Rockefeller ga New York en ansiktsløfting
Milliardæren Rockefeller lar seg lokke inn i et byggeprosjekt som skal gi New York nytt liv. Han satser alt på å skape et arkitektonisk mesterverk, men risikoen for å bli til latter lurer i kulissene.
John D. Rockefeller jr. banket inn den siste bolten i 1939. Byggingen hadde tatt åtte år.
Rockefeller Center midt i verdensmetropolen New York har trukket millioner av besøkende hvert år siden det sto ferdig i 1939. De har kommet for å oppleve fantastiske forestillinger, skøyte på den berømte åpne plassen eller bare finne roen.
Egentlig skulle bygget bare ha blitt et operahus. Og Rockefeller var ikke engang med fra begynnelsen da New Yorks Metropolitan Opera i 1926 bestemte seg for å flykte fra Broadway.
På den tiden hadde snuskete butikker overtatt den tidligere så fasjonable gaten, men slike naboer passet ikke finkulturen. Styret i Metropolitan så seg ut en tomt midt på Manhattan som et passende sted å flytte til. Her lå en slum som var moden for rivning, og eieren, Columbia University, tok mer enn gjerne imot nye leietakere. Operaen ville gi området klasse og stil.
Først da store visjoner var staket ut, champagnekorker sprettet og mange gratulasjoner utvekslet, begynte «The Met» å ta innover seg et irriterende, men vesentlig problem: Operaen hadde ikke råd til å flytte.
Det var her John D. Rockefeller jr. og hans milliarder kom inn i bildet – i begynnelsen bare som én av mange potensielle investorer, men rikmannens egen utålmodighet og intrigemakeri fra operaens side dro ham lenger og lenger inn på scenen. Og da prosjektet kollapset, var det for sent å trekke seg ut.
Som et desperat redningsforsøk ble Rockefeller Center unnfanget – det skulle avverge gigantiske tap og redde navnet Rockefeller fra latterliggjøring. Uforutsette katastrofer og geniale mottrekk kom i fellesskap til å forme bygningskomplekset som erobret ikke bare New Yorks, men hele USAs hjerte.
Rockefeller senior var røverbaron i New York
Rockefellerne var som de fleste nyrike svært opptatt av hvordan de tok seg ut i andres øyne. Klanen hadde bare drevet forretninger i liten skala frem til slutten av 1800-tallet, da John D. Rockefeller senior ble styrtrik.
Det var oljeutvinning som skapte en av verdens største formuer og vant den gamle Rockefeller en plass blant New Yorks «røverbaroner» – menn som stålmagnaten Carnegie, jernbanekongen Vanderbilt og finansmannen Morgan.
Samtlige var kjent for sine tvilsomme forretningsmetoder, for å ha mer penger enn de kunne bruke og for å være ekstremt opptatt av anerkjennelse. Derfor ofret de store beløp på veldedige formål, og filantropi ble til og med en fulltidsjobb for John D. Rockefeller jr. «Mister Junior» var sønn av den nå hauggamle klanhøvdingen, og han gjorde det til sitt livs prosjekt å stille familienavnet i et godt lys.
Metropolitan Operas flytteplaner virket som et verdig prosjekt å støtte. Det første Rockefeller gjorde var å få leid tomta på Manhattan som musikkhuset skulle bygges på. I august 1928 forpliktet han seg til å leie rundt 90 000 m² jord av Columbia University i 24 år. Prisen var 3,8 millioner dollar årlig – rundt 425 millioner norske kroner i dag.
Selv om Rockefeller nå var uløselig knyttet til prosjektet, begynte operaen å hale ut tiden, trolig for å lokke mer penger ut av ham. Men så slo en ny katastrofe beina under prosjektet.
Rockefeller senior gjorde familien rik, og junior fikk jobben med å gjøre den respektabel.
Krakket ble startskuddet til Rockefeller Center
Børsen på Wall Street kollapset i oktober 1929, og i løpet av en helg gikk bunnen ut av den amerikanske økonomien. Halvannen måned senere kunne New York-avisene rapportere:
«Planene om å plassere en ny opera på tomta som mr. Rockefeller tilbyr, er lagt på is». Metropolitan trakk seg ut og lot Rockefeller sitte alene igjen med regningen. De neste 23 årene måtte han betale den astronomiske leien – og det sved selv for en av verdens rikeste familier. Men ydmykelsen over å bli tatt ved nesen var enda mer smertefull.
Rockefeller-klanens omdømme som drevne forretningsfolk og suksessmakere ville lide stor skade hvis han ikke straks fant på noe som kunne gi inntjening på den dyre eiendommen.
Rockefellers første håp var at han kunne leie jorden ut til andre virksomheter. Men det fantes knapt noe verre tidspunktet å lete etter investeringsklare kunder på enn vinteren 1929-1930. Depresjonen førte til et ras av konkurser, og tallet på ledige lokaler i New York økte for hver dag.
Hvis Rockefeller ville ha noen til å flytte inn på arealet, måtte han selv sørge for bygninger til dem. Og de skulle være attraktive nok til å overgå alt annet på New Yorks overmettede eiendomsmarked, selv store prestisjeprosjekter som Chrysler-bygningen og Empire State Building, som begge var under oppføring, og som hadde rikelig med plass.
Sikkerheten hadde lav prioritet i depresjonens USA, der det var lett å skaffe nye arbeidere.
Den eneste veien ut av katastrofen var derfor å bruke enda mer penger. Ifølge en tidlig beregning kom prisen på 128 millioner dollar – 13 milliarder nåtidskroner, som Rockefeller måtte ta fra egen lomme. I tillegg kom utgifter på 1,3 millioner dollar til de tidligere leietakerne på tomta. Til sammen 298 falleferdige pensjonater, nattklubber, smuglerkroer og bordeller måtte rives før Rockefeller kunne begynne å bygge. Leieavtalene hadde løpt ut for det meste av området, men resten av leietakerne måtte betales til å flytte.
Rockefeller var klar til å dekke alt. Han hyret et kobbel av eiendomsutviklere og ga dem i oppgave å gjøre det umulige mulig: finne ut hvordan over 350 000 kvadratmeter kunne leies ut i depresjonens New York.
Fremtiden banket på
Fremtidsutsiktene så dystre ut for Rockefeller da lykken plutselig snudde, slik den gjorde mange ganger under byggingen av komplekset. En leietaker i tungvektsklassen meldte seg, og hele prosjektet endret plutselig karakter.
Rockefellers første kunde het Radio Corporation of America – selskapet bak den unge mediegiganten NBC (National Broadcasting Company). Mens Metropolitan Opera var gammeldags kunst for overklassen, representerte RCA og NBC fremtiden, med massekommunikasjon og underholdning med hele USA som målgruppe.
Radioen hadde på kort tid tatt landet med storm, og i slutten av 1920-tallet sto det en mottaker i hver tredje amerikanske stue. Lytterne kunne sitte hjemme i lenestolen og samtidig ta del i alt det spennende som foregikk i resten av verden, overført direkte fra studioene. USA hadde tre landsdekkende radio- kanaler, og NBC drev to av dem.
Morselskapet RCA hadde også andeler i den gryende amerikanske filmindustrien gjennom en annen underavdeling kalt RKO. Alt dette krevde plass, og RCA ville betale 4,25 millioner dollar i året for «Radio City»: en skyskraper, et par bygninger samt to store saler til forestillinger og filmfremvisninger.
Med denne kjempen i ryggen kunne Rockefeller håpe at hans desperate investering likevel kunne resultere i en god forretning. Nå skulle arkitekter mane frem et bygningskompleks som var moderne og fanget tidsånden på samme måte som sin nye store leietaker.
Som tautrekker hyret Rockefeller John Todd, en uredd advokat og erfaren entreprenør. Han skulle svinge pisken over arkitektene mens de for første gang i New Yorks historie utformet et sammenhengende kompleks i stedet for enkeltbygninger. Det var som å bygge en ny by i byen.
Kjernen i Todds team var menn han hadde arbeidet med før og stolte på. De kom ikke fra overklassen, i motsetning til New York-arkitekter flest, og de hadde ikke tatt deler av utdannelsen på en fransk kunstskole. Deres innfallsvinkel var praktiske løsninger til lavest mulig pris.
I mars 1931 kunne Todd og kollegene stolt invitere pressen til å ta en titt på modellene av komplekset. Resultatet ble en PR-fiasko som igjen truet med å torpedere prosjektet.
Bob Hope var USAs største komiker i flere tiår. Karrier- en begynte i Rockefeller Center, der han laget sitt første radio-show i 1934.
Spareiver utløste pressehets
Selv om depresjonen hadde satt USA i stå, forventet New York at et kompleks der Rockefeller hadde regien skulle by på overdådig luksus. I stedet var det en klynge med umake bygninger rundt en liten, klaustrofobisk plass som møtte de utsendte reporterne.
«Problemets kjerne er at Radio City er stygt», skrev New York Herald Tribune nådeløst. «Bygningenes ytre er oppsiktsvekkende kjedelig og trist».
«Arkitektoniske villfarelser og uhyrligheter», snerret New York Times.
Den prestisjen RCA hadde tilført komplekset, kunne Rockefeller nå se langt etter. Billigbygget ble latterliggjort over hele byen.
En populær revysketsj viste «Mister Junior» som gjorde krampaktige forsøk på å gi sin utspekulert gamle far byggetomta på Manhattan i gave. I dette klimaet var det umulig å skaffe flere leietakere i USA. Rockefeller jr.s sønn Nelson ble sendt til Europa for å finne utenlandske partnere. Imens måtte arkitektene sette seg til skissebordet igjen.
Entreprenøren John Todd hadde vært opptatt av å kutte kostnadene der han kunne. Det lå i blodet hans, og han kunne forsvare utgiftskuttene med at det var den eneste sjansen Rockefeller hadde til å tjene inn igjen den enorme investeringen. Men nå truet sparsommeligheten med å ødelegge alt.
Krisen forskjøv maktbalansen i arkitektgruppen. De mer kunstnerisk anlagte fikk taletid der de hittil var blitt hysjet ned av Todd og hans praktiske, men fantasiløse favoritter.
Dermed kunne Raymond Hood innta scenen som den kreative sjelen som mer enn noen sikret at det endelige resultatet ble løftet opp i verdensklassen.
God smak omsider
Den veltalende spradebassen Raymond Hood var prototypen på en amerikansk arkitekt. Han kom fra en rik familie og hadde diplom fra École des Beaux-Arts, finkulturens pulserende hjerte i Paris. Før han ble med i Rockefellers team, hadde han bygd overlessede prestisje- bygg i blant annet Chicago.
I månedene etter det katastrofale pressemøtet demonstrerte Hood at han var en mester i å sno seg.
«Intet fornuftig menneske forsøkte å argumentere med John Todd», fortalte en arkitekt senere. I stedet kom Hood med solide økonomiske argumenter for endringer som han i virkeligheten ønsket for elegansens skyld. Magasinet The New Yorker utropte ham med god grunn til en «genial sleiping».
Hoods første seier var utskiftingen av murstein med vakrere, men også dyrere kalkstein på alle yttermurer. Gevinsten var at komplekset ville fremstå lysere og mer innbydende.
Åpenhet var også Hoods argument for å droppe en stor, sirkulær bygning, som ellers hadde en viktig funksjon i Todds plan. Bygningen skulle rage langt ut på fortauet langs Fifth Avenue og nesten tvinge forbipasserende til å gå innenfor, der de skulle ledes videre ned i et underjordisk shoppingområde.
«Oljefatet», som avisene hånlig døpte den runde sperringen, hang imidlertid dårlig sammen med resten av kompleksets firkantede former. Og den lukket resten av bygningsmassen inne rundt en liten, mørk og sammenklemt plass.
Arkitektenes presentasjon av byggeprosjektet i 1931 ble en PR-messig katastrofe.
Med pressens kritikk i ryggen kunne Hood overbevise John Todd om at olje- fatet måtte bort. Fotgjengerne på Fifth Avenue skulle i stedet lokkes nærmere av en åpen akse frem til en stor sentral plass og RCA-skyskraperen bak. På begge sider ville han ha lavere bygninger som slapp mer sollys ned på gatenivå. Samtidig støttet han opp under Rockefellers forsøk på å skaffe utenlandske leietakere til komplekset.
Den unge Nelson Rockefeller hadde nemlig suksess på promoteringsturneen på den andre siden av Atlanteren. Et syndikat av britiske virksomheter takket i oktober 1931 ja til å flytte inn, og like etter sikret han seg en tilsvarende avtale i Frankrike. Hvert land kunne få én av de lave frontbygningene, slik Hood foreslo.
Dermed skiftet prosjektet igjen karakter. Lys og åpenhet ble det nye mantraet, og europeernes ankomst ble en PR-messig opptur. I februar 1932 torde byggherren knytte sitt eget navn til planene. Arbeidstittelen «Metropolitan» ble erstattet med «Rockefeller Center».
Bygningene skjøt opp
Selve byggearbeidet hadde omsider begynt høsten 1931. Arbeidsstyrken på 75 000 mann konsentrerte seg først om skyskraperen og de øvrige bygningene som RCA utålmodig ventet på å flytte inn i.
Imens fortsatte Hood å lirke sjefen inn på «riktig spor»:
«Todd er det mest konservative mennesket i verden, og hvert skritt vi tar er mer og mer moderne», skrøt Hood til en venn.
Arkitekten fikk bygd takterrasser på flere av kompleksets bygninger, og han utformet den nedfelte plassen som skulle graves ut i midten. Men en fontene var det ikke lett å få inn i budsjettet.
«Har du de fjerneste anelse om hva det vil koste per dag å sirkulere 115 000 liter vann?» ble han spurt av Todd i et tilkjempet tålmodig tonefall.
«Nei, hvor mye?» svarte Hood med et uskyldig uttrykk i ansiktet.
«Åtte dollar og 30 cent», var svaret etter en kort hoderegning. Selv Todd kunne høre at han akkurat hadde tapt diskusjonen, og Hood fikk lov til å bygge sin sprutende fontene.
Med arbeidere i full sving overalt gikk det raskt fremover, og i desember 1932 sto den første bygningen allerede ferdig. Det var Radio City Music Hall – den store teatersalen som sammen med den nedfelte plassen har knyttet generasjoner av amerikanere til Rockefeller Center.
Ingen lo av Rockefeller mer
Rockefeller jr. selv var imponert da han avla Radio City Music Hall et besøk noen uker før åpningen.
«Det store auditoriet er vakkert, en fryd for sjelen og mer inspirerende enn noe jeg hadde regnet som mulig», uttalte han senere. Hver detalj var utført i elegant art deco, den mest moderne stilen på den tiden og som kjennetegnet hele Rockefeller Center.
Selve scenen var i tiår den største og mest avanserte i verden. Seksjoner kunne løftes fire meter eller senkes åtte meter ned med et lift-system som var så sofistikert at det ble stemplet som statshemmelighet og kopiert på marinens hangarskip under 2. verdenskrig.
Orkesterets 75 mann var plassert på en stor vogn som kunne flyttes rundt på sceneområdet mens musikerne fortsatte å spille.
Radio City Music Hall bød på store forestillinger og de beste filmene. Hollywood-studioene konkurrerte heftig om salen, for en gallapremiere i Rockefeller Center kastet en særlig glans over årets viktigste produksjoner.
Publikum kvitterte med å stå i de lengste billettkøene noen hadde opplevd i New York. Foruten filmer tiltrakk de storslåtte jule- og påskeforestilling- ene ikke bare tusenvis av newyorkere, men også gjester fra hele USA.
Radio City Music Hall fikk tilnavnet «Nasjonens skueplass» og beholdt statusen langt ut i fremtiden. 30 år etter åpningen trakk salen fortsatt seks millioner gjester årlig – over dobbelt så mange som Empire State Building, Frihetsstatuen og FN-bygningen til sammen.
Intet besøk i storbyen var komplett uten en tur i Radio City Music Hall – eller skøyting på Rockefeller Plaza. Plassen foran RCA-bygningen ble omdannet til skøytebane allerede i julen 1936, og det har vært en elsket tradisjon helt siden. Her kunne newyorkerne få seg et pusterom midt på travle Manhattan.
Rockefellers nye by i byen ble ikke lenger ledd av, og sommeren 1934 ble revysketsjen om «Mister Junior» og hans forsøk på å bli kvitt senteret tatt av plakaten. Komikken var borte.
Samme november hadde bransjebladet Architectural Forum også en rosende omtale av Rockefeller Center:
«Et inspirerende skue for newyorkerne og et respektabelt monument for mr. Rockefeller», skrev bladet.
I 1939 banket John D. Rockefeller den siste bolten på plass i senteret. Med utholdenhet, store penger og en god porsjon flaks hadde han snudd en katastrofal investering til suksess.
John D. Rockefeller jr. banket inn den siste bolten i 1939. Byggingen hadde tatt åtte år.