Den tidkrevende turen i hest og kjerre fra jernbanestasjonen i Chicago til hotellet Tremont House gjør passasjerene utålmodige. Silende regn har forvandlet gatene til seige gjørmehull.
Og selv om den hardt prøvede kusken forsøker å piske hestene frem, må han gi opp to gater fra hotellet. Hjulene sitter bom fast. Kusken roper sine beklagelser gjennom regnet.
Nølende trekker passasjerene på seg medbrakte høye støvler for å ta seg frem til hotellet til fots.
Menn og kvinner balanserer forsiktig over de gyngende, slimete plankene som er lagt ut på de gjørmete gatene i et forsøk på å tilby et slags fortau.
Det siste hinderet er å krysse gaten foran hotellobbyen. Her er mudderet så dypt at gjestene frykter å bli stående fast. Det ville ikke vært første gang en fotgjenger mistet skoene i byens allestedsnærværende gjørme.
“I rennesteinene flyter det så mye skitt at selv svinene rynker på trynet av stanken.” Avis fra Chicago.
Chicago er beryktet blant reisende på 1800-tallet. Fra grunnleggelsen i 1833, har byen vært kjent for sin kamp mot gjørme og vann.
På den tiden kom blant andre finansmannen William Ogden til Chicago for å ordne en jordhandel for svogeren sin. Synet av de ufremkommelige gatene fikk William Ogden til å nøle, og han advarte svogeren i New York:
«Du gjør deg skyldig i en stor feiltagelse. Jorden er ikke annet enn en sump!» skrev han.
William Ogden ender likevel med å bli så glad i stedet at han slår seg ned og blir byens første borgermester. Og i løpet av de neste 20 årene vokser byen til å bli Midtvestens fremste metropol, med nesten 60 000 innbyggere.
Hvert år kommer det flere til, for i Chicago ser det ut til å være arbeid til alle. Her ligger landets største kvegauksjoner og slakterier – endestasjonen for flere cattle trails, rutene cowboyene benytter når de driver kveget inn fra prærien.
Også fabrikkeierne får øyene opp for byen. Via kanaler og det nybygde jernbanenettet har den nemlig blitt et av USAs viktigste trafikknutepunkter.
Regn fikk grunnvannet til å stige raskt, slik at Chicagos støvete gater forvandlet seg til gjørmehull. Det krevde mange krefter og godt fottøy å krysse gaten.
Chicago er dødsdømt uten handling
Men innbyggernes livsbetingelser står det dårligere til med, for Chicago er bygd på den flate bredden ved Michigansjøen, og grunnvannet står så høyt at bare noen dager med regn kan gjøre gatene umulige å krysse.
Enda verre er det når en storm presser sjøvann opp i byen, slik at kloakkummer og latriner blir oversvømt. Da flyter avføring fritt i gatene.
Sykdommer som tyfus og dysenteri trives i det skitne mudderet. Diaré er dagligdags for de fleste, og nylig har en koleraepidemi tatt livet av 3500 ulykkelige sjeler.
Den eneste formen for reell sanitet byen har til rådighet, er grisene som velter seg i gjørma og eter avføringen. En lokal avis beskriver uappetittligheten i en artikkel:
«Rennesteinen flyter med så mye møkk at selv grisene rynker på trynet av stanken».
Chicagos befolkning tyr til humor for å klare seg gjennom regnværsdagene. En populær anekdote forteller om en mann som har sunket ned til halsen i gatemudderet. En vennlig forbipasserende herre spør ham:
«Kan jeg hjelpe Dem?»
«Nei takk, det går fint», forsikrer mannen, «jeg har en god hest under meg!»
En annen anekdote forteller hvordan forenden på en vogn har sunket langt ned i gjørma. Den er etterlatt med et skilt: «Korteste vei til Kina».
Men selv om innbyggerne holder på humøret, er Chicago dødsdømt hvis ikke problemene blir løst. Noe må skje.
Blant de mange tilflytterne som kommer til byen i 1855, er 24-åringen George Pullman. Han har allerede skapt seg et navn som selvlært ingeniør da Eriekanalen mellom Nord-Amerikas store sjøer (Great Lakes) og Hudson-elva til New York skulle utvides.
Den gang kunne Pullman tilby seg å flytte husene som lå i veien for kanalen.
Når kundene hadde underskrevet kontrakten, løftet han ganske enkelt bygningene opp fra grunnmuren og trillet dem av gårde på store, runde tømmerstokker til den nye adressen.
Med de problemene Chicago sliter med, håper George Pullman på å rulle vekk hele byen.
Når et hus var hevet, gikk murere i gang med å bygge opp grunnmuren.
Ingeniører på overtid
Inntil videre forsøker byen å bøte på gjørmeproblemet med å legge ut planker i gatene, slik at mudderet er dekket. Det er ikke noen varig løsning, konstaterer månedsbladet Putnam’s Monthly Magazine i en artikkel:
«Både gater og fortau er dekket med planker. Om våren inntar jorden sin opprinnelige sumptilstand. Plankene begynner å flyte, og når tunge vogner passerer, spruter gjørmevann i nærmest kunstneriske fontener til alle kanter».
I årevis krangler byrådsmedlemmene om en mulig løsning. Ett forslag er ganske enkelt å «legge ned» Chicago – rive husene, flytte innbyggerne og anlegge byen et tørt sted.
Men prisen vil være astronomisk, så forslaget blir avvist, og jakten på en annen løsning fortsetter. Løsningen er å etablere et avløpssystem som kan lede vekk regn- og spillvann.
Men i en by der husene er bygd bare noen centimeter over grunnvannsspeilet, er det nytteløst å anlegge et kloakknett – det vil bare bli oversvømt.
Mot slutten av 1855 har man omsider fått en redningsplan på plass. En avløpskommisjon ledet av ingeniør Ellis S. Chesbrough skal anlegge et kloakknett som leder vannet vekk.
For å gi rørene det nødvendige fallet må gatene heves to meter ved hjelp av et tykt jordlag. Og hvis ikke innbyggerne skal bo i kjelleren i fremtiden, må huseierne heve husene sine.
Vanlige boliger, offentlige bygninger og hele forretningsstrøk må løftes til byens nye nivå.
Jekker er løsningen
Oppgaven er akkurat så tung som den høres ut – flesteparten av bygningene i sentrum av byen er bygd i stein. Eksempelvis er det fornemme hotellet Tremont House seks etasjer høyt og har 260 rom.
Vekten på mursteinene er mange tusen tonn, men Ellis S. Chesbrough har en idé. Som ung mann arbeidet han ved jernbanen og var med på å løfte avsporede lokomotiver tilbake på sporet ved hjelp av hånddrevne jekker.
Den teknikken vil han bruke i stor skala i Chicago.Som en påminnelse om hvor mye det haster med et avløpssystem, skildrer avisen Chicago Daily Tribune i mars 1857 en spasertur fra Lake Street til Clark Street.
Hver huseier på ruten har bygd sitt eget fortau – så bredt og høyt som han selv vil ha det. Resultatet er rene hinderløypa:
«Sju meter frem på fortauet, så må du ned fire trappetrinn. Ti meter lenger fremme må du klatre over en bratt forhøyning. På motsatt side venter en rutsjetur. Så følger kanskje et halvt kvartal der terrenget er noenlunde normalt, til en smal, bratt trapp fører deg opp i første etasjes høyde og leder til en ny forhøyning, og fra den må du klatre eller falle. Sånn går turen, opp og ned, ned og opp».
Jekken ble utviklet til å løfte avsporede tog opp på skinnene igjen.
Første bygning heves til nytt nivå
I januar 1858 er alt klart til løftet av den første murbygningen. Før premieren blir det gravd tunneler inn under huset for å gjøre plass til arbeiderne, slik at de kan plassere 200 jekker under ytterveggene og bæreveggene.
Arbeidsformannen signaliserer med en avtalt kommando når arbeiderne skal betjene jekkene sine. Hver mann har ansvar for 10-15 jekker, som etter tur blir dreid en kvart omgang.
Når samtlige jekker er dreid, blir murverket og bygningens stabilitet kontrollert av en inspektør, før det blir gitt klarsignal til neste rykk.
Hver gang jekken er skrudd opp til sin maksimale høyde, blir den plassert oppå kraftige trebjelker – klar til neste rykk.
Det første løftet samler hundrevis av nysgjerrige, og avisen Chicago Daily Tribune er også på pletten:
«I går ble løftet av Mr. Newhalls bygning fullført, og murere var i gang med å bygge den nye grunnmuren. Huset er av murstein, 4 etasjer høyt, 63 fot langt (21 meter, red.) og veier 750 tonn. Bygningen ble løftet 6 fot av 15 menn ved hjelp av 200 jekker. Og uten den minste skade på bygningen», jubler den begeistrede journalisten.
Han minner leserne om hvor stor symbolverdi denne begivenheten har for USA:
«Med et slikt prosjekt representerer Chicago det beste i vår nasjon, og vi stoler på at alle byens verdifulle mursteinshus snart blir løftet, ettersom utgiftene er små i forhold til eiernes fordeler». Bare i 1858 blir denne fremgangsmåten brukt med hell 50 ganger.
«Hoteller på hjul» – George Pullman gjorde de lange togreisene til en fornøyelse.
Avtalen kommer på plass
Neste milepæl i bestrebelsene på å løfte Chicago ut av gjørma finner sted våren 1860.
Denne gangen er oppgaven å heve en 107 meter lang rekke av sammen-hengende bygninger som står i Lake Street – komplett med forretninger, kontorer og leiligheter.
Oppgaven er så omfattende at byens tre ledende entreprenørselskaper må gå sammen om å løse den. Blant dem er George Pullman, eksperten på å rulle vekk hus. Nå har han lært seg jekketeknikken.
Hundrevis av Chicagos trebygninger ble trillet til sine nye adresser.
Arbeidet skal utføres på fem dager, der 600 menn med 6000 jekker er i sving. Avisen The Press & Tribune dekker begivenheten 2. april:
«Et anslag fra en troverdig kilde setter husblokkens samlede vekt til 35 000 tonn. Løftet ble foretatt så omhyggelig at ikke en rute ble knust, og det oppsto ingen sprekker i murverket. Hverdagen inne i blokken forble uforstyrret. Kontrakten ble fullført i samarbeid mellom entreprenørene Pullman & Moore, Brown & Hollingsworth samt Ely & Smith til en pris på 17 000 dollar. Når alle forbedringer på blokken er foretatt, er den samlede prisen omtrent det dobbelte».
Med en hastighet på rundt 40 centimeter om dagen stiger forretningsstrøket opp til det nye gatenivået. I likhet med andre store løft rundt omkring i byen er også dette en attraksjon med flere tusen besøkende.
En driftig boktrykker hyrer kunstneren Edward Mendel til å lage et litografi som viser gaten mens husene fremdeles hviler på jekkene.
Luksushotellet blir løftet
Endelig kommer turen til byens fineste hotell, Tremont House. Den staselige bygningen på hjørnet av Lake Street og Dearborn Street har en grunnflate på 4000 m2 og skal løftes 6 fot.
Oppgaven er enorm, så også her må entreprenørene gå sammen. Det må minst 5000 jekker til, og etter nyttår 1861 kan arbeidet endelig begynne.
Chicago Daily Tribune er klar til å følge begivenheten nøye. Mandag 25. februar skriver avisen:
«Arbeidet med å forberede løftet av Tremont House gjorde store fremskritt forrige uke. De bakerste murene opp langs andre bygninger ble løsnet, og det ble reist støttende murverk rundt skorsteinene. Hjelpen fra skruene (dvs. jekkene, red.) kommer snart, og så blir Tremont hevet».
“Det gikk ikke en dag uten at jeg støtte på minst ett hus som var i ferd med å flytte til et nytt kvartal. Én dag traff jeg ni.” En besøkende i Chicago.
Allerede dagen etter er løftet i gang: «For til fulle å verdsette den enorme kraften i skruen bør man besøke Tremont House og observere den langsomme, men sikre prosessen som hever den massive seksetasjers bygningen. 5000 skruer, en mann med full oppmerksomhet på ti av dem. Et par koordinerte drag i et håndtak, og opp stiger hun!»
Entreprenørene er så sikre på at løftet kan gjennomføres uten risiko for at huset raser sammen, at de lar hotelldriften fortsette som vanlig under arbeidet.
En gjest på Tremont House beskriver sin overraskelse da han om ettermiddagen vil inn på hotellet:
«I dag oppdaget jeg at avstanden mellom fortauet og inngangsdøren hadde økt kraftig».
- februar nærmer løftet seg sin lykkelige avslutning, og Chicago Daily Tribune er igjen på pletten:
«Så langt vi kan se er det ingen sprekker i veggene, og ingen ulykker har spolert suksessen under den mest formidable løfteoperasjonen som noen gang er utført i landet».
Chicagos 185 brannmenn hadde ikke mye å stille opp med mot den voldsomme brannen.
Byen gikk under i et flammehav
Brannvesenet var underbemannet og maktesløst da en storbrann rammet Chicago i 1871. 17 450 bygninger ble fortært av flammene.
Søndag kveld 8. oktober 1871 blusset en låve i DeKoven Street opp. Ilden spredte seg raskt til de nærmeste bygningene – trehus med tjærepapp på taket.
Hjulpet av en lang, tørr sommer og næret av en sterk vind kunne brannen spre seg raskt. Chicagos 185 brannmenn måtte se maktesløse på mens glør føk med vinden til nye gater, der de fleste av bygningene var av tre.
Brannstormer gjorde at også mursteinshus gikk opp i flammer. Tidlig tirsdag morgen løyet omsider vinden.
Katastrofen var overstått, og Chicagos innbyggere kunne få oversikt over skadene: Ni km2 by var forvandlet til ruiner, mer enn 300 var omkommet og 100 000 blitt hjemløse.
Regningen for en gjenoppbygging av byen ble anslått til 200 millioner dollar, mer enn 30 milliarder i dagens kroner.
Årsaken til brannen ble aldri funnet, men i tråd med den fiendtlige stemningen mot irske innvandrere ble blant annet en navngitt irsk kvinne hengt ut som skyldig.
Under melkingen hadde Cathrine O’Learys ku angivelig sparket til en lampe som så antente noe halm.
Symbolet på USAs pionerånd
Hvor mange murbygninger som ble hevet er ukjent, men det dreier seg om flere hundre. På samme tid redder Chicago også mange av byens trehus, for de er enkle å flytte.
De blir løftet på stokker og trukket av hester til sin nye adresse. Å vente i et gatekryss mens et hus passerer er blitt hverdagskost i disse årene.
«Det gikk ikke en dag uten at jeg støtte på minst ett hus som var på flyttefot til et nytt kvartal. En dag møtte jeg ni», forteller en besøkende til byen.
Avisen The Press & Tribune blir vitne til et absurd opptrinn:
«I går så vi en gammel trebygning bevege seg vestover mot hjørnet av Kinzie Street og Dearborn Street. Tømrere på et stillas var i ferd med å reparere husets fasade mens det rullet forbi. Angivelig skjedde dette for å spare tid».
Etter brannen i 1871 skrev Chicago igjen historie: På de dyre tomtene skjøt verdens første skyskrapere opp.
I 1866 er The Windy City ved Lake Michigan nesten ute av sumpen takket være driftige entreprenører, rå muskelkraft og ikke minst jekker. De neste årene blir Chicagos oppløftende suksess kopiert av andre amerikanske byer som er truet av vannet, som New Orleans.
Imens har ryktet om Chicagos forvandling gått jorden rundt. I desember samme år innlosjerer en britisk journalist seg på Tremont House. Han er korrespondent for londonavisen The Times:
«Med penger og besluttsomhet stoler folk i USA på at alt er mulig. De løfter husblokker så store som Buckingham Palace seks fot i været uten å forstyrre beboerne innenfor. Hotellet Tremont House – der jeg skriver disse ordene fra – er blitt løftet, sammen med halvparten av Chicago. De lokale tenker ikke videre over hvilken prestasjon det er, men smiler bare av de fremmedes forbløffelse».
Men den nye tiden skal ikke komme til å vare lenge. Bare fem år senere bryter det ut en voldsom brann som herjer byen i to døgn og etterlater de møysommelig hevede husene som sotsvarte ruiner.
100 000 mennesker blir hjemløse, og byen er kastet lenger tilbake enn den var i perioden rundt husløftene. Innbyggerne i Chicago må begynne helt forfra enda en gang.