Peter-Paul-festningen

St. Petersburg skulle være verdens sentrum

I 1703 påbegynner Peter den store byggingen av St. Petersburg. Tsarens drøm om en makeløs ny hovedstad kommer til å koste svenske krigsfanger og andre tvangsarbeidere dyrt. Nesten 100 000 sliter seg i hjel.

I 1703 påbegynner Peter den store byggingen av St. Petersburg. Tsarens drøm om en makeløs ny hovedstad kommer til å koste svenske krigsfanger og andre tvangsarbeidere dyrt. Nesten 100 000 sliter seg i hjel.

allposters.com, AKG-images/Historic-maps

De svenske krigsfangene er i ferd med å miste håpet om noensinne å komme hjem igjen da de ankommer Neva-elven denne augustdagen i 1703. Og det med god grunn. Mange av dem skal nemlig dø akkurat her.

Et øsende sommerregn gjør de fillete uniformene deres klissvåte. Foran dem ligger elvedeltaet med mange småøyer. Et digert sumpområde med tett kratt og lave trær. Fuktigheten ligger som en tåke over vannet.

På en av øyene reiser det seg et fjell av jord – jorden blir slept av gårde av et levende transportbånd. På jordhaugen blir det bygget et nytt festningsanlegg som en vakker dag skal forsvare St. Petersburg.

Mennene på øya arbeider skulder ved skulder, like ivrig som svermene av mygg som surrer rundt hodene deres. Like ved byggeplassen ser de svenske krigsfangene noen brakker, men det er ikke der de skal bo.

Brakkene er offiserenes kvarter. Krigsfangene, som skal jobbe på byggeplassen sammen med menige russiske soldater, tvangsutskrevne russiske bønder og straffanger, bor stuet sammen i primitive hytter i sumpen.

Menn går i takt

Det sies at St. Petersburg hviler på knoklene til menneskene som bygde byen – bl.a. svenske krigsfanger.

© Frankie Fouganthin

En endeløs rekke av menn sleper jord i sekker, nett laget av bark eller i sine egne frakker til byggeplassen.

Utmagrede, stivfrosne og svarte av gjørme kjemper de seg videre. Mange faller om av utmattelse og blir liggende. Likene deres blir puttet i de samme sekkene som
de har slept jord i, og begravd på stedet. Det er ingen overdrivelse å si at St. Petersburg ble anlagt på skjelettene av menneskene som bygget byen.

Det begynte med en krig

St. Petersburg er visjonen til én mann realisert med vold og makt. Byen ble grunnlagt den 27. mai 1703, da tsar Peter den store pekte ut den største av øyene i deltaet som stedet der han ville bygge en festning.

20 000 mann arbeidet med å bygge festningen fra mai til november 1703, da kulda gjorde sitt inntog. Tsar Peter hadde det travelt. Han var midt i en krig med svenskene, og når som helst risikerte han at de svenske regimentene kom oppover elva for å utfordre ham.

Dette skjedde faktisk i juli, men tsaren greide å drive svenskene tilbake – og slaget forsynte ham med enda flere krigsfanger til byggeprosjektet.

Tsaren måler opp byggeplasser

Tsaren var med og målte opp byggeplasser i St. Petersburg.

© Bridgeman Images

Peter samlet en guttehær

Som gutt ble Peter den store sendt bort fra hoffet i Moskva. Oppveksten sammen med vanlige folks barn preget hans regjeringstid.

Nysgjerrighet og reformiver kom til å dominere Peter den stores regjeringstid. Som 10-åring ble han utnevnt til tsar sammen med sin svakelige bror Ivan, men den som egentlig hadde makten var halvsøsteren Sofia.

Etter en intrige ble Peter og moren hans sendt bort fra hoffet, og i stedet for et isolert liv på slottet vokste Peter opp blant borgerskapets barn.

Han samlet lekekameratene sine i regimenter og med tiden fikk han følge av offiserer som var misfornøyde med Sofias styresett. Peter holdt feltøvelser, utviklet lederevner og samlet en lojal armé på 2000 mann.

Som 17-åring greide Peter å frata Sofia makten. Hun forlot familien og gikk i kloster. Peter omga seg gjerne med vesteuropeere som oppholdt seg i Moskva.

I 1697 bestemte han seg for å dra på en dannelsesreise i halvannet år. Underveis oppholdt han seg flere måneder i Nederland, der han lærte seg kunsten å bygge skip fra bunnen av.

Dagen etter hjemkomsten til Moskva kalte tsaren inn en gruppe fornemme undersåtter til audiens, og klippet av dem det lange skjegget. En ny tid hadde begynt.

Festningen, som fikk navnet Peter Paul-festningen, sto ferdig allerede høsten 1703. I årene som fulgte ble jordvollene erstattet med murer som var 2,5 meter tykke og 12 meter høye.

Den ferdige festningen, som dekker hele øya, består av seks bastioner, og etter Peter den stores tid fungerte den som beryktet torturkammer og fengsel for landets herskere frem til revolusjonen.

Festningen var bare begynnelsen. Peter ville også etablere en flåtehavn, et skipsverft og en handelshavn med pakkhus. Han ville nemlig ikke bare beseire svenskene i krig; han ville også åpne russernes øyne for Europa.

På dette tidspunktet var Russland ennå stengt for omverdenen, fastgrodd i gamle tradisjoner. Utviklingen gikk altfor sakte, mente landets overivrige tsar.

I 1697 hadde han reist rundt i Europa, og et lengre opphold i kanalbyen Amsterdam hadde inspirert ham til å etablere en hel by på Neva-deltaet.

Monument av Peter den store

Peter den store trengte en havn ved havet som kunne sikre ham nær kontakt med Europa. Derfor erobret han de svenske provinsene ved Østersjøen.

© Shutterstock

Peter den store ville ha en havn

Geografien var en alvorlig hindring for tsar Peter den stores ønske om nær kontakt med Europa. Russlands eneste sjøhavn lå i Arkhangelsk, Kvitsjøen, som er blokkert av is åtte måneder i året.

På slutten av 1600-tallet prøvde han å nå frem til Svartehavet, men flåten hans var for liten til å fordrive tyrkerne. I stedet valgte han å prøve å erobre de svenske provinsene ved Østersjøen.

Tsaren gikk i allianse med Danmark-Norge og Polen-Sachsen mot Sverige – og Den store nordiske krig begynte. I år 1700 angrep Peter den svenske hæren ved Østersjøen, men tapte.

Karl 12. unnlot imidlertid å utnytte seieren og angripe Moskva, og det ga tsaren tid til å forberede et nytt felttog. To år senere nådde han frem til Finskebukta.

Den store nordiske krig varte til 1721 da Sverige sluttet fred med tsaren og offisielt sa fra seg de tapte landområdene til Russland.

Og det skulle være mer enn en by: St. Petersburg skulle være Russlands nye hovedstad og symbol på reformene og den vestlige livsstilen som tsaren – til tross for massiv motstand fra sine undersåtter – hadde vedtatt å innføre i landet.

Han ansatte umiddelbart den sveitsiske arkitekten Domenico Trezzini og leide inn Europas fremste håndverksmestere og kunstnere. Nå var han klar til å sette i gang arbeidet med å bygge til marinen og statens embetsmenn.

Snart reiste det seg en skog av vind- og vannmøller, som dels skulle drive pumpene til dreneringen av jorden etter nederlandsk modell, dels drive de mange sagverkene. Det ble også anlagt et støperi og et sted for å tjærebre påler.

Bygningene reiste seg med nesten samme fart som paddehattene som skjøt opp av den fuktige jorda i elvedeltaet. Det ble gravd ut kanaler, land ble demmet inn, vannet ledet vekk og øyer knyttet sammen.

Ingen ville frivillig slå seg ned her

Tsaren møtte ingen begeistring da han bekjentgjorde sine planer. Alle som turde riste på hodet, gjorde det. Neva-deltaet var flatt, vått og øde.

Skip ut fra St. Petersburg

Kjær by har mange navn – St. Petersburg har hatt tre offisielle navn.

© РНБ lithography Muller, publication Daziaro

Byen har skiftet navn tre ganger

St. Petersburg er oppkalt etter stifteren av den kristne kirke, Sankt Peter. Etter Peter den stores død ble Moskva igjen Russlands hovedstad.

Tsaritsa Anna sørget for at St. Petersburg fikk tilbake sin gamle status. I 1914 ble byen omdøpt til Petrograd og etter den russiske revolusjonen tre år senere mistet den igjen statusen som hovedstad.

Da Sovjetunionens første leder, Lenin, døde i 1924, æret regimet ham ved å omdøpe byen til Leningrad.

Byen fikk først tilbake sitt opprinnelige navn etter en folkeavstemming i 1991. Men på folkemunne har byen alltid hett «Piter».

Her lå bare noen få spredte gårder med bondefamilier som fikk selskap av fiskere om sommeren. Bjørn og ulv streifet fritt omkring i krattet. Naturens spiskammer var – bortsett fra fisken i elva – begrenset til harer, bær og sopp.

Sommeren kunne være uutholdelig med temperaturer på opptil 35 grader og mye regn. Særlig bød august på voldsomme regnskyll. Vinteren kom tidlig.

Kulden begynte å bite i oktober og når høstvinden sto inn fra Finskebukta, steg vannstanden og oversvømte flere av øyene. I november kom kulda og den ble i fire måneder. Det kunne bli 40 minusgrader og elva frøs til is.

Ingen av tsarens undersåtter ville slå seg ned i den nye byen hans frivillig. Denne motviljen var imidlertid ikke noe problem for den handlekraftige Peter, som hadde makt nok til å tvinge viljen sin gjennom.

I tillegg til de svenske krigsfangene tvangsutskrev han bønder fra hele Russland til arbeidet på byggeplassen. Det første året kom 20 000 bønder til St. Petersburg, året etter dobbelt så mange. I løpet av seks måneder skulle de avtjene sin «byggetjeneste» hos tsaren.

Hele landsbyer ble fratatt alle sine arbeidsføre menn.

Lokale embetsmenn og adelsfolk over hele Russland protesterte på at hele landsbyer ble fratatt alle sine arbeidsføre menn. Men tsaren var nådeløs. Hans moderne tankegang omfattet ikke menneskesynet hans.

Fra starten av elsket Peter byen sin – han kalte den for et «paradis». For de livegne bøndene, krigsfangene og alle de andre som ble tvunget til å realisere visjonen hans, var den snarere et helvete.

De døde av sult, sykdom og kulde

I store flokker vandret familiefedre med sine unge sønner mot nord, og mange av dem vendte aldri hjem igjen. Historikerne vet ikke nøyaktig hvor mange mennesker som satte livet til under byggingen av St. Petersburg.

En samtidig kilde mente at tallet var 100 000 døde. Senere beregninger viser at antallet antakelig var en del lavere, men ingen tviler på at de menneskelige omkostningene var enorme.

De tvangsutskrevne bøndene og krigsfangene ble syke av arbeidet i det fuktige klimaet. Motstandsdyktigheten deres var ødelagt av dårlig og lite mat, og de bukket under for feber og lungebetennelse i tur og orden.

Peter-Paul-festningen på Hareøya

På Hareøya i Neva-deltaet anla tsaren festningsverket Peter-Paul-festningen. Den måtte bygges i en fart, for området var erobret fra svenskene, som sikkert ville prøve å gjenerobre det.

© Bridgeman Images

Om vinteren tok kulden sine ofre. I tillegg forekom det hyppige oversvømmelser der iskaldt vann skyllet inn over øyene i deltaet. Oversvømmelsene bekymret imidlertid ikke tsaren – heller ikke når forsyningene råtnet og kostbart tømmer drev av gårde.

En gang skrev han til barndomsvennen Aleksandr Mensjikov hvor morsomt det var å iaktta bøndene – og særlig konene deres – sitte i trærne og på hustakene når vannet steg.

Bøndene og krigsfangene som slet i St. Petersburg fikk raskt følge av bl.a. 5000 håndverkerfamilier som tsaren beordret tvangsforflyttet til byen.

I mars 1708 fikk hans egen familie og ca. 1000 av de mest fornemme adelige familiene i Moskva en invitasjon som de ikke – poengterte tsaren – kunne avslå: De skulle komme til St. Petersburg for sommeren.

Og ettersom Peter ikke kunne tilby dem losji måtte alle gå i gang med å bygge sine egne palasser, noe som trakk enda flere håndverkere til byen.

Adelig villa i St. Petersburg

Ca. 1000 adelsfamilier fikk tilbud om å bygge vakre herskapshus i engelsk og europeisk stil i tsarens nye by.

© Florstein

Tsaren oppmuntret alle til å bygge ved personlig å legge den første steinen til hvert eneste hus og drikke en skål med den kommende eieren.

All bygging var strengt regulert. Adelsfolk som hadde flere enn 500 leilendinger fikk beskjed om å bygge på venstre side av Neva-elva i engelsk stil og i to etasjer. Håndverkere og handelsfolk skulle bygge mindre trehus på den andre siden av elva.

Tsaren bestemte ikke bare hvordan byen skulle se ut. Han bestemte også at alle skulle gå i vestlige klær og leve etter europeiske normer, noe som bl.a. betydde at kvinnene for første gang fikk lov til å delta i selskapslivet.

I vennen Aleksandr Mensjikovs palass førte tsar Peter selv an med selskapelighet i stor stil. Det første året tok han også imot utenlandske ambassadører og utsendinger her.

Tsaren selv bodde primitivt. Som noe av det første fikk han bygget et enkelt trehus med bare tre rom til seg selv. Her bodde han det meste av tiden for å overvåke arbeidet i byen.

Broer var forbudt i St. Petersburg

I begynnelsen ville tsaren ikke ha noen broer i byen sin – han ville heller lære innbyggerne å seile. Men den beslutningen fikk tragiske følger.

© British Library

Han oppholdt seg ofte på byggeplassene og likte selv å ta i et tak med verktøyet og jobbe sammen med håndverkerne.

Tsaren var involvert i byggingen på alle plan, bl.a. ble han observert vandrende rundt på øyene mens han målte opp med lange skritt.

Når han slappet av gjorde han det gjerne på den enmastete kanalbåten Lisette mens han seilte rundt på Neva.

De første årene hadde ikke byen broer – de var for vanskelige å bygge, og tsaren mente at broene ville ødelegge seilasen på elva. Dessuten ville han lære innbyggerne å seile: De skulle bruke seil og ikke årer når de krysset elva eller seilte gjennom kanalene fra én bydel til en annen.

20 statsbåter transporterte alle som ikke hadde råd til båt selv. Det var imidlertid ikke ufarlig å benytte statsbåtene. Bøndene som satt ved roret hadde ingen anelse om hvordan de skulle navigere i sterk strøm og vind.

Først etter tre alvorlige ulykker der henholdsvis den polske ambassadøren, en russisk general og en av tsarens leger druknet, tillot tsaren bruk av årer.

Med tiden fikk også byen hans broer, og i dag har den flere enn 340 av dem.

Vinterpalasset i St. Petersburg

Vinterpalasset er en av St. Petersburgs mest kjente bygninger og huser i dag museet Eremitasjen. Bygningen ble oppført som vinterresidens for tsarfamilien på midten av 1700-tallet.

© Shutterstock

Byggingen i St. Petersburg ble prioritert foran alt annet i Russland. Hver eneste vogn som ankom byen måtte ha med seg minst tre steiner til broleggingen av gatene, og elvebåter måtte betale tjue kampesteiner for å få lov til å legge til.

Da byggingen på et tidspunkt holdt på å gå i stå pga. steinmangel, forbød tsaren all bygging med stein i Moskva. Over hele byen kunne man høre en jevn lyd av hamring og saging og av den dumpe lyden av tjærebredte trepåler som ble hamret ned i jorda.

De monumentale bygningene krevde skikkelig fundament for ikke å synke ned i sumpen. Hvor mange påler som ble brukt vet ingen, men bare Isak-katedralen fra 1858 krevde 20 000 slike. Også russere som bodde langt unna St. Petersburg bidro til byggingen.

Portræt af mand med overskæg

Peter den store manglet penger og begynte derfor å skattlegge blant annet bart. Langt skjegg var allerede beskattet.

© Belarusian National Arts Museum

Allerede før det hele startet hadde krigen mot svenskene krevd store ofre av befolkningen i form av menneskeliv og skatter. St. Petersburg tømte hele landet for materialer, menn og håndverkere. Og rubler.

Skatt på bart og lærstøvler

Tsaren hadde konstant underskudd i kassa. Derfor delte han i 1708 landet inn i åtte skatteregioner og innsatte sine beste venner som guvernører. Han ansatte også folk til å foreslå nye måter å øke skattepengene på, og det manglet ikke på oppfinnsomhet.

I tillegg til skatt på fødsler, giftermål og begravelser, kom det nå også skatt på å gå med lærstøvler og hatt. Langt skjegg var allerede skattepliktig, og nå ble også bart skattlagt.

Det var skatt på å ha ildsted, på brensel og på å drikke vann. Staten hadde også monopol på salg av bl.a. alkohol, tjære, fiskeolje og salt. Når det krevdes kunne tsaren sette opp prisen på varene, og det gjorde han ofte.

Byen vokste jevnt og trutt. Vognene pendlet mellom Novgorod og Moskva med forsyninger til byen. Om vinteren gikk transporten med slede.

Slottet Peterhof like ved St. Petersburg

Slottet Peterhof ligger like ved St. Petersburg og ble offisielt innviet i 1723. Peter den store var inspirert av Versailles og ønsket å overgå franskekongens slott.

© Shutterstock

Fra 1712 – bare ni år etter at byen ble grunnlagt – fungerte den som hovedstad, og i 1714 hadde den hele 34 500 bygninger.

Før tsar Peter den store døde i 1725 kunne han konstatere at visjonen var på god vei til å bli virkelighet. På det tidspunktet hadde byen 77 000 innbyggere og sydet av liv.

St. Petersburg var nå i ferd med å bli et sentrum for handel, håndverk, kunst og vitenskap. Store, kostbare og prestisjefylte byggearbeider var satt i gang, men noen tvilte fremdeles på at byen hadde potensiale til å bli den metropolen tsaren drømte om.

Peter den stores halvsøster Maria våget en gang å uttrykke sin skepsis og sa:

«St. Petersburg overlever ikke tsaren».

Vennen Aleksandr Mensjikov trodde derimot på prosjektet og spådde at byen ville bli et nytt Venezia. Han mente også at folk en dag ville reise til byen av ren nysgjerrighet og for å nyte dens skjønnhet. Historien har gitt ham rett.