Gigantisk rørledning skulle redde storbyen: Los Angeles tørstet

Jubelropene fra de fremmøtte fyller hele dalen. William Mulholland har fullført oppdraget mange trodde var umulig. På bare fem år har han bygd en akvedukt som transporterer vann fra Sierra Nevada-fjellene til Los Angeles – en strekning på 375 kilometer med fjellrikt og uveisomt landskap.

Han har med Los Angeles Times’ ord gitt Los Angeles en flod av vann og dermed sikret byens fremtid.

Tidligere vannsjef får en idé

Rundt århundreskiftet, da det ble fart i industrialiseringen, hadde vann blitt big business i USA. I 1902 etablerte regjeringen derfor Bureau of Reclamation, et statlig byrå med ansvar for forvaltning av vannressurser lengst vest i USA, blant annet gjennom kunstig vanning, demninger og kraftverk. Hensikten var å legge til rette for økt tilflytning.

En av de første oppgavene for byrået var å kartlegge Owens Valley, som ligger rundt 400 kilometer nord for Los Angeles. Kartleggingen viste at den nordre delen av dalen, Long Valley, egnet seg perfekt som reservoar til et fremtidig kunstvanningsprosjekt.

I 1904 inviterte byråets sjefingeniør, Joseph Lippincott, den tidligere borgermesteren i Los Angeles, Fred Eaton, med på campingtur til Owens Valley. På turen ble Eaton gjort grundig kjent med området, kartleggingen og mulighetene for å få i stand et anlegg for kunstig vanning.

Da det gikk opp for Fred Eaton hvor store mengder vann som fantes der oppe, fikk han en idé. Vannet skulle ikke bli værende i Owens Valley. Det ville gjøre mer nytte i Los Angeles.

En hemmelig plan tar form

Fred Eaton handlet raskt da han kom tilbake fra campingturen. Han kontaktet straks lederen for vannverket i Los Angeles, William Mulholland.

Eaton hadde selv tidligere vært sjef for vannverket og visste mer enn noen hvor stort behovet for vann var i byen. Elva Los Angeles River var for liten til å holde tritt med den raskt voksende byen, så nå måtte noe gjøres for å sikre den livsviktige vannforsyningen.

I en vogn trukket av muldyr dro de to mennene opp i fjellene for å studere uttørkede elveleier, mulige reservoarer og fjellkammer som kunne forseres hvis vannet skulle ledes mot sør. Over leirbålet med utsikt til snøkledde fjelltopper fikk Fred Eaton overbevist Mulholland om at fremtiden for Englenes by avhang av vann fra Owens Valley.

Den erfarne, om enn selvlærte, ingeniøren William Mulholland, begynte å skissere prosjektet ved hjelp av det han hadde med seg av redskaper – et kompass og en høydemåler.

Han hadde allerede en klar idé: Owens-elva skulle ledes tilbake til elveleiet den hadde fulgt for 11 000 år siden, da vannet rant mot fjellene rett nord for Los Angeles. Han var helt oppslukt av beregningene og så for seg hele akveduktens forløp og det fossende fjellvannet med kurs mot storbyen. Tilbake i Los Angeles overbeviste Mulholland i all hemmelighet bystyret i Los Angeles om sin store plan.

«Vi må ha fatt i vannet fra Owens-elva. Sjansen for å få tilgang på det vannet er den største sjansen vi noensinne har fått i Los Angeles», sa han.

Mulholland sørget for at planene ble holdt innenfor vannverkets fire vegger. For hvis de ambisiøse planene slapp ut, fryktet han at prisene på jord ville stige. Derfor dro ingeniørene hans opp til dalen forkledd som kvegdrivere når de skulle gjøre oppmålinger til prosjektet.

Initiativtakeren Fred Eaton påtok seg i all hemmelighet en kontroversiell oppgave. Uten å avsløre hvem den egentlige kjøperen var, skulle han kjøpe opp jord- og vannrettighetene som måtte til for at prosjektet kunne gjennomføres.

Derfor dro Fred Eaton i 1905 opp til Owens Valley med en tykk tegneblokk. Joseph Lippincott, som i sin tid hadde gjort Eaton og Mulholland oppmerksomme på vannet fra fjellene, hadde svært beleilig forsynt ham med et brev som fortalte at Fred Eaton arbeidet på vegne av vannforsyningsbyrået.

I løpet av et år hadde Fred Eaton under sin falske identitet kjøpt opp størstedelen av den nødvendige jorda. Og 27. juli 1906 kunne vannverket konstatere at Los Angeles hadde kontroll over jord langs 80 kilometer av elva.

Det manglet bare en lov som tillot at akvedukten kunne gå over føderalt landområde. Den loven fikk de av president

Theodore Roosevelt, som slo fast at «...det er hundre eller tusen ganger viktigere for staten og for befolkningen som helhet at vannet blir utnyttet av Los Angeles i stedet for bare av befolkningen i Owens Valley».

Med presidentens inngripen lå veien åpen for akvedukten til Los Angeles. Sjefen for vannverket i Los Angeles, William Mulholland, som nettopp hadde fylt 50, sto klar til å ta fatt på sitt livs største utfordring.

Med en fortid som grøftegraver og uten formell utdannelse som ingeniør eller erfaring med store anleggsprosjekter, var det et stort ansvar som ble lagt på William Mulhollands skuldre.

Mulholland plukker opp hansken

For å få bygd akvedukten skulle han sørge for at arbeidsfolk gravde og støpte nesten hundre kilometer kanaler. Arbeiderne skulle også legge vannledninger opp og ned fjellsider, tvers gjennom ørkener og over ni dype juv.

Dessuten skulle Mulholland bygge demninger og sprenge ut 142 tunneler gjennom fra nord til sør i et 375 kilometer langt, rått og øde istidslandskap, til og med i et klima som vekslet mellom bitende kulde og stekende varme.

Og kanskje viktigst av alt: Mulholland skulle levere vannet i tide.

Han hadde lovet at det bare skulle ta fem år og koste 23 millioner dollar å få rikelige mengder vann fra Sierra Nevada-fjellene ned til Los Angeles.

Kritikere av prosjektet trodde ikke på at Mulholland ville klare oppdraget. Og hvis han likevel fikk bygd akvedukten, ville det ta ham minst 20 år og koste 50 millioner.

Men kritikken fikk bare Mulholland til å ville motbevise den. Han trodde fullt ut på ideen, som ikke bare skulle slukke byens tørst. For når først de 33 millioner literne med vann kom fossende ned fra fjellene mot Los Angeles, ville han i tillegg til vann også kunne levere elektrisitet fra kraftverk- ene langs akvedukten til Englenes by.

William Mulholland allierte seg med de mest erfarne i bransjen og hyrte anleggsarbeidere fra hele vesten. Snart kom de strømmende til området, både garvede rallere og gruvearbeidere av forskjellige nasjonaliteter meldte seg.

Snart arbeidet grekere, bulgarere, serbere, montenegrinere, sveitsere og meksikanere side om side med å virkeliggjøre ingeniørens visjon i fjellkjeden øst for Los Angeles.

Tyvstart på tunnel

For at Mulhollands plan skulle lykkes, var han nødt til å tjuvstarte på byggingen to steder. I september 1907 begynte de første arbeiderne med å sprenge seg vei gjennom berget ved Elizabeth-sjøen i den ene enden av akvedukten.

Byggingen av den åtte kilometer lange tunnelen var et omfattende arbeid som Mulholland fryktet ville ta lang tid, fordi San Gabriel-fjellene nord for Los Angeles, som tunnelen skulle bores gjennom, hadde et solid grunnfjell av hard granitt.

Samtidig begynte et annet arbeidslag på forarbeidet i Owens Valley med å omlegge elva og grave kanaler. Neste skritt for Mulholland var å ta fatt på den mer detaljerte planleggingen.

Små arbeidsgrupper gikk derfor i gang med en rekke praktiske oppgaver, som å utbedre veier og anlegge leirer langs hele ruten til den komm­ende akvedukten.

Og i løpet av våren 1908 ble det tidligere så øde og uveisomme landskapet derfor gradvis forvandlet. Mulholland etablerte en stor, sentral leir ved Jawbone Canyon midt på strekningen.

Så langt øyet kunne se, lå det telt, sammensnekrede bygninger, vogner, tauverk, metallstenger, muldyr, maskiner, tre, krutt og dynamitt som skulle brukes til byggingen.

Men infrastruktur til tross var området stadig utilgjengelig og ugjestmildt. I mai måned 1908 dro legen Raymond G. Taylor, som Mulholland hadde hyret til å etablere en helseorgani­sasjon med lasaretter, ut for å inspisere byggeplassene.

I sine erindringer beskriver han turen som hard, der bilene konstant var på randen av sammenbrudd på grunn av varmen, støvet og de elendige veiene. Selv om Taylor og kollegene hans hadde med ekstra dekk, punkterte Taylors bil 14 ganger bare på én dag.

Men snart kom forberedelsene ordentlig i gang, og 1. oktober 1908 ble den offisielle startdatoen for byggingen. De store arbeidslaget ble nå sendt ut på strekningen for å bygge akvedukten.

Det store fremmøtet og den store oppgaven imponerte en reporter som i 1909 beskrev utsikten fra et fjell 365 meter over ørkendalen ved Jawbone.

«Et gult belte av utgravde klipper og jord og tusenvis av menn som maur i arbeid rundt den. Det gule båndet forsvinner noen steder og dukker opp igjen andre steder i det forvridde landskapet», rapporterte han.

På det tidspunktet var anleggsveier på plass, og arbeiderne hadde bygd to kraftverk, trukket strøm- og telefon-kabler og sørget for tilstrekkelig vannforsyning som en del av infrastrukturen rundt arbeidet på selve akvedukten.

Mulholland hadde også fått oppført en helt ny fabrikk i Mojaveørkenen, som produserte tusen tønner sement om dagen. Maskinstasjoner, brakker, kontorbygninger, lagerbygninger og satellittleirer lå langs hele akveduktlinjen. Southern Pacific var godt i gang med å bygge en jernbanelinje nord for Mojave som skulle gå helt til Owens Valley.

Nye kjempemaskiner og muldyr

Mulholland sto overfor enorme utfordringer når det gjaldt konstruksjonen.Knappe hundre kilometer av akvedukten var åpne kanaler. De ble gravd ut for hånd, med gravemaskiner eller ved hjelp av spesielle høytrykksspylere som Mulholland hadde fått konstruert.

Allerede i 1906 – to år før arbeidet med akvedukten kom i gang – hadde det vakt stor oppsikt da Mulholland gravde ut et vannreservoar ved hjelp av en vannkanon. Noe slikt hadde aldri blitt gjort før.

Til akvedukten konstruerte Mulholland selv en diger, flytende gravemaskin som snart ble døpt «Big Bill» av arbeiderne. Den brukte også kraftige vannstråler til å skjære gjennom leire og jord på sin vei.

Han bygde store dampdrevne mekaniske gravemaskiner, som underveis i prosjektet ble gjort mer effektive og bygd om til å gå på strøm.

Nettopp gravemaskinene illustrerte Mulhollands visjonære innstilling til hele byggeprosessen. Da han i første omgang spurte en rekke produsenter om de kunne lage maskinene, nektet mange å komme med et tilbud, fordi de ikke trodde det var mulig at så store maskiner kunne gjøres særlig effektive.

Mulholland fikk endelig satt opp et møte med ingeniørene hos Marion Steam Shovel Company. De ristet beklagende på hodet og fortalte at de ikke kunne garantere at gravemaskinene kunne utføre den mengden arbeid som Mulholland forventet. Mulhollands lakoniske svar er berømt: «Dere bygger maskinene, så skal nok jeg meg av garantien».

Det viste seg at gravemaskinene var like effektive som Mulholland hadde sett for seg.

De fleste rør i akvedukten var av betong, men de dype juvene måtte krysses med enorme rørledninger av stål, som ble konstruert slik at de fungerte som heverter, det vil si en konstruksjon der vannets eget trykk førte det ned den ene siden av juvet og opp den andre. Noen av rørene var så store at biler kunne kjøre gjennom dem.

Utover hakker, spader og muskelkraft måtte det flere maskiner til for å sikre en jevn fremdrift i prosjektet. Mulholland bestilte 28 store dampdrevne traktorer med larveføtter.

Traktorene fikk tilnavnet «Caterpillar» (larve, red.). Navnet ble så populært at firmaet siden skiftet navn til Caterpillar.

Senere måtte Mulholland imidlertid erstatte traktorene med muldyr, fordi de største stålrørene, som var 11 meter lange og 23 tonn tunge, skulle slepes opp fjell­sidene ved Jawbone-juvet. Et spann på 52 muldyr tok jobben som maskinene ikke var sterke nok til.

Bonus fikk fart på arbeidet

Mulholland så hele tiden etter måter å spare på. Han begynte å blande den dyre portlandsementen halvt opp med pulverisert tuffstein fra de lokale fjellene. Dermed sparte han inn 200 000 dollar på sement.

Senere begynte han å sprøyte sement rett på kanalveggene i stedet for å pusse dem – en banebrytende teknikk som også brukes i dag.

Mulhollands hode var en regnemaskin som hele tiden kalkulerte med tid, avstander og dollar. Han kunne til enhver tid si hva hvert lille element i prosjektet kostet.

For å sette fart på arbeidet utlovde Mulholland en bonus. Det daglige målet for tunnelarbeiderne var åtte fot. For hver ekstra fot fikk arbeiderne 40 cents tillegg til daglønna på to dollar. Det virket. På de første elleve månedene bygde arbeiderne over 35 kilometer tunnel.

Derfor ble Elizabeth-tunnelen bygd på rekordtid. Opprinnelig var tids­planen fem år, men tunnelen sto ferdig etter tre år og fire måneder.

Tunnelarbeidet ble regnet som det hardeste arbeidet – likevel foretrakk noen arbeidet under jorden. I det fri var vinden nemlig iskald om vinteren, og om sommeren kunne temperaturen i de dype grøftene stige til 54 grader.

19-årige Frederick Cross beskrev siden hvordan «risikoen for å bli truffet av steiner, ubehaget ved den infernalske støyen fra boret og det dryppende vannet ble oppveid av en konstant temperatur på rundt 15 grader».

Men ingen orket det harde arbeidet uten en pause innimellom. Når arbeiderne fikk bonusen hver tiende dag, slo de seg derfor løs i Mojave – best kjent som «Vestens ondeste by». Spillebuler, dansehaller og bordeller lå side om side, og det ble sagt at det til enhver tid fantes én gruppe tunnelarbeidere på fylla, én med fyllesyke og én i arbeid.

Mennene bodde i små leirer, ofte gamle kjerrer som var snudd på hodet og forvandlet til en kombinasjon av soverom, kjøkken og lagerrom. Om sommeren sov mennene oppå kjerrene med stjernene som tak.

I mars 1909 gikk alt knirkefritt, og arbeidsstyrken var oppe i 3000 mann. Men hellet skulle ikke vare. Problemer med økonomien, streiker og alvorlige ulykker overskygget snart prosjektet.

For i 1910 manglet Los Angeles penger til akvedukten og skar bemanningen ned til 1100. Fagforeningene rørte på seg, lønningene ble kritisert, og da prisen på den allerede ikke særlig gode maten i kantineteltene ble satt opp uten at arbeiderne fikk mer i lønn, gikk mange til streik. 350 av de organiserte og rutinerte gruvearbeiderne forlot akvedukten og ble erstattet med uerfarne krefter.

Neste tilbakeslag truet. Selv om arbeidet var farlig og tidspresset var stort, hadde prosjektet vært velsignet med mer flaks enn vanlig og unngått alvorlige ulykker.

Men en sommermorgen i 1912 rammet tragedien. 20 mann arbeidet i en drikkevannstunnel i San Gabriel-fjellene. Formannen Lewis Grey ledet en gruppe på tre sprengningsfolk nesten 700 meter inn i fjellet og gikk deretter ut igjen.

Mennene skulle plassere 50 pund dynamitt i hull som var boret inn i fjellet, og montere lunter. Men mindre enn fem minutter etter at Grey hadde forlatt stedet, lød et voldsomt brak, og Grey ble kastet mot tunnelgangen.

Han klarte å krype ut. Ingen vet hva som utløste eksplosjonen. Det var ingenting igjen av mannen som sto ved siden av dynamitten. Likene av de andre to ble hentet ut.

Andre av de 20 som befant seg forskjellige steder i tunnelen, ble reddet ut, men noen hadde i forvirringen løpt feil vei og blitt kvalt av røyk og gass. Flere mindre ulykker fulgte før akvedukten sto ferdig.

Likevel var «tapstallet» forbløffende lavt. Til sammen omkom 43 mann i 1282 ulykker – og trolig et ukjent antall som følge av slagsmål i Mojave. Ingen av ulykkene satte arbeidet nevneverdig tilbake. Og William Mulholland kom i mål til slutt.

Ferdig i tide

Da Mulholland 5. november 1913 sto foran 40 000 mennesker og en operasangerinne på podiet ved San Fernando Reservoar og ropte til Los Angeles’ beboere at de nå hadde fått vann, ble han feiret som helt.

På fem år hadde han gjort det umulige. Han hadde sørget for jevnt tilsig av vann til byen, og det til 2,9 millioner dollar under budsjett. Med akvedukten kunne Los Angeles utvikle seg til en millionby.