Machu Picchu: byen i tåkehavet

Lyden av rennende vann følger det fornemme reisefølget hele veien frem til byporten i den massive bymuren. Langs stien, som er en del av det 40 000 kilometer lange nettverket av veier i Inkariket, har fontener med kildevann slukket tørsten til de reisende. Her ved inngangen til byen høres risling fra kanalen som bringer vann fra kildene ved Machu Picchu og inn til byen.

Det sildrende vannet er lyden av byens prakt. Vannet er nemlig grunnlaget for luksuslivet her i kongens ferieparadis. Som en gest lar adelsfamilien noen kostbare obsidiansteiner falle ned i et skrin ved byporten. Den kostbare steinen av vulkansk glass er hentet fra områder som ligger flere hundre kilometer unna. Så går bærerne med de adelige i bærestolen inn gjennom porten – vintersolvervfesten og hyllesten til solguden Inti kan begynne.

Historien forsvant i tåkehavet

Helt siden den amerikanske eventyreren og historikeren Hiram Bingham nådde den samme fjellryggen og gjorde ruinene av den før så storslåtte inkabyen Machu Picchu verdensberømt i 1911, har historiene, akkurat som tåkedekket rundt byen, vært innhyllet i mystikk.

Hvorfor bygde inkaene en praktfull by så langt fra de sentrale forsvarsanleggene i riket? Hvem bodde der? Hvordan klarte inkaene å transportere de mange tonn tunge steinene opp de bratte fjellsidene og hogge dem til med millimeterpresisjon?

Og det største mysteriet av dem alle – etter alle anstrengelsene og de arkitektoniske genistrekene – hvorfor ble byen forlatt på mindre enn hundre år? Inkaene hadde ikke skriftspråk, og derfor har de ikke etterlatt seg svar. Bit for bit har arkeologer prøvd å sette sammen puslespillet og finne svar ved hjelp av de mange funnene som med tiden er gjort i byen.

Ved hjelp av en lokal åtteårig gutt nådde Hiram Bingham fjellryggen der Machu Picchu ligger. Det som møtte ham, etterlot ingen tvil om at han hadde oppdaget noe helt enestående:

“Plutselig befant vi oss midt i en labyrint av små og store vegger dekket av jungel. Ruinene var blokker av hvit granitt som var skåret helt presist og omhyggelig tilpasset hverandre, fullstendig uten bruk av sement", fortalte Bingham. Langsomt gikk det opp for ham at han befant seg midt i en utrolig arkeologisk oppdagelse.

I 1912 kom Bingham tilbake til byen med en gruppe arkeologer, og sammen fant de mer enn hundre gravkamre i den østlige fjellsiden. George Eaton, en kollega av Bingham, analyserte beinrester fra gravkamrene og konkluderte med at de var av kvinner, en konklusjon som ledet til den neste teorien om byen.

Han mente at Machu Picchu hadde vært bosted for unge piker som var spesielt utvalgt for sin skjønnhet, også kalt "Solens jomfruer", og at jomfruene hadde blitt ofret til gudene ved spesielle anledninger. George Eaton mente at byen altså hadde vært en form for kloster hvor jomfruene ble oppfostret.

Teorien hadde imidlertid noen hull, for eksempel hadde ikke Binghams kollega noen erfaring med å analysere skjeletter fra området, og dermed ikke noe grunnlag for å konkludere med at knoklene var av kvinner. Da han senere oppdaget at flere av skjelettene hadde lidd av syfilis, raknet jomfruteorien.

90 år og mange teknologiske fremskritt senere undersøkte en ekspert beinrestene fra Machu Picchu. Eksperten kom frem til at knoklene stammet fra 174 mennesker, og at mellom en tredel og halvparten var av menn. Det var også beinrester etter flere små barn. Dessuten viste kvinneskjelettene tegn til at de hadde født ett eller flere barn. Undersøkelsene ga George Eatons teorier om «Solens jomfruer» det endelige dødsstøtet.

Ferieparadis for overklassen

I mellomtiden hadde en tredje teori vunnet innpass i vitenskapelige kretser, nemlig teorien om at Machu Picchu ble bygd på midten av 1400-tallet av regenten Pachacuti som et feriested for herskerne av Inkariket, og at det var en av flere kongelige residenser spredd omkring i riket. Pachacuti har blitt kalt Andesfjellenes Napoleon.

Da han kom til makten, besto riket av et mindre område rundt Cuzco. Da han døde og overga makten til Tupac Inka Yupanqui i 1472, strakte Inkariket seg fra Chile i sør til Ecuador i nord.

Machu Picchu er sannsynligvis bygd som en maktdemonstrasjon etter seieren over chankafolket. På det frodige fjellplatået kunne kongefamilien få et avbrekk fra hverdagen i Cuzco, rikets hovedstad.

Gjennom å undersøke bygningene antar arkeologer at Machu Picchu bare ble brukt på bestemte tider året og av påfallende få mennesker – sannsynligvis hadde byen et sted mellom 500 og 750 innbyggere i høysesongen.

Når kulden og nattefrosten la seg over hovedstaden i mai måned, flyttet kongefamilien de 90 kilometerne – tilsvarende tre dagsreiser – til sommerpalasset i Machu Picchu, som lå 1000 meter lavere og hadde et mildere klima. I september reiste de tilbake til Cuzco.

Se de vakre opptakene fra Machu Picchu

I byen mellom de to hellige fjellene kunne kongefamilien møte andre fra overklassen, få besøk av familie, studere himmellegemene fra observatoriet og hylle gudene under de religiøse festene i løpet av vinterhalvåret, som vintersolvervfesten Inti Raymi i juni.

Festen varte i en måned og ble avsluttet med at sønner av overklassen markerte overgangen fra gutt til mann ved å få stukket hull i ørene mens de sto i den hellige bygningen Inti Mach’ay og betraktet sola stå opp over fjellene på årets korteste dag.

Akkurat som i mange andre inkabygninger er Inti Mach’ay konstruert slik at arkitekturen er tilpasset himmellegemenes posisjoner og bevegelser. For eksempel har bygningen, som delvis er en naturlig grotte i fjellet, et tunellvindu i en bestemt vinkel som sørger for at sola bare skinner gjennom vinduet noen få dager rundt sommersolverv i desember.

Parasitt blant arbeiderne

Hva møtte det adelige følget på den andre siden av bymuren, etter at det hadde blitt båret opp den gamle inkastien og lagt en liten skatt av obsidianstein ved byporten?

De ville ankommet en by med cirka 200 hus, de fleste av dem i lys granitt og med et solid stråtak. Takene helte 60 grader for å lede vekk regnet som uopphørlig falt i fjellene.

På byggeplassene, i gårdsrommene og verkstedene slet hoffets arbeidsfolk, kalt yanaconas, som utgjorde størsteparten av befolkningen i byen. Gravkamrene i den østlige fjellsiden som Bingham åpnet i 1912, inneholdt skjeletter fra arbeidere, høyt rangerte fagarbeidere og prester. Nyere undersøkelser viser at arbeidsstokken besto av folk fra hele riket.

For eksempel viser skader på skjelettene at arbeiderne i Machu Picchu hadde vært plaget av en vannparasitt som er kjent fra folkegrupper langs kysten av Peru. Analyser av kollagenet i knoklene viser at dietten trolig har bestått av mye fisk, noe som ikke var vanlig i Machu Picchu. Man antar at hoffet, selv så høyt oppe i fjellene og langt fra havet, fikk servert importert fisk til måltidene.

Det mest iøynefallende tegnet på at hoffet hentet arbeiderne langveis fra, er imidlertid formen på kraniene. Før spanjolene inntok kontinentet, hadde folkene i Sør-Amerika formet hodet på småbarn mens knoklene fremdeles var myke.

For eksempel bandt innbyggerne langs Titicacasjøen hodet på spedbarna slik at kraniet ble avlangt, mens stammer fra kystområdene la spedbarna på en plate slik at nakken skulle bli flat. Blant kraniene som ble funnet i gravkamrene i Machu Picchu, var 23 prosent avlange, mens 22 prosent hadde flat nakke – tegn på at innbyggerne kom fra hele riket.

Undersøkelser av skjelettene ga også vitenskapelig innsikt i fysikken og helsen til de avdøde. For eksempel var mennene i gjennomsnitt 158 centimeter høye, mens kvinnene var 150 centimeter. Brudd og slitasjegikt på knoklene viser at arbeiderne hadde slitt hardt, noe som er naturlig med tanke på at undersåttene i Inkariket betalte skatt til herskerne i form av mita, en offentlig tjeneste som besto av enten arbeid eller militærtjeneste.

Skjelettene fra Machu Picchu er likevel ikke så nedslitte som skjeletter fra andre deler av riket. Selv om det er funnet spor av parasitter og sykdommer som tuberkulose, har de, sammenlignet med arbeiderne fra andre steder, vært relativt friske og har sannsynligvis kunnet spise seg mette. Det er et tegn på at byen de bodde i hadde en spesiell betydning for kongen i riket.

Kosten besto av mye mais

I hyttene i den østlige fjellsiden hvor tjenestefolkene bodde, samlet barn og voksne seg rundt fat med mais, poteter, quinoa og en bønne fra lupinplanten kalt chocho mat som ga nok næring til at de kunne vokse normalt og utvikle sunn tannemalje. Kostholdet var imidlertid så dominert av mais at de hadde lett for å få hull i tennene.

At innbyggerne spiste mais morgen, middag og kveld, kan forskere fastslå fordi mais, i motsetning til andre planter, produserer karbon 14-atomer under fotosyntese, og disse atomene kan spores i skjeletter.

Innbyggerne lagde grøt, brød og andre retter av mais og skylte ned maten med maisølet chicha. Bare ved helt spesielle anledninger hadde arbeiderne kjøtt på bordet, proteinrike matvarer var en luksus som vanligvis var forbeholdt overklassen.

Lama- og alpakkaskjeletter dominerer de analyserte dyrefunnene fra Machu Picchu, men også marsvin, pelsdyret paka og den harelignende viscacha sto på menyen når overklassen i Machu Picchu spiste seg mette.

Spanske historier fra 1500-tallet forteller at overklassen i Inkariket var ivrige jegere. Sannsynligvis var det også tilfellet i Machu Picchu. I fjellene kunne adelen jakte på både hjort og pakaer.

Lamaer og alpakkaer lever ikke i fjellene rundt Machu Picchu, som ligger cirka 2500 meter over havet – deres habitat ligger høyere, rundt 3800 meter. Derfor fraktet inkaene dyrene til byen og holdt dem som husdyr. Først og fremst ga de ull til klær, men til slutt endte de livet som proteinrike måltider. I gravene er det også funnet beinrester av seks hunder som forskerne mener ikke ble spist, men derimot ble brukt som kjæledyr og endte med å ledsage sine eiere i graven.

Kongen hadde dusj og toalett

Fra sør til nord midt i byen var det anlagt en avlang plass som var byens naturlige samlingspunkt. Her lå flere av de mest praktfulle bygningene i byen, blant annet muren med de tre vinduene som, i motsetning til det vi vet i dag, feilaktig hadde fått Hiram Bingham til å utnevne Machu Picchu som Inkarikets vugge.

«Et unikt inkabyggverk, det har aldri tidligere blitt funnet noe som minner om det», skrev Bingham om bygningen. I samme setning nevnte han dessuten bygningens imponerende naboer. Ved plassen lå også hovedtempelet, soltempelet og kongens palass. På mange måter lignet palasset på de andre fornemme husene i byen, det var heller ikke så mye større, men det hadde murer som ga bedre beskyttelse.

“Granittblokkene er gigantstore – høyere enn en mann”, skrev Bingham om palasset og antok at de største steinblokkene veide mellom 10 og 15 tonn hver.

Pachacuti og etterfølgeren Tupac Inka Yupanqui hadde fått innredet boligen med en luksus som overgikk alt annet i byen. Kongen kunne bade i eget badeværelse. Han hadde rennende kildevann som fosset halvannen meter ned over en steinfontene, nesten som en dusj.

Herskerne hadde også private toaletter med kloakksystemer som skylte vekk de kongelige etterlatenskapene. Kildevannet kom fra nordsiden av fjellet og ble brakt til byen via en 750 meter lang akvedukt som hadde et fall på mellom 2,5 og 4,8 prosent.

Fra en av de mest imponerende ingeniørbedriftene i Sør-Amerika strømmet det hvert minutt mellom 23 og 125 liter vann inn til byen. Kildevannet ble samlet i 16 bassenger – kongen fikk naturligvis vann fra det første.

Kongen elsket blomster

Pollenanalyser viser at det har vært et rikt planteliv i Machu Picchu. Det vokste blant annet over 200 forskjellige orkideer der, og bak palasset, i den kongelige bakhagen, var det minst 90 arter.

Det fortelles at Pachacuti elsket blomster, og en spansk historieskriver som riktignok levde 60 år etter at den mektige kongen døde, forteller at Pachacuti i alderdommen beskrev livet sitt som en blomst:
“Jeg ble født som en lilje i hagen, og som liljen vokste jeg med alderen, jeg ble gammel og skulle dø, og så svant jeg hen og døde.”

Også Bingham la merke til hvor frodig byen var. “Det er (…) orkideer og trebregner, en innbydende skjønnhet av frodig vegetasjon og jungelens mystiske trolldom”, lyder hans malende beskrivelse av det imponerende plantelivet.

Det var ikke bare kongens områder som var botaniske og arkitektoniske mesterverk. Arkitektene hadde konstruert hoffbygningene slik at murene helte cirka fem grader innover, og byggesteinene var formet som et trapes.

Når en gjest ankom et herskapshus, kunne han eller hun derfor bli lurt til å tro at boligen var høyere og mer massiv enn den i virkeligheten var. Denne skrå formen ble også brukt i dører og vinduer. I tillegg til at formen sørget for et optisk bedrag, førte den også til at bygningene sto stabilt under de voldsomme regnbygene og hyppige jordskjelvene.

Arkitekturen i både palasset og soltempelet skilte seg fra resten av byggene i byen. Fasaden på soltempelet er formet som en halvsirkel, slik det også er gjort i Cuzco og Pisac. Arkeologer mener at halvsirkelen symboliserer solas gang over himmelen.

Fra soltempelet kunne inkaene be og ofre til den store Inti – sola – slik at avlingene vokste og menneskene fikk lys. Soltempelet fungerte sannsynligvis også som et observatorium hvor de studerte himmellegemene.

Inne i tempelet har steinhoggere risset en tegning i gulvet som peker mot det punktet på himmelen hvor sola står opp ved sommersolverv i desember. Under soltempelet var det ganger og grotter, noen murt opp, andre tilpasset fjellformasjonene.

Konstruksjonene under tempelet Inti Mach’ay var sentrale i religiøse seremonier, samt at de fungerte som mausoleum. Arkeologer antar likevel at medlemmer av kongehuset ble fraktet tilbake til Cuzco og begravd der. En reise mellom de to byene tok ikke mer enn tre dager.

Stein ble brukt som solur

På et høydedrag i den nordvestlige enden av plassen, bygd på pyramidelignende terrasser, lå enda en spektakulær helligdom: soluret intihuatana. Helligdommen er hogd ut av fjell, og øverst på en vannrett flate ruver en steinsøyle.

Intihuatana betyr “stedet som binder sola”, og man antar at formålet med steinen var å følge med på sola og tiden. Plasseringen på et høydedrag vitner om at det må ha vært en viktig helligdom, for inkaene bygde det som var helligst for dem så nær himmelen som de kunne. Soluret forteller sannsynligvis også at de spanske conquistadorene ikke har satt sine bein i Machu Picchu.

Spanjolene ødela nemlig alle inkaenes hellige solur under de ødeleggende herjingene i riket. Fra høydedraget med solsteinen kunne kongen og hoffet skue over det aller høyeste fjellet i området – fjellet Veronica – som troner 5750 meter over havet.

Pachacuti og etterfølgerne oppførte hele 30 religiøse bygg i byen. Sett i forhold til størrelsen på byen er det ikke mange, men ikke alle byggene i Machu Picchu var templer. Rundt den sentrale plassen lå overklassens hjem, inndelt i såkalte kanchaer, som er tre eller flere rektangulære bygninger symmetrisk plassert rundt en gårdsplass og omkranset av en mur.

Mens overklassen levde et luksusliv bak beskyttende murer, tok byens lærde menn, kalt amautas, til takke med ganske primitive hus av rødaktig stein som vanligvis bare hadde en inngangsdør og et stort rom.

Tunge steiner ble rullet på plass

Enten det er snakk om de kongelige templene og palassene eller mer beskjedne boliger, har inkaenes evne til å frakte de gigantiske steinblokkene til byggeplassen og deretter tilpasse dem nøyaktig, vært en gåte for arkeologene. Hvordan klarte inkaene, som ikke kjente til hjulet og stort sett jobbet med primitive steinredskaper, å lage disse imponerende byggverkene?

Vi vet at inkaene hentet stein til byggearbeidene i et granittbrudd som lå i nærheten. Halvferdige steinblokker langs veien til steinbruddet viser at arbeiderne grovhogde blokkene i bruddet, mens detaljarbeidet ble gjort på byggeplassen.

Transporten opp de bratte sidene foregikk med rå muskelkraft og med trestokker som de rullet steinen på. Noen av de halvferdige steinblokkene har hakk, en form for håndtak som de kunne holde i når steinen skulle flyttes på plass. Trestokker fungerte også som løftestenger når de skulle stable de flere tonn tunge steinblokkene på hverandre.

Arkeologer mener at arbeiderne må ha jobbet i flere måneder for å bygge en enkelt mur til et hus, men det er ingen som har noen gode svar på hvordan de klarte å tilpasse steinene så nøyaktig til hverandre.

Man tror kanskje at hver stein har blitt løftet av, finpusset og deretter løftet på igjen, helt til den passet presis med nabosteinen. Steinene har opptil tolv sider, og de passer så nøyaktig til hverandre at ikke et strå kan dyttes inn mellom sprekkene. Hvilke redskaper inkaene brukte for å få dette til, har lenge vært diskutert.

Noen mener redskaper av stein, andre peker på bronse, men teorien møter motbør fordi bronseredskaper antakeligvis ikke har vært robuste nok til å bryte den harde granitten. Svaret er mest sannsynlig begge deler, samt at redskapene også utviklet og endret seg gjennom Inkarikets historie.

På byggeplassen har arbeiderne sannsynligvis slått med steinhammere på meisler av stein eller bronse. Trekiler har blitt brukt til å bryte gjennom blokkene, men inkaene har også benyttet brekkjern av bronse for å dele granitten.

Ut fra studier av 170 metallgjenstander som Binghams arkeologer fant under en ekspedisjon i 1912, kan man se at bronseredskapene bærer spor av å ha hogd i stein. Halvferdige metallredskaper vitner også om at byen har hatt smeder som har fremstilt bronse og formet metallet til verktøy, kniver til rituelle seremonier, smykker og andre symboler på makt.

Beskyttelse mot kraftig regn

Undersåttene bodde atskilt fra overklassen. Hver morgen vandret arbeiderne – yanaconas – til jobb i smier, på byggeplasser, i spinnerier og ikke minst til terrassene som lå rundt byen. På terrassene dyrket inkaene mat. Været i Andesfjellene sørget for rikelig med regn til åkrene hvor de dyrket mais, poteter, bønner og quinoa.

Ut fra analyser av isdekket fra de høyeste fjellene anslår forskere at det kan ha falt hele 1800 millimeter regn i året over Machu Picchu. Til sammenligning er den årlige nedbørsnormalen i Oslo 763 millimeter, mens den i Bergen er 2250 millimeter.

Vannet fikk avlingene til å gro, men samtidig truet det også med å skylle vekk jord og bygninger. Som de kyndige anleggsarbeiderne inkaene var, fant de en løsning på dette også. Terrasser og plasser ble anlagt med et lag pukk over et metertykt lag med grus. Dette fungerte som drenering. Når det regnet, rant vannet ned i bakken og videre til kanaler og kloakksystemer.

Øverst la inkaene et lag med næringsrik jord som var hentet fra dalen langs Urubambaelven, men til tross for anstrengelsene klarte de ikke helt å unngå jordras på terrassene. Terrassene utgjorde cirka fem hektar landbruksjord, men det var ikke nok til å brødfø alle innbyggerne i byen. Derfor fikk hoffet brakt inn matvarer fra andre deler av riket, som ble omhyggelig tørket og oppbevart i egne lagerhus.

Alt tyder på at Machu Picchu ble forlatt i 1533, omtrent på samme tid som de spanske conquistadorene inntok Cuzco, hovedstaden i Inkariket. Likevel er det lite som tyder på at inkaene ble fordrevet fra den luksuriøse feriebyen.

Forsvaret ved Machu Picchu var sparsomt, men det var effektivt. De ufremkommelige og mange steder loddrette fjellveggene tjente som festningsverk, og det var få stier som førte opp til byen.

En av dem lå inntil fjellveggen ved den steile vestsiden. Hvis fienden forsøkte å komme seg opp denne stien, trakk inkaene ganske enkelt vekk noen trestokker som fungerte som bro, og dermed endte stien i en seks meter bred kløft med et loddrett fall på flere hundre meter.

Forsøkte fienden seg fra østsiden, kunne inkaene stoppe dem ved Urubambaelven, der måtte de nemlig over en flettet hengebro lagd av ichu-gress, inkaenes supermateriale.

Machu Picchu var med andre ord bygd slik at noen få innbyggere kunne holde inntrengere ute. Men hvorfor forlot inkaene luksuslivet på fjellryggen? Det har vi ikke svar på. Vitenskapen har fremdeles til gode å løse denne gåten.

Da den ellevte inkaherskeren, Huayna Cápac, døde av koppersykdom i 1528, ble riket kastet ut i borgerkrig mellom de to sønnene hans, og det var ikke lenger mulig å leve et kongelig liv i luksus. Det kan også være at innbyggerne i Machu Picchu, akkurat som herskeren, døde i kopperepidemien som europeerne hadde brakt med seg. Arkeologene er langt fra ferdige med å undersøke Machu Picchu, og kanskje vil nye utgravinger gi spor som kan forklare hvorfor byen ble fraflyttet.