Vikingenes katedraler bygd med imponerende teknikk
Norges stavkirker står som vitnesbyrd om en tid der den spede kristendommen levde side om side med vikingenes sedvaner og skikker. De er vikingenes arv skåret i tre og representerer helt unike byggtekniske hemmeligheter.
Kirken fra Vang er den eneste originale stavkirken som i dag står utenfor Skandinavia.
Bøndene fra Torpo i det fattige dalføret Hallingdal gjør korsets tegn. De har ventet lenge, og nå er de omsider blitt bønnhørt. I år 1160 står den nye kirken deres ferdig, og den er i sannhet en lovprisning av Gud.
Bygningen er 15 meter høy, områdets høyeste bygning – spiret strekker seg oppover som om det vil nå inn i himmelriket. Kirken er et praktverk, bygd utelukkende av tre.
Inne er det bekmørkt, for glass er altfor kostbart til en almuekirke i det fattige Norge. For å beskytte kirken og menigheten har trekirken heller ingen åpne vindusfag, men bare små rundglugger gjemt under takskjegget slik at snøen ikke kan fyke inn.
Da sognebarnas øyne har vent seg til mørket, beundrer de det avlange kirkerommet omkranset av tykke trestolper. Gulvet består av kraftige falsede planker, med utskårne profiler som griper inn i hverandre, slik at plankene ligger låst sammen.
Lener sognebarna hodet bakover, ser de opp i takkonstruksjonen – et svimlende syn på over ti meter. På kryss og tvers ligger bjelkene i rette vinkler, som gir bygningen optimal styrke.
Konstruksjonen gjør at kirken står støtt, selv under de heftigste stormene. Og det bratte taket sikrer at tunge snømasser glir av og ikke trykker taket sammen.
Menigheten stimler sammen i det vel 60 m2 store kirkerommet, der hvisking og prat forstummer når presten tenner kjertene på alteret. Et sus går gjennom rommet. De gylne flammene forvandler det høye kirkerommet til et lyshav.
Kirkegjengerne føler seg badet i et himmelsk skjær, som om de var i paradis.
Også koret, som ligger bak ved alteret, blir opplyst av flammene. I det gylne skjæret ses tydelig en planke bakerst i koret, der vakre runer er skåret inn i treet. De få i menigheten som kan lese, vet nå hvem de skylder takk for sitt nye gudshus. «Torolf gjorde denne kirke», står det tydelig i runer.
##
Byggingen krevde samarbeid
Slik forestiller historikerne seg at innvielsen av stavkirken i Torpo kan ha funnet sted. Til tross for de skrytende runene var ikke byggmesteren Torolf alene om å reise kirken. På planken har forskerne tydet flere navn:«Åsgrim, Håkon, Erling, Pål, Eindride, Sjønde, Toralf. Tore ristet, Olav».
I dag tolker forskerne navnene som en oppramsing av Torolfs arbeidslag. Trolig har byggmesteren tillatt at det ved hans eget navn ble plassert en hyllest til de som var med å reise kirken.
Byggingen av en trekirke var en stor oppgave. Arbeidet krevde geometrisk kunnskap samt kjennskap til kunsten å bygge uten spiker eller jernnagler, noe som ga treverket i bygningen maksimal fleksibilitet og holdbarhet.
I stedet ble alle deler av kirken tappet sammen.
Metoden går ut på å føye sammen sviller, planker og grunnstokker ved å skjære innsnitt i treverket som tappene på de andre delene passer inn i.
Arbeidslaget måtte være disiplinert og samarbeide når vegger og tak i tilhogde søyler – staver – skulle løftes opp til stillaset ved hjelp av primitive heisekraner og plasseres.
Ofte måtte mannskapet holde hele ferdigbygde seksjoner oppreist med tau, for eksempel veggene, mens andre sørget for at seksjonen ble tappet forsvarlig på plass.
Byggematerialet var lett tilgjengelig i det skogrike Norge og dermed billig å bruke. På 1000-tallet var landet fattig, og bygg i stein krevde dyre eksperter, ofte hentet i utlandet, som forsto seg på å håndtere og hogge ut det tunge materialet til brukbar kvaderstein.
Bare landets rikeste – konger, adelige og biskoper – hadde råd til å bygge i stein.
I Norge fantes det imidlertid svært mange dyktige båtbyggere som mestret kunsten å arbeide i tre med øks, høvel, hoggjern og bor.
Bare de aller dyktigste av dem ble imidlertid hyret til å bygge de viktige stavkirkene, for det krevde enorm kunnskap å kunne hogge, skjære og tilpasse slik at stolper, buer og tverrbjelker passet perfekt sammen – vel å merke uten bruk av sag, et verktøy som ennå ikke var et vanlig syn i Skandinavia.
Å være byggmester på en norsk stavkirke ga respekt, og Torolf har sannsynligvis reist mange flere kirker enn den i Torpo. Navnet hans er nemlig også kjent fra stavkirken i Ål rundt 11
kilometer unna.
Gol stavkirke fra år 1200 står i dag på Folkemuseet på Bygdøy i Oslo. Den regjerende norske monarken er offisiell eier av kirken.
Inspirasjonen kom fra utlandet
Da kirken i Torpo sto ferdig, var den en av mange. Stavkirkenes suksess var et resultat av kristendommens utbredelse, men folk lot seg ikke friste med det samme.
I motsetning til de gamle gudene som Tor og Odin, som krevde blod, mjød og offergaver, handlet den nye religionen blant annet om nestekjærlighet.
Ble en viking kristen, måtte han oppgi plyndringstoktene langs europeiske kyster til fordel for et liv der gode gjerninger ble belønnet med adgang til Guds paradis etter døden.
Dilemmaet mellom tro og penger fikk mange vikinger til å nøle. For lenge, mente kong Olav Tryggvason, som satt på tronen fra 995 til 1000. Kongen ble døpt på en utenlandsreise, men folket hjemme var ikke særlig ivrig. Håndfaste metoder måtte til.
Ved omvendelsen av befolkningen i Trøndelag forteller Snorre Sturlasson i Heimskringla at kong Olav tok en øks og knuste en trefigur av Tor, «slik at guden falt ned av sokkelen». Imens drepte kongens menn den lokale stormannen, som nektet å frasi seg troen på de gamle gudene.
Resten av innbyggerne i Trøndelag fikk valget mellom henrettelse og dåp. Som garanti mot frafalne tok kongen gisler blant de lokale. Hvis noen vendte tilbake til den gamle troen, ville han drepe gislene, beretter Snorre.
Det gikk en anelse fredeligere for seg under Olav Haraldsson, senere «den hellige», som regjerte i perioden 1015-1028. På et tokt til Irland hadde kongen hørt om den kristne troen, og han lot seg døpe.
Da Olav vendte hjem fra det store utland rundt 1015, hadde han med seg fire biskoper og flere prester som skulle omvende det hedenske Norge gjennom misjonering.
Olavs plan var vellykket, for kristendommen spredte seg langsomt oppover dalførene, der det ble bygd stadig flere kirker med høye, slanke staver. Fra rundt år 1050 opplevde Norge en veritabel byggeboom.
På bare et par hundre år fikk selv de mest avsidesliggende bygder en av de karakteristiske bygningene. Historikere anslår at det rundt år 1300, da byggingen var på topp, fantes mellom 1000 og 2000 stavkirker i landet.
Den nødvendige kunnskapen om hvordan en kirke skulle bygges, kom med de kristne misjonærene som fra 900-tallet av begynte å komme til Norge fra skandinaviske bosetninger i England og Irland.
Det som mest sannsynlig er verdens eldste bevarte trekirke – den rundt 1300 år gamle Greensted Church – står i grevskapet Essex i England, som var en del av vikingenes territorium, Danelagen. Andre ganger var det nordmenn selv som tok nye arkitektoniske ideer med seg hjem fra tokt i utlandet.
##
Beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet
Byggingen av en norsk stavkirke handlet ikke bare om tro og penger. Stedet der kirken skulle ligge spilte også en rolle.
En idyllisk sving på en elv og en høyde med utsikt over dalen og fjellene var de mest populære stedene. Det avgjørende var at kirken kunne ses langveisfra av reisende samt at klokkene kunne høres på mils avstand.
De første stavkirkene i landet var imidlertid en fiasko. Det eneste forskerne har funnet av kirker fra 1000-tallet, er stolpehull.
De ble bygd direkte på bakken, i likhet med mange av bolighusene den gangen. Men den direkte kontakten med jorden fikk stolpene til å råtne, og etter bare noen år var mange stavkirker så ødelagte at de måtte rives. Fra 1100-tallet skiftet norske håndverkere til en ny metode.
Ved å bygge stavkirken på et fundament av stein løftet de bunnsvillene opp fra den fuktige bakken. Steinene måtte ligge stødig, men ikke for tett, ettersom hulrommet mellom dem sørget for lufting nedenfra slik at tømmeret holdt seg tørt.
Ideenvar utbredt allerede i det gamle Romerriket, men i Norge var metoden ny, og her skånet den mange kirker fra å råtne. Når plasseringen vel var bestemt, måtte det skaffes byggematerialer.
Tidens tømrere felte imidlertid ikke det første og beste treet de fant. For en byggmester med respekt for seg selv var det bare ett treslag som gjaldt, nemlig malmfuru.
Gjennom 300 år hadde de eldste av disse trærne kjempet mot Norges harde klima og langsomt vokst seg sterke og seige. Trærne ble ringbarket flere år før de ble hogd, slik at de tørket på rot. Etter fellingen fikk tømmeret ligge i flere år.
Malmfuruens hemmelighet er kjerneveden. Den er full av spesielle harpiksstoffer som forsegler porene i treet, slik at det motstår råte og sopp bedre. Dermed er treverket nærmest uforgjengelig.
Det viser en undersøkelse av 1100-tallets stavkirker fra Numedal:
De innvendige stavene i taket, som var beskyttet mot vann og uttørkende sol, var fremdeles like friske som om de nettopp var felt.
Tidens byggmestre kjente ikke til de kjemiske prosessene, men de visste at furuen var det beste, mest solide og mest værbestandige treet å bygge med.
Treverket ble enda mer værbestandig av at det ble satt inn med tretjære.
Høye, ranke stammer og spesiell kjerneved gjorde malmfuruen ideell til stavkirke-bygging.
##
Fabeldyr og vikinghelter dominerte
Fra utlandet fikk nordmenn også inspirasjon til utsmykning av kirkene. Særlig fra England og Irland ble et ganske spesielt motiv hentet: et fabeldyr med lang, slank hals og smale øyne.
Dyret så ut som en vingeløs drage, og motivet falt så i smak her på berget at det snart ble en fast del av kirkeutsmykningen.
Dragen var del av en stilart som besto av lange, snodde ranker. Dette kalles Urnesstilen, fordi den er fremtredende i Urnes stavkirke fra 1130, den eldste bevarte stavkirken.
Dragen fikk imidlertid ikke plassen for seg selv. Da Urnes ble bygd, var Norge knapt kommet ut av vikingtiden.
I de mørke vintrene fortalte befolkningen ennå gamle vikingsagn ved ildstedet i de små stuene, og mange av sagaheltene levde i fantasien også hos kristnede nordmenn. Heltene prydet derfor ofte portaler og stolper i landets stavkirker.
De hedenske motivene ble tolerert av prestene fordi de mente at sagnene var med på å mildne overgangen fra vikingenes gamle tro til kristendommen.
I kirkens versjon fikk en førkristen germansk sagnhelt, drakedreperen Sigurd Fåvnesbane, samme funksjon som den kristne drakedreperen St. Jørgen.
På de bevarte portalene fra den revne kirken i Hylestad har en treskjærer rundt år 1200 gjengitt sagnet i tre. Her feller Sigurd dragen Favne, og renser med det verden for alt vondt. Dermed kan menigheten trygt passere den slagne djevelskapen og tre inn i Guds hus.
Noen forskere mener at de fryktinngytende dragehodene som fins på noen av gavlene og portalene, hadde samme pedagogiske funksjon. I flere kirker har stolpenes utskårne drager et menneske i gapet. Kirkerommet skulle ses som et fristed omgitt av onde vesener som
elsket å spise de syndige og frafalne.
Opp gjennom 1100-tallet skiftet stilen i stavkirkenes utsmykning til breiere og ikke fullt så dype snodde mønstre, mens fredelige blomsterranker fortrengte de menneskeetende dragene. Eksperter kan i dag bestemme alderen på en stavkirke bare ut fra utsmykningen på portalene.
##
Stavkirkene skjøt i været
Med tiden skiftet også kirkenes oppbygning. Forskerne anslår at de aller fleste stavkirkene som ble bygd mellom 1150 og 1300, var små bygdekirker med et enkelt firkantet rom.
I løpet av 1100- og 1200-tallet ble imidlertid byggmestrene etter hvert dristigere, og noen av de norske stavkirkene skjøt snart i været – noen helt opptil 30 meter.
Med kiler skapte tømrerne buer i tre, som ble satt inn mellom stolpene, mens veggene fikk rekker av x-formede Andreaskors.
De nye tilføyelsene gjorde kirkens struktur sterkere slik at den kunne bygges høyere enn før. Inspirasjonen var hentet i europeiske katedraler og inkluderte frittstående stolper og sideskip.
De større kirkene kostet mye mer enn en stavkirke med bare ett rom, for håndverkerne tok seg godt betalt for jobben.
Utformingen krevde også mer treverk – i noen stavkirker nærmere 2000 deler – og alt måtte passe perfekt sammen.
På 1200-tallet var en flott stavkirke derfor et signal til omverdenen om at denne dalen eller bygda klarte seg godt. De norske sognene som hadde råd, ville ikke lenger stå tilbake for fintfolk i byene.
Stavkirkene var et symbol på at Odin og de gamle gudene mistet sin betydning i Norden.
Pesten stanset byggingen
Rundt år 1349 fikk kirkebyggingen en brå slutt. Katastrofen rammet da pesten kom til Bergen og i løpet av to år spredte seg utover hele landet.
Daler og fjorder ble nesten folketomme, og det ble slutt på stavkirkebyggingen. Mange av kirkene som allerede var reist, ble forlatt. Bare i Numedal mener forskerne at inntil fire femtedeler av innbyggerne ble tatt av pesten.
«Jeg var der selv da Anund Helgesønn før den åttende dagen etter jul døde i den store manndøde-vinteren», skrev Jon Prest fra Numedal i 1358.
Først på 1600-tallet var folketallet i Norge oppe på samme nivå som før katastrofen, vel 350 000. Men da var det for sent.
Plyndring, hærverk og manglende vedlikehold hadde skadet mange stavkirker så mye at de ble revet. De sinnrikt konstruerte kirkene var også blitt umoderne, ettersom enklere og mindre utsmykkede trekirker vant frem etter reformasjonen.
I 1650 sto bare 270 av de gamle kirkene igjen. De ville ha forsvunnet i løpet av 1800-tallet hvis ikke en gruppe nasjonale entusiaster – med maleren J.C. Dahl i spissen – hadde gått sammen om å kjøpe opp de falleferdige bygningene.
I dag kneiser Norges siste 29 stavkirker i daler og ved fjorder, nesten tusen år etter at de ble bygd.