Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Urmaker bygde verdens største kuppel

Kuppelen på Firenzes domkirke skulle strengt tatt ikke vært mulig. Men takket være en sur og eksentrisk urmaker ble renessansens største mesterverk en realitet. Alle som kom i veien for ham, fikk føle hans usympatiske side.

Shutterstock

Det spesielle nettet av murstein som holder kuppelens vekt er her markert med lilla. Mursteiner utenfor nettet bærer ifølge forskerne stort sett ingen vekt og er derfor mye lettere.

© Engineering Structures

Gåten om Firenzes berømte kuppel løst

Italienske og amerikanske forskere har funnet ut hvordan arkitekten Filippo Brunelleschi for nesten 600 år siden bygget verdens dengang største kuppel.

Brunelleschi vant en konkurranse i 1418 om å bygge kuppelen som skulle fullføre domkirken Santa Maria del Fiore i Firenze.

Den enorme kuppelen sto ferdig i 1436, men Brunelleschi skrev aldri ned hvordan vidunderet var konstruert. Konstruksjonen har derfor vært en gåte – inntil nå.

I en vitenskapelig artikkel har den italiensk-amerikanske forskergruppen analysert hvordan vekten på kuppelen fordeler seg gjennom konstruksjonen.

Analysen avslører at et spesielt fiskebeinsmønster i murverket bærer vekten og sørger for at kuppelen holder seg selv.

Konstruksjonen gjorde det mulig for Brunelleschi å bruke lettere stein utenfor fiskebeinsmønsteret fordi de ikke skulle bære noen vekt.

Derfor ble konstruksjonens samlede vekt langt mindre enn den ville ha vært hvis Brunelleschi hadde brukt datidens konvensjonelle byggemetoder.

Les hele historien om Brunelleschis makeløse byggverk under.

Denne råkalde desemberdagen i 1418 var stemningen i Firenze elektrisk. Nå skulle det endelig avgjøres hvem som bokstavelig talt skulle sette kronen på verket og bygge ferdig domkirken Santa Maria del Fiore.

I 122 år hadde innbyggerne i Firenze fulgt kirkens gradvise streben mot himmelen, men den aller vanskeligste delen gjensto fortsatt – en 45 meter bred kuppel båret bare av et indre skjelett av stein.

En nærmest umulig oppgave, som ikke ble gjort lettere av at arkitekten bak konstruksjonen hadde tatt planene med seg i graven.

Dommerne samlet seg under domkirkens hvelvinger for å studere forslagene. Til sammen deltok tolv byggmestre, arkitekter og kunstnere fra hele Toscana i konkurransen – lokket av premien på 200 gullfloriner.

Alle hadde bygd modeller av forslagene sine. Flere av dem var store nok til at dommerne kunne gå inn i dem for å studere detaljene. Én var på størrelse med et hus og belagt med bladgull.

Deltakerne hadde også laget tegninger av kraner som skulle kunne heise sandsteinsblokkene opp til kuppelens topp. Ifølge beregningene nesten 90 meter over bakken.

Dommernes interesse samlet seg raskt rundt Lorenzo Ghiberti og Filippo Brunelleschi. Den første var en dyktig bronsestøper. Den andre oppfinner, urmaker og ekspert på hvelvinger – men også temmelig eksentrisk.

Den største utfordringen var kuppelens hvelving. Normalt måtte hvelvinger støttes opp av et treskjelett under byggingen, men selv hvis alle trær i hele Toscana ble felt for å få det til, ville det trolig ikke være nok.

Nonsjalant avfeide urmakeren Brunelleschi problemet: Med hans plan ville det ikke være nødvendig med noe stillas.

Da dommerpanelet spurte ham nærmere ut, demonstrerte Brunelleschi sin mest eksentriske side. Han nektet å svare. Planen var hemmelig!

Rasende forlangte dommerne å få se tegningene, men Brunelleschi nektet blankt. Diskusjonen førte til en høylytt krangel, som ifølge Brunelleschis senere biograf, maleren Vasari, endte med at urmakeren ble ført bort med makt.

«Esel» og «tulling», ropte dommerne etter ham. Alt tydet på at rivalen Ghiberti kom til å gå av med seieren. Men Brunelleschi hadde ikke tenkt å gi seg.

Erkefiender skulle bygge kuppelen

Firenzes innbyggere måtte vente fire dager til før dommerne ble enige. Brunelleschi var nervøs.

Overfor vennen og politikeren Manetti innrømmet Brunelleschi at han i fire dager ikke hadde tort å vise seg i Firenzes gater av frykt for å bli skjelt ut som «dusten som bare snakket tull».

Hvordan han til slutt greide å overbevise dommerne, er fortsatt et mysterium. Muligens lot de seg lokke av hans løfte om at han ikke skulle felle alle trærne i Toscana.

Seieren fikk imidlertid en bitter ettersmak, for dommerne avgjorde at Brunelleschi skulle utføre oppgaven sammen med Lorenzo Ghiberti. Bitter, fordi de to tilfeldigvis hatet hverandre.

Rivaliseringen mellom Brunelleschi og Ghiberti hadde begynt 20 år tidligere, da de to ærekjære florentinerne konkurrerte om å vinne anbudet om å støpe et par portdører i bronse til domkirken. Oppdraget gikk til Ghiberti.

Blodig fornærmet hadde Brunelleschi forlatt Firenze og slått seg ned i Roma, der han brukte tiden på å utforske byens antikke ruiner og studere romernes avanserte byggeteknikker – særlig utformingen av hvelvinger.

Oppholdet i Roma ga Brunelleschi uvurderlig kunnskap om arkitektur og ingeniørarbeid.

Kuppelens genistreker

Brunelleschi brukte over fire millioner mursteiner til byggingen. Dagens ingeniør­er lar seg stadig imponere av de banebrytende metodene han brukte for å reise kuppelen.

Mikkel Juul Jensen & Scala Archives

Kuppelen fikk hulrom

Brunelleschis kuppel består i virkeligheten av to kupler – en indre og en ytre. Slik gjorde Brunelleschi kuppelen lettere og reduserte presset på muren i domkirken.

Mikkel Juul Jensen & Scala Archives

54 m (ytre diameter)

Mikkel Juul Jensen & Scala Archives

Stillaset

Kuppelen ble ikke understøttet mens byggingen foregikk. Det gjorde det mulig å bygge et indre stillas, slik at arbeiderne ikke måtte balansere på utsiden av kuppelen. Slik fikk Brunelleschi også plass til heisverket han utviklet og som forenklet arbeidsgangen.

Mikkel Juul Jensen & Scala Archives

Taljen

Den øverste taljen er en del av girsystemet, som gjør det enklere å løfte steinene.

Mikkel Juul Jensen & Scala Archives

Ekstra kran

En tilleggskran brakte steinene fra stillaset og inn over den opptil fire meter brede kuppelkanten.

Mikkel Juul Jensen & Scala Archives

Hektet fast

Steinene ble festet i tauet med klemmer og heist opp til stillasarbeiderne.

Mikkel Juul Jensen & Scala Archives

Heisverket sparte tid

Filippo Brunelleschi utviklet i 1421 et banebrytende heisverk for å transportere de tunge sandsteinene, marmorblokkene og sekkene med murstein. Det oksetrukne heisverket var så effektivt at en stein på flere tonn kunne sendes opp hvert tiende minutt.

Mikkel Juul Jensen & Scala Archives

Et 185 meter langt tau laget av Pisas berømte repslagere gjorde heisverket driftssikkert. Selve tauet veide 500 kg.

Mikkel Juul Jensen & Scala Archives

Girsystemet og kraftoverføringen mellom tannhjulene gjør det enklere å heise opp steinene.

Mikkel Juul Jensen & Scala Archives

Oksene måtte ikke spennes av og snus når heisverkets reip skulle ned på jorden igjen. Ved å skifte fra det øverste til det nederste tannhjulet skiftet kranen retning. Det øverste tannhjulet trakk tauet ned, mens det nederste fikk det opp.

Mikkel Juul Jensen & Scala Archives

Snedig plan satte rivalen i skyggen

Brunelleschi og Ghiberti måtte vente over ett år før byggingen kunne begynne. Plankene til stillaset skulle legges i bløt og deretter tørkes, mens mursteinene skulle graves ned om vinteren og om sommeren dekkes med fuktige strå slik at de ikke sprakk.

Prosessen gjorde steinene motstandsdyktige overfor vind og vær. I tillegg var den florentinske kalenderen fylt med helligdager der ingen fikk arbeide, og som om ikke det var nok, så skulle månen stå i en bestemt posisjon før et tre kunne felles. Ellers ville ikke treet «arbeide» skikkelig.

  1. august 1420 kunne bygningsarbeiderne endelig samles på kuppelbasens fire meter brede kant. Etter en kort seremoni begynte arbeidet.

Første skritt var å bygge kuppelens to mursteinsskall samt skjelett av sandsteinsblokker. Der fikk Brunelleschi problemer, for blokkene kunne veie opp mot to tonn.

Siden antikken hadde byggmestrene brukt en tredemølle til å frakte stein til topps, men domkirkens kuppel ville bli så høy at selv med en haug kruttsterke menn til å tråkke hjulet rundt ville det ikke være nok kraft.

Brunelleschi konstruerte derfor et helt nytt heisverk drevet av okser. Med dette kunne arbeiderne enkelt heise opp steiner og sekker med murstein.

Nå ble det fart i sakene. Etter hundre års venting kunne Firenzes innbyggere endelig se kuppelen ta form.

Utsikten til å samarbeide med sin verste rival hadde ikke fått Brunelleschi til å trekke seg fra prosjektet. I 20 år hadde oppfinneren prøvd å bli den som fikk bygge den pompøse kuppelen, og han hadde ikke tenkt å gi seg nå.

For å slå sin erkefiende Ghiberti kom Brunelleschi derfor med en intrikat plan. Planen ble satt i verk i 1423, da den første av kuppelens bærende steinringer skulle konstrueres.

Brunelleschi trakk seg tilbake på grunn av sykdom, og uten tegninger eller anvisinger måtte Ghiberti famle i blinde, for han ante ikke hvordan ringen skulle bygges.

Så snart ringen var ferdig, dukket Brunelleschi opp på byggeplassen igjen. Her lot han først Ghiberti gjennomgå for det elendige arbeidet, og så ga han ordre om at alt måtte gjøres forfra igjen.

Ghiberti forlot stedet i fullt sinne, men sverget samtidig på at han skulle gjøre alt som sto i hans makt for få hevn over Brunelleschi.

Dommedag pryder Brunelleschis kuppel

Brunelleschi mente at kuppelen skulle være bar på innsiden, men hans død i 1446 satte en stopper for den planen. Over hundre år senere laget kunstneren Giorgio Vasari og hans elev Federico Zuccari en storslått fresko som forestiller dommedag.

AOP/Getty Images

Arbeiderne tisset over kanten

For Brunelleschi var kuppelen en drømmeoppgave, og han var besatt på å holde tidsplanen. Ekstra arbeidere ble for eksempel utdannet for å erstatte syke, og streiker ble kontant slått ned på.

Ifølge kunstneren Vasari, som i 1550 skrev boken «Oversikt over de beste malerne, billedhoggerne og arkitektene», hadde 25 murere i 1426 «egoistisk organisert seg» for å få høyere lønn.

Brunelleschi sparket dem på flekken og fikk nye folk på plass. Snart sto de oppsagte murerne på døren igjen og tagg Filippo Brunelleschi om ta dem tilbake. Det gjorde han – til lavere lønn.

«Ved å lufte sin trass mot Filippo skadet de og vanæret seg selv,» skrev Vasari i boken.

Overalt på byggeplassen krevde Brunelleschi effektivitet. For eksempel ble det opprettet et kjøkken i domkirkens skip slik at håndverkerne skulle slippe å gå langt for å spise.

Og stillasarbeiderne fikk ikke komme ned på bakken før skiftet var over. Arbeid og måltider foregikk derfor i steikende sol og stiv kulde, og når naturen kalte, måtte de gjøre sitt fornødne utover murkanten.

De måtte også vanne ut vinen for å unngå å bli beruset. En blanding som ellers var forbeholdt gravide kvinner.

Ifølge vennen Manetti inspiserte Brunelleschi personlig hver stein og jernbolt. Steiner som ikke avga en spesiell klang når han dunket lett på den med en hammer, ble kassert fordi det sannsynligvis var en skjult sprekk inni den.

Gjennom en spesiell støpeprosess ble boltene belagt med bly for ikke å ruste, mens hver murstein etter endt tørking ble målt for å sikre at den hadde korrekt form og dimensjon.

Foruten vekten på sandsteinene var uthoggingen av dem et problem. Brunelleschis krav var så spesielle at steinhoggerne måtte instrueres nøye i hvordan steinene skulle hogges og legges.

Ikke alle forsto det kompliserte puslespillet – en utfordring som gjerne ble løst ved å skjære ut formen på steinene i roer slik at arbeiderne kunne se den for seg.

Brunelleschis kuppel forbløffet alle. Maleren Cigoli prøvde for eksempel på slutten av 1500-tallet å avsløre konstruksjonen.

© Granger/Polfoto

Rivalen sådde tvil om kuppelen

Etter hvert som arbeidet skred frem, måtte Brunelleschi finne opp en metode for å måle kuppelens dimensjoner nøyaktig. Løsningen ble et tau festet rundt en enorm trestamme oppstilt i midten av kuppelen.

Prinsippet fungerte på samme måte som å trekke en sirkel med en passer. Avstanden fra stammen ut til murene skulle være lik hele veien rundt for å sikre at alle delene i kuppelen møttes i toppen helt nøyaktig.

Snart sto Brunelleschi overfor større utfordringer, da kuppelen nådde en helling der mursteinene ville gli innover.

Rivalen Ghiberti hadde ikke glemt den sviende ydmykelsen og prøvde via sin sammensvorne Giovanni da Prato, som fungerte som oppsynsmann, å så tvil om kuppelens stabilitet.

I et brev fra 1425 skriver da Prato til domkirkens byggherrer at «kuppelen er et feilbygg, og at den på grunn av Brunelleschis uvitenhet er arkitektonisk uholdbar». Dessuten ville «kuppelens kurve ødelegge kirken totalt».

Men Brunelleschi hadde som vanlig en løsning. Mursteinene i kuppelen ble lagt i et fiskebeinsmønster som holdt dem på plass. Byggherrene var så fornøyde med Brunelleschis arbeid at de ga Ghiberti sparken for sverteforsøket.

I 1435 var arbeidet nesten ferdig, og en ny konkurranse om utformingen av lanternen – tårnet på kuppelens topp – ble utskrevet.

Brunelleschi vant foran fire andre deltakere – blant dem Ghiberti – men dommerne krevde samtidig at detaljer fra noen av de andre forslagene skulle inngå, og at Brunelleschi måtte «legge bitterheten til side».

I 1436 kunne pave Eugenius endelig innvie Santa Maria del Fiore, og 30. august ble kuppelens siste stein lagt.

Men Brunelleschi fikk ikke oppleve sin siste triumf: å få ferdigstilt lanternen. Urmakeren døde som 69-åring i 1446. Først flere tiår senere fikk Santa Maria del Fiori sin lanterne.

Opp gjennom tidene har flere kritikere reist tvil om kuppelens stabilitet, men urmakeren fikk siste ord. Firenze har også vært rammet av jordskjelv flere ganger – de verste i 1510, 1675 og 1895. Men Brunelleschis kuppel står ennå.

Arkitekten Michelangelo hentet inspirasjon i Firenze da Peterskirken i Roma skulle bygges.

© Getty Images

Michelangelo lånte fra mesteren

Maleren og arkitekten Michelangelo lot seg kanskje inspirere av Brunelleschi, men han greide aldri å overgå kuppelen i Firenze.

I slutten av 1540-årene fikk Firenzes domkirke storfint besøk av Michelangelo. Han hadde akkurat blitt utnevnt til hovedarkitekt for byggingen av kuppelen på Peterskirken i Roma, og det store geniet ville bygge en kuppel som skulle gjøre kirken lys og vennlig slik at «nonner ikke ble voldtatt og kriminelle ikke kunne gjemme seg».

Michelangelo besøkte Firenze-kuppelen tre ganger for å lære av Brunelleschis løsninger. En imponert Michelangelo måtte innrømme at han ikke kunne bygd en kuppel som kunne måle seg med Brunelleschis.

Peterskirkens kuppel, som sto ferdig i 1590, er tre meter smalere i diameter, og den er av mange arkitekter vurdert som mindre prektig og imponerende enn Brunelleschis større kuppel.

Les også:

Byggverk

Bygget goterne gotisk?

2 minutter
Byggverk

Topp 10: Middelalderens største byggverk

2 minutter
Byggverk

Fyrtårnets strålende historie kort fortalt

2 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul