Frankrike ga USA Frihetsgudinnen i gave

Den 28. oktober 1886 blir Frihetsgudinnen innviet med pomp og prakt på havnen i New York. Det har tatt to franskmenn over 20 år å få prosjektet på beina – for amerikanerne ville slett ikke ha den enorme statuen.

Den 28. oktober 1886 blir Frihetsgudinnen innviet med pomp og prakt på havnen i New York. Det har tatt to franskmenn over 20 år å få prosjektet på beina – for amerikanerne ville slett ikke ha den enorme statuen.

Granger

Sommeren 1865 er en rekke prominente herrer fra Frankrikes elite samlet like utenfor Versailles. Professor Laboulaye har invitert til middag, selv om keiser Napoleon 3. nylig har forbudt alle former for politiske forsamlinger i Frankrike.

Men hos Laboulaye kan meningene fritt luftes uten frykt for konsekvenser, og kveldens store samtaleemne er drapet på USAs president Abraham Lincoln.

Presidenten hadde blitt skutt under et teaterbesøk 15. april samme år, og middagsselskapets deltakere snakker i munnen på hverandre i forferdelse over hendelsen. Den blodige amerikanske borgerkrigen er omsider overstått. Det frihets- og likhetselskende nord har vunnet, men attentatet får nå middagsselskapet til å frykte at den unge nasjonen skal falle fra hverandre.

I høyre hånd holder hun opplysningens fakkel, mens en krone med sju spisser, én for hver verdensdel, pryder hodet.

Verten Laboulaye har særlig latt seg imponere av utviklingen USA har gjennomgått de siste årene. Som jurist og forfatter er Laboulaye en respektert intellektuell, og han har studert den unge amerikanske historien grundig.

Han ser nasjonen som skoleeksempel på en republikk og beundrer innbyggernes kamp for frihet og likhet. Med USA som forbilde kan franskmennene se hvordan luftige idealer om frihet kan utarbeides til en forfatning og danne grunnlaget for en regjering slik uavhengighetserklæringen har gjort det.

USA og Frankrike har dessuten alltid hatt et spesielt forhold, blant annet fordi franske tropper støttet amerikanerne i uavhengighetskrigen mot Storbritannia i årene 1775-1783. Men Laboulaye mener at USA og Frankrike kan føres ennå tettere sammen.

© Shutterstock

Frihetsstatuen i tall

  • Samlet vekt: 204,1 tonn
  • Sokkelens høyde: 27,13 m
  • Taljens bredde: 10,67 m
  • Høyre arms lengde: 12,8 m
  • Håndens lengde: 5 m
  • Hodets bredde: 3,05 m
  • Munnens bredde: 91 cm
  • Nesens lengde: 1,48 m

Derfor tar han ordet og presenterer en idé for sine middagsgjester: Frankrike bør forære USA et monument som markerer nasjonenes vennskap og hyller deres felles verdier om frihet og likhet.

Da Laboulaye begynner å fortelle om ideen, hører særlig én av gjestene ekstra godt etter. Skulptøren Frédéric Auguste Bartholdi lukker øynene, og drømmende ser han for seg en gigantisk statue som skyter i været.

Peke mot fremtiden

Bartholdi er på dette tidspunktet en anerkjent kunstner. Han ble født i 1834 og utdannet hos noen av Paris' mest berømte kunstnere.

Som 21-åring dro han på dannelsesreise gjennom Egypt og Libya, der han utforsket monumenter og ruiner. Hjemme i Paris begynte han å lage alt fra små byster til heroiske statuer av feltherrer. Da han kommer hjem fra Laboulayes middagsselskap, føler han at tiden er inne for en enda større utfordring.

Dagen etter går Bartholdi i gang med å utvikle statuen – selv om det ikke er sikkert at det er han som skal sette Laboulayes idé ut i livet. De neste årene studerer han de ulike symbolene på frihet som er gjengs på 1800-tallet: et hevet sverd som markerer seier, en myk hatt som frigitte slaver i Romerriket gikk med, og brutte lenker som et farvel til slaveriet.

Frihetsstatuens ansikt var modellert etter skulptøren Bartholdis mor og er 5,26 meter høyt.

© Granger

Til middagen hadde Laboulaye nevnt at monumentet skulle peke mot fremtiden – vekk fra tidligere tiders kriger. Bartholdi vil derfor bruke tidens fredelige symboler på friheten. Han lager en liten modell av statuen i leire, der han i stedet for et sverd plasserer en fakkel som brenner med opplysningens flamme i figurens utstrakte arm.

Men før Bartholdi kommer riktig i gang, blir han tvunget til å stoppe arbeidet. I 1870 er Frankrike og Preussen i krig, og planene for statuen legges på is. Krigen varer imidlertid bare et knapt år. Prøysserne vinner overlegent, og Napoleon 3. avsettes som keiser.

I mellomtiden er professor Laboulaye blitt oppmerksom på Bartholdis skisser. Kunstnerens visjoner faller i god jord, og den 36-årige skulptøren settes til å gjøre Laboulayes idé ut i livet.

Skelettet består af jerndragere og er tegnet af Eiffeltårnets skaber, Alexandre-Gustave Eiffel.

© Granger

Den perfekte beliggenheten

Få dager etter krigsavslutningen stiger Bartholdi om bord på et dampskip med kurs mot USA. Med seg har han noen papirer om prosjektet som Laboulaye har skrevet, og som forhåpentlig vil lette Bartholdis sjarmoffensiv.

Straks etter ankomsten til New York går Bartholdi på jakt etter en egnet plass til statuen. Midt i havnen ligger den lille Bedloe's Island, som virker perfekt til formålet. Øya er eid av militæret og på samme tid isolert fra og omgitt av byen. Bartholdi forestiller seg sin statue stå her og ønske velkommen til USA.

Han reiser deretter rundt i store deler av nasjonen for å promotere sine ideer. Men den franske skulptørens idé blir ikke like godt mottat overalt. Mange synes at USA har bedre ting å bruke sine knappe midler på enn en skulptur.

Det er langt viktigere å få orden på de sivile rettighetene, som stadig halter etter borgerkrigens avslutning. Amerikanerne er opptatt av å etablere en trygg tilværelse etter lang tids uro – og ikke av en enorm statue i New Yorks havn.

Bartholdi fortsetter likevel sin rundreise og skaffer seg innsikt i hvordan amerikanerne fremstiller seg selv. Målet er å finne ut hvordan han kan symbolisere frihet og opplysning, og samtidig hylle det USA har oppnådd.

En ny koloss fra Rodos

De fleste amerikanske statuer og monumenter Bartholdi ser på sin reise, er inspirert av romersk neoklassisisme: kvinnefigurer med stoff drapert rundt kroppen og ofte med et hodeplagg. I 1872 er Bartholdi ferdig med å utforme sin statue og lager en 12 meter høy modell av en kvinne i terrakotta.

I venstre hånd holder hun en tavle der datoen for Uavhengighetserklæringen, 4. juli 1776, står skrevet med romertall.

I høyre hånd holder hun opplysningens fakkel, mens en krone med sju spisser, én for hver verdensdel, pryder hodet. Kroppen er kledd i klassiske romerske stoffer, og ved føttene stikker en brutt lenke ut.

Føttene var noe av det siste som ble montert på Frihetsstatuen da den ble satt sammen i New York.

© Granger

Bartholdi velger å la beina hennes stå litt forskjøvet slik at det ser ut som hun er på vei fremover. Beinstillingen er ikke bare tenkt som et symbol på USAs fremtid – men også praktisk for utformingen av skjelettet, som skal gi den enorme skulpturen et stødig fundament.

I 1875 presenteres planene for den enorme gaven til USA i en stort anlagt offentliggjørelse. Idémannen Laboulaye og kunstneren Bartholdi forteller om «en kolossal statue» kalt Frihetsstatue.

De sammenligner den med kolossen fra Rodos, som var en 33 meter høy bronsefigur og et av antikkens såkalte sju underverk. Laboulaye foreslår at Frankrike betaler for selve skulpturen, mens amerikanerne skal bygge sokkelen på Bedloe's Island.

Arbeidet med å bygge Frihetsstatuens sokkel på Bedloe's Island gikk i stå fordi prosjektet manglet 100 000 dollar.

© Granger

Avis reddet prosjektet

Avisen The New York World organiserte en gigantisk innsamling blant leserne da pengene til Frihetsstatuens sokkel tok slutt.

I 1885 gikk amerikanernes arbeid med å bygge sokkelen til statuen på Bedloe's Island i stå. Pengeskrinet var tomt, noe som fikk avisen The New York Worlds unge redaktør Joseph Pulitzer til å spisse blyanten for å få samlet inn midlene som manglet.

Han brukte avisen aktivt i prosjektet og lovet å nevne alle som ga et bidrag – uansett størrelse. Avisen skrev deretter om barn som donerte sparepengene sine, forfyllede dagdrivere som donerte på barene, og pensjonister som bidro med penger fra det lille de hadde klart å legge til side av sparepenger.

Over 120 000 private givere ga i gjennomsnitt i underkant av én dollar. 11. august 1885 kunne Pulitzer meddele at det var samlet inn 102 000 dollar – nok til å fortsette byggingen av sokkelen. Pulitzer ga for øvrig senere navn til den verdensberømte journalistprisen Pulitzer-prisen.

Neste utfordring er hvordan Bartholdi rent praktisk skal lage Frihetsstatuen. Den enorme skulpturen krever entreprenør- og ingeniørmessig nytenkning, og det best egnede materialet viser seg å være kobber.

Bartholdi kontakter et kobberverksted som blant annet har laget kuplene til det nye operahuset i Paris. Han får også fatt i den anerkjente arkitekten Viollet-le-Duc, som sier ja til å konstruere statuens bærende skjelett.

Eiffel lager statuens indre

Nå gjelder det å skrape sammen penger til prosjektet. I Frankrike etablerer Laboulaye støtteorganisasjonen Den fransk-amerikanske union, der han selv blir president.

Samme dag som planene om statuen avsløres, begynner innsamlings-aksjonen. For å skaffe penger arrangerer unionen blant annet veldedighetsfester og selger små statuer av det kommende nasjonalsymbolet.

Intet bidrag er for smått, og snart kommer arbeidet i gang. Statuen skal først lages som et byggesett i Paris og senere fraktes til New York med båt. Men allerede før byggingen begynner, dør arkitekten Viollet-le-Duc. Bartholdi mangler desperat en mann som kan konstruere skjelettet.

Heldigvis har det dukket opp en ny stjerne blant Frankrikes ingeniører. Navnet er Alexandre-Gustave Eiffel. På merittlisten har han blant annet den enorme og banebrytende Garabit-viadukten av jern, og i 1880 takker han ja til å lage skjelettet til Bartholdis statue.

Sammen med ingeniørene sine konstruerer Eiffel et loddrett stillas av jerndragere. Dette skal i neste omgang forankres i betong og bære hoveddelen av statuens vekt. Deretter bygger de et gitter som kobberplatene skal festes på.

Endelig begynner statuen å reise seg over verkstedet midt i Paris. Storbyens innbyggere kan dag for dag følge arbeidet, og snart rager statuen opp over Frankrikes flate hovedstad som en 14-etasjers bygning.

Adgangen til Frihetsstatuens krone går via to vindeltrapper. En tredje, veldig smal trapp fører videre opp i armen og fakkelen.

© Granger
  1. juli 1884 holder Bartholdi og Den fransk-amerikanske union en offisiell seremoni for statuens ferdigstillelse. Men én mann mangler. Idémannen Laboulaye har gått bort året før og får aldri se sin idé virkeliggjort.

Pengene tar slutt

Mens statuen skyter i været i Paris, dukker det opp problemer på den andre siden av Atlanterhavet. Pengene til sokkelen tar slutt, og i 1885 går byggingen i stå.

Mange amerikanere har fortsatt vansker med å forstå hvorfor de skal bruke så store summer på en skulptur laget av franskmenn. Byggingen kan ikke fortsette før de siste 100 000 dollarene, eller omtrent 12 millioner kroner i dag, skaffes til veie.

Private investorer organiserer innsamlinger, og etter noen måneder har de nok penger til å fortsette byggingen og ferdigstille prosjektet.

I mellomtiden har det franske skipet Isére ankommet Bedloe's Island etter 26 harde dager til sjøs. Med seg har det 210 kasser som inneholder et gigantisk byggesett av Frihetsstatuen.

Statuen er tatt fra hverandre i verkstedet i Paris, og alle delene nummerert. Arbeidet i New York kan begynne.

Først settes skjelettet sammen. Da statuens indre står ferdig, henger arbeiderne i lange tau mens de monterer kobberplatene. New Yorks innbyggere følger engstelig med på arbeidet helt til den siste kobberplaten nagles fast til statuens høyre hæl 23. oktober 1886. Frihetsstatuen måler nå 46 meter fra fot til fakkel og er høyere enn noe annet byggverk i New York.

Fem dager senere er alt klart til den offisielle innvielsen av Frankrikes gave til USA. Tusenvis av mennesker hyller byens og landets nye nasjonalsymbol. Bartholdi lar det franske flagget falle og avslører statuens ansikt.

Bartholdi avslørte personlig Frihetsstatuens ansikt da statuen ble innviet i røyk og damp i New York i 1886.

© Granger & Getty Images

Tilskuerne bryter ut i jubel mens geværsalvene knatrer. Den neste halve timen er Frihetsstatuen innhyllet i et slør av kruttrøyk.
21 år har gått siden ideen om statuen ble unnfanget under middagsselskapet hos Laboulaye.

Nå reiser Frihetsstatuen seg 94 meter over vannet i New Yorks havn – klar til å ønske immigranter velkomne til USA som et symbol på nasjonens frihet og fremskritt.