Kirken bygget Europas pyramider

De ville bygge gotiske domkirker, som var større, vakrere og mer imponeren­de enn alt verden til da hadde sett, og i de følgende årene spredde byggetrangen seg som en steppebrann over Europa.

Underverk skjøt opp i fattigdom

Selv for en moderne entreprenør ville det vært en gigantisk oppgave å bygge en gotisk katedral.

Men de gotiske katedralene ble ikke bygd i et moderne, velordnet og avansert samfunn. De ble bygd i en tid da ett av tre barn døde før det fylte fem år, da gjennomsnitts­alderen var under 30 år og sult og sykdom hørte til dagens orden.

Under optimale betingelser kunne avlingene om høsten så vidt brødfø befolkningen, men hvis været viste seg fra sin ubarmhjertige side, var sult en uunngåelig konsekvens.

Selv uten sult hadde mennesket i middelalderen nok å slåss mot. De leir­klinte husene som de fleste bodde i, hadde stampet jordgulv, og røyk fra det åpne ildstedet fylte lungene på både mennes­kene som bodde der og hus­dyrene de delte hjemmet med.

Kombinasjonen av trehus med lav tak­høyde, halm på gulvet og åpent ildsted førte til hyppige branner, og i byer der husene lå tett, var det stort sett umulig å stoppe en brann når den først raste.

Dårlig drikkevann førte dessuten til tyfus, kolera og dysenteri, og pestepidemiene som herjet i Europa fra rundt 1350 tok ofte livet av mellom 33 og 50 prosent av bybefolkningen.

Midt i all denne elendigheten fant europeerne likevel energi og ressurser til å reise himmelstrebende katedraler. Sugers tanke med den nye gotiske kirken var å gi den vanlige kirkegjenger et glimt av himmelen.

Abbeden hadde som de fleste andre på hans tid en forestilling om at himmelriket var strengt geometrisk, fullt av lys og preget av orden og sammenheng, og slik måtte også kirkerommet i den nye katedralen være.

Sammenlignet med den nye byggestilen var den tungsindige romanske katedralen plutselig håpløst gammeldags, og i årene etter innvielsen i St. Denis begynte mange biskoper å renovere sine romanske katedraler.

De nøyde seg ikke med kirker på størrelse med St. Denis-kirken.

Katedraler ble potensforlengere

Høyden på kirkeskipet, tårnenes finurligheter og glassmosaikkenes detaljer ble statussymbol blant Frankrikes biskoper, og de begynte raskt å konkurrere om hvem som kunne bygge størst.

For eksempel rev erkebiskopen i Reims det nye inngangspartiet, slik at han kunne bygge et som var større enn det rivalen i Amiens nettopp hadde innviet.

Etter hvert kunne det rett og slett ikke skaffes penger fra konge, adel og menighet til et byggeprosjekt som ikke var større enn alle andre planlagte, ferdiggjorte eller pågående prosjekter.

Også biskopene på de britiske øyene ble med på kappløpet, og selv om det der dreide seg om å bygge lange og ikke høye kirker, overholdt katedralene de samme estetiske idealene om fullendt geometri som de franske.

I Salisbury Cathedral er f.eks. høyden fra bakken til toppen av spiret den samme som kirkens lengde.

Hele katedralens grunnplan kan deles i kvadrater på 11,9 meter, og nesten alle andre mål i bygningen er relatert til dette målet.

De fleste andre katedraler er bygd etter samme prinsipp. Det er bare ikke de samme målene som går igjen fra kirke til kirke, for det fantes ikke noen felles måleenhet.

Denne gjentagelsen av dimensjoner var viktig for arkitektene i gotikken.

Hver eneste del av bygningen er forbundet med det store hele – og hver del avspeiler helheten. Victor Hugo sa om Notre Dame-kirken i Paris:

”Å måle en tå er å måle kjempen”, og denne teknikken gjorde livet lettere for murmesteren. Når han først hadde bygd én del, kunne han med forholdsvis enkle midler regne ut hvordan resten av kirken skulle se ut.

Selv om de gotiske katedralene ser impon­erende ut utenfra, er de høye murene først og fremst bygd for å skape et vakkert interiør.

Den tyske kunsthistorikeren Otto von Simson sammenligner fasaden på en gotisk katedral med baksiden av en teaterkulisse – det er ikke der det lekes med detaljer.

Gotisk arkitektur hadde som formål å skape så mye lys som mulig inne i kirkerommet.

Katedralbygging krevde spesialister

Arbeidet krevde mye planlegging

Arkitektene benyttet tre designmessige kjennetegn for å oppnå målet med mest mulig lys i kirken: spiss­buer, korshvelv og strebesystem.

Spissbuer kunne bære mye mer enn de tidligere rundbuene og ga dessuten arkitekten muligheten til å variere forholdet mellom buens høyde og bredde.

Korshvelv trengte, i motsetning til de romanske kirkenes tønnehvelv, ikke å støttes i hele hvelvets lengde, men kunne i stedet plasseres på pilarer. I tillegg er konstruksjonen lettere, og den kan gape over et bredere spenn.

Et strebesystem på utsiden av bygningen gjør det mulig å bygge høyere, gjøre yttermurene spinklere og samtidig perforere dem med store vinduspartier.

Strebebuer leder vekten fra mur og tak over på strebepilarer som er plassert utenfor bygningen og avlaster selve murverket.

Uten strebesystemet ville de høye, spinkle kirkene rast sammen, og det er i kombinasjon med spissbuer og korshvelv at den gjenkjennelige gotiske stilen oppstår.

De ingeniørmessige landevinningene reduserte imidlertid ikke det enorme planleggingsarbeidet.

Det måtte samles gedigne summer til lønninger og byggematerialer, spesialiserte håndverkere måtte ansettes, og den kompliserte arbeidsgangen måtte planlegges.

Det tok mange generasjoner å bygge katedraler, og det kunne være vanskelig for arkitekten å overlate sin idé om prosjektet til sine etterfølgere.

Bare fem prosent av Europas befolkning kunne lese, og bare omtrent to prosent kunne skrive.

Dessuten var pergament kostbart, og boktrykkerkunsten ble oppfunnet først i 1450, så planene ble derfor stort sett gitt videre muntlig.

Det skjeve tårn i Salisbury

Uten nøyaktige arkitekttegninger var det viktig å ha en erfaren leder på bygge­plassen, og hans ansvar var stort.

For å skape en gotisk katedral måtte tusenvis av tonn byggematerialer passe helt nøyaktig sammen. Til taket på Salisbury Cathedral gikk det for eksempel med 2800 tonn tømmer.

Den største bjelken er 1,2 meter tykk og 25 meter lang, og den ble transportert i ett stykke fra skogen tvers over kupert terreng og frem til byggeplassen.

Selve kirketaket er bygd av bly og veier omtrent 400 tonn. I kirken er det omtrent 3000 kvadratmeter glassmosaikk, og det gikk med flere hundre tonn kalk og sand til den mørtelen som holder det hele sammen.

Tårnet på katedralen er med sine 123 meter et av de høyeste som er bygd i middelalderen, og kombinasjonen av en vekt på bortimot 7000 tonn og en ustabil grunn har fått tårnet til å helle 75 cm.

I alt er det brukt 60 000 tonn kalkstein og 12 000 tonn marmor til katedralen, og alt er hentet med oksekjerre i to forskjellige steinbrudd bare 20 km unna.

Transport av stein la beslag på en vesentlig del av budsjettet for byggingen av en katedral, og for å gjøre frakten så billig som mulig ble steinene grovhugd i steinbruddet.

Et selvstendig arbeidslag jobbet i bruddet med å hugge stein og lesse dem på kjerrer.

Skriftlige kilder fra byggingen av et engelsk kloster forteller at det på tre år ble sendt 12 000 oksekjerrer per år fra det lokale steinbruddet.

Det tilsvarer omtrent en kjerre i kvarteret. Der det kunne la seg gjøre, ble det i stedet foretrukket å transportere de tunge steinene over vann.

Canterbury-katedralen sørøst for London er for eksempel bygd med stein fra Caen i Normandie på den andre siden av Den engelske kanal.

Arbeidet tok flere generasjoner

Under ideelle vilkår, der byggingen ikke ble forsinket av pest, sult eller krig, tok det 50 års effektivt arbeid å bygge en katedral.

Men det vanlige var snarere 200–300 år, og i enkelte tilfeller var byggetiden nærmest endeløs.

Katedralen i Köln tok for eksempel 632 år å oppføre, og katedralen som man i 1218 la grunnstein til i Bristol, ble ferdig i 1905.

Årsaken til de astronomiske byggetidene er at arbeidet ofte ble innstilt i lange perioder. Datidens kalkmørtel kunne bruke flere år på å tørke, og det satte en naturlig grense for hvor raskt murverket kunne skyte i været.

Dessuten kunne prosjektet plutselig gå tomt for penger og ligge stille i mange tiår. Når det så kom penger i kassen igjen, måtte byggherren på ny kalle inn dyktige håndverkere fra fjern og nær.

De fleste som var beskjeftiget med katedralbygging, var folk fra nærmiljøet, men alt arbeidet foregikk under oppsyn av høyt spesialiserte håndverkere som hver hadde 5-6 ufaglærte under seg.

De spesialiserte håndverkerne var profesjon­elle folk som visste hva de var verd, og hvis de ikke kunne få den lønnen de ville ha, sa de opp på flekken.

Håndverkerne visste at de alltid kunne få jobb på en annen byggeplass et sted i Europa.

Ofte reiste hele familier som var eksperter på et bestemt håndverk rundt i Europa, og på den måten deltok de i oppføringen av mange forskjellige katedraler.

Disse reisende svennene er en av årsak­ene til at det er så mange likhetstrekk mellom alle de gotiske katedralene overalt i Vest-Europa.

Hvis bare én enkelt håndverkerfamilie forlot en byggeplass, kunne det få alvor­lige konsekvenser for arbeidet, for på tross av prosjektets størrelse var de ikke særlig mange om arbeidet.

Historikeren Richard Jones har gransket arkivene fra den gangen Westminster Abbey ble oppført, og han er kommet frem til at det i 1253 arbeidet 300 personer i gjennomsnitt på byggeplassen.

I tillegg kom arbeiderne i steinbruddene og underleverandørene som skaffet byggematerialer, men det var tross alt en begrenset arbeidsstokk.

Westminster Abbey var til og med støttet av kongen, og derfor var det trolig råd til flere arbeidere der enn på mange andre byggeplasser.

Arbeidet var dessuten i stor grad underlagt årstiden. Månedene fra 1. april til 1. oktober var den aktive perioden da man kunne arbeide utendørs.

Om vinter­en ble murverket dekket med halmstrå og gjødsel for at den fremdeles fuktige mørtelen ikke skulle fryse, og i stedet ble tiden brukt innendørs til å produsere utsmykninger til kirken.

Byggesjusk preger mange kirker

Til tross for håndverkernes flittige innsats og arkitektens detaljerte planlegging falt ikke byggingen alltid heldig ut.

Byggherrer som Suger hadde en klippefast tro på at geometri var den sanne veien til et strukturelt sunt byggverk.

Geometri var guddommelig, og hvis man bare overholdt geometriens regler, ville bygningen bli solid.

Hvis byggverket viste svakheter, måtte det være fordi det var feil i geometrien.

Denne blinde tilliten til geometri, og manglende kjennskap til styrkelære, førte til at mange tårn og spir kollapset, murer veltet, og tak falt sammen.

Den franske middelalderhistorikeren Georges Duby anslår at 17 prosent av alle katedraler bygd i middelalderen har opplevd et alvorlig sammenbrudd.

Til denne gruppen hører for eksempel katedralen i Beauvais i Frankrike, som er den høyeste gotiske katedralen som noensinne er bygd.

En del av koret raste sammen i 1282, og i 1571 kollapset et 89 meter høyt tårn. I dag er kirken tårnløs.

Katedralene skapte Europa

Selv om enkelte katedraler ikke har overlevd, står de aller fleste heldigvis fortsatt – som høytstrebende ettermæler på all elendigheten datidens mennesker måtte gå igjennom for å bygge dem.

Men katedralene ga befolkningen full valuta for pengene: Menigmann kunne flykte fra en slitsom hverdag for en stund og få en titt inn i himmelriket når han kom inn i den ferdige kirken. Og selve oppføringen betydde nok mer for middelalderborgeren enn han var klar over.

Byggeprosjektene var i høy grad med på å skape en kollektiv identitet.

At generasjon etter generasjon sammen ofret så mye tid og så mye energi på å bygge en kirke, ga dem et fellesskap på tvers av familiebånd, generasjoner og bakgrunn.

Den europeiske kulturen skapte katedralene, men katedralene skapte også den europeiske kulturen.

Derfor er de imponerende byggverkene ikke bare ambisiøse religiøse monumenter – de er en like viktig del av vår historie som pyramidene er for egypterne.