Monumentet ble brukt til ritualer rundt solverv, og steinene er plassert etter solens bane.

© Scanpix

Stonehenge avslører sine hemmeligheter

I snart tusen år har Stonehenge i England vært et mysterium. Hvorfor ble steinene satt opp der, og hvem gjorde det? Nå har britiske arkeologer kanskje endelig løst gåten. De mener at Stonehenge var siste stopp på høytstående steinaldermenns lange reise til dødsriket, og en del av et stort begravelseskompleks.

20. august 2018 av Lasse Telling

Den mystiske steinsettingen reiser seg majestetisk for tilskueren på det grønne jordet. 

Selv om mange av de flere tonn tunge blokkene har gått i bakken, hersker det ingen tvil om at det en gang var en enorm prestasjon å reise det meterhøye byggverket. 

Stonehenge ble bygd på samme tid som pyramidene, men i motsetning til dem fins det ingen kilder som beskriver arbeidet. Det eneste byggherrene har etterlatt, er sirkelen av stein.

Arkeologene har gjort mange funn i landskapet rundt Stonehenge, blant annet gravplasser. 

De tidligste funnene er fra nyere steinalder, som begynte i Storbritannia rundt 4000 år f.Kr. – mer enn tusen år før Stonehenge ble bygd. Takket være en gavmild geografi var området et av de mest utviklede i Europa på den tiden. 

De godt drenerte, lave åsene var gjennomskåret av strømmer med klart ferskvann, som ga gode muligheter for at dyr kunne gresse og steinalderbefolkningen kunne dyrke korn.

Rundt elvene kunne beboerne felle trær til hus, gå på jakt i skogene og finne flint til redskaper i kalklag i bakken og i elvebunnene. 

Etter all sannsynlighet var det denne sivilisasjonen som reiste Stonehenge, og helt siden disse steinaldermenneskene forsvant og tok hemmelighetene med seg, har den forlatte konstruksjonen ­fascinert.

Nå kan en britisk forskergruppe, ledet av arkeologen Mike Parker Pearson fra universitetet i Sheffield, endelig ha kommet et sted nærmere løsningen på Stonehenges gåte. 

Etter åtte års arbeid har de fremsatt en ny banebrytende teori som gjør Stonehenge til endestasjonen på steinaldermenneskets reise til dødsriket. 

I tillegg ser arkeologene nå Stonehenge som bare ett av flere monumenter i et stort gravkompleks som er gravd ut i området Salisbury Plain i Sør-England.

Stonehenge står i dag som en ruin og gir ikke uten videre fra seg sine hemmeligheter.

© Getty Images

Krøniker fortalte historien om Stonehenge

Den første kjente beskrivelse av Stonehenge er fra middelalderen. I år 1130 e.Kr. nevner den engelske­ krønike­skriveren Henry av Huntingdon monumentet – 2500 år etter at det antas å være forlatt. Han innrømmer imidlertid at han ikke kjenner til bakgrunnen for steinene. 

Stonehenge var allerede på det tidspunktet forfallent, og det skapte spekulasjoner om hvordan byggverket hadde oppstått. En annen krønikeskriver, Geoffrey av Monmouth, mente at steinsirkelen var satt av trollmannen Merlin. 

Stedets aura virket tiltrekkende på mange, men kirken var ikke interessert i at folk skulle utforske en samling hedenske steiner, for de passet ikke inn i det kristne historiesynet. Forbudet stanset imidlertid ikke noen fra å prøve.

På slutten av 1500-tallet begynte vitenskapsfolk og amatør­arkeologer å arbeide med ideen om at meningen med Stonehenge var å finne i måten monumentet var konstruert på. 

Nøyaktige observasjoner, målinger og utgravninger skulle nå erstatte middelalderens uvitenskapelige gjetninger. 

En av foregangsmennene var John Aubrey, ofte kalt Storbritannias første arkeolog. I 1663 begynte han på et arkeologisk feltarbeid, og gjennom grundige oppmålinger av Stonehenge tegnet han en detaljert plan over steinsettingen.

Aubrey mente at Stonehenge måtte høre til en svært tidlig før-kristen tid. Derfor måtte det ha vært de gamle britene selv som hadde reist steinsirkelen og brukt den som tempel, konkluderte han. 

Aubrey mente det måtte være en sammenheng mellom monumenter som Stonehenge og de keltiske prestene – i den klassiske verden kjent som druider. 

I dag vet man at byggverket er over 2000 år eldre enn den første kjente referansen til druidene i historiske kilder.

Interessen for det okkulte fikk en voldsom medvind i Storbritannia på slutten av 1700-tallet, og de mystiske teoriene gjorde den gamle steinsirkelen populær. Det lå i tidsånden å romantisere øyrikets fortid, og her var Stonehenge et opplagt valg. 

Men det økte antallet besøkende førte til at monumentet ble stadig mer ramponert. Blant annet klatret folk på de flere tusen år gamle steinsettingene slik at de veltet. 

Derfor ble det satt i gang flere restaureringsprosjekter på 1900­-tallet. Men gåten om hva som i sin tid hadde vært formålet med steinene, manglet stadig en løsning.

Stonehenge er et monument til de døde

I 1998 inviterte BBC Mike Parker Pearson med til Stonehenge for å lage en dokumentar om stedet. 

Med seg hadde Pearson en kollega fra Madagaskar, arkeologen Ramilisonina, som han ville ha til å se på det gamle monumentet med friske øyne. 

Ramilisonina var ikke i tvil: Stonehenge var satt opp til ære for forfedrene som en inngang til de dødes verden. 

Arkeologen hadde med erfaringer fra Madagaskar, der fortidens befolkning reiste bygg i stein til de døde, mens de levende bodde i trehus. Stein er for de døde, tre for de levende, også ved Stonehenge, sa Ramilisonina uten å nøle.

Hvis det var noe i teorien, måtte det samtidig ha eksistert et monument av tre til de levende. Kanskje var funnet av en sirkel, den såkalte «South Circle», Sørsirkelen, i anlegget Durrington Walls som forskerne ikke hadde vurdert før, verdt å se nærmere på?

Problemet med teorien var at dateringene på Stonehenge og Durrington-
sirkelen ikke stemte overens. Stonehenge hadde i 1950-årene blitt datert til et sted mellom 2600 til 2100 f.Kr., mens treet i Durrington-sirkelen var yngre. 

Likevel ville ikke Mike Pearson avvise teorien. Sammen med kollegaen Colin Richards bestemte han seg for å opprette Stonehenge Riverside-prosjektet for å grave ut og kartlegge Stonehenge og områdene rundt. 

Prosjektet skulle samle arkeologer og studenter og løse monumentets mysterier én gang for alle.

I bebyggelsen Durrington Walls ­nær Stonehenge lå det et monument i tre, den såkalte «South Circle».

© Bridgeman Art Library/Scanpix

Bare til fest

Gruppen begynte med utgravninger i området rundt Stonehenge i 2003. Først og fremst lette de etter bevis for at det hadde bodd folk i nærheten av Durrington-sirkelen, stedet for de levende, ifølge teorien.

I august 2005, da arkeologer fjernet det øverste jordlaget fra et nytt område, åpenbarte det seg et sant skattkammer av funn som dyreknokler, potteskår og tilhogd flint. Ingen tvil om at det hadde bodd mennesker her en gang. 

Videre undersøkelser avslørte ni små hus, omgitt av flere lag av potteskår og knokler fra blant annet griser. 

Pearson konkluderte med at husene var del av en større bebyggelse rundt Durrington-sirkelen, kanskje på så mange som tusen hus – en storby etter datidens målestokk.

Griseknoklene fra utgravningene avslørte at grisene som ble tilberedt og spist her, var rundt ni måneder gamle når de ble slaktet. 

Siden griser får unger om våren, må dyrene ha blitt slaktet på vinterstid. Samtidig kunne arkeologene ved hjelp av forskjellige tester slå fast at dyrene ikke var fetet opp i landskapet omkring Stonehenge, men kom fra steder minst 50 kilometer unna. 

Konklusjonene etter funnet av beinrestene kunne bety at området rundt monumentet ­ikke var fast bebodd, men et rituelt sted som steinalderens britiske befolkning dro til om vinteren for å holde fest. 

Men fortsatt var ikke spørsmålet om hva de møttes og holdt fest for, besvart.

Mystikere kretser om stensirkelen

Det har ikke manglet på teorier opp gjennom tidene på hva Stonehenge har vært brukt til – alt fra druidetempel til landingsplass for ufoer.

  • Druidenes samlingssted
    På 1600-tallet skrev arkeologen John Aubrey at druider –­ keltiske naturprester – grunnla Stonehenge.

  • Kong Salomos tempel sto modell
    Arkeologen William Stukeley mente på begynnelsen av 1700-tallet at Stonehenge var bygd ut fra de samme bibelske mål som kong Salomos tempel. En ­grunnplan som jødene ifølge Bibelen hadde fått direkte fra Gud.

  • Astronomisk observatorium
    Professor Gerald Hawkins foreslo i 1966 at Stonehenge var et avansert ­observatorium. Hawkins baserte forskningen på datamaskiner og ­foreslo til og med at Stonehenge selv hadde vært en slags datamaskin.

  • Bygd av trollmannen Merlin
    Krønikeskriveren Geoffrey av Monmouth trodde i 1136 e.Kr. at steinene kom fra Irland og siden var fraktet til England, der ­trollmannen Merlin på magisk vis hadde satt dem opp i en sirkel.

  • Healingsenter
    Stonehenge-området var hjem for magiske healingsentre og trakk til seg syke fra hele Europa. Det mener de britiske professorene ­Timothy Darvill og Geoff Wainwright, som har funnet flere skjeletter av folk med helseproblemer i området.

  • Landingsplass for ufoer
    Den mest kuriøse teorien som har oppstått i tidens løp, er at Stonehenge skulle være landingsplass for ufoer. Steinsirkelen ble kanskje til og med oppført av romvesen en gang de besøkte jorden.

Bygd etter solverv

Halvannen kilometer fra Stonehenge, ved elva Avon, ble det gjort en oppdagelse som skapte store overskrifter: et nytt Stonehenge bestående av 25 steiner. 

Arkeologene døpte det Bluestonehenge på grunn av den spesielle vulkanske bergarten doleritt, som ser blå ut når den blir våt.

Forskerne mener at datidens befolkning seilte sine døde ned elven med avgang fra Durrington-sirkelen. Farkostene la så til ved Bluestonehenge, der folk gikk av. Herfra bar de likene det siste stykket til Stonehenge.

Steinene i Bluestonehenge var av samme art som steinene i den innerste sirkelen av Stonehenge. Arkeologene mener derfor at stein som opprinnelig sto i Bluestonehenge, ble slept til ­Stonehenge og plassert der i stedet.

I første omgang kom steinene fra et sted i Wales, 24 mil unna. Men arkeologene vet ikke nøyaktig hvordan. Én teori har vært at steinaldermennene brukte et slags kulelager, der steinene hvilte på trekuler som gikk i en rille i en tilhogd trestamme. 

Teorien oppsto etter funn av flere steinkuler omtrent på størrelse med en tennisball, ved et monument i Skottland der teknikken trolig ble brukt.

Forskere fra University of Exeter som har testet metoden, har greid å flytte store betongblokker. Men det må flere beviser til for å kunne slå fast at steinaldermennene brukte samme metode.

Et annet forslag går ut på at byggherrene flettet pilegreiner som en kurv rundt blokkene. Dermed kunne de trilles som tønner eller trekkes av okser. Steinene ble også seilt deler av veien.

Astronomi dikterte arkitekturen

I 2005 gjorde Riverside-prosjektet en annen viktig oppdagelse. Mellom Durrington-sirkelen og elva Avon oppdaget arkeologene restene av en 167 meter lang prosesjonsvei. 

Dette stykket infrastruktur var så viktig at byggmestrene hadde valgt å brolegge den med flint.

Gruppen fant ut at hvis de sto ved elva ved sommersolverv, ville de se strålene fra den synkende solen bevege seg langs flintveien til Durrington-sirkelen. 

Faktisk kunne Stonehenges byggherrer ha sett solen stå opp mellom steinene ved Stonehenge, fulgt dens bane langs elven og til slutt sett de lysende strålene forsvinne bak Durrington-sirkelen. 

Årets vendepunkt – sommersolverv – ble markert av de to sirkelformede anleggene.

Stonehenge er 5000 år gammelt

Dateringene førte imidlertid stadig til debatt, ettersom Stonehenge ifølge målingene var betydelig eldre enn Durrington-sirkelen. 

Men Pearson fant en feil i de tidligere forskernes arbeid: Dateringene av sarsensteinene – en spesielt hard type sandstein – som ble utført på 1950-tallet, var basert på unøyaktige målinger. 

Reviderte tall viste at sarsensteinene som ble brukt til Stonehenge, stammet fra mellom 2600 og 2480 f.Kr., mens nye målinger daterte Durrington-sirkelen til mellom 2500 og 2480 f.Kr. Tallene passer perfekt med de nye oppdagelsene av husene, beinrestene etter gris og den flintsteinbelagte veien.

Det skulle imidlertid vise seg at området rundt Stonehenge hadde en rituell funksjon enda tidligere. I 2007 undersøkte Riverside-prosjektet en jordvoll ved Stonehenge. 

Vollen måler tre kilometer ganger 100-150 meter og er omkranset av en grøft. Stedet var ikke datert, så sammenhengen med Stonehenge kunne ikke slås fast. 

Men etter flere utgravninger fant arkeologene et hjortegevir i nærheten. Geviret var blitt bearbeidet av mennesker og kunne dateres til mellom 3600 og 3300 f.Kr.

En annen sentral oppdagelse gjorde gruppen da de undersøkte 56 hull ved Stonehenge i 2008. Det viste seg at de blålige steinene som før sto i en sirkel her, men nå var satt annerledes, var plassert der allerede rundt 3000 år f.Kr – lenge før forskerne tidligere har trodd. 

Enda viktigere var funnet av rester av kremerte mennesker i hullene: Stonehenge var blitt brukt som gravplass helt siden hullene ble gravd og 700 år frem. Det var imidlertid ikke alle forunt å bli begravd ved steinsirkelen. 

Utgravninger viste at det gikk cirka to år mellom hver gang en ny person ble begravd her. Det tyder på at de døde som endte i hullene ved monumentet, tilhørte den herskende eliten i datidens samfunn.

Funnet avslører altså at Stonehenge opprinnelig var et sted der befolkningen æret sine døde. Fra 2500 f.Kr. ble Stonehenge brukt som endestasjon for livet på en lengre begravelsesreise. 

Men den funksjonen tok plutselig slutt, og Stonehenge ble stående og forfalle på jordet, mens trestolpene i Durrington-sirkelen langsomt råtnet bort.

Gutten ble begravd i bronse­alderen og kom helt fra Middelhavet.

© Polfoto/AP

Metall endret livsvilkårene

Riverside-prosjektet viser at Stonehenge bare kan forstås i sammenheng med landskapet rundt. 

«I stedet for å se Stonehenge ut fra gamle teorier som eksempelvis et astronomisk observatorium, er det nå bare ett av flere monumenter – av både tre og stein – fra perioden rundt 2500 f.Kr., der store forsamlinger møttes på bestemte tidspunkt i året», sier sjefarkeolog Mike Pearson.

At befolkningen endret skikker og sluttet å bruke Stonehenge til begravelser, må ses i lys av utviklingen for øvrig. Inntoget av nye metaller på De britiske øyer kan spores til tiden da Stonehenge gikk ut av bruk.

Nær Stonehenge er det funnet et skjelett av en mann som vokste opp så langt unna som Sveits. Han ble begravd rundt 2300 f.Kr., og med i graven hadde han gull og kobber – de eldste metallfunnene i England. 

Metallene innledet en tid med byttehandel som ga større kontakt med omverdenen. 

I denne nye bronsealderen fant folk sammen i små grupper som reiste rundt og handlet, men det skjedde på bekostning av samfunnsorganisasjonen som hadde reist Stonehenge; og langsomt gikk all kunnskap om stensirkelen i glemmeboken. 

Les mer

Mike Parker Pearson: Bronze Age Britain, B.T. Batsford, 2005. Marc Aronson & Mike Parker Pearson: If Stones Could Speak: Unlocking the Secrets of Stonehenge, National Geographic Kids, 2010. Anthony Johnson: Solving Stonehenge: The New Key to an Ancient Enigma, Thames & Hudson, 2008.

Kanskje du er interessert i