I 1927 blomstrer USAs økonomi, og mange amerikanere investerer pengene sine i luksusvarer som biler og reiser. Den nyvunne reiselysten gir driftige forretningsmenn muligheten til å tjene store penger på turisme.
Frem til 1941 arbeider 400 arbeidere med å reise et minnesmerke i granitt over fire presidenter. Her får du historien om Mount Rushmore-minnesmerket fra idé til innvielse.
Skulptøren Borglum ble fascinert av Mount Rushmore
Bergtatt var et stort ord, men det var en presis beskrivelse av Gutzon Borglums følelser da han i september 1925 for første gang besteg den 1745 meter høye granittklippen Mount Rushmore. Han hadde straks lagt merke til at fjellet ikke lignet de andre i nærheten. Overflaten var buet og kurvet, som om den allerede inneholdt ansiktene delstaten South Dakota hadde bestilt Borglum til å hogge ut av det massive berget.
Fra toppen kunne man se fem delstater og tusenvis av kilometer med skoger og jorder. Utsikten var overveldende. Stedet lå perfekt til. «Bare den allmektige kan stoppe meg fra å fullføre dette arbeidet», erklærte skulptøren Borglum.
Han skulle få bruk for alt han kunne hoste opp av begeistring. For arbeidet med å skape et gigantisk monument over fire av USAs mest berømte presidenter skulle bli møtt av hindringer som overgikk alle forventninger. Smuldrende fjell, den største økonomiske krisen i USAs historie og en ulmende verdenskrig var bare noen av utfordringene som møtte Borglum i løpet av de 16 årene det tok å hogge ut et av USAs mest kjente nasjonalklenodier.

Borglum var kjent og beryktet for sine mange raseriutbrudd.
Skulptøren var ustabil
Skaperen av Mount Rushmore-monumentet, Gutzon Borglum, var ikke bare kjent for å være en dyktig billedhogger – han gikk også for å være mildt sagt eksentrisk.
Da han i 1924 hogde et monument i Georgia, var Borglum så dominerende, manipulerende og ustabil at de stadige kranglene med kollegene utviklet seg til personlig fiendskap.
Til slutt ble Borglum så rasende at han ødela alle modellene sine. Arbeidsgiveren meldte ham til politiet og reiste krav om en stor erstatning, men da var Borglum for lengst flyktet over statsgrensen.
Turister til Mount Rushmore skulle redde delstaten
Mount Rushmore var ellers langt ifra selvskrevet til rollen som nasjonalt monument. Rundt 50 år tidligere hadde ikke fjellet tilhørt USA engang, for ifølge en traktat fra 1868 skulle området «for evig» være eid av den lokale indianerstammen siouxene.
«For evig» varte imidlertid bare til det ble funnet gull i området.

Lokale indianere var sterkt imot skulpturene på Mount Rushmore, fordi de regnet området – som juridisk sett tilhørte dem – som hellig. I protest fikk indianerne laget en skulptur av høvdingen Crazy Horse bare fire mil fra Mount Rushmore. Dette monumentet er med sine 170 meter mye høyere enn presidentansiktenes 18 meter.
Nybyggere strømmet til, og snart fyltes stedet av det verste det ville vesten hadde å by på. Drap, ran og prostitusjon herjet de nye byene, der blant andre «Wild Bill» Hickok og «Calamity Jane» Canary gjorde gater og salooner utrygge.
Men alt dette hadde South Dakota lagt bak seg da Borglum gjorde sin entré midt i 1920-årene. Faktisk var delstaten blitt både kjedelig og fattig de siste årene. Gullgruvene lå tomme og forlatte, og turistene som nettopp i disse årene strømmet ut på veiene i sine nye automobiler, lot seg ikke friste av South Dakota, for spesielle severdigheter bortsett fra flott natur fantes ikke.
«Turister blir raskt lei av vakkert landskap, med mindre noe annet kan gjøre stedet mer imponerende», argumenterte Doane Robinson, South Dakotas statshistoriker.
Han foreslo en stor skulptur i et fjellområde, og gikk straks i gang med å lete etter en dyktig billedhogger. Blant kunstnerne Robinson kontaktet, var Gutzon Borglum, som allerede hadde skapt seg et navn med sine pompøse, patriotiske skulpturer.
«Særdeles interessert i ditt forslag. Fantastisk plan. Hold på den», svarte Borglum på Robinsons forespørsel i et telegram fra august 1924.
Borglum måtte pantsette huset
Tettbygd, skallet og med et granskende blikk over den buskete barten utstrålte Borglum besluttsomhet og viljestyrke. At han var riktig mann til jobben, var verken Robinson eller senator Peter Norbeck i tvil om.
«Borglum er en av de største – om ikke den største – skulptøren i verden», slo Norbeck fast på en pressekonferanse. Skulptøren var klar til «å etterlate seg monumentale verker som ville bli stående til evig tid».
Guvernørens gode inntrykk av Borglum skyldtes ikke hans kunstneriske evner alene.

Når fjellet først var formet med dynamitt, kunne ansiktstrekkene hogges ut med hammer og meisel.
Skulptøren var kjent for å ha forbindelser til de rike og berømte – inkludert presidenter – og hadde under sitt første besøk i South Dakota mer enn antydet at han kunne skaffe penger til Mount Rushmore-prosjektet, som ennå ikke var finansiert. Han hadde, bemerket Borglum lett henkastet, mange venner «med et par millioner dollar til overs».
Det viste seg snart at Borglum hadde tatt munnen for full, for de mange tiggerbrevene forble ubesvarte. For i det hele tatt å ha råd til å gå i gang med arbeidet, måtte Borglum derfor pantsette sitt eget hus.
Først da et lokalt kongressmedlem fikk lokket president Calvin Coolidge til å feriere i South Dakota – og Borglum overtalte ham til å tale under en seremoni i august 1927 som markerte begynnelsen på arbeidet – ble det fart på pengeinnsamlingen.
Oppglødd av patriotisk begeistring samlet South Dakota raskt inn 42 000 dollar – et beløp som imponerte Coolidge nok til at han signerte en stor bevilgning til Mount Rushmore-prosjektet da han kom hjem til Washington.
Arbeidet med Mount Rushmore krevde sterke nerver
Skulpturen som Borglum begynte på i oktober 1927, skulle i ferdig form vise fire presidenter: George Washington, Thomas Jefferson, Abraham Lincoln og Theodore Roosevelt. Alle skulle hogges ut slik at de fremsto fra livet og opp, som om de strakte seg ut av fjellet.
Hvem er de fire presidentene?

George Washington, USAs første president (1789-97)
Grunnleggeren: Washington var selvskrevet til en ærefull plass på Mount Rushmore. Som øverstkommanderende for hæren førte han amerikanerne til seier under uavhengighetskrigen (1775-1783). Han var deretter medforfatter av USAs forfatning og ble nasjonens første president.

Thomas Jefferson, USAs tredje president (1801-09)
Utvidet mot vest: Jefferson skrev uavhengighetserklæringen – ofte kalt USAs fødselsattest. Han utvidet USA mot vest og støttet utforskingen av den vestlige delen av kontinentet. I 1803 kjøpte Jefferson området Louisiana fra Frankrike –et kjøp som fordoblet USAs areal.

Theodore Roosevelt, USAs 26. president (1901-09)
Åpnet USA mot verden: I motsetning til forgjengerne, som hadde gjort det til en dyd å la amerikanerne passe sine egne saker, drømte Roosevelt om å gjøre USA til en global stormakt. Diplomatisk list og voksende industri- og militærmakt økte amerikanernes innflytelse i bl.a. Latin-Amerika.

Abraham Lincoln, USAs 16. president (1861-65)
Forente nasjonen: Da slaverimotstanderen Lincoln ble president i 1861, brøt konflikten mellom Nord- og Sørstatene ut i flammer. Borgerkrigen kostet rundt 750 000 liv, men Lincoln klarte å holde USA som nasjon sammen og legge fundamentet til en kommende stormakt.
I løpet av høsten hadde Borglum fått bygd en hel liten by på fjellet. Kjøkken, spiserom og latriner til arbeiderne lå spredt omkring. I forskjellige skur var det blant annet smie, åtte heiseverk og kompressorer til de store luftborene.
På toppen av fjellet sto Borglums kontor samt et hus der arbeidere med tittelen «pekere» skulle bo. Oppgaven deres gikk ut på å ta mål og markere med maling slik at skulpturene ble oppført korrekt i forhold til modellene.
Washingtons hode skulle hogges først, og arbeiderne gikk i gang med å sprenge bort store steinblokker med dynamitt. Sprengstoffet ble pakket og plassert om formiddagen, og detonert mens arbeiderne gikk til lunsj. Om ettermiddagen ble prosedyren gjentatt.

Arbeiderne benyttet seg av et heiseverk når de hang langs fjellsiden for å finpusse statuene.
I neste fase ble overflødig stein ned til 15 centimeter fra det ferdige ansiktet fjernet med trykkluftbor. Et bor veide 40 kilo og de kraftige vibrasjonene fikk det til å kjennes levende. For å styre det plasserte arbeideren boret mellom føttene, som han stemte imot fjellet.
Imens lente han seg tilbake, noe som ga en fornemmelse av å sveve i tynn luft – bare holdt oppe av en 1,5 centimeter tykk kabel fra heiseanordingen. Mange ble vant med følelsen, men andre ble grepet av en frykt som satte seg i sjelen.
«Jeg gjorde det i tre-fire dager, og jeg våknet om natten og klamret meg til sengen så hardt jeg kunne, fordi jeg trodde jeg var i ferd med å falle ned fra fjellet», forteller en arbeider.
Washingtons ansikt trakk turister til Mount Rushmore
Sakte, men sikkert tok Washingtons ansikt form, og 4. juli 1930 kunne Borglum ønske velkommen til den første avdukingen på Mount Rushmore.
Interessen for monumentet viste seg å være enorm, og i løpet av de følgende månedene strømmet titusener av nysgjerrige til området. Oppildnet av interessen erklærte Borglum at de resterende skulpturene ville være ferdige allerede i 1934. Men slik skulle det ikke gå, for i løpet av 1931 begynte arbeidet på Mount Rushmore å gå Borglum imot.
Ifølge det originale utkastet til skulpturene skulle Lincoln plasseres til venstre for Washington, og Jefferson til høyre. Uthoggingen av Jefferson var allerede begynt da Borglum i 1931 dro på ferie og overlot arbeidet til assistentene. Da han kom hjem, ventet en ubehagelig overraskelse. Mens han var borte, hadde hans betrodde assistent, Hugo Villa, brukt tiden på å drikke vin og bedåre kvinner. Aktivitetene hadde gått så hardt ut over arbeidsevnen at Jeffersons panne var blitt hogd altfor flat og nesen 15 centimeter for kort.
Borglum var rasende og hevdet at han kunne se feilene flere kilometer unna. Beskyldninger om «grove feil» og «ulydighet» haglet over Villa. I fullt raseri begynte Borglum å hogge en ny Jefferson – denne gangen til høyre for Washington. Det hele endte med at den ødelagte figuren ble sprengt i luften. Også på sin nye plass skulle Jefferson vise seg å være litt av en prøvelse.
Da Borglum begynte arbeidet med presidentens nese, oppdaget han en foruroligende sprekk ved høyre nesebor. I frykt for at det skulle samle seg fukt som ville fryse til is og ødelegge presidentens nese, valgte Borglum å la hele ansiktet dreie noen grader mot nord og vippe ansiktet slik at nesen unngikk sprekken.

Susan B. Anthony kjempet i tiår for å få innført stemmerett for kvinner i USA.
Kvinner ville også ha plass på Rushmore
I 1937 kjempet kvinnerettsforkjempere en tapper kamp for å få en kvinne plassert mellom de fire mennene på Mount Rushmore.
Aller helst ville de hatt inn ansiktet til aktivisten Susan B. Anthony (1820-1906), som nærmest egenhendig hadde innført stemmerett for amerikanske kvinner. Ideen fikk støtte fra blant andre USAs førstedame, Eleanor Roosevelt, men monumentets billedhogger, Gutzon Borglum, avviste ideen blankt.
Han fikk sine politiske venner i Kongressen til å legge til et nytt punkt i byggetillatelsen til monumentet som sa at Borglum ikke fikk hogge andre statuer på Mount Rushmore enn de fire presidentene.
Krisen reddet Mount Rushmore
Snart skulle det bli klart at Borglum hadde verre problemer enn Jeffersons nese. Året før, i oktober 1930, var de siste årenes oppgangstider brått blitt avløst av svart depresjon, da børsen i New York kollapset. Selskaper gikk konkurs, og millioner av mennesker ble sendt ut i arbeidsløshet og uvisshet.
Allerede ved avdukingen av Washington hadde kritikere murret over regjeringens bidrag til monumentet. Dersom pengekrevende prosjekter som dette grep om seg i disse krisetider, «vil vi ikke lenger beskue milde, trøstende fjell, men i stedet bli tvunget til å se på de harde ansiktstrekkene til direktøren for USAs nasjonalbank», bemerket en journalist.
Tankene vant gjenklang, og snart forsvant støttebidragene til Mount Rushmore. Høsten 1931 kunne Borglum konstatere at kommisjonen bak byggingen bare hadde 500 dollar igjen, mens den skyldte 16 000 dollar. Snart gikk arbeidet helt i stå.
«Det egentlige problemet er ikke hva Borglum tjener, men hva han bruker.»
Ironisk nok ble den voldsomme økonomiske krisen Mount Rushmores redning. I et forsøk på å få den amerikanske økonomien i gang igjen bestemte president Herbert Hoover seg i 1932 for å bruke mye penger på offentlige anleggsprosjekter.
Mount Rushmore fikk 100 000 dollar. Samtidig ble området rundt Mount Rushmore også gjort til nasjonalpark under den føderale regjeringen – et trekk som sikret at regjeringen fortsatt ville bevilge penger til prosjektet. Våren 1933 kunne folk igjen høre lyden av slag i granitten etter halvannet års stillhet.
Pengestrømmen var nå sikret, men utfordringene langt ifra forbi. De største problemene skapte Borglum imidlertid selv. Skulptøren var notorisk vanskelig å omgås, og oppsigelser og trusler hørte til dagens orden på Mount Rushmore.
Dessuten hadde Borglum en uvane med å bruke opp alt han fikk fatt i av penger. Skulptøren førte aldri regnskap, og privatøkonomien hans lå i store trekk i ruiner.

400 mennesker arbeidet med å reise det nasjonale minnesmerket Mount Rushmore mellom 1927 og 1941.
Mount Rushmore i tall
- 0 døde under arbeidet med å bygge monumentet, selv om ulykker forekom. Den verste ulykken fant sted i 1940, da en skrue løsnet i en heiseanordning som bar fem mann. Arbeiderne styrtet mot bakken, men en nødbremse dempet fallet. Alle fem kom fra det med brukne armer og ribbein.
- 2,5 cm vil vær og vind ha slipt av det berømte monumentet om 10 000 år, fordi Mount Rushmore forvitrer så langsomt.
- 989.992,32 dollar kostet monumentet i 1942 – det tilsvarer ca. en milliard kroner i dag.
- 400 arbeidere var sysselsatt med å hogge de fire presidentene ut av fjellet.
- 65 cent var timelønnen for arbeiderne som betjente trykkluftborene.
- 506 trappetrin måtte arbeiderne gå hver dag for å komme opp på fjellet.
- 450 000 tonn stein ble fjernet fra fjellet.
Økonomien var et eneste rot
John Boland, formannen for kommisjonen som sto for Mount Rushmores pengesaker, holdt lenge hånden over Borglum. Men da Borglums kontrakt for 1938 skulle fornyes, og Kongressen begynte å stille ubehagelige spørsmål, kunne han ikke lenger skjule tingenes faktiske tilstand.
«Det egentlige problemet er ikke hva Borglum tjener, men hva han bruker. Inntekten hans plasserer ham blant landets best betalte, og likevel er han alltid blakk», avslørte Boland.
Tross Borglums privatøkonomiske kaos klarte Boland å overtale Kongressen til å forlenge Borglums kontrakt, og våren 1939 hadde Borglum det største budsjettet i historien. Det ga ham mulighet for å hyre det største arbeidslaget som noensinne hadde vært på Mount Rushmore.
Arbeidet skred frem jevnt og trutt. Lincoln var blitt avduket i september 1937, og i juli 1939 kom turen til den siste av de fire presidentene, Theodore Roosevelt. Seremonien fant sted en søndag, og fremmøtet var over all forventning. 3000 biler og 12 000 mennesker hadde tatt turen til Mount Rushmore. Borglum selv ble kjendis over natten, og dukket blant annet opp i annonser for hodepinetabletter.
Under et bilde av Borglum hengende ved siden av Lincolns nese forkynte teksten: «Vedvarende boring og mange problemer fører til hodepine. Han sier: Jeg tar alltid Bromo-Seltzer mot hodepine. Det hjelper også mot anspenthet i kroppen og dårlig mage».
Mount Rushmore ble et samlingspunkt
Borglum fikk bruk for pillene selv, for han hadde begynt å skrante. I 1940 var han på sykehuset i Colorado Springs «for et lettere kirurgisk inngrep og komme i bedre form», ifølge kona Mary. Ryktene ville imidlertid ha det til at Borglums tilstand var kritisk, for da han kom hjem igjen, ansatte kona en hjemmesykepleier til å stelle mannen.
Til tross for dårlig helse ble Borglum hardt presset av den føderale regjeringen, som betalte for Mount Rushmore. Den krevde at Borglum som skulptør selv skulle stå for finpussingen av ansiktene, og presset samtidig på for å få Borglum til å offentliggjøre budsjettet og den endelige tidsplanen.

Borglum klarte å lokke president Franklin D. Roosevelt til avdukingen av Jeffersons hode i 1936.
Borglum unnvek spørsmålene, men i februar 1941 var det tydelig at han snart var tom for penger og måtte på nok en tiggerferd til Kongressen.
«Jeg tviler ikke på at nasjonen vil komme oss i møte med et hvilket som helst beløp som er nødvendig for å ferdigstille dette arbeidet», erklærte Borglum før Kongressen avviste ham.
De folkevalgte var lei av tullprat. Bare noen dager senere fikk skulptøren en blodpropp i lungen. Han overlevde, men da samme scenario gjentok seg to uker senere, utåndet Borglum.
Alle regnet med at monumentet nå ville bli skrinlagt. Men så trådte Borglums sønn, Lincoln, frem og erklærte at han ville avslutte farens arbeid. Det stramme budsjettet tvang ham imidlertid til å gi opp den opprinnelige planen: Det var ikke penger nok til å hogge presidentene fra livet, så i stedet nøyde Lincoln seg med å finpusse ansiktene.
Monumentet sto ferdig 31. oktober 1941. Bare fem uker senere gikk USA inn i andre verdenskrig, og patriotismen begynte for alvor å ta av. For mange amerikanere ble den urokkelige klippen med de fire presidentene nå et symbol på et sterkt og forent USA. Snart strømmet turister til South Dakota – og strømmen har fortsatt frem til i dag. Mount Rushmore-monumentet i South Dakota har mer enn to millioner besøkende hvert år.
Hvorfor heter monumentet Mount Rushmore?
Mount Rushmore hadde eksistert i århundrer uten noe offisielt navn før de uthogde presidenthodene gjorde fjellet verdensberømt.
Fjellet er kalt opp etter advokaten Charles Rushmore, som i 1885 inspiserte en gruve i området. Omstendighetene rundt navngivningen er uklare, men navnet ble offisielt i 1930.
Mount Rushmore ble til i fem trinn
Verktøykassen

Dynamitt
Det meste av Mount Rushmore-monumentet ble skapt med dynamitt. Borglum hadde ansatt flere sprengstoff-
eksperter med én eneste oppgave – å lage dynamitt i ulike størrelser og styrker.

Trykkluftbor
Når dynamittarbeiderne var ferdige med å forme hodene, kunne arbeidere bevæpnet med trykkluftbor komme til. Deres oppgave var å gi de fire hodene sine første, grove ansiktstrekk.

Hammer
Arbeidet med å forfine ansiktene ble utført med hammer og meisel. Her kunne skulptørene for alvor vise sine evner som klassiske billedhoggere og fordype seg i detaljer.

Den krevende oppgaven med å hogge ut fire enorme presidenthoder i hard granitt krevde både et omfattende forarbeid, en gigantisk gipsmodell og store mengder dynamitt.
Riktig plassering
Første trinn var å finne det rette fjellet til monumentet. Opprinnelig ville Borglum hogge skulpturen sin på en annen granittformasjon i nærheten, men fjellet her var av dårlig kvalitet. Valget falt i stedet på Mount Rushmore.
Gipsmodeller
Før uthoggingen lagde Borglum en gipsmodell der ansiktene var basert på blant annet masker og malerier. Av og til ble mindre modeller heist ut på fjellsiden slik at arbeiderne kunne se dem bedre. For å forstå ansiktenes kontur, ba Borglum arbeiderne kjenne på modellene med lukkede øyne.
Modellen overføres til Mount Rushmore
Modellene var laget i forholdet 1:12, slik at én centimeter på modellen tilsvarte tolv centimeter på fjellet. For å overføre modellen til fjellet, gjorde Borglum følgende:
- a. Et metallskaft plasseres på modellen. Ved roten av skaftet plasseres en vinkelmåler og en linjal som kan svinges rundt for å måle vinkelen fra den sentrale aksen.
- b. Et blylodd henger fra linjalen. Det kan gli både frem og tilbake og opp og ned, slik at det kan måle avstander.
- c. Tallene kan deretter ganges med tolv og overføres til skulpturene på Mount Rushmore via en lignende mekanisme plassert på toppen av fjellet.
Dynamitt gir
ansiktene grovform
Store stykker av fjellet ble fjernet med dynamitt. Når fjellet hadde fått form som et egg, brukte arbeiderne mindre sprengladninger til å forme ansiktet i grove trekk. Under hele denne prosessen sørget Borglum for å betrakte ansiktene fra alle vinkler for å sikre at de skulle fremstå så naturtro som mulig.
Ansiktene pusses
Når hodene hadde tatt form, ble overskytende stein fjernet med bor, lufthammer og annet verktøy. Borglum la spesielt mye arbeid i øynene. I motsetning til andre statuer hadde ikke Borglums verker bare tomme huler. For å gi øynene liv hogde skulptøren tapper i den delen av berget som utgjorde pupillene. Sett på avstand så det ut som om øynene strålte og var levende.