Eiffeltårnet ble lagt for hat

Kunstnereliten er ikke alene om å fordømme ingeniøren Gustave Eiffels tårn.

Atskillige andre intellektuelle melder seg på i koret av misfornøyde stemmer.

«Et deformert turnapparat av jern» kaller noen Eiffeltårnet, selv om det fremdeles bare eksisterer på tegnebrettet. Andre kaller det «en dingeldangelutgave av Not­re-Dame».

Blant Paris’ innbyggere er det frykt for at tårnet skal velte i storm og knuse uskyldige forbipasserende.

De kritiske røstene er langt fra Gus­tave Eiffels eneste hodepine.

Byggingen kan komme til å ruinere ham, og han er fremdeles usikker på om tårnet vil tåle de enorme vindkreftene som kommer til å rive i verdens høyeste byggverk.

Det eneste han kan gjøre, er å tro på egne evn­er, for han har allerede skrevet under på kontrakten og dermed pådratt seg utgifter som etter dagens pengeverdi utgjør over 140 millioner kroner.

Eiffeltårnet skulle tukte engelskmennene

Historien om Eiffeltårnet begynte godt og vel hundre år tidligere, da det engelske Royal Society of Arts arrangerte en utstill­ing i London i 1761.

Selskapet delte ut priser til særlig avanserte maskiner, og ideen om en utstilling av det ypperste som industrisamfunnet kunne fram­bringe, vakte umiddelbart interesse.

Industrialiseringen var i full gang overalt i Europa, og tekniske nyvinninger ble møtt med stor interesse.

Frankrike tok derfor ideen til seg og holdt sin egen utstilling i 1798 – og dermed var kappløpet mellom franskmenn og briter i gang.

Nå var det om å gjøre å sette sammen den mest spektakulære utstillingen.

I 1851 skulle London være vertskap for den første såkalte verdensutstillingen. Britene tok i høyeste grad oppgaven alvorlig.

De kunngjorde at utstillingen skulle vare i et halvt år, og så gikk de i gang med oppføringen av det ikoniske Crystal Palace, som ble verdensberømt.

Den sytti tusen kvadratmeter store hall­en ble bygd i glass og fikk publikum til å måpe.

Mesterverket ble foreviget på utallige postkort og befestet Storbritannias stilling som verdens ledende industri­nasjon.

Den enorme suksessen til Crystal Palace gjorde franskmennene ekstra oppsatt på å overgå erkerivalen da Paris ble tildelt vertskapet for verdensutstillingen i 1889.

At utstillingen falt sammen med hundreårsjubileet for stormingen av Bastillen i Paris og starten på den franske revolusjonen, ga bare franskmennene enda større ambisjoner.

Organisasjonskomiteen for den franske verdensutstillingen utlyste en arkitektkonkurranse for et tårn som skulle få folk til å glemme alt om Crystal Palace, og dette tårnet skulle være hele tre hundre meter høyt.

Komiteen fikk inn 107 forslag av vidt ulik karakter: Ett tårn skulle virke som et gigantisk sprinkleranlegg som kunne aktiveres i tilfelle sommeren 1889 skulle bli uvanlig tørr.

Et annet forsl­ag gikk ut på å bygge en gigantisk giljotin til minne om henrettelsen av den franske kongen under revolu­sjonen.

Forslag om tårn bygd i tre og murstein fant også veien til komiteen, men jern­tårnet til Gustave Eiffel falt i smak hos komitémedlemmene, og i januar 1887 ble det kåret til vinner av konkurransen.

Suksess eller konkurs ventet Eiffel

I premie mottok Eiffel 1,5 millioner franc til å dekke en del av de 3,16 millionene (cirka 92 millioner kroner i dag) som han mente tårnet ville koste.

De siste 1,6 millionene måtte han skaffe selv. Til gjengjeld skulle alle inngangspengene de første tjue årene tilfalle Eiffel.

Hver gang en utenlandsk turist eller en nysgjerrig franskmann fikk lyst til å se Par­is ovenfra, skulle hele billettinntekten gå til Gustave Eiffel personlig.

Det var umulig å si om tårnet ville bli populært nok til å dekke utgiftene hans.

Selv var han langt fra sikker, og han prøvde å få flere byggeoppdrag i forbindelse med verdensutstillingen for å være garantert flere inntekter, men han lyktes ikke.

I stedet stiftet han et nytt selskap som ble børsnotert i juni og sikret ham mot fallitt hvis alt skulle gå galt. Aksjene var populære, og dermed kunne han puste lettet ut og gi seg i kast med bygge­arbeidet.

Det var et prosjekt av gigantisk omfang, for ingen hadde noen gang bygd så høyt.

Verdens den gang høyeste bygning, Washington-monumentet, var 169 meter høyt og dermed bare litt over halvparten så høyt som Eiffels tårn.

Byggherren var imidlertid godt rustet for oppgaven.

Gustave Eiffel var berømt for sine solide jernbanebroer og via­dukter.

Han rådde dessuten over verksteder i Levallois-Peret, bare seks kilometer fra Paris.

Her arbeidet også ingeniøren Maurice Koechlin. Han hadde tegnet den første skissen til Eiffeltårnet og overtalt sjefen til å sende inn forslaget til komite­en for verdensutstillingen.

Sammen med ingeniøren Émile Nouguier og arkitekten Stephen Sauvest­re lagde Koechlin hele 5300 tegninger til byggingen av smijernskonstruksjonen.

«Vi lagde tegninger av hver eneste del, og vi regnet ut nøyaktig hvor hullene til naglene som skulle binde de enkelte delene sammen skulle plasseres. Plasseringen av hvert eneste hull var beregnet med en nøyaktighet på en tiendedel av en millimeter,» berettet Eiffel senere.

Den 28. januar 1887 gikk arbeiderne i gang på utstillingsområdet, som lå på den såkalte Marsmarken langs Seinens venstre bredd.

Som hovedattraksjon skulle tårnet ligge ved inngangen til området, hadde arrangørene bestemt.

Arbeiderne måtte inn under Seinen

For å sikre at tårnet sto stabilt – og ikke en dag begynte å helle, som det skjeve tårn i Pisa – måtte det graves fire store hull som ble fylt med betong.

Støpingen av fundamentet til de to beina som sto lengst unna den myke elvebredden bød ikke på vanskeligheter.

Her var grunnen fast, og arbeiderne kunne nøye seg med å støpe et to meter tykt fundament.

Men de to andre beina til tårnet ville stå så nær Seinen at fundamentene ville strekke seg inn under elveleiet.

For å hindre at det sivet inn vann i utgraving­en brukte Eiffel såkalte fangdemninger som beskyttet arbeiderne mens de gravde.

Trykkluft sikret at vann ikke trengte opp nedenfra mens arbeiderne befant seg på gravestedet. Hver dag måtte arbeid­erne gå gjennom en luftsluse for å komme seg på jobb.

Ballongpioneren Gaston Tissandier – en fransk berømthet på 1880-tallet – fikk lov til å være med ned bak fangdemning­ene i mai og kunne fortelle at arbeiderne hadde adgang til dypet via en jernstige:

«Når man kommer inn i kammeret og døren blir lukket, presses luften sammen. Det skaper en merkelig følelse i trommehinnen, en fornemmelse som kan fjernes igjen ved bare å utføre den enkle handlingen det er å synke.»

Tissandier beskrev med beundring hvordan arbeiderne fylte den ene bøtten etter den andre med jord i lyset fra elektriske lyspærer. Til slutt tømte de betong i hullet.

«En enorm masse av urokkelig fasthet,» fastslo Tissandier.

Fundamentet sto ferdig etter fem måned­er, og så kunne neste trinn i prosessen starte.

Oppå betongen satte Eiffel seksten enorme blokker av kalkstein, fire for hvert tårnbein.

Stein­blokkene ble skåret slik at de skrånet lett innover mot midtpunktet mellom de fire beina.

Deretter boret arbeiderne to jernbolter ned i blokkene. Boltene, som var ti cm i diameter og 7,8 meter lange, skulle holde tårnbeina på plass i den vanskelige første fasen av byggingen.

Eiffeltårnet ble bygget med urolig mage

Den 1. juli 1887 sto fundamentet ferdig, og arbeiderne begynte å samle det gigant­iske ­puslespillet av jern som skulle bli til beina på tårnet.

Hver morgen ved daggry ankom hestevogner med bjelker og sperrer framstilt på Eiffels fabrikk.

Dag for dag vokste smijernsbeina ut fra sandsteinsblokkene i en vinkel på 54 grader – og så ut som om det bare var et spørsmål om tid før deres egen vekt ville få dem til å velte innover og knuse arbeid­erne på byggeplassen.

Bekymrede parisere vred seg i hen­d­ene, og en matematikkprofessor regnet ut at tårnet kom til å rase sammen. Han påpekte at 228 meter ville være den maksimale høyden konstruksjonen på noen måte kunne oppnå.

I begynnelsen av 1888 nærmet de fire beina på tårnet seg hverandre så mye at arbeiderne snart kunne gå i gang med å reise den nederste plattformen på tårnet.

For å støtte opp de fire beina og forberede arbeidet på plattformen fikk Eiffel bygd et stillas i tre midt mellom beina. Synet gjorde pariserne skrekkslagne.

«Tårnet synker», lød den foruroligende overskriften i avisa Le Matin. Avisens lederskribent krevde at bygge­arbeidet straks skulle stanses, og det som allerede var bygd, måtte rives ned.

Utad viste Eiffel ingen tegn på uro, men innerst inne var også han urolig, for en vanskelig oppgave ventet dem: For at tårnet ikke skulle bli skjevt, måtte alle de fire beina være like høye og ha nøyaktig samme helling.

Den 26. mars 1888, etter noen måned­er fylt av bekymring, kunne Eiffel og ingeniørene hans konstatere at plattformen var fullstendig vannrett.

«Bundet sammen av et lag med bjelker dannet beina en bred plattform. Bare syn­et var nok til å viske ut enhver frykt for at tårnet skulle velte over ende. Nå trengte vi ikke lenger bekymre oss for muligheten for større ulykker, og de mindre uhellene som kanskje ville komme, ville ikke kunne forhindre en ferdigstilling av bygningen,» skrev en lettet Eiffel om det avgjørende øyeblikket.

Byggingen av Eiffeltårnet rammet av streiker

Hver dag arbeidet rundt 130 mann på byggeplassen, og alt foregikk nærmest som ved et samlebånd. Den raske framgangen i arbeidet vakte stor beundring.

«På tross av snøfallet og det uvanlig kalde været denne vinteren har arbeid­erne på Eiffeltårnet ikke gjort opphold i arbeidet. Tårnet har nå nådd seksti meter,» skrev en journalist i det parisiske ukemagasinet L’Illustration i mars 1888. Rosen til arbeiderne var berettiget, for de slet og strevde elleve timer i strekk.

Så snart den første plattformen i tårnet sto ferdig, åpnet Eiffel en kantine der arbeiderne kunne ta matpause i ly for den isnende kalde vinden.

Maten var av god kvalitet og til og med tjue prosent billigere enn i resten av Paris.

Prisforskjellen ble dekket av Eiffel, som på denne måten sikret seg at arbeiderne ikke brukte tid på å begi seg ned de 317 trinnene fra tårnet og så ut i byen for å spise lunsj.

Men den gode og rimelige maten var ikke nok for arbeiderne.

De ville også ha mer i lønningsposen. Byggingen foregikk nå høyt over gateplanet, og arbeiderne forlangte risikotillegg.

Eiffel avviste at høyden burde ha noe som helst å si for lønnen.

«For en ekte bygningsarbeider finnes det ikke noe som heter svimmelhet. Et arbeidsuhell er like farlig om man faller fra førti eller tre hundre meters høyde. Resultatet blir det samme: den visse død,» argumenterte han.

Dermed gikk arbeiderne til streik i september 1888, og tre dager senere måtte Eiffel gå med på gradvis å øke lønnen med 0,05 franc i måneden til en maksimums­økning på 0,20 franc var nådd.

Snart gjenlød Marsmarken atter av klangen fra hammerne høyt der oppe.

Men freden varte bare til desember, da taket for lønnsøkningen nærmet seg. Igjen la Eiffels arbeidere ned arbeidet, men denne gangen ga han seg ikke.

Han kunngjorde at alle ansatte som lovet å fortsette byggearbeidet helt til tårnet sto ferdig, skulle få utbetalt et engangsbeløp på hundre franc.

De som ikke møtte på arbeid neste dag, ville bli avskjediget og nye arbeid­ere ville bli ansatt. Langt de fleste dukket opp, og resten ble prompte erstattet.

Nysgjerrige strømmet til Eiffeltårnet

Arbeidet fortsatte, og i januar 1889 var det ikke lenger mulig for forbipasserende å følge med på de siste framstegene i byggearbeidet, for tårnet hadde etter hvert blitt ikke mindre enn 250 meter høyt.

Bortsett fra hammerklang og hves­ingen fra dampkranene, var de eneste sporene av aktivitet røyken fra smiene – og gnistregnet som kom når de sju kilo tunge sleggene traff de gloheite naglene som bandt elementene sammen.

Den 24. februar 1889 sto den tredje plattformen ferdig. Nå manglet det bare 24 meter. Endelig, den 31. mars, en klar og kjølig vårdag, nådde tårnet sin fulle høyde på tre hundre meter.

Gus­tave Eiffel heiste selv trikoloren i toppen av tårnet. Han var også den første til å skrive i gjesteboken da tårnet ble åpnet for besøk­ende to og en halv måned senere.

«Ti minutter på tolv, den 15. mai 1889. Tårnet er endelig åpent for offentlig­heten,» skrev han.

Tusenvis av besøkende betalte en franc for å komme opp til den første plattformen. De som våget seg høyere, måtte betale to franc.

Arbeidet med å gjøre tårnet helt klart til verdensutstillingen fortsatte.

Blant annet skulle det installeres heis, og det skulle legges gulv i to res­tauranter, en bar og et teater høyt over Paris.

Kritiker ville slippe å se Eiffeltårnet

Hittil hadde byggverket vært forskånet for ulykker, men den 24. mai inntraff kata­st­rofen. Bygningsarbeideren Angelo Sca­gliot­ti omkom på byggeplassen.

Hva som gikk galt, er uvisst, men han etterlot seg kone og tre barn under fem år. Eiffel var snar med å betale enken fire tusen franc – 117.000 kroner i dag – og unngikk dermed erstatningssøksmål.

Til tross for ulykken ble både verdensutstillingen og tårnet en heidundrende suksess. I det lille programheftet som besøkende fikk stukket i hånden når de kjøpte billett, hadde Eiffel skrevet:

«Denne særdeles komplekse utford­ringen, så full av farer og uvisshet, ble løst til fransk industris store ære.»

Publikum ga ham rett. Nesten to millioner besøkende løste billett i løpet av verdensutstillingen.

Hvis de nøyde seg med utsikt­en fra første plattform, kostet det én franc.

Ville de se Paris i 114 meters høyde fra plattform to, kost­et det tre franc, og ville de helt til topps, var prisen fem franc – cirka 145 kroner i dagens valuta.

På toppen ligger Gustave Eiffels hemmelige rom

Inntektene gjorde Gustave Eiffel steinrik, men det betydde mye mer for ham at han hadde satt kritikerne på plass.

Forfatteren Guy de Maupassant, en av de 47 som hadde protestert mot tårnet i 1887, forble imidlertid en hardnakket motstander.

Men om han hatet byggverk­et helt til sin dødsdag, spiste han lunsj i Eiffeltårnet hver eneste dag.

«Det indre av restauranten var et av de få stedene der jeg kunne sitte i fred uten faktisk å se tårnet,» skrev han bittert i memoarene sine.