Konstantinopels superlenke holdt alle fiender ute

En 885 meter lang jernlenke på mange hundre tonn var Konstantinopels siste forsvar. I mer enn 700 år holdt den byens fiender i sjakk. En av de få som forserte lenken, var en norsk viking.

En 885 meter lang jernlenke på mange hundre tonn var Konstantinopels siste forsvar. I mer enn 700 år holdt den byens fiender i sjakk. En av de få som forserte lenken, var en norsk viking.

Claus Lunau/HISTORIE

Drønnene fra osmanenes kanoner runger gjennom Konstantinopels gater. Hver gang de massive steinkulene treffer festningsmurene i den bysantinske hovedstaden, skjelver husene. Situasjonen er kritisk.

Etter tre dager med intenst bombardement fra landsiden gir osmanenes sultan denne dagen – 9. april 1453 – ordre til at flåten skal angripe byen. De 50 000 forskremte innbyggerne kan se de osmanske krigsskipene nærme seg ute i horisonten.

Men de beleirede har forberedt seg. Konstantinopel er godt beskyttet bak sine tykke murer – og det eneste svake punktet, bukten ved Det gylne horn, er sperret av: en tung, 885 meter lang jernlenke strekker seg tvers over vannet.

Så lenge sperrekjettingen stenger innløpet, vil det være umulig for fiendens skip å trenge inn i bukten og få adgang til byen via havnen.

Lenken er spent ut mellom to tårn. Her står soldater klare til å møte angriperne. Det samme gjør byens flåte, som venter bak lenken, bevæpnet med ildsprutende flammekastere – den beryktede greske ild.

Konstantinopels lenke sperret Det gylne horn.

Konstantinopels lenke ble beskyttet av byens marine samt av soldater i de to tårnene den var festet til.

© Mary Evans Picture Library/Liebig Card 1954/Ritzau Scanpix

På et av skipene står marinelegen Nicolò Barbaro fra bystaten Venezia, som har to galeier med i slaget om Konstantinopel.

«Da vi så at vi var så sterke til sjøs, følte vi oss trygge i kampen mot de troløse tyrkerne. Dette skyldtes først og fremst lenken over havnen og de to tårnene, som fra hver sin side hjalp oss i forsvaret», skrev han.

Hans tro på seier skyldtes at den tunge lenken hadde holdt unna utallige fiender i mer enn 700 år.

Men våre dagers forskere kan ergre seg over at alle beretninger om den konkrete utformingen av forsvarsanlegget har gått tapt.

Først nå, etter flere års undersøkelser og eksperimenter, tror en gresk ingeniør at han har løst gåten. Hans beregninger viser at Konstantinopels forsvarsanlegg var langt mer omfattende enn før antatt. Sett under ett var sperringen en av historiens mest imponerende ingeniørbragder.

Lenken var så tung at det skulle et trekk på over 150 tonn til for å løfte bare en tidel av den.

Konstantinopel tiltrakk handel fra øst og vest.

Konstantinopel ble nødt til å ansette leiesoldater fra hele Europa for å kunne forsvare seg.

© Pictorial Press Ltd/Imageselect

Alle ville eie byen mellom øst og vest

Med sin beliggenhet ved Bosporosstredet forbandt Konstantinopel Asia med Europa. Den unike beliggenheten, så vel som rikdommene den ga, gjorde den kristne keiserbyen til et ettertraktet bytte.

Ingen by i Europa lå bedre plassert for handel enn Konstantinopel. Fra byens dype havner hadde skip enkel adgang til Afrika, Middelhavet og Svartehavet. Dessuten lå byen midt mellom Asia og Europa. Rikdom fra alle fire verdenshjørner kom derfor gjennom denne byen.

Grekerne var de første som forsto områdets muligheter da de grunnla byen Byzantion på den europeiske siden av Bosporos i 667 f.Kr. Byzantion ble fort et knutepunkt for handel mellom Europa, Asia og Afrika.

I år 330 flyttet den romerske keiseren Konstantin sin regjering til byen, som han grunnla på nytt. Byen fikk navnet Konstantinopel med kallenavnet «det nye Roma». Da Konstantin, som den første romerske keiseren, bekjente seg til kristendommen, fikk byen status som kristenhetens hovedstad.

Konstantinopels velstand og religiøse betydning tiltrakk seg også angripere. Persere, arabere og mellomeuropeiske stammer var blant dem som opp gjennom århundrene forsøkte å ta kontroll over byen. Men Konstantinopel kjempet tappert imot til det siste.

Byen krevde et massivt forsvar

Helt siden den romerske keiseren Konstantin gjorde Konstantinopel til sin hovedstad i år 330, hadde et stort antall fiender forsøkt å legge metropolen under seg.

Byen lå nemlig perfekt til. Med sin beliggenhet ved Bosporosstredet forbandt Konstantinopel det europeiske kontinentet med Asia, og handelsvarer av alle slag passerte gjennom byen. Keiseren sørget derfor fra første stund for å verne om sine besittelser.

«Han utvidet byen, som tidligere ble kalt Byzantion, og omga den med høye murer ved siden av å bygge praktfulle hus», fortalte den romerske historikeren Sozomenos på 400-tallet.

I århundrene som fulgte, ble Konstantinopels forsvar utbygget til Europas sterkeste festning.

«Fra naturens hånd er den skapt slik at den aldri er opprørt.» Bysantineren Prokopios om Det gylne horn.

Fra sjøsiden var byen fra naturens side beskyttet av sterke vinder og lumske strømmer, som gjorde det nesten umulig å seile nær land.

Men Konstantinopel hadde én svakhet. Byen lå på en halvøy, som mot nord var avgrenset av Det gylne horn, en åtte kilometer dyp og opptil 800 meter bred bukt. I motsetning til vannet i omliggende farvann var vannet i bukten blikkstille.

«Fra naturens hånd er den skapt slik at den aldri er opprørt. Det er som om grensen for de turbulente farvannene er satt her til ære for byen», skrev bysantineren Prokopios på 500-tallet.

Det rolige farvannet gjorde buktens bredder til en naturlig havn for marinens skip. Men hvis en angriper klarte å trenge inn i bukten, var byen sårbar.

På kysten var undergrunnen så ustabil at forsvarsmurene ikke kunne bygges så høyt som andre steder. En målbevisst fiende kunne relativt lett forsere de lave festningsverkene som lå her.

Derfor ble det besluttet å stenge innløpet til Det gylne horn med en lenke – den største verden noen gang hadde sett.

Leddene i lenken veide 552 kg hver

I dag er sporene etter Konstantinopels sjøforsvar forsvunnet. De to tårnene er for lengst revet og lenken borte – og bare en håndfull forskere har forsøkt å sette tall på dimensjonene. Oftest er tallene basert på rester av lenker som ligger oppmagasinert rundt omkring i Istanbul – det tyrkiske navnet på Konstantinopel.

Men det er forskjellige dimensjoner på alle lenkerestene, og ingen vet egentlig hvor de stammer fra. De kan være krigsbytte fra mindre havneanlegg, f.eks. på Rhodos, som osmanene erobret i 1522.

Derfor satte den greske ingeniøren og arkitekten Georgios Anapniotis seg fore å granske de historiske kildene for å finne svarene.

Det er uklart når forsvaret av Det gylne horn ble satt opp. Men de gamle kildene sier at på 500-tallet reiste keiser Tiberius en festning i bydelen Galata, som lå på nordkysten av Det gylne horn.

Fortet skulle «beskytte skipene» i Det gylne horn – muligens ved hjelp av en lenke fra Galata til selve Konstantinopel.

Konstantinopels forsvarsmurer kan stadig ses i Istanbul.

Man kan fremdeles se ruinene av keiser Theodosius’ dobbelte forsvarsmurer i dagens Istanbul.

© Shutterstock

Første gang sperringen med sikkerhet er omtalt, er på 700-tallet, da det heter seg at byens keiser ga ordre om at lenken, som skulle hindre fiendtlige skip i å komme inn i bukten, skulle åpnes om natten.

Senere kilder sier at lenken ble båret av to tårn – Kastellion på nordsiden av Det gylne horn og Kentenarion på sørsiden. Når fiender nærmet seg, ble lenken hevet for å sperre adgangen.

Ingeniør Georgios Anapniotis, som ga ut en bok om emnet i 2021, innså under sin granskning at estimatene for lenkens størrelse var feil.

De historiske kildene beskriver lenkens ledd som «veldig tunge». Det blir også nevnt at galeier, som kunne veie opptil 40 tonn, ikke klarte å sprenge lenken.

Anapniotis fant dessuten en referanse fra 1877 der en mann ved navn Glavanis hadde sett en bevart, men nå forsvunnet del av kjeden i Istanbuls arsenal Tophane.

Ifølge Glavanis var ringene i lenken like tykke som en manns arm, ovale av form og over én meter lange. Ut fra beskrivelsen regnet Anapniotis ut lenkens dimensjoner.

Beregningene viser at hvert av leddene i sperrekjettingen veide 552 kg. Lenkens samlede vekt var dermed 582 tonn.

Hvert ledd i Konstantinopels lenke veide et halvt tonn.

Kildene forteller at hvert lenkeledd var over en meter langt. Ifølge ingeniør Georgios Anapniotis’ beregninger veide hvert ledd 552 kg.

© Claus Lunau/HISTORIE

Arabere ble skremt bort

Lenken ble satt på sin første prøve i år 717. Siden profeten Muhammed begynte sine felttog i 622, hadde muslimske hærer erobret store deler av Midtøsten og Nord-Afrika.

Mot slutten av 600-tallet strakte det såkalte umayyade-kalifatet seg fra våre dagers Iran i øst til Libya i vest. Og i juli 717 sto Konstantinopel for tur. En arabisk hær beleiret byen, og da innbyggerne nektet å overgi seg, sendte den øverstkommanderende, Suleiman, sin flåte på 1800 skip mot innseilingen til Det gylne horn.

«Noen av dem braste inn i bymuren mens de fortsatt sto i brann.» Krønikeskriveren Theophanes om arabernes mislykte flåteangrep.

Til angripernes overraskelse hadde bysantinerne senket lenken slik at seilløpet inn til Det gylne horn var åpent. Men skipene seilte rett inn i en felle. Straks de var utenfor Galata-festningen, ble lenken hevet, og den bysantinske flåten angrep med sine flammekastere, den greske ild.

«Noen av dem braste inn i bymuren mens de fortsatt sto i brann. Andre sank med alle om bord, mens atter andre drev brennende helt til øyene Oxeia og Plateia», sier krønikeren Theophanes.

Rett etter åpnet bysantinerne lenken igjen for å lokke fienden til et nytt angrep. Men klok av skade holdt arabernes siste skip seg på avstand, og kort tid etter måtte de gi opp beleiringen.

Beretningen om den arabiske flåtens skjebnesvangre forsøk på å innta Det gylne horn sier ikke noe om hvordan lenken ble åpnet og lukket. Ut fra de historiske beskrivelsene bygget Georgios Anapniotis derfor en modell av lenkesystemet for å teste det i praksis.

VIDEO: Vann trakk opp monsterlenken

Den store sperrekjettingen i Konstantinopel veide mange hundre tonn. Takket være en genial motvekt drevet av vann- og menneskekraft kunne lenken stenge innseilingen på noen minutter.

Ifølge ingeniøren gjorde lenkens vekt at den på sin vei over bukten måtte holdes oppe av åtte store pongtonger bygget av tømmer og med et indre hulrom for å maksimere oppdriften.

De flytende støttepunktene er nevnt av kildene, som også forteller at pongtongene var dekket med jernplater og dyreskinn for å beskytte dem mot brann. Passasjene mellom de seks midterste pongtongene var hele tiden stengt, mens lenkeleddet mellom de to ytterste pongtongene på hver side av sperringen kunne heves og senkes av mannskapet i de to tårnene.

I hvert tårn hang det en gigantisk vannbeholder. Når adgangen til bukten skulle stenges, fylte bysantinerne – ifølge Anapniotis’ beregninger – ca. 47 tonn vann i beholderen. Vekten løftet deretter opp lenken mellom de to pongtongene nærmest tårnet.

Dette gjorde det umulig for skip å komme gjennom.

Konstantinopels lenke holdt fiendens flåter i sjakk.

Fiendtlige flåter angrep Konstantinopel gang på gang, men de måtte gi tapt overfor den enorme lenken.

© Look and Learn/Bridgeman Images

Fienden angrep forgjeves i 736 år

Konstantinopels lenke stengte innseilingen så effektiv at fiendtlige flåter gjentatte ganger måtte gi opp å ta Det gylne horn.

717/718: Beleirerne gir opp

Umayyade-kalifatets flåte og landstyrker beleirer Konstantinopel i et helt år. Lenken holder, og angriperne må til slutt gi opp.

821: Opprører utnytter svakhet

Under et opprør mot keiseren seiler den bysantinske offiseren Thomas flåten sin forbi den dårlig bevoktede lenken. Opprøret blir slått ned.

969: Rus-krigere skremmes bort

Konstantinopel bruker lenken da byen trues av folket rus i nord. Dermed holder krigerne seg unna.

1204: Korsfarere løsner lenken

En korsfarerhær inntar tårnet som holder lenken på nordsiden av bukten. Lenken løsnes, og korsfarerne plyndrer byen i dagevis.

1453: Slepte skip over land

Den osmanske sultanen Mehmet 2. gir opp å forsere lenken og trekker i stedet skipene sine over land og inn i bukten. Konstantinopel faller.

Viking forserte lenken

Til tross for den store seieren over araberne, var Konstantinopel stadig truet av nye fiender, deriblant bulgar-stammen. For å forsvare seg hyret keiseren en elitehær som besto av skandinaviske vikinger – den såkalte væringgarden.

Blant de garvede krigerne var den norske kongssønnen Harald Hardråde, som hadde sluttet seg til garden i 1034. Men Harald nøyde seg ikke med å kjempe mot rikets fiender.

Da innbyggerne gjorde opprør mot keiser Mikael 5. i 1042, kastet Harald seg ivrig inn i kampen på opprørernes side. I forvirringen klarte han å tilrane seg en formue i gull og sølv, som han planla å stikke av med.

I de sene nattetimer gikk Harald og en liten gruppe trofaste væringer om bord i to galeier som lå for anker. I mørket rodde de ut i Det gylne horn, men her ventet det dem en ubehagelig overraskelse. Lenken var oppe og sperret utgangen.

«Alle de menn som ikke rodde, skulle springe akterut på galeiene.» Skalden Snorre Sturlason om Hardrådes forsøk på å forsere kjeden.

Den drevne vikingen fant raskt råd og ba mannskapet om å ro av all kraft.

«Alle de menn som ikke rodde, skulle springe akterut på galeiene, og hver skulle holde sin skinnsekk i fanget», beretter den islandske skalden Snorre Sturlason.

Vektforskyvningen løftet baugen og fikk skipet til å gli opp på lenken.

«Så snart de sto fast, og farten tok av, ba han alle sammen springe forut», forteller Sturlason.

Manøveren lyktes. Vekten fikk Haralds galei til å vippe forover og gli ned på den andre siden av jernlenken.

Men selv for en viking var lenken en formidabel utfordring, for da mannskapet på den neste galeien ville gjøre Harald kunsten etter, gikk det galt.

«Den andre galeien sprang lekk da den ble hengende på jernlenken; mange folk druknet der», beretter Sturlason.

Det er usikkert om historien er sann. Vikingene elsket en god historie – sann eller ikke.

Lenkeledd ble suvenirer

Haralds ran var uskyldig sammenlignet med det angrepet som korsfarere rettet mot lenken i 1203. Etter at de kristne for første gang dro i hellig krig i 1099, hadde Konstantinopel vært et viktig stoppested på ruten til Det hellige land. Keiseren ga krigerne skip, proviant og moralsk støtte med på ferden videre.

Korsfarere angrep og inntok Konstantinopel i 1204.

I 1204 beleiret en kristen korsfarerhær Konstantinopel og erobret ett av de to tårnene. Det ble brukt til å åpne sperrekjettingen.

© Look and Learn/Bridgeman Images

Men i 1198, da korsfarerne for fjerde gang dro ut for å kjempe for Herrens sak, tok pengene slutt før krigerne hadde forlatt Europa. Da den bysantinske prinsen Aleksios tilbød krigerne penger for å støtte ham i et kupp mot den sittende keiseren, slo de til.

Så snart korsfarerne viste seg ved bymuren, ble de neddynget med stein og råtten frukt. Hvis de ville ha byen og dermed pengene, måtte de bruke makt.

Blant lederne for korstoget var dogen av Venezia, Enrico Dandolo. Han hadde besøkt Konstantinopel flere ganger og visste at nøkkelen til å innta byen var å få flåten inn i Det gylne horn. Siden lenken var umulig å bryte, angrep korsfarerne i stedet et av tårnene som lenken var festet til.

«Våre ledere slo leir ved Galata-tårnet, der lenken som stengte havnen til Konstantinopel, var festet. En angriper må komme seg gjennom lenken før han kan seile inn i havnen. Lederne våre forsto at hvis de ikke inntok tårnet og sprengte lenken, ville de være så godt som døde», forteller korsfareren Geoffrey av Villehardouin.

«Den var mye lengre enn tre bueskudd og så tykk som en manns arm.» Korsfareren Ernoul da han så en del av Konstantinopels stjålne lenke i byen Akko.

Korsfarerne beleiret tårnet hele natten, og om morgenen gikk de til angrep. Korsfarerne tok raskt tårnet og senket deretter lenken slik at flåten deres kunne seile inn. Etter måneder med kamp frem og tilbake inntok korsfarerne byen i 1204 og plyndret den.

Kirker og klostre ble ribbet for gull, sølv og edelsteiner. Blant de plyndrede gjenstandene var også beviset på at korsfarerne hadde inntatt den berømte byen.

«De sendte byporter til sine landsmenn i Syria så vel som deler av lenken som tidligere strakte seg over havnen og blokkerte innseilingen», skriver samtidshistorikeren Niketas Khoniates.

Senere, da korsfareren Ernoul fikk se en del av lenken i korsfarerbyen Akko, ble han veldig imponert:

«Den var mye lengre enn tre bueskudd og så tykk som en manns arm.»

Angriperne snek seg utenom

Konstantinopels lenke ble reparert, men verken byen eller det bysantinske riket kom seg noen gang over korsfarernes herjinger. Og fra begge sider av Bosporos presset osmanenes muslimske rike seg frem.

Da osmanenes sultan Mehmet 2. tok makten i 1444, besto det en gang så mektige keiserdømmet ikke av stort annet enn byen Konstantinopel. Dessuten hadde hyppige pestepidemier redusert folketallet fra nesten en million til bare femti tusen.

Konstantinopel ble erobret av osmanene i 1453.

I 1453 klarte osmanene å legge Konstantinopels forsvarsmurer i grus. Sultanen inntok byen og gjorde den siden til sin hovedstad.

© Westend61 GmbH/Imageselect

Forfallet fikk sultanen til å beleire byen den 2. april 1453. Konstantinopels forsvarere spente derfor ut lenken – for siste gang.

«Langs lenken som gikk over havnekanalen, la vi ni av våre største skip», forteller den venetianske marinelegen Nicolò Barbaro, som var overbevist om at lenken nok ville holde stand.

Det viste seg at han fikk rett. Flere ganger prøvde osmanene å trenge gjennom sperringen, og hver gang måtte de snu. Men Mehmet 2. nektet å gi opp.

Sultanen satte folk i land nord for Det gylne horn og ga dem ordre om å bygge en fem kilometer lang vei over åsene bak Galatas forsvarsverker og ned til bredden av Det gylne horn.

Deretter ble en stor del av sultanens flåte slept over land og ned i fjorden på tømmerstokker. Det som ikke skulle skje, hadde skjedd – og Konstantinopel ble nå angrepet samtidig fra både land- og sjøsiden.

Keiser Konstantin forsvarte Konstantinopel til det siste i 1453.

Bysantinernes siste keiser, Konstantin 11., ble drept under de siste desperate kampene om Konstantinopel 29. mai 1453.

© Shutterstock

Lenken endte på havbunnen

Men selv om det var fullt av fiendens skip i Det gylne horn, var den gamle sperrekjettingen fremdeles nyttig som forsvarsverk.

«Tyrkerne var redde for å nærme seg lenken og gi seg i kast med oppgaven med å bekjempe det store antallet av våre skip som lå der», skrev Nicolò Barbaro.

Enhver som de fant i sitt raseri, ble hugget ned.» Venetianeren Nicolò Barbaro om tyrkernes erobring av Konstantinopel.

Til gjengjeld tvang osmanenes tilstedeværelse i Det gylne horn de pressede forsvarerne til også å bemanne murene ut mot havet. Samtidig fortsatte osmanene å beskyte byen med kanonene.

«De fortsatte bombardementet i flere dager. De skjøt med steiner som veide to hundre pund hver», skriver Barbaro.

Til slutt kollapset de kristnes desperate forsvar, og 29. mai 1453 strømmet muslimene inn i den kristne byen.

«Nedslaktingen varte fra soloppgang, da tyrkerne stormet byen, og frem til middag. Enhver som de fant i sitt raseri, ble hugget ned», forteller Barbaro.

Men lenken holdt fortsatt og sperret rømningsveien for Nicolò Barbaro og resten av mannskapet som prøvde å slippe ut av Det gylne horn.

«To modige menn hoppet ned på en av trepongtongene og hogg lenken fri med et par økser», skriver Barbaro.

Deretter kunne skipene seile ut fra den fortapte byen. Etter å ha holdt Konstantinopel trygg i mer enn 700 år, falt lenken til slutt – for bysantinernes egen hånd.

Det er ukjent hva de osmanske erobrerne gjorde med lenken. Ingeniør Georgios Anapniotis antar at størstedelen av den havnet på bunnen av Det gylne horn, der den sank ned i den dype gjørmen.

Og der ligger den kanskje den dag i dag.

Lenke, Istanbul, forsvar, museum

I Istanbuls arkeologiske museum kan man i dag se en mindre lenke som i sin tid kan ha holdt den store lenkens pongtonger på plass.

© Have Camera Will Travel/Imageselect

Sperrekjettingen forsvant sporløst

I dag finnes det opptil flere deler av store lenker på museer i Istanbul, men eksperter mener at de umulig kan være fra Konstantinopels berømte lenke.

Med osmanenes erobring av Konstantinopel var lenkens epoke definitivt slutt. Kraftige og langtrekkende kanoner tok over forsvaret av byens havneinnløp. Selve lenken forsvant derfor ut av historien i 1453.

På minst fire forskjellige steder i Istanbul ligger det i dag deler av lenker som påstås å være fra den store lenken. Men flere eksperter mener at leddene er for små og spinkle til at de kan ha tilhørt hovedlenken. De tror heller at de bevarte bitene f.eks. kan stamme fra de lenkene som holdt den store lenkens trepongtonger på plass ved hjelp av ankere.

Ingeniør Georgios Anapniotis mener imidlertid at en del av den store lenken en gang har ligget i arsenalbygningen i bydelen Tophane i Istanbul. Her fikk en besøkende se den på slutten av 1800-tallet, og beskrivelsen av lenkeleddenes størrelse stemmer overens med de tidligere beskrivelsene.

Man vet ikke hvor lenkebiten ble av. Kanskje ble den solgt eller smeltet ned da det osmanske riket ble rammet av en massiv økonomisk krise i samme periode.