uvurderlig landemerke.
32 000 steinblokker, 180 søyler og sju mektige bronseklokker har i århundrer truet med å rase sammen.
Oppmerksomme besøkende i Pisas domkirke – Il Duomo – kan høre en skurrende lyd når de legger øret inntil den grå, kalde marmoren. Katedralens arkitekt, Buscheto di Giovanni Giudice, er nemlig rasende og roterer hvileløst i graven. Sies det. For ved siden av den prektige kirken hans står en av arkitekturhistoriens største
fadeser – Det skjeve tårn i Pisa.
Fiasko overstråler mesterverk
Buschetos domkirke er en av sin tids mest storslagne bygninger. Da kirken ble innviet av pave Gelasius 2. i 1118, var den større enn selv datidens Peterskirke i Roma og Hagia Sofia i Konstantinopel. Kirken var Pisas juvel, og var beundret av en hel verden.
Arkitekten tildelte seg selv en av de mest prominente kryptene i kirken, og forfattet personlig gravskriften: «Her ligger Buscheto, hvis genialitet var større enn selv kong Ulysses...» Buscheto var tydeligvis ikke i tvil. Il Duomo ville udødeliggjøre navnet hans.
Ingenting kunne forhindre det. Og slik hadde det trolig også gått, hvis ikke en ukjent arkitekt mange år etter Bruschetos død hadde utført et forferdelig stykke byggeslurv, og uforvarende skapt et ikon som i dag overskygger Buschetos mesterverk. Et skjevt klokketårn er blitt langt mer berømt enn selve domkirken.
Enke testamenterte 60 gullstykker
Frittstående klokketårn, kampaniler, skjøt opp i stort antall i italienske byer på 1100- og 1200-tallet. Den velstående pisanske enken Berta di Bernado mente at byens flotte kirke også burde ha et klokketårn. Ved sin død i 1172 testamenterte hun hele 60 gullstykker til byggingen av en kampanile.
Ingen aner hvem som tegnet tårnet. Tidens arkitekter var ellers svært nøye på at navnet deres ble hogd inn i bygningenes murer. Kanskje har bystyret vært flau og fjernet alle opptegnelser over arkitektens eksistens.
Arbeidet ble påbegynt 9. august 1173. Rent estetisk ble kampanilen plassert perfekt på Campo dei Miracoli, Mirakelplassen. Så nær domkirken at den helt tydelig var kirkens klokketårn, og samtidig så langt unna at klokkenes vibrasjoner ikke ville forplante seg til kirken. Men ingeniørmessig var tårnets plassering katastrofal.
Hele plassen, og store deler av byen, var anlagt på et gammelt myrområde. Derfor var det ganske vanlig at bygningene i Pisa ikke var helt i vater, men særlig Campo dei Miracoli var plaget av den bløte og uforutsigbare undergrunnen. Buscheto hadde vært spesielt dyktig til å konstruere et godt fundament under katedralen, og den har aldri rørt seg så mye som en millimeter.
Den anonyme arkitekten bak kampanilen var ikke fullt så omhyggelig. Han visste imidlertid at en rund struktur er bedre for å få fordelt vekten, mens et firkantet tårn ville ha en tendens til å bli tynget ned i hjørnene. Arkitekten lot også den nederste av de åtte etasjene være nesten massiv bak de dekorative søylene, slik at den kunne motstå presset fra de sju andre etasjene.
Og endelig brukte han de første månedene av byggingen til å få gravd et tre meter dypt hull til fundamentet, som ble støpt i en sementlignende blanding av stein. Fundamentet fikk sette seg i tre måneder, mens hundrevis av dyktige steinhoggere brukte tiden til å forme de første steinblokkene og søylene som skulle brukes til det enorme puslespillet.
Det var ingenting som tydet på at konstruksjonens vekt skulle bli et problem. Ingen ante uråd. Tårnet i Pisa besto av luftige etasjer, som alle var båret av tynne søyler. Det nyskapende designet så nærmest vektløst ut.
I tillegg til katedralen og Det skjeve tårn rager det 55 meter høye dåpskapellet ved siden av Campo Santo, som sies å omkranse en skipslast med hellig jord fra Golgata.
Skjevt fra første etasje
Allerede da den første etasjen av frittstående søyler var på plass, ble det bemerket at tårnet helte ørlite, men ikke noe en garvet pisaner, som var vant til den løse grunnen, ble nervøs av. Den optimistiske arkitekten konstruerte et tyngre overheng på motsatt side av bygningen, noe som flere ganger tidligere hadde vist seg å være nok til å rette opp en gjenstridig og vaklevoren bygning.
Fem år senere sto kampanilen halv- ferdig. Men så gikk byggingen i stå. Alle håndverkerne samlet redskapene sine og forlot byggeplassen. Det skulle gå nesten 100 år før arbeidet fortsatte.
Ingen vet hvorfor tårnet ble etterlatt halvferdig. I samtidige arkiver har en notar tegnet en skisse av det uferdige tårnet i en marg. Her er det tydelig at bygningen heller. Men det fins ingen forklaring på hvorfor arbeidet ble innstilt. Noen historikere gjetter at tårnet plutselig begynte å helle faretruende, og at det derfor ble bestemt at tårnet måtte få sette seg mer stabilt i grunnen.
Etter en pause på nøyaktig 98 år ble arbeidet endelig gjenopptatt. I 1278 sto sjuende etasje ferdig, og da manglet det bare å bygge etasjen som skulle romme de sju store klokkene som var i ferd med å bli støpt. Men byggingen gikk igjen i stå – trolig på grunn av tårnets stadig voldsommere helning.
Ingen vet helt sikkert verken når arbeidet ble gjenopptatt eller når innvielsen fant sted. Eneste spor er en fresko fra 1384, der tårnet er avbildet komplett med åtte etasjer og klokker – skjevere enn noen gang.
Da klokkene endelig ringte, hadde Pisa ventet på den vakre klangen i omtrent 200 år.
Bitter protest mot Gud
Tårnets skjeve vinkel ble for første gang offisielt notert i et dokument i 1550. Toppen av kampanilen nådde «sei braccia e mezzo» – seks og en halv armlengde, eller 3,80 meter, ut over tårnets fot. Pisas borgere var i århundrer flaue over det åpenlyse byggesjusket, og ingen ville snakke om det.
Tårnets status som byens ikon ble først for alvor grunnlagt i romantikken tidlig på 1800-tallet, da et par besøkende britiske arkitekter fremsatte den oppsiktsvekkende teorien at tårnets truende helning var skapt med vilje. Den ukjente arkitekten hadde angivelig fått tårnet til å balansere på en knivsegg, mente gjestene. Poeter som Shelley og Byron gjorde snart Pisa berømt.
Spekulasjonene om hvorfor tårnet ble bygd skjevt, ble raskt til vandrehistorier. En av dem fortalte at en dverg sto i ledtog med arkitekten, og at tårnet var en protest mot Gud for å ha gjort ham til en slik vanskapning.
Mytene ble imidlertid snart avlivet. En professor i arkitektur ved kunstakademiet i Pisa satte i 1838 i gang en utgravning rundt tårnets fundament. Avsløringen av tårnets nederste steiner viste tydelig at kampanilen ikke var bygd skjevt, men at den ene siden hadde sunket ned i bakken.
Myten om at det skjeve tårnet var tegnet av geniale arkitekter, holdt dermed bare i 20 år. Men da hadde kampanilen allerede sikret seg status som et av verdens mest kjente byggverk.
Tårnet motsto bomber og fascister
Klokketårnet har ikke bare kjempet mot tyngdeloven. Italias fascister mente at skjevheten var vanærende, og den utålmodige diktatoren Mussolini trosset i 1934 alle eksperters anbefalinger og beordret at det skulle sprøytes sement inn under tårnets fundament. Resultatet var at tårnet ble mer ustabilt enn noen gang. Det vippet først mot sør, så mot nord og øst, før det endelig falt til ro i nøyaktig samme gamle posisjon.
Den neste trusselen oppsto da allierte fly i 1944 slapp tonnevis av bomber over de tyske stillingene i Pisa, uten å ta hensyn verken til byens katedral eller klokketårnet. Mirakuløst nok traff ikke en eneste bombe verken kirken eller tårnet.
Senere på året, en julidag i 1944, siktet en artillerienhet i den amerikanske invasjonshæren inn to batterier med tunge 155-mm kanoner slik at det åtte-etasjers tårnet lå nøyaktig i skuddlinjen. Amerikanerne var overbevist om at tyskerne brukte bygningen som utkikks-tårn. Det var den eneste forklaringen på at tyske mortergranater med usvikelig treffsikkerhet regnet over de allierte.
En ung, amerikansk sersjant snek seg derfor helt frem til tårnet og observerte det fra skjulestedet sitt. Ett ord fra ham over radioen ville være tårnets dødsdom. Sersjanten fikk imidlertid ikke øye på den tyske speideren i toppen av klokketårnet. Ordren om å jevne tårnet med jorden ble holdt tilbake, og det skjeve tårnet på Mirakelplassen står ennå.