Det hvite hus - en enorm skuffelse
Finansminister Oliver Wolcott var ikke spesielt imponert da han i 1800 fikk se USAs nybygde presidentbolig.
Huset «vil gjøre beboeren til gjenstand for latter hos noen og medlidenhet hos andre», skrev han bekymret i et brev til sin kone. Resultatet av åtte års slit skuffet ikke bare Wolcott.
Verken amerikanere eller besøkende fra andre land lot seg begeistre av «Presidentens hus», som Det hvite hus ble kalt den gang. Kantete, massivt og helt blottet for pomp og prakt sto bygningen der i all sin ensomhet på et jorde.
Ingenting ved huset antydet at det med tiden skulle bli USAs mest ettertraktede bolig og symbol på en verdensmakt.
Slik ble Det hvite hus hvitt
George Washington hadde håpet på mye mer da han ba Kongressen om penger til en verdig bolig.
USAs første president var Virginia-aristokrat til fingerspissene og tok med lette bukk og verdig mine imot diplomater fra Europa foran kaminen i den midlertidige hovedstaden Philadelphia.
Imens drømte Washington om et palass som kunne måle seg med ethvert fyrstehoff.
Kongressen hadde andre prioriteringer. Statens penger skulle ikke sløses bort, og bevilgningen på 232 371,83 dollar – tilsvarende rundt 18 millioner norske kroner i dag, satt langt inne.
For pengene kunne presidenten få en bolig som riktig nok ville bli det unge USAs største, men likevel beskjeden etter europeisk målestokk.
Av økonomiske årsaker ble bygningen reist med lokalt uthogd sandstein, men de gikk tom og fikk ikke bygd den planlagte toppetasjen.
Steinene var samtidig så porøse at de krevde et beskyttende lag maling blandet av kalk, risklister, ostestoff og bly. Slik ble Det hvite hus hvitt.
Førstedamen Dolley Madison fikk bare med seg et par klenodier da hun måtte redde seg ut av Det hvite hus.
Britene satte fyr på Det hvite hus
I 1814 marsjerte en britisk landgangsstyrke inn i Washington (D.C.).
USA og Storbritannia var i krig, og rødfrakkene kom for å hevne at amerikanerne hadde brent ned York – dagens Toronto – i kolonien Canada året før.
Ved ankomsten til Det hvite hus nøt britene et måltid tilberedt til presidenten før de satte fyr på bygningen.
Flammene fortærte alt bortsett fra yttermurene, som ble reddet av et kraftig uvær samme natt.
Arkitekten James Hoban, som hadde oppført presidentens bolig noen år tidligere, måtte omtrent begynne forfra igjen. Først etter tre år – i 1817 – var Det hvite hus innflyttingsklart igjen.
Den første beboeren i Det hvite hus
Da presidentboligen fikk sin første beboer i 1800, var Washingtons presidentperiode for lengst over. Likevel måtte John Adams flytte inn i en uferdig bygning.
«Når du blir spurt, må du si at alt sammen er fint og flott... men ikke et eneste rom er ferdig», skrev presidentfruen Abigail Adams til sin søster.
«I den store audienssalen, som altså ikke er ferdig, henger jeg vasken til tørk». I dag er dette det staselige East Room. Hun hadde til og med problemer med å få sin manns beskjedne gasje til å rekke til brensel gjennom vinteren.
Fukt og kulde møtte husets første beboer John Adams da han flyttet inn i det da uferdige Hvite hus i 1800.
Først da James Monroe flyttet inn i 1817, fikk Det hvite hus et stilmessig løft. Kongressen bevilget 10 000 dollar til å få opparbeidet arealene som omkranset bygningen og engasjere en gartner til å anlegge en park.
Eksdiplomaten Monroe skrøt av å kjenne markedene i Paris inn og ut, og hamstret til innredningen.
Fra Frankrike ankom utsøkte møbler, vaser og klokker i romersk stil – og en regning langt over budsjettet.
Bak de hvite murene holdt presidenten overdådige middagsselskaper der rettene ifølge marineminister Crowninshield kone ble inntatt med sølvgafler «så tunge at jeg nesten ikke greide å løfte dem opp til munnen».
All denne prakten fikk hard medfart da Andrew Jackson ble innsatt som president i 1829. Eksgeneral Jackson var nybyggernes mann, og tusenvis av hardhauser fra sivilisasjonens grenseland ved Mississippi-elven inntok hovedstaden for å hylle sin helt.
«Det vi så var pøbler, en gjeng gutter, negre, kvinner og barn, som kjempet seg frem mellom hverandre», skrev den lokale borgerfruen Margaret Smith om invasjonen av Det hvite hus.
Folk trampet rundt på tepper og møbler med skitne støvler, gulvene var dekket med skår fra glass og porselen, og personalet prøvde å lokke bølingen ut med boller fulle av punsj.
Imens søkte den normalt så kaldblodige Jackson dekning på et hotell.
200 år med stadig utbygging
Plassmangel har gjort at embetsboligen over tid har vokst fra et beskjedent herskapshus til det store komplekset verdens mektigste stat i dag ledes fra.
Vestfløyen
Embetsmennene flyttet i 1902 fra hovedbygningen til den nye vestfløyen. Den nåværende bygningen i to etasjer er fra 1933.
Det ovale kontor
Flere av de tidlige presidentene hadde kontor i det ovale rommet i forste etasje av hovedbygningen. I den nye vestfløyen var statssjefens kontor opprinnelig firkantet, William Taft fikk gjort det ovalt i 1909. Formen ble et ikon i amerikansk politikk, og Franklin Roosevelt insisterte på et ovalt kontor da fløyen ble totalrenovert i 1933.
Press Briefing Room
Richard Nixon bygde i 1969 svømmehallen om til et permanent presserom for det raskt voksende antall reportere. Et sete i lokalet koster i dag 1500 dollar i året.
Hovedbygningen
En planlagt 3. etasje ble forkastet under arbeidet. I stedet fikk bygningen i 1927 et nytt skråtak med plass til rom.
Diplomatic Room
Rommet som i dag er presidentens offisielle mottakelsesrom, var fyringsrommet frem til 1902. Franklin Roosevelt holdt i 1933-1945 sine landsfaderlige radiotaler herfra.
Østfløyen
Den første østfløyen fra 1902 var bare en stor garderobe. I 1942 ble det anlagt en underjordisk bunker, og ny østfløy i to etasjer over.
State Dining Room (1. etasje)
Andrew Jackson omgjorde i 1829 det som til da hadde vært kontor, til en seremoniell spisesal der statsmiddager siden er blitt avholdt. For å unngå at gjestene mistet appetitten fikk Jackson samtidig flyttet stallene, som lå rett under vinduene.
East Room (1. etasje)
Den staselige salen brukes i dag ved seremonier, men i 1800 hang president Adams' kone vasken til tørk her. Lincolns og Kennedys kister lå i East Room døgnet før begravelsen.
Lincoln Bedroom (2. etasje)
Rommet var Abraham Lincolns kontor. Det var blant annet her han i 1863 underskrev erklæringen som opphevet slaveriet i USA.
Presidenten bor øverst (2. etasje)
I andre etasje og loftsetasjen ligger presidentens privatbolig. Opplysninger om førstefamiliens bruk av lokalene slipper sjelden ut til offentligheten.
Det hvite hus ble nesten revet
Skadene fra Jacksons innsettelse ble reparert, og de neste generasjonene av presidenter fylte Det hvite hus med moderne bekvemmeligheter.
Utedoen var forsvunnet allerede i 1801, rennende vann ble lagt inn på 1840-tallet, og snart fulgte et badekar.
USA vokste, og det samme gjorde presidentens behov for embetsmenn. Plassmangelen utløste i 1870-årene et forslag om å rive Det hvite hus og bygge en ny embets-bolig et annet sted.
Men det gamle huset ble reddet av en økonomisk krise i 1873 som utelukket kostbare statlige byggeprosjekter.
Presidentene fortsatte derfor å bo i det overfylte huset, som fikk telefon i 1879 og strøm i 1891. Benjamin Harrison var redd for å bevege seg i nærheten av stikkkontaktene, og tilkalte tjenere når lyset skulle slås av eller på.
I 1962 kunne amerikanerne bli med Jacqueline Kennedy rundt i Det hvite hus via TV-skjermen.
Fru Kennedy fikk orden på Det hvite hus
Hundre år etter at det ble bygd, fikk Det hvite hus endelig en tiltrengt utvidelse.
Theodore Roosevelts seks livlige barn gjorde det umulig å arbeide i de overfylte lokalene, og løsningen ble en separat vestfløy til statsadministrasjonen i 1902.
Presidenten hadde mer plass enn noen gang, men da Harry S Truman flyttet inn i 1945, dukket det opp nye problemer: Veggene i hovedbygningen slo sprekker, og en dag gikk et pianobein gjennom gulvet i 2. etasje.
En bygningsinspektør konstaterte at «gulvet bare lå der av gammel vane». Innvendig måtte huset bygges opp fra bunnen, og nye gulv bæres av en stålramme.
Renoveringen kostet en formue, og da Det hvite hus skulle møbleres på nytt, snørte Kongressen igjen pengesekken.
En rystet Jacqueline Kennedy flyttet derfor i 1961 inn i en bygning fylt med supermarkedsmøbler og kopier av antikviteter.
Sammen med interiørarkitekter gikk hun på jakt etter gamle møbler og malerier slik at bygningen kunne få en verdig innredning. 80 millioner tv-seere fulgte med da hun viste resultatet frem for offentligheten.
Med Kennedys oppussing ble det slutt på Det hvite hus' omskiftelige og noen ganger kaotiske historie.
En lov fra 1964 krevde at alle endringer inne og ute heretter skulle godkjennes av en Committee for the Preservation of the White House.
Etter 150 år med stadige forandringer ble huset frosset fast i tid som et symbolmettet nasjonalklenodium.