Fyrtårnet i Alexandria forsvant i 500 år

Hærføreren valgte stedet nøye i samråd med de mange rådgiverne han hadde med seg på felttogene sine.

Byen skulle ligge på det perfekte stedet: en smal landtange 32 kilometer vest for munningen av Nilen.

Så langt fra Nilen ville ikke de enorme mengdene slam fra elva bli avleiret på havbunnen og sperre innseilingen til havna.

Byen ville være godt beskyttet mot angrep fra landsiden, fordi fiendtlige hærer fra vest måtte krysse den glovarme libyske ørkenen for å komme frem til bymurene.

Fiender fra øst måtte forsere den enorme sumpen som Nilens delta utgjorde, før de kunne beleire byen.

Bugnende egyptiske kornåkre nær Alexandria sikret at byen aldri ville mangle mat, og forbindelsene til fjern og nær var optimale.

Med skip kunne Aleksander nå raskt frem til alle sine besittelser i det østlige Middelhavet, og han beordret byggingen av en kanal til Nilen slik at makedonske styrker straks kunne seiles til Egypts indre hvis uro truet.

Men det beste var havbunnen i området. Mesteparten av Egypt består av sandjord, men Alexandria lå på en bakkekam av kalkstein.

Steingrunnen strakte seg under havet, der den ble til en øy som grekerne kalte Faros.

Aleksander så straks mulighetene i den dype naturlige havna, som kunne deles i to med en bro fra Faros til fastlandet.

Broen ville skape to adskilte havnebasseng, et til marinefartøy og et til handelsskip.

Fyrtårnet reddet liv

Byggingen ble satt i gang etter Aleksanders avreise, og snart strømmet handelsskip mot den raskt voksende byen.

Allerede 50 år etter grunnleggelsen var Alexandria Middelhavets travleste havn, men skipstrafikken til nordkysten av Egypt forløp langt ifra problemløst.

Kystlinjen øst og vest for Alexandria var flat og uten fjell eller andre fremspring som skip kunne navigere etter.

Tallrike vrak vitnet om tragiske og kostbare forlis når seilskip forvillet seg inn i områder med skarpe skjær eller ble sittende fast på sandbanker.

Hvem som fikk ideen til å bygge verdens første fyrtårn for å lede handelsskip trygt inn til Alexandrias havn, vet ikke historikerne. Søyler eller andre høye oppsatser med bål på toppen hadde lenge vært kjent, men et faktisk fyrtårn var noe helt nytt.

Byggingen begynte trolig rundt år 298 f.Kr. – da Aleksander den store for lengst var død. Han bukket under for sykdom i 323 f.Kr., mens han oppholdt seg i Babylon i dagens Irak.

Aleksanders rike strakte seg da helt fra Hellas i vest til India i øst, og ble delt i fire store provinser som skulle bestyres av Aleksanders generaler.

Egypt tilfalt general Ptolemaios, som gjorde nøyaktig det de tre andre generalene også pønsket på: forfremmet seg selv fra stattholder til konge.

Som Ptolemaios 1. regjerte han Egypt og forsøkte å gjøre Alexandria til sentrum for hele den gresk-dominerte verden.

Arkeologene vet omtrent ingenting om byggingen av fyrtårnet, bare at det etter alt å dømme var makedonske ingeniører sammen med andre greske eksperter som tegnet det og ledet arbeidet.

Egyptiske arbeidere brukte rundt 15 år på å hogge til og slepe stein til fyrtårnet.

I tillegg til fyrtårnet satte Ptolemaios også i gang byggingen av Museion – et senter for lærdom med forelesningssaler, laboratorier og værelser til gjestende vitenskapsfolk.

Skinnende marmor imponerte alle

Etter sin død i 282 f.Kr. ble Ptolomaios etterfulgt av sønnen Ptolemaios 2., som fullførte byggingen av fyrtårnet og grunnla Alexandrias bibliotek.

Takket være fyrtårnet bygde biblioteket med tiden opp en enorm samling av skrifter som alle andre byer misunte den.

De tallrike skipene som fyrtårnet trakk til byen, bidro nemlig til biblioteket. En lov påla kapteinene å avlevere alle skriftrullene sine til biblioteket, slik at skrivere kunne kopiere dem til samlingen.

De kommende århundrene imponerte både Alexandrias bibliotek og fyrtårnet alle besøkende. Ankom de tilreisende med skip, var fyrtårnet det første de så.

Langt ute på havet – lenge før de fikk land i sikte – så de reisende lysskjæret fra toppen av tårnet. Etter hvert som skipet deres nærmet seg kysten, dukket det svimlende synet av verdens høyeste tårn opp.

«På spissen av øya er det en klippe, omgitt av hav på alle kanter. Her reiser det seg et tårn. Bygningen er forbilledlig oppført i hvit marmor med mange etasjer og bærer samme navn som øya», forteller den romerske historikeren Strabon, som besøkte Egypt rundt år 25 f.Kr.

Fasaden var imidlertid ikke av marmor, slik Strabon trodde, men trolig av blankpolert kalkstein – som det ytterste laget på de gamle egyptiske pyramidene.

Å blende besøkende med sin skjønnhet var imidlertid bare en av fyrtårnets oppgaver. Den viktigste var å vise tungt lastede handelsskip vei til havna.

Oppgaven løste tårnet forbilledlig, og den ene verdifulle lasten etter den andre ankom Alexandria. Hvor store rikdommer ett eneste skip kunne ha med, ga et skip fra 200-tallet f.Kr. arkeologene innsikt i.

Handelsfartøyet var lastet med 60 kasser kostbare krydderplanter, 100 tonn elefantstøttenner og 135 tonn fint forarbeidet elfenbein.

Genial gang til topps

Hvordan tårnet så ut og fyret fungerte, vet arkeologene svært lite om, ettersom bare noen få historiske beskrivelser har overlevd.

Bruddstykker tyder imidlertid på at fyrtårnet var en temmelig avansert konstruksjon.

Særlig middelalderens arabiske forfattere skrev imponert om fyrtårnet, og øyenvitneberetningene gir et lite innblikk. Al-Bakri fra det den gang arabiske Spania besøkte Alexandria på 1000-tallet e.Kr., og han berettet at fyrtårnet besto av flere deler og virket særdeles godt konstruert.

«Den nederste delen er laget som en firkant og skåret ut av en rektangulær stein. Sammenføyningene er så godt skjult at det ser ut til å være formet av en eneste blokk av stein», skrev al-Bakri.

Døren satt høyt oppe, slik at tidevannet ikke kunne trenge inn, forteller en annen arabisk besøkende.

På hans tid var døren laget av jern. Adgang til den fikk besøkende via en 183 meter lang rampe holdt oppe av prektige buer, beretter den arabiske forfatteren Abou Haggag Youssef Ibn el-Andaloussi, som besøkte Alexandria i 1165.

«Ledsageren min kravlet inn under en av buene. Han strakte armene helt ut, men kunne ikke nå sidene», noterte el-Andaloussi i dagboken sin.

For å komme opp i tårnet måtte besøkende benytte en snedig utformet vindeltrapp – eller snarere en spiralgang – for den hadde ingen trinn.

«Gangen skråner på en måte som gjør at man ikke legger merke til helningen. Slik får den besøkende adgang til tårnets første etasje via en rampe som er bred nok til at to ryttere kan ri side om side på et underlag som virker så flatt at personen som går opp rampen, ikke vil kunne avgjøre om han er på vei opp eller går rett frem», skrev al-Bakri begeistret.

Tonnevis av brensel ble båret opp

Spiralgangens forsiktige helning gjorde det mulig for arbeidere å frakte brensel opp til toppen av fyrtårnet, der høye flammer skulle holdes i live døgnet rundt.

Brenselet ble båret av arbeidsfolk eller lesset på pakkesler.

Det siste stykket ble brenselet antagelig løftet av et heiseverk, mener forskere, for nær toppen må gangen ha blitt så smal at større lass ikke kunne transporteres.

Hvilken form for brensel som ble brukt i fyrtårnet, vet ikke historikerne. Tre har det neppe vært, for Egypt hadde få skoger, og lokale sorter som for eksempel palmer og akasie brenner dårlig.

Arkeologene vet at egypterne importerte kvalitetstre som seder til byggverk, men treet var altfor kostbart til å fyre med.

Trolig ble ilden i fyrtårnet fôret med enten planteolje eller en blanding av olje og avkapp, mener forskere. Andre nevner dyregjødsel og papyrus som mulig brensel.

Uansett type brensel, så virket det etter hensikten. Den jødisk-romerske forfatteren Josefus forteller på midten av første århundre e.Kr. at lyset fra tårnet kunne ses mer enn 56 kilometer unna.

En så enorm rekkevidde krevde at tårnet raget 120-130 meter opp mot himmelen, påpeker eksperter, og det tallet stemmer noenlunde med historiske kilder.

Arkeologer har kjennskap til tolv arabiske forfattere som besøkte Alexandria i middelalderen og anslo høyden på fyrtårnet.

De mest forsiktige av dem anga høyden til å være like under 100 meter, mens de dristigste anslagene lød på 124 meter – omregnet fra de mange forskjellige formene for underarmslengde (alen) araberne brukte som måleenhet.

Åpne rom var et forsvar mot vind

Fra arabiske kilder vet arkeologene også at tårnet var inndelt i et imponerende antall separate rom.

Fra spiralgangen førte tallrike dører inn til de i alt 364 rommene som al-Bakri forteller at tårnet besto av.

Rommene hadde buede steintak som var dekket av puss og forsterket med tunge bjelker av teak.

Al-Bakri la også merke til at bygningen var bygd så snedig at rasende stormer fra det åpne Middelhavet ikke kunne få fyrtårnet til å svaie, fordi «rommene er utstyrt med vinduer og ventilasjonskanaler som er konstruert til å lede vindstøt ut av tårnet. Uten dem ville bygningen ha rast sammen», konkluderte al-Bakri.

Et høyt tårn alene ville imidlertid ikke hjelpe de sjøfarende, hvis ikke lyset fra toppen var kraftig nok.

Historikere mener derfor at fyrtårnet var utstyrt med et speil av bronse, som kunne reflektere skjæret fra ilden.

Kanskje har fyrtårnet også hatt en form for linse av kvarts som kunne konsentrere lyskjeglen. Den typen innretninger var kjent i Egypt allerede rundt år 700 f.Kr.

Linsen kunne også brukes som kikkert, og ifølge en beretning gjorde den det mulig å se helt til Konstantinopel i dagens Tyrkia.

En annen kilde hevder at linsen også ble brukt som forsvarsvåpen.

Dersom kvartslinsen fanget solen på riktig måte, kunne den sette fyr på skip som var langt unna, og dermed tok den knekken på fiendene lenge før de nærmet seg kysten.

Moderne historikere mener begge påstandene er ville overdrivelser, men regner det som sannsynlig at ptolemeerne har brukt både speil og linser til å forsterke fyrtårnets lysstråle.

Nye makthavere betydde mer handel

Ptolemeerne og deres prektige hovedstad fikk bare glede av fyrtårnet i litt over 200 år.

I år 48 f.Kr. seilte den romerske hærføreren Julius Cæsar til Egypt og gikk i land på øya Faros.

Han hadde kommet med 4000 legionærer for å ta sin romerske rival Pompejus til fange, men i stedet ble han innblandet i en bitter egyptisk arvestrid.

Romernes inntog varslet nye tider for Alexandria.

Før han krysset broen over til byen, tok Cæsar seg tid til å betrakte fyrtårnet, som han priste i dagboken sin: «På øya står det et tårn som kalles Faros etter øya det er bygd på. Bygningen er meget høy, og som konstruksjon er den et rent underverk».

Cæsar bestemte seg for å støtte dronning Kleopatras krav på Egypts trone og beseiret rivalen hennes – lillebroren Ptolemaios 13. – på slagmarken.

Kleopatra ble Egypts siste ptolemeiske regent, i år 30 f.Kr. begikk hun selvmord, og romerne underla seg landet.

Maktskiftet medførte at Middelhavets maktsentrum flyttet til Roma, men takket være fyrtårnet og havna beholdt Alexandria sin ledende posisjon innenfor handel i 600 år til.

Den romerske historikeren Strabon gikk så langt som til å kalle Alexandria «den største handelsplassen i hele den befolkede verden».

Roma var nemlig helt avhengig av korn fra Nildalens frodige marker for å brødfø sin voksende befolkning – og hoveddelen av Egypts kolossale korn-eksport ble utskipet fra Alexandria havn.

Karavaner gjorde tårnet overflødig

Romerne og deres arvtagere i Det bysantinske riket mistet grepet om Egypt på 600-tallet, da arabiske hærer erobret landet.

Med det begynte nedgangstiden for Alexandria og fyrtårnet. Araberne var ikke sjøfarere, men satte primært sin lit til kamelkaravaner over land.

De bygde en ny hovedstad inne i landet, der Kairo ligger i dag, og islamske storbyer som Damaskus og Bagdad overtok snart Alexandrias rolle som sentrum for kultur og lærdom.

Resultatet ble at fyrtårnet forfalt i lange perioder. Enkelte emirer lappet på tårnet etter hvert som vind, vær og jordskjelv svekket det mer enn tusen år gamle mesterverket, men tårnets storhetstid var ugjenkallelig slutt.

I 1303 og 1323 rystet voldsomme jordskjelv Alexandria. Ødeleggelsene var stadig synlige da den arabiske oppdagelsesreisende Ibn Battuta besøkte byen i 1326: «Jeg dro ut for å se fyrtårnet, og oppdaget at en av sidene hadde rast helt sammen».

Vel 20 år senere besøkte han igjen byen og bemerket at skadene var forverret.

«Da jeg vendte tilbake i 1349, besøkte jeg igjen fyrtårnet. Jeg oppdaget at det var så ødelagt at det var umulig å komme inn i det eller frem til døren», forteller den reisende sørgmodig.

Nøyaktig når ruinen raste sammen eller ble revet, er det ingen som vet. Men det må ha vært mellom 1349 og 1480. Ifølge en kilde fra 1480 ble noen av de store steinene fra fyrtårnet dette året brukt til å bygge en festning på
stedet der fyrtårnet før sto.

Mamelukksultanen Qaitbay hadde beordret byggingen av et citadell for å beskytte havna – og stein og kalk fra tårnet ble forvandlet til festningens murverk.

Napoleon gjenopplivet interessen

I løpet av 1600- og 1700-tallet svant minnet om det gamle Egypts underverker – først med Napoleons invasjon av Egypt i 1798 fattet europeerne igjen interesse for egypternes fortid.

Napoleon Bonaparte hadde med seg 150 vitenskapsmenn på felttoget sitt, slik at de kunne samle kunnskap om de gamle egypternes enorme byggverk og fascinerende kultur.

Forskernes 23 bind store rapport kom ut i årene 1809-1828, og førte de første turistene til Egypt.

På slutten av 1800-tallet var Alexandrias havn et yndet reisemål for Europas overklasse, som fra turistbåter kunne skimte figurer og stein på bunnen – rester av fyrtårnet, hevdet datidens arkeologer.

Ingen gjorde imidlertid forsøk på å heve res­te­ne. Å drenere havnebassenget var for dyrt og vanskelig, særlig når Egypt bugnet av andre oldtidsfunn som var enklere å grave ut og vise frem.

Ruinene på bunnen av havna ble med tiden glemt igjen – først i 1961 dukket funn fra fyrtårnets glansperiode opp til overflaten.

Den egyptiske dykkerpioneren Kamel Abul-Saadat hentet først opp noen krukker og gullmynter fra havbunnen og berget senere en stor statue av den egyptiske modergudinnen Isis, som han ba utenlandske eksperter vurdere alderen på.

Mengden gjenstander på bunnen var så overveldende at den egyptiske regjeringen ba UNESCO om hjelp.

FNs organisasjon for utdannelse, vitenskap og kultur lovet egypterne støtte til å undersøke funnene nærmere.

Til slutt tegnet Saadat et detaljert kart til bruk for kommende arkeologiske undersøkelser.

Betong truet ruinene

Marinarkeologen Jean-Yves Empereur hadde med seg Kamel Abul-Saadats kart da han i 1993 undersøkte havbunnen i Alexandria.

Bakgrunnen for dykket var en urovekkende melding om at egypterne var i gang med å bygge en stor betongvegg for å beskytte Qaitbay-citadellets smuldrende murer.

Veggen kom til å strekke seg flere meter ut i sjøen og dekke et stort område med mange fortidsminner – blant annet restene av Alexandrias fyrtårn, som forskerne antok fremdeles lå på havbunnen.

Arkeologene fikk hast med å utforske området før det forsvant. Empereurs undersøkelser avslørte at det lå sfinkser, statuer, søyler og gamle byggesteiner strødd over et område som strakte seg over hele 2,5 hektar – fem fotballbaner.

Til sammen kartla Empereur og kollegene 2500 gjenstander under havets overflate.

De franske arkeologene mente at store deler av området tidligere lå over vannlinjen og ble brukt som søppelplass for byggemateriale og kasserte monumenter fra andre deler av Egypt.

Men noen 11 meter lange og 70-75 tonn tunge granittblokker lå på en rett linje og overbeviste Empereur om at ikke alle funnene var blitt transportert ut til denne antikke søppelplassen.

Arkeologene har ikke funnet det endelige beviset på at blokkene stammer fra fyrtårnet, men de regner det som overveiende sannsynlig.

Blokkene er nemlig av granitt fra faraoenes steinbrudd i Aswan, 800 kilometer fra Alexandria. Kilder fra antikken forteller også at en Isis-statue, maken til den Saadat fant i 1961, en gang prydet tårnet.

I 1997 besluttet UNESCO å støtte et ambisiøst egyptisk prosjekt med å bygge et undervannsmuseum rundt ruinene av fyrtårnet.

Men på grunn av de senere årenes politiske uroligheter i landet, er byggingen ennå ikke kommet i gang.

Mye tyder likevel på at museet snart blir til virkelighet.

En fransk arkitekt har allerede tegnet en stor glassbygning til prosjektet, og den egyptiske regjeringen håper at nye kinesiske investorer kan spytte i de siste millionene dollar, slik at Alexandrias fyrtårn på ny kan imponere tilreisende fra hele verden.