Vintermørket ligger tett over Canterbury i det sørøstlige England idet erkebiskop Thomas Becket julen 1170 hører rop utenfor. “Kongens menn! Kongens menn!” advarer opphissede stemmer.
Becket fornemmer faren, og sammen med sine munker forlater han hurtig sin bispebolig og skynder seg over til katedralen. I Guds hus har ingen kristen hittil våget å angripe en biskop.
Ved et alter midt i kirken stopper han opp. Med tilbakeholdt åndedrett venter Becket og hans nærmeste medarbeidere i halvmørket. Et sted i bygningen begynner intetanende munker å synge vesper.
Aftensangen blir avbrutt når den solide kirkedøren går opp med et brak. Lyden av tunge skritt og sverd mot rustninger kommer nærmere.
“Becket!” roper en hard stemme som får den tomme kirken til å runge.
“Her er jeg!” svarer Becket høyt og tydelig i stedet for å flykte.
Riddernes ansikter er skjult bak visirene. Becket kan bare skimte sverdene deres. Med rolig stemme spør han hvorfor mennene bærer våpen i Guds hus.
”Er da ikke du den beryktede forræder? svarer en ridder med forakt i stemmen.
“Løp, du er en død mann”, truer en av ridderne som har trengt inn i katedralen.
Becket benekter at han er en forræder, men ridderne fortsetter å spy ut anklager og fornærmelser inntil en av dem hever sitt sverd.
Våpenets flate side rammer Becket i ryggen, og erkebiskopen vakler.
”Løp, du er en død mann,” truer ridderen. Men Becket nekter å flykte.
”Din alfons,” fnyser erkebiskopen mot sin angriper og dytter til ham – en fatal feil skal det vise seg.
Et sverd lyner i luften, men munken Edward Grim stikker armen frem og avverger med nød og neppe slaget, som er rettet mot hans herres panne.
Med et smertebrøl faller munken om – blødende fra et dypt sår. I neste nå hugger ridderen på ny, og denne gangen faller Becket om på gulvet.
Blodet renner nedover biskopens ansikt mens han klamrer seg til en av katedralens søyler – ute av stand til å avverge det siste og dødelige hugget.
Sverdet kløyver erkebiskopens kranium i to, og klingen knekker på midten idet den treffer steingulvet. Blod og hjernemasse renner ut over kirkegulvet.
En av riddernes håndlangere trer frem og trekker en kniv som han rører rundt i erkebiskopens hjernemasse med, inntil han sier:
”La oss gå, han reiser seg aldri igjen”.
Nyheten om det brutale mordet på Canterburys erkebiskop går som en løpeild gjennom Europa, og sorgen og harmen er stor. Men drapet skal vise seg å være en gave til kirken.
Beckets martyrium trekker tusenvis av pilegrimer til Canterbury, og de voksende inntektene finansierer byggingen av en av Europas mest imponerende katedraler.
Augustin grunnla et kloster i Canterbury i 597, og ved siden av skjøt en ydmyk katedral opp få år senere.
Troen slo røtter i Canterbury
Kristendommen kom til England i 597 i form av den romerske benediktinermunken Augustin.
Han fikk foretrede for englendernes hedenske konge Æthelbert, som hadde giftet seg med en kristen fransk prinsesse.
Æthelbert hadde sitt hovedsete i Canterbury, som ligger 90 km sørøst for London.
Her omvendte Augustin kongen og ble belønnet med jord i byen til å bygge den første katedralen på engelsk grunn.
Siden da har Canterbury vært kristendommens høyborg i England.
Becket var kongens beste venn
Thomas Becket kom til verden i London den 21. desember 1118.
Faren var en velstående kjøpmann, og som det passet seg for en gutt av hans stand, ble Thomas innskrevet i klosterskole.
Her lærte han å lese og skrive latin i tillegg til å studere retorikk.
Etter et års opphold på universitetet i Paris, som den gang ble betraktet som Europas beste, ble han innsatt i administrasjonen ved Englands hovedkirke: katedralen i Canterbury.
Med flid og kløkt gjorde Becket et slikt inntrykk at Canterburys daværende erkebiskop i 1155 anbefalte sin 36 år gamle diakon til kongen. Henrik 2 var bare 21 år gammel og utnevnte Becket til lordkansler – hans nærmeste rådgiver.
De to utviklet raskt et nært vennskap.
Middelalderens engelske byggmestre maktet bare å bygge kirker som den i byen Stowe i Lincolnshire: De hadde som regel et lite skip med små vinduer og et mørkt kirkerom.
Begge likte å ri, gå på falkejakt og drikke god vin. Hvor nært vennskapet var, demonstrerte møtet med en tigger en kald vinterdag.
På vei til fots gjennom Londons vinterkalde gater passerte kongen og Becket en frysende tigger.
Majesteten foreslo spøkefullt at Becket skulle forære tiggeren sin kostbare frakk, hvorpå Becket svarte at han ville overlate til Henrik å gi tiggeren en almisse.
Kongen protesterte, og snart trillet de to rundt på bakken i en godmodig brytekamp. Becket lot fornuftig nok kongen vinne, hvorpå de muntert fortsatte turen gjennom Londons gater.
Henrik verdsatte rådene fra sin lordkansler og stolte blindt på hans lojalitet.
Da stillingen som erkebiskop av Canterbury – overhode for den katolske kirken i England – ble ledig i 1161, besluttet kongen å plassere Becket i den viktige posisjonen.
Konflikten blusset opp
Utnevnelsen var mer enn bare belønning. Det var et politisk sjakktrekk. Kongen og kirken lå ofte i konflikt på 1100-tallet, men det skulle Becket nå forhindre.
Henrik gjorde seg for eksempel store anstrengelser for å gjenopprette lov og orden i England.
Dommere utsendt av kongen red land og rike rundt for å straffeforfølge mistenkte, og som noe helt nytt dømte juryer av frie menn i sakene.
Til kongens store frustrasjon sto én enkelt samfunnsgruppe dog utenfor loven: kirken hadde sitt eget rettssystem og sine egne lover.
Det skulle sikre biskopene mot press fra kongen, som ellers kunne true med å slepe kirkens folk for retten hvis de ikke lystret.
Det rettslige unntaket var ikke det eneste ved kirkens status som bekymret Henrik 2. Selv om kirkens menn lydig sverget troskap til kongen, la de ikke skjul på at deres sanne lojalitet lå hos Gud og hans representant på jorden: den mektige paven i Roma.
Med Becket som erkebiskop, følte kongen seg trygg på at han kunne holde kirken i tømme.
I begynnelsen tydet også alt på at majesteten hadde rett.
Da Henrik 2 i 1164 utstedte 16 dekreter som gjorde det klart at kronen sto over kirken – også i rettslige anliggender – erklærte Becket seg enig.
Harmonien varte imidlertid ikke lenge.Kongen la snart merke til at hans nyutnevnte erkebiskop forandret seg. Den før så forfengelige livsnyteren Becket begynte å leve mer og mer asketisk.
Han spiste mindre og drakk bare vann. Som Johannes døperen i Bibelen kledde Becket seg i klær av skitten sekkestrie.
Kort tid etter endret erkebiskopen også mening om kongens nye bestemmelser.
For sin tidligere føyelighet overfor Henrik, idømte Becket seg selv en botsgang i full offentlighet.
Kongen betraktet med rette erkebiskopens handling som en alvorlig kritikk og kalte ham til seg.
Siden Henrik ikke kunne be erkebiskopen om å lystre kronen direkte, beskyldte majesteten Becket for å ha beriket seg på bekostning av det kongelige skattkammeret under sin tid som Englands lordkansler.
Becket avviste skarpt de falske anklagene, og kongen ble så rasende at han beskyldte erkebiskopen for forræderi.
Møtet utviklet seg til et håndgemeng da Londons biskop, som støttet Henrik, prøvde å rive et lite krusifiks ut av Beckets hender.
Da ryktene om det dramatiske avhøret slapp ut, var den jevne befolkningens sympati på erkebiskopens side. I deres øyne hadde han stått fast på sin tro mens kongen hadde oppført seg hovmodig.
Englands Henrik 2 drømte om å innsette en føyelig erkebiskop, men Becket var det gale valget.
Erkebiskopen var altfor rik og mektig
I middelalderens England fungerte erkebiskopen som det geistlige overhode for alle landets troende. Selv kongen hadde ingen makt over ham.
Til stor ergrelse for de engelske kongene var erkebiskopen av Canterbury bare pålagt å adlyde ordrer utstedt av paven i Roma.
Skiftende konger la riktignok press på det engelske kirkeoverhodet, men erkebiskopen hadde midler til å stritte imot.
Han kunne true med å kaste majesteten ut av kirken eller utstede et interdikt slik at ingen dåp, gudstjenester eller begravelser kunne finne sted i England.
Dette var en alvorlig sak i middelalderen, da alle kristne levde i evig frykt for å havne i helvete.
Siden alle engelskmenn måtte gi en tidel av inntekten sin til den katolske kirken, samt betale for dåp, vielser og konfirmasjon, var kirken etter hvert blitt ganske så rik.
Da Thomas Becket ble utnevnt til erkebiskop i 1162, eide kirken omtrent en tredjedel av alt land i England – en stor del av denne jorda var for øvrig blitt testamentert til kirken av adelsmenn i bytte mot kirkens syndsforlatelse.
Becket var ikke den eneste som våget å trosse kongemakten – det gjorde en rekke andre erkebiskoper også.
For eksempel måtte erkebiskop Anselmo (1093-1109) gå i eksil to ganger for å unnslippe kongens vrede.
Eksil skjerpet konflikten
Becket fornemmet at det nok var best å dra av gårde før kongen følte seg fristet til å gå videre med saken, og i oktober 1164 reiste han til Frankrike.
Her oppholdt erkebiskopen seg i ulike klostre i seks år, men eksilet betydde ikke at han frasa seg sitt embete.
Som Englands øverste kirkelige leder kastet Becket først Londons illojale biskop ut av kirken.
Samme skjebne tilfalt biskopene av York og Salisbury, som også hadde valgt å stille seg på kongens side.
I tillegg truet Becket kongen med den katolske kirkens sterkeste våpen: interdikt. Under et interdikt ville det være forbudt for landets prester å døpe barn, vie ektepar og begrave de døde.
For middelalderens troende ville stengte kirker være en katastrofe. Uten prestenes velsignelse risikerte de å havne i helvete, og ifølge folkestemningen var alt sammen kongens skyld.
Da Henrik 2 til slutt bøyde seg og erkebiskopen kunne vende hjem, ble Becket mottatt av en jublende folkemengde på havnen. Kongens støttespillere var nervøse.
På juledagen klaget den tidligere biskopen av York til kongen over tapet av sitt embete.
”Så lenge Thomas lever, får du aldri verken ro eller fred i riket,” påpekte den tidligere biskopen.
Bemerkningen fikk kongen til å brøle i raseri:
”Han kom fattig til mitt hoff og jeg gjorde ham stor, nå sparker han meg i ansiktet. Han har brakt skam over meg og min familie, og det smerter mitt hjerte. Og ingen har hevnet meg”.
Bemerkningen kom fire riddere for øre.
Sir Richard Brito, Hugh de Morville, Reginald FitzUrse og William de Tracy øynet sjansen til å bli kongelig belønnet hvis de gjorde majesteten en tjeneste.
Om ettermiddagen den 29. desember 1170 red de derfor av sted til bispegården i Canterbury.
Katedralen overskygget alle andre
For middelalderens kirkegjengere var katedralen i Canterbury et vidunder. Høye, slanke søyler, himmelstrebende buer og lyset fra de kolossale vinduene vitnet om Guds makt og kjærlighet. Den nye gotiske byggestilen bergtok alle.
Strebebuer: Katedralen fikk uhørt høye og tynne vegger. De ble støttet av såkalte strebebuer som hindret veggene å bryte sammen under den enorme vekten av loft og tak...
... Også såkalte strebepilarer støttet veggene så de ikke kollapset pga. katedralens mange store vinduer.
Glassmosaikk: 1200 m² fargerike mosaikker med bibelscener og mordet på Becket prydet katedralen.
Beckets sarkofag: Erkebiskopens jordiske levninger lå i en sarkofag på et podium i Treenighetens kapell. Pilegrimer måtte vandre gjennom hele katedralen og forsere en lang trapp for å kunne be ved helgenens grav.
Klokketårnet: Katedralens nåværende klokketårn ble oppført i 1498.
Enorme vinduer: Mens Englands øvrige kirker var lukkede og mørke, strømmet lyset inn gjennom katedralens gigantiske vinduer.
Treverk bar alt under byggingen
Et skjelett av tre ble først tømret sammen. Tremodellen av hvelvingen ble så heist opp på søylene som skulle bære taket.
Treverk bar alt under byggingen
Murere gikk deretter i gang. Oppå tremodellen murte de med mørtel og stein så buen langsomt tok form.
Treverk bar alt under byggingen
En tung låsesten ble senket på plass når murene nådde opp til toppen. Når mørtelen var tørr kunne buen bære sin egen vekt.
Treverk bar alt under byggingen
Kuppelen ble murt med mindre stein for å få den lett.
Treverk bar alt under byggingen
Skjelettet av tre ble til slutt tatt ned og gjenbrukt under byggingen av katedralens neste hvelving.
Arrestasjonen ble til blodbad
De fleste britiske eksperter mener i dag at ridderne hadde til hensikt å ta Becket til fange og føre ham til kongen, men erkebiskopens motstand overrasket dem.
Da ridderne konfronterte Becket foran et alter i katedralen i Canterbury, nektet han å bøye seg.
Mens munkene så forferdet på løftet Reginald FitzUrse sverdet sitt midt i Guds hus og kløyvde erkebiskopens hodeskalle.
Munkene holdt vakt ved Beckets lik hele natten igjennom. Allerede før det ble lyst løp det rykter om ugjerningen, og folk fra hele sognet strømmet til.
De besøkende knelte ned på åstedet og vætet en strimmel tøy i Beckets blod.
“Hustruen som hadde vært lam lenge ble straks kurert”. Beretning om de mirakler Beckets blod utrettet.
Ifølge munken og historikeren William Fitzstephen var det nå det begynte å skje mirakler.
I sin biografi om erkebiskop Becket fra 1170-årene skrev munken:
”Straks etter begravelsen den samme natt manifesterte den guddommelige dyd sitt nærvær. En mann som hadde besøkt katedralen om natten lot sin hustru drikke et avkok av Thomas’ blod som mannen hadde tørket opp med en fille. Hustruen, som lenge hadde vært lam, ble straks kurert”.
Snart strømmet tusener av pilegrimer til Canterbury. Ifølge den samtidige munken John av Salisbury fortsatte miraklene å skje i katedralen:
“På stedet hvor han hadde ligget foran høyalteret, og på stedet der han siden ble begravet, har de blinde fått synet tilbake, de døve kan høre igjen og spedalske er blitt kurert. Mennesker er til og med blitt vekket opp fra de døde”.
Budskapet var ikke til å ta feil av: Den salige erkebiskopen var en av Guds utvalgte. Becket ble helgenkåret av paven og opphøyet til den hellige Sankt Thomas av Canterbury.
Katedralen brant ned
Tre år etter mordet på Becket ble England kastet ut i en blodig borgerkrig.
Henrik 2 måtte kjempe mot sine egne sønner som prøvde å dra nytte av kongens synkende popularitet til å stjele tronen hans.
Sønnene fikk støtte av den skotske kongen, som trengte inn over grensen til England med sin hær.
Mange engelskmenn mente at krigen var Guds straffedom over Henrik 2 for drapet på landets erkebiskop.
Kanskje trodde kongen også på ryktene, for han bestemte seg for å gå barbeint gjennom gatene i Canterbury iført en grov botsskjorte.
Foran Beckets grav knelte han og erklærte at det hele var hans skyld.
Kongens anger mildnet tilsynelatende de høyere makter, for straks skjedde det et nytt mirakel:
En kurér ankom fra slagmarken med nyheten om at den skotske kongen var blitt tatt til fange.
Henrik 2 og hans rike var reddet.
Den kongelige botsgangen gjorde Canterburys gamle katedral til et enda mer populært valfartssted, men året etter rammet ulykken:
Det tunge tømmeret i taket ble antent av gnister fra en brann i byen og katedralen brant ned.
Beckets kiste i krypten under gulvet var imidlertid urørt av flammene, og midt i katastrofen øynet munkene i Canterbury nye muligheter:
Med en større og finere katedral bygget opp rundt Beckets martyrium kunne enda flere pilegrimer tiltrekkes – og dermed ville også kirkens inntekter øke.
Flere arkitekter bød seg frem, men valget falt på den franske byggmesteren William av Sens.
Han hadde vært med på å oppføre en praktfull katedral i den franske byen Sens.
Gull, sølv og edelsteiner fra katedralen endte i Henrik 8s skattkammer.
Henrik 8 plyndret Canterbury
I over 400 år var Canterburys katedral en av Europas viktigste kirker, men den engelske kongens skilsmisse i 1533 satte en stopper for storhetstiden.
I 1531 forbød paven Englands kong Henrik 8 å la seg skille fra sin dronning.
Kongen ble så rasende at han kastet den katolske kirken ut av landet.
I stedet opprettet han Church of England – den protestantisk-inspirerte engelske folkekirken – og utnevnte seg selv til troens øverste autoritet.
I tillegg til friheten til å gjøre det som passet ham, var det enda en gevinst knyttet til den nye statsreligionen: Kongen kunne beslaglegge den katolske kirkens enorme verdier.
Over hele England ble kirker, klostre og katedraler plyndret, og intet sted gikk kongens menn mer hardhendt til verks enn i Canterbury.
I 1538 rykket soldater inn og plyndret katedralen for verdier. Hele 26 vognlass med gull, sølv og edelstener ble kjørt til Henrys skattkammer i London.
Kongen hatet tilbedelsen av Thomas Becket så inderlig at han endog beordret den avdøde erkebiskopens jordiske levninger brent til aske og spredt for vinden. Kongen befalte videre:
“Han (Becket) skal ikke lenger kalles helgen. Bilder av ham skal fjernes fra det ganske land, og ingen fest skal lenger holdes på hans helgendag.”
Canterbury hadde for alltid mistet sin posisjon som Europas viktgste valfartssted.
Byggmester slapp inn lyset
På den tiden var kirkerommene mørke og trange, men katedralen i Sens slapp lyset inn i Guds hus.
Byggverket avspeilet på én og samme tid at Herrens lys skinte på skaperverket – og at erkebiskopen i Sens var en mektig mann.
Nå skulle byggmester William gjenta kunststykket i Canterbury.
William besluttet å bygge den nye katedralen på ruinene av den gamle, slik at to yttervegger som hadde overlevd flammene kunne stå.
Byggingen krevde ikke bare arkitektonisk talent, men også masser av oksedrevne kjerrer og rå muskelkraft.
Den sandfargede steinen til katedralens vegger og tårn ble bestilt i Caen i Normandie.
På Williams ordre ble store steinblokker hugget ut i mindre stykker allerede i steinbruddet for å spare omkostninger til transport.
Når steinen skulle lastes over i skipene skjedde det ifølge munkene i Canterbury ved hjelp av intrikate heismaskiner som William selv hadde pønsket ut.
Helt bak i Canterbury Cathedral ligger et kapell med vakre mosaikkvinduer. I det gule skrinet på gulvet ble toppen av den myrdede biskop Beckets kranie oppbevart.
Datidens kirker hadde murer så tykke som festninger, men veggene som reiste seg på Canterburys nye katedral var så tynne at de lot til å trosse all fornuft.
Hemmeligheten lå i byggmesterens nøyaktig forarbeidede stein.
William ”leverte former slik at steinhuggerne kunne hugge ut steinene nøyaktig som de skulle være,” berettet munken Gervase, som fulgte arbeidet på nært hold.
Hver stein ble utstyrt med et nummer slik at arbeiderne på byggeplassen kunne se hvor den skulle sitte for å passe perfekt sammen med de andre.
Becket ble hovedtemaet
Williams omhu og dyktighet ga raskt resultater.
Allerede etter fem år kunne besøkende se konturene av det som skulle bli en av Europas mest storslåtte katedraler.
Canterburys innbyggere og de tallrike pilegrimene var med rette imponert over William av Sens, men arkitekten skulle aldri se verket sitt fullendt.
I 1180 hadde arbeiderne nettopp begynt på den vanskelige oppgaven med å bygge det hvelvede taket i kirken da katastrofen skjedde.
Som så ofte før klatret William opp på et 15 meter høyt stillas for å få oversikt da det styrtet sammen. Byggmesteren landet med et klask på steingulvet.
William av Sens overlevde men kom aldri til å arbeide igjen. Han vendte tilbake til Frankrike og ble etterfulgt av en ny mester som kildene bare omtaler som William den engelske.
Om det skyldtes den nye byggherren eller erkebiskopen av Canterbury er usagt, men dyrkingen av Beckets martyrium nådde nye høyder etter ulykken.
Et ekstra kirkeskip ble nå lagt til det allerede store byggeprosjektet.
Her skulle det ligge et prektig kapell slik at mengder av pilegrimer kunne be ved Beckets grav samtidig.
Fra katedralens første skip førte trapper opp forbi stedet der Becket var blitt drept. Røde steiner ble brukt for å minne alle om blodsutgytelsen da Sankt Thomas ble myrdet.
For enden av trappene ble det bygget et påkostet kapell til Beckets sarkofag. Vakre ornamenter prydet taket, som så ut til å sveve høyt over kirkegjengerne.
Et sidekapell av like stor skjønnhet fullendte katedralen. Her skulle biten av Beckets kranium som sverdet hadde hugget av ligge i et relikvieskrin.
Det ekstra kirkeskipet innebar en enorm fordyring av byggverket, og kanskje det var grunnen til at byggmester William den engelske sparte på kostbare materialer som marmor.
I stedet skapte han med stor dyktighet bemerkelsesverdige resultater med billigere materialer.
Til kirkesøylene valgte han den såkalte Purbeck-marmoren fra den sør-engelske halvøya av samme navn.
Steinen hadde intet med marmor å gjøre men var en form for kalkstein. William visste imidlertid at kalken ville se ut som den fineste marmor når den ble finpusset og polert.
Morderne fikk aldri den belønning de hadde håpet på.
Morderne forsvant i Det hellige land
Etter ugjerningen flyktet de fire ridderne som hadde myrdet Thomas Becket til det skotske slottet Knaresborough, som tilhørte den ene av morderne.
Her lå de i skjul i månedsvis mens de håpet på å bli belønnet av kongen. De ble skuffet.
Ramaskriket etter mordet på erkebiskopen gjorde at Henrik 2. ikke turde annet enn å la paven dømme i saken.
Dommen fra Roma lød at morderne skulle seile til Jerusalem og kjempe som korsfarere i 14 år.
De fire ridderne dro slukøret av sted i 1172, og kildene antyder at deres tid i Det hellige land ble kort. Senest i 1174 var alle de fire døde.
Ifølge legenden ble de begravet utenfor Jerusalems porter slik at besøkende ville trampe over gravene deres på veien inn til Guds by.
Pilegrimene strømmet til
Katedralen sto ferdig i 1184 og ble snart de kristnes viktigste valfartssted. Verken Peterskirken, katedralen i Santiago de Compostela eller Gravkirken i Jerusalem tok imot så mange pilegrimer de neste århundrene som Canterbury.
Mange troende kom for å be ved Beckets grav, for katolikkene mente at helgener kunne gå i forbønn for dem slik at deres anmodning om hjelp ble bedre hørt av Gud.
Andre kom i håp om et mirakel som kunne kurere sykdom.
Kirken tjente seg styrtrik på å selge suvenirer – alt fra stoffmerker som kunne sys på klærne og vitne om pilegrimsferden til små tinnflasker med vievann som angivelig var blandet med Beckets blod.
Rikdommen betydde at katedralen forble en skjønnhet.
Nye mosaikker, et prangende klokketårn og mye mer kom til i årenes løp.
Selv etter innføringen av protestantismen i England på 1500-tallet forble Canterbury landets hovedkirke og er det ennå i dag.