Pressen er på plass. I over hundre år har reportere dekket amerikansk politikk fra plenen foran bygningens sørvendte søylegang.

Det hvite hus var et muggent landsted

Mens USA vokste til en verdensmakt, måtte landets presidenter leve med mugg på veggene, rotter i kjelleren og malariamygg. Kongressen ville bare finansiere en enkel bolig.

26. september 2012

Det hvite hus - en enorm skuffelse

Finansminister Oliver Wolcott var ikke spesielt imponert da han i 1800 fikk se USAs nybygde presidentbolig.

Huset «vil gjøre beboeren til gjenstand for latter hos noen og medlidenhet hos andre», skrev han bekymret i et brev til sin kone. Resultatet av åtte års slit skuffet ikke bare Wolcott.

Verken amerikanere eller besøkende fra andre land lot seg begeistre av «Presidentens hus», som Det hvite hus ble kalt den gang. Kantete, massivt og helt blottet for pomp og prakt sto bygningen der i all sin ensomhet på et jorde.

Ingenting ved huset antydet at det med tiden skulle bli USAs mest ettertraktede bolig og symbol på en verdensmakt.

Slik ble Det hvite hus hvitt

George Washington hadde håpet på mye mer da han ba Kongressen om penger til en verdig bolig.

USAs første president var Virginia-aristokrat til fingerspissene og tok med lette bukk og verdig mine imot diplomater fra Europa foran kaminen i den midlertidige hovedstaden Philadelphia.

Imens drømte Washington om et palass som kunne måle seg med ethvert fyrstehoff.

Kongressen hadde andre prioriteringer. Statens penger skulle ikke sløses bort, og bevilgningen på 232 371,83 dollar – tilsvarende rundt 18 millioner norske kroner i dag, satt langt inne.

For pengene kunne presidenten få en bolig som riktig nok ville bli det unge USAs største, men likevel beskjeden etter europeisk målestokk.

Av økonomiske årsaker ble bygningen reist med lokalt uthogd sandstein, men de gikk tom og fikk ikke bygd den planlagte toppetasjen.

Steinene var samtidig så porøse at de krevde et beskyttende lag maling blandet av kalk, risklister, ostestoff og bly. Slik ble Det hvite hus hvitt.

Den første beboeren i Det hvite hus

Da presidentboligen fikk sin første beboer i 1800, var Washingtons presidentperiode for lengst over. Likevel måtte John Adams flytte inn i en uferdig bygning.

«Når du blir spurt, må du si at alt sammen er fint og flott... men ikke et eneste rom er ferdig», skrev presidentfruen Abigail Adams til sin søster.

«I den store audienssalen, som altså ikke er ferdig, henger jeg vasken til tørk». I dag er dette det staselige East Room. Hun hadde til og med problemer med å få sin manns beskjedne gasje til å rekke til brensel gjennom vinteren.

Først da James Monroe flyttet inn i 1817, fikk Det hvite hus et stilmessig løft. Kongressen bevilget 10 000 dollar til å få opparbeidet arealene som omkranset bygningen og engasjere en gartner til å anlegge en park.

Eksdiplomaten Monroe skrøt av å kjenne markedene i Paris inn og ut, og hamstret til innredningen.

Fra Frankrike ankom utsøkte møbler, vaser og klokker i romersk stil – og en regning langt over budsjettet.

Bak de hvite murene holdt presidenten overdådige middagsselskaper der rettene ifølge marineminister Crowninshield kone ble inntatt med sølvgafler «så tunge at jeg nesten ikke greide å løfte dem opp til munnen».

All denne prakten fikk hard medfart da Andrew Jackson ble innsatt som president i 1829. Eksgeneral Jackson var nybyggernes mann, og tusenvis av hardhauser fra sivilisasjonens grenseland ved Mississippi-elven inntok hovedstaden for å hylle sin helt.

«Det vi så var pøbler, en gjeng gutter, negre, kvinner og barn, som kjempet seg frem mellom hverandre», skrev den lokale borgerfruen Margaret Smith om invasjonen av Det hvite hus.

Folk trampet rundt på tepper og møbler med skitne støvler, gulvene var dekket med skår fra glass og porselen, og personalet prøvde å lokke bølingen ut med boller fulle av punsj.

Imens søkte den normalt så kaldblodige Jackson dekning på et hotell.

Det hvite hus har i dag 132 rom. På den klikkbare tegningen vår kan du utforske alle husets tre etasjer.

Det hvite hus ble nesten revet

Skadene fra Jacksons innsettelse ble reparert, og de neste generasjonene av presidenter fylte Det hvite hus med moderne bekvemmeligheter.

Utedoen var forsvunnet allerede i 1801, rennende vann ble lagt inn på 1840-tallet, og snart fulgte et badekar.

USA vokste, og det samme gjorde presidentens behov for embetsmenn. Plassmangelen utløste i 1870-årene et forslag om å rive Det hvite hus og bygge en ny embets-bolig et annet sted.

Men det gamle huset ble reddet av en økonomisk krise i 1873 som utelukket kostbare statlige byggeprosjekter.

Presidentene fortsatte derfor å bo i det overfylte huset, som fikk telefon i 1879 og strøm i 1891. Benjamin Harrison var redd for å bevege seg i nærheten av stikkkontaktene, og tilkalte tjenere når lyset skulle slås av eller på.

Fru Kennedy fikk orden på Det hvite hus

Hundre år etter at det ble bygd, fikk Det hvite hus endelig en tiltrengt utvidelse.

Theodore Roosevelts seks livlige barn gjorde det umulig å arbeide i de overfylte lokalene, og løsningen ble en separat vestfløy til statsadministrasjonen i 1902.

Presidenten hadde mer plass enn noen gang, men da Harry Truman flyttet inn i 1945, dukket det opp nye problemer: Veggene i hovedbygningen slo sprekker, og en dag gikk et pianobein gjennom gulvet i 2. etasje.

En bygnings­inspektør konstaterte at «gulvet bare lå der av gammel vane». Innvendig måtte huset bygges opp fra bunnen, og nye gulv bæres av en stålramme.

Renoveringen kostet en formue, og da Det hvite hus skulle møbleres på nytt, snørte Kongressen igjen penge­sekken.

En rystet Jacqueline Kennedy flyttet derfor i 1961 inn i en bygning fylt med supermarkedsmøbler og kopier av antikviteter.

Sammen med interiørarkitekter gikk hun på jakt etter gamle møbler og malerier slik at bygningen kunne få en verdig innredning. 80 millioner tv-seere fulgte med da hun viste resultatet frem for offentligheten.

Med Kennedys oppussing ble det slutt på Det hvite hus' omskiftelige og noen ganger kaotiske historie.

En lov fra 1964 krevde at alle endringer inne og ute heretter skulle godkjennes av en Committee for the Preservation of the White House.

Etter 150 år med stadige forandringer ble huset frosset fast i tid som et symbolmettet nasjonalklenodium.

Kanskje du er interessert i