Taj Mahal står trygt på utrygg grunn
Da Shah Jahans yndlingshustru, Mumtaz Mahal, døde i 1631, besluttet den indiske stormogulen å bygge et mausoleum som for alltid skulle prise hennes skjønnhet. I et kappløp med regntiden gikk en hær av slavearbeidere i gang med å skape Taj Mahal.

Problemene hopet seg opp under planleggingen og byggingen av Taj Mahal. Myrlendt terreng truet fundamentet, arbeiderne jobbet om kapp med regntiden og steinbruddet hadde for liten kapasitet.
Skulle bygges til minne om ektefellen
Med bekymret mine studerte arkitektene Mir Abd al-Karim og Makramat Khan elva Yamuna som slynget seg gjennom Agra. Vannet var hellig for Indias millioner av hinduer, som kom til byen for å spre asken etter sine kjære avdøde i Yamuna. Men den over 1300 kilometer lange sideelva til Ganges var også livsfarlig. På vei gjennom Agra svingte den 200 meter brede Yamuna flere steder og skiftet retning med over 90 grader.
Når smeltevann fra Himalaya presset seg gjennom elveleiet i august, svulmet Yamuna opp og gikk over sine bredder, ofte 100 meter inn over land. I verste fall slukte elva alt på sin vei: hus, folk og selv store palasser.
På akkurat dette stedet – i en sving ved Yamunas gjørmete bredd – ønsket herskeren over Indias mogulrike å bygge et enormt mausoleum. Mir Abd al-Karim og Makramat Khan visste at oppgaven ville bli deres livs utfordring.I sval skygge under en rød baldakin ventet sjah Jahan spent på arkitektenes forslag. Stormogulens navn betyr «verdens konge», og han var vant til å få viljen sin. Som en erfaren byggherre var han likevel klar over at planen var ytterst ambisiøs.
Samme sommer, i 1631, hadde stormogulen mistet sin yndlingskone, Mumtaz Mahal. Knuget av sorg hadde sjah Jahan sverget å bygge et gravmæle til henne. Mausoleets skjønnhet og størrelse skulle overgå alle gravmæler i mogulenes rike.
Selv om sjah Jahan var muslim, ønsket han å gi konas siste hvilested en markant plassering ved bredden av hinduenes hellige elv. Herfra ville alle som seilte forbi kunne beundre mausoleet – og sjah Jahans makt.
Samtidig skulle bygningen avspeile det multietniske India. Tegningene viste persisk-inspirerte løkkupler, islamsk kalligrafi, stram hinduistisk symmetri og en klassisk mogulsk vannhage med kanaler og springvann.
Spørsmålet var hvordan et mange tonn tungt mausoleum i stein kunne plasseres så nær den mudrete elva som årlig forårsaket oversvømmelser, død og ødeleggelse. Stormogulen så avventende på de to arkitektene sine.