Opp gjennom tidene er Partenon blitt brent, bombet og brukt som steinbrudd. I dag – etter mer enn 30 års restaurering – står tempelet nesten som da det ble bygd.

Her er historiens mest perfekte tempel

I 447 f.Kr. bestemmer atenerne seg for å bygge et nytt tempel til ære for skytsgudinnen Atene. Mer enn 20 000 tonn marmor blir fraktet til høyden Akropolis. Her blir flere tonn tunge steinblokker tilhogd med stor presisjon av hundrevis av steinhoggere til historiens mest perfekte tempel.

29. september 2010 av Niels-Peter Granzow Busch

Lyden av mange hundre meisler, kiler og spett som hakker seg gjennom marmorberget er øredøvende. Overalt i det store steinbruddet hogger svette, halvnakne steinhoggere seg dypere og dypere inn i Pentelikon-fjellet 17 kilometer utenfor Aten. I grupper på 10-12 mann hogger de løs opptil 40 tonn tunge marmorblokker så steinspruten står, mens erfarne sjefsteinhoggere­ inspiserer blokkene nøye for skjulte feil og sprekker.

I bunnen av den brede korridoren som fører ut av bruddet, høres høye, taktfaste rop. En grovt tilhogd kapitel – en søyletopp – skal slepes ut av bruddet. Kapitelen ligger på en kraftig treslede som er festet med tykke tau til to kjempestore spill. Med en knasende lyd ruller sleden langsomt fremover på de runde trestokkene som ligger på bakken foran den. Mennene som driver de enorme kranspillene, stønner høylytt av det tunge arbeidet.

Året er 442 f.Kr., og i horisonten kan steinhoggerne skimte den mektige Akropolis-klippen der den reiser seg steilt over landskapet midt i Aten – det greske fastlandets største og sterkeste bystat. På toppen av klippen står et gigantisk trestillas som rager mer enn 20 meter over Akropolis. Bak stillaset er et skinnende hvitt marmortempel i ferd med å vokse frem. For ettertiden skal tempelet bli kjent som Partenon – det mest overdådig utsmykkede og teknisk avanserte tempelbygget antikkens verden har sett.

Perserkrigene skapte Partenon

Opp gjennom tidene er Partenon blitt brent, bombet og brukt som steinbrudd. I dag – etter mer enn 30 års restaurering – står tempelet nesten som da det ble bygd.

Ideen til det enorme byggverket på Akropolis oppsto nesten et halvt århundre tidligere. I 490 f.Kr. hadde kong Dareios fra det mektige perserriket i dagens Iran og Tyrkia landsatt en stor hær på sletten ved Maraton, 42 kilometer fra Aten. Dareios' mål var å innlemme Aten og de andre greske bystatene i det persiske storriket. Atenerne sendte straks en hær som angrep den overtallige fienden med dødsforakt. Da slaget var over, lå over 6000 persere døde på slagmarken, mens atenerne ifølge den greske historikeren Herodot bare hadde mistet 192 mann.

Borgerne i Aten var overbevist om at de hadde byens skytsgudinne Atene å takke for seieren. De bestemte seg derfor for å bygge et helt nytt tempel til ære for gudinnen. Tempelet skulle ligge på Atens hellige klippe, Akropolis – «byhøyden»­. På den tiden ble templer bygd i kalkstein, som var billig, lett å hogge til, og ikke altfor tungt. Men atenerne avgjorde at det nye tempelet skulle bygges i det langt dyrere og tyngre materialet marmor. Den harde steinen var tidligere blitt brukt til statuer, men aldri til et helt tempel.

Atenes nye tempel rakk aldri å bli fullført, for i 480 f.Kr. angrep perserne på ny – nå med en hær på over 600 000 soldater og en enorm flåte. Denne gangen ble alle borgere i Aten evakuert. Bystaten satset i stedet på å slå perserne til sjøs. I slaget ved Salamis fikk de atenske krigsskipene lokket perserne i en felle og knust flåten deres i et mektig sjøslag som en gang for alle avgjorde kampen mellom øst og vest.

I mellomtiden hadde den persiske landhæren imidlertid inntatt Aten, der de – som i de andre greske byene – hadde ødelagt templene. I Aten var samtlige helligdommer på Akropolis, inklusive det uferdige tempelet til Atene, jevnet med jorden.

Tempelødeleggelsene var en katastrofe for grekerne, som sverget aldri å gjenoppbygge helligdommene, men la ruinene stå til minne om persernes barbari. Derfor skulle det gå mer enn 30 år før atenerne gikk i gang med byggverket som ettertiden mer enn noe annet vil huske dem for.

Perikles ville bygge seg ut av krise

Partenon var det viktigste av templene på Akropolis.

Mannen som fikk atenerne til å bryte løftet og gå i gang med byggingen av Partenon, het Perikles. Han var leder av Atens demokratiske parti, og hadde vunnet seg et ry som en dyktig general på slagmarken. Dessuten var han en av sin tids beste talere, og hadde ifølge greske historikere en stemme som var så rolig og behersket at den «lød som et musikkinstrument».

Da Perikles ble leder av det demokratiske partiet, var Aten truet av stor arbeidsløshet. Særlig byens mange fattige bønder, kunstnere og håndverkere var hardt rammet. Perikles bestemte seg for å få fart på økonomien ved å sette i gang et gigantisk byggeprogram som skulle sørge for gjenoppbygging av templene på Akropolis. Kronen på verket skulle være et nytt tempel til Atene – et tempel ingen hadde sett maken til.

Til Atens folkeforsamling, som vedtok bystatens lover, forklarte han at byggearbeidene ville gi kunstnere og håndverkere mulighet til å tjene byen sin på samme måte som Atens soldater og sjøfolk, og at de i likhet med hæren skulle lønnes av staten for arbeidet: «Velstanden vil bre seg til alle borgere, uavhengig av alder og yrke», forklarte Perikles, ifølge den greske historikeren Plutark.

Det ambisiøse byggeprosjektet krevde imidlertid penger – mye penger. I årene etter seieren over persernes flåte var Aten blitt den største militærmakten i Hellas. Atenerne hadde derfor skapt en forsvarsallianse der de andre greske bystatene fikk den atenske flåtens beskyttelse, mot betaling til en felles kasse på øya Delos. I 454 f.Kr. hentet Perikles forsvarsalliansens pengekasse til Aten for å betale for byggearbeidene. Pengene var øremerket en eventuell krig mot perserriket, men det tok ikke Perikles hensyn til. Nå skulle Aten og Akropolis stråle, og det passet ham fint at de allierte betalte gildet.

Byggingen starter


Det første og viktigste av byggverkene på Akropolis var tempelet som ble reist til ære for gudinnen Atene. Perikles utpekte to av de dyktigste arkitektene i Hellas til å tegne den nye helligdommen. Og som hovedskulptør og leder for hele byggeprosessen utpekte han den mest berømte kunstneren i Hellas på den tiden: Fidias, som var kjent for å ha laget en gigantisk statue av Zevs i elefenbein og gull.

I år 447 f.Kr. begynte byggingen av Atenes tempel: «Deretter reiste byggverket seg, ikke mindre staselig i størrelse enn utsøkt i form, mens arbeiderne strebet etter å overgå materialer og design med skjønnheten i håndverket», skrev Plutark.

I likhet med det uferdige Atene-tempelet som perserne hadde ødelagt, skulle det nye tempelet bygges i ren marmor. Hundrevis av steinhoggere arbeidet døgnet rundt i marmorbruddet i Pentelikon. Enorme marmorblokker ble hogd løs fra fjellet, deretter ble de grovt tilhogd, for så å bli lesset på solide vogner trukket av muldyr.

Bare kjøreturen inn til Aten har ifølge forskerne tatt tre dager. Byggearbeidet skred så raskt frem at steinhoggerne i sommermånedene daglig må ha sendt minst 15 vogner, hver med opptil 20 tonn tunge marmorblokker, av gårde til Akropolis. Beregninger viser at mer enn 20 000 tonn marmor ble transportert til Aten fra marmorfjellet i løpet av de 15 årene byggingen tok.

Ukjent verktøy

Perikles satte billedhoggeren Fidias i spissen for Partenon-prosjektet.

Først da de var fremme på selve Akropolis ble marmorblokkene hogd helt til, før de ble heist på plass med kjempestore trekraner. Det tyngste arbeidet ble utført av slaver, men også verktøymakere, tømrere og repslagere deltok i det gigantiske prosjektet. I alt regner forskerne med at rundt 20 000 arbeidere har vært involvert i byggingen av Partenon­.

Forskerne har i dag ingen skriftlige kilder som beskriver i detalj hvordan selve byggingen foregikk. Men undersøkelsene av Partenon viser at blokkene er tilhogd med nesten fanatisk presisjon, som selv dagens maskiner har vansker med å kopiere. Noen steder er mellomrommet mellom blokkene for eksempel mindre enn en tjuendedel av en millimeter – tynnere enn et menneskehår. Det er fortsatt en gåte hvordan grekerne så raskt og så nøyaktig kunne hogge til de anslagsvis 70 000 marmordelene tempelet består av. Manolis Korres, som har ledet restaureringen av Partenon, har undersøkt merkene som antikkens verktøy har etterlatt på steinene. Undersøkelsene viste at grekerne hadde meisler som var både skarpere og mer slitesterke enn moderne verktøy.

Tempelets proporsjoner var også nøye avstemt. Forskerne har funnet ut at Partenons arkitekter trolig brukte skalaen 4:9. Det er for eksempel forholdet mellom tempelets bredde på 30,8 meter og lengden på 69,51 meter. Samme forholdstall er brukt mellom fasadens høyde og bredde, og flere andre steder. Det spesielle forholdstallet ga tempelet den symmetrien og harmonien som er et av de mest karakteristiske trekkene ved Partenon. Tallene hadde imidlertid også en rent symbolsk betydning. Ifølge greske matematikere var tallet fire forbundet med rettferdighet og seier, mens tallet ni ble forbundet med tyranni og makt. For grekerne symboliserte det spesielle forholdstallet derfor atenernes seier over persernes tyranni.

Perikles truet med å betale selv


Perfekt eller ei, ikke alle var like begeistret for Perikles' byggeprosjekt. Den karismatiske lederen hadde mange fiender, særlig blant den aristokratiske overklassen, som mislikte at han var så populær. De begynte å klage høylytt over de enorme summene av de alliertes penger som ble brukt på byggingen: «Hellas må føle seg fryktelig fornærmet og tyrannisert når hun ser den tributten vi med makt har tatt fra henne, brukt på å forgylle og dekorere byen vår akkurat som en forfengelig kvinne», lød anklagen,­ ifølge Plutark.

Perikles' kontante svar var at så lenge Aten løste de forsvarsoppgavene pengene var betaling for, så skyldte ikke byen forbundsfellene noe regnskap. Det fikk ikke kritikken til å forstumme, og både komediediktere og medlemmer av folkeforsamlingen kritiserte ham i all offentlighet. Til slutt fikk Perikles nok. I et møte reiste han seg rasende og spurte befolkningen om de mente at han hadde brukt for mange penger på offentlige byggverk. Folket sa i kor at det mente de, og Perikles svarte ifølge Plutark følgende: «I så fall bør ikke utgiftene stå for deres regning, men for min, og da skal mitt navn hogges inn i bygningene».­

Det fikk stillheten til å senke seg over forsamlingen, mens forvirringen og forbløffelsen bredte seg. Det ville atenerne tross alt ikke være med på, og Perikles fikk derfor folkets støtte til å bruke det som måtte til av penger for å få byggearbeidet ferdig.

Utsmykkingen overgikk alt

Billedhoggeren Fidias laget en 12 meter høy statue av Atene. I den ene hånden bar hun Nike – seierens gudinne.

I år 438 f.Kr. – etter en byggeperiode på bare ni år – sto Atenes tempel ferdig. Nå var det skulptøren Fidias og hans folk sin tur til å vise hva de kunne. Fidias hadde fått det øverste ansvaret for tempelbyggingen, og hadde alt laget en 12 meter høy statue av Atene. Gudinnen var utført i elfenbein og belagt med hele 1100 kilo gull, og sto i det såkalte cella. Cella var et lukket kammer til oppbevaring av gudebildet, midt i det 70 meter lange tempelet.

I den østlige enden av tempelet var selve inngangen, mens den vestlige inneholdt det såkalte Partenon – eller Jomfrukammeret, der unge jenter oppvartet gudinnen under ofringsfesten til Atene. Det var fra dette kammeret at tempelet en gang på 300-tallet f.Kr. fikk sitt nå så berømte navn. For Fidias handlet det imidlertid nå om å lage tempelets skulpturdekorasjoner. De fleste greske templer var utsmykket med skulpturer, men Partenons utsmykning slo alt det greske billedhoggere tidligere hadde gitt seg i kast med.

Rundt hele tempelet, like over søylene, utsmykket Fidias tempelet med 92 såkalte metoper – relieffplater – som fremstilte mytiske kamper mellom guder og titaner og grekere og amasoner – orden og sivilisasjon overfor kaos og barbari. Kampene var symboler på atenernes egen kamp mot og seier over de barbariske perserne 40 år før.

Rundt den indre delen av tempelet, like over søylene, hogde Fidias dessuten en 160 meter lang relieffrise som viste det såkalte panateneer-opptoget, der atenerne valfartet opp til Akropolis med offergaver til gudinnen. Det var første gang vanlige dødelige opptrådte i en tempelutsmykning på lik linje med guder. Forskerne mener at Fidias dermed viste at tempelet ikke bare var et byggverk til ære for Atene, men i like høy grad til ære for atenerne selv.

Fidias' største bragd var skulpturene i tempelets to gavler. De viste henholdsvis Atenes fødsel og Atenes kamp mot havguden Poseidon om å bli Atens skytsgud. Det bemerkelsesverdige var ikke scenene som sådan, men stilen skulpturene ble laget i. Aldri før hadde gavlskulpturer sett så livaktige ut, og Fidias' arbeid ble høydepunktet for det som forskerne senere har definert som den klassiske kunsten.

Fidias ble syndebukk for Perikles


I år 432 f.Kr. var Fidias' overdådige utsmykning ferdig. Alt i alt hadde byggeperioden bare vart i 15 år. Prisen på det ferdige tempelet var imidlertid enorm. Ut fra de fragmentene forskerne har funnet av Partenon-byggingens regnskaper, blir det anslått at den totale summen for bygget var på nærmere 800 sølvtalenter. På den tiden var en enkelt sølvtalent nok til å betale en månedslønn til 170 roere på et gresk krigsskip.

Perikles var imidlertid fornøyd, og gikk straks i gang med også å renovere alle de andre templene på Akropolis, og den monumentale inngangsportalen, Propyleene, som blir anslått å ha kostet omtrent det samme å bygge som selve Partenon-tempelet.

Nå begynte Perikles' fiender imidlertid igjen å forsøke å ødelegge byggherrens ry. Denne gangen gikk de etter de nære vennene hans. I folkeforsamlingen ble Fidias beskyldt for å ha hogd av en del av det gullet han hadde fått til utsmykningen av den store Atene-statuen. Ifølge historikeren Plutark var Fidias uskyldig. Han hadde nemlig plassert gullbeleggene på statuen på en slik måte at de når som helst kunne tas ned for å bli kontrollveid.

Mange av de andre kunstnerne i Aten hadde også sett seg lei på den store billedhoggeren. En av årsakene var at Fidias på relieffene på skjoldet til Atene-statuen hadde avbildet både seg selv og Perikles i kamp mot de mytiske amasone-krigerne. Perikles kunne derfor ikke forhindre at Fidias ble kastet i fengsel. Der døde den nedbrutte kunstneren etter kort tid.

En gravstein for demokratiet


Perikles overlevde de mange angrepene mot sin person. Men bare tre år etter at Partenon-tempelet sto helt ferdig, mistet den store statsmannen livet under en voldsom pestepidemi som herjet Aten. I mellomtiden var det brutt ut en blodig krig – den såkalte peloponnesiske krig – mellom Aten og en lang rekke av de andre greske bystatene, ledet av bystaten Sparta.

Krigen endte i 404 f.Kr., da Aten måtte overgi seg etter et stort sjøslag. Da var gullet på Fidias' Atene-statue for lengst smeltet om for å betale soldatene. Atens imperium var borte, og bystaten var bare en skygge av seg selv. Dermed ble Partenon stående som en gravstein over atenernes fordums storhet, og over verdens­ første demokrati.

Kanskje du er interessert i