Dampmaskinen farget verden svart

Newcomens maskin er den første i en rekke oppfinnelser som i løpet av 1700-tallet temmer dampen og omsetter den til krefter i menneskets tjeneste. Med ingeniøren James Watts effektivisering av Newcomens dampmaskin i 1769, er veien banet for industrimaskinene som de neste 100 årene skal revolusjonere ikke bare England, men hele verden.

Dampen forvandler jordbrukssamfunn til driftige industribyer og gjør det mulig for mennesker og varer å krysse kontinenter og verdenshav i en hastighet ingen noensinne har våget å drømme om. Men den industrielle revolusjonen viser seg snart å ha uforutsette omkostninger, som den dag i dag fortsetter å martre planeten vår.

Dampmaskinene produserte ikke bare energi, men også giftig, svovelholdig røyk fra forbrenningen av enorme mengder kull. Sykdom, død og naturødeleggelse fulgte den dampdrevne industrialiseringens fremmarsj og stakk ut kursen for de påfølgende 250 årenes massive luftforurensing og derav følgende klimakrise.

Manchester ble verdens skorstein

Engelskmennene var de første som satte damp til hverdagen. Lederposisjonen skyldtes ikke bare at øyriket var dampmaskinens hjemland. England var allerede delvis industrialisert ettersom vannkraftdrevne fabrikker produserte store mengder tekstiler, en av datidens viktigste handelsvarer.

Produksjonen av klær og andre varer foregikk hovedsakelig i de store byene. London ble tidlig industrialisert, men flesteparten av fabrikkene var konsentrert i nordengelske byer som Leeds, Sheffield og - spesielt - Manchester i grevskapet Lancashire, som på rekordtid ble landets ledende industriby og dermed viste vei for resten av verden.

Manchester hadde utviklet seg til et senter for produksjon av ull- og linprodukter allerede på slutten av middelalderen. Tekstilproduksjonen foregikk først i vevernes egne hjem, og fra 1700-tallet på fabrikker med maskiner drevet av vannkraft. Men på 1780-tallet fikk et av byens bomullsspinnerier den første dampdrevne vevstolen, og etter det gikk utviklingen i ekspressfart.

I 1816 huset Manchester og forstaden Salford 86 bomullsfabrikker. I 1825 hadde tallet steget til 104 fabrikker, mens i alt 110 dampmaskiner drev byens industri. Og antallet bare fortsatte å øke, for dampdriften effektiviserte produksjonen i forbløffende grad.

"I én enkelt bygning kan du se en 100-hestekrefters dampmaskin - den samme kraften som 880 mann besitter - drive 50.000 spindler. Produksjonen krever 750 mann, men maskinene klarer å produsere like mye garn som 200.000 mennesker kunne produsere før,” skrev den samtidige avisredaktøren Edward Baines.

Men produktiviteten ble også synliggjort på andre måter. Manchester var hver dag og til alle tider av året innhyllet i en sky av tykk, svart røyk. Rundt 1840 pumpet de 500 industri-skorsteinene ut kvelende røyk over hele Manchester. Dertil kom tusenvis av skorsteiner fra private hjem, som også fyrte med kull.

"Synet av den blyfargede himmelen, farget av tusenvis av evig røykende skorsteiner, fjerner fra den reisende enhver tvil om at han nærmer seg industriens hovedseter i nord," skrev journalisten Angus Reach rundt 1850.

Billig kull drev fremskrittet

Dampmaskinenes gjennombrudd var basert på kull fra undergrunnen. Brenselet stammer fra planter som vokste i sumpete skogsområder for opp mot 300 millioner år siden. Da plantene døde, sank de til bunns og ble deretter dekket med jord og stein, noe som satte dem under press. Av dette ble kullet dannet.

Som brensel er kull helt fantastisk, da det har stor brennverdi og finnes i umåtelige mengder dypt nede i bakken. Men det billige brenselet er et helse- og klimamessig mareritt. Ved brenning dannes det karbondioksid som i atmosfæren "fanger" en del av den solenergien som jorden ellers ville ha reflektert ut i verdensrommet. Det er dette som skaper den såkalte drivhuseffekten, som i dag er den største trusselen mot klimaet vårt.

Dessuten danner svovelet i kullet svoveldioksid under forbrenningen, og dette regner ned som sur nedbør. På toppen av det inneholder asken fra kullet tungmetaller som kadmium og kvikksølv. Det var denne giftige substansen som Manchesters mange tusen skorsteiner pumpet ut over byen og omlandet hver eneste dag på 1800-tallet.

Fra 1811 til 1875 ble industribyens kullforbruk 30-doblet til et årlig forbruk på tre millioner tonn. Samtidig økte antall industri-skorsteiner fra 500 i 1840 til 1200 et halvt århundre senere. Allerede på 1840-tallet fikk synet av Manchester den franske politikeren Léon Faucher til å sammenligne byen med en aktiv vulkan, mens en britisk offiser kalte den "inngangen til helvete".

Og det ble bare verre. I 1888 skrev en innbygger i Manchester:

“Luften i dette nabolaget er så tykk av røyk at det er umulig å se en gjenstand lenger unna enn noen få hundre meter. Når det gjelder solskinn, har jeg bodd her i 10 år og aldri sett noe som kan kalles strålende solskinn”.

Og ikke nok med at røyken kvalte lyset i de britiske industribyene - den var også fylt med aske som dalte ned og la seg som et teppe over planter, dyr og mennesker.

"Jeg har aldri før besøkt et sted hvor skitten likefrem hopper opp og treffer deg i ansiktet!" erklærte en utlending til dikteren Edward Carpenter etter et besøk i industribyen Sheffield i 1890, hvor soten dekket selv stjernene.

Planter og trær visnet

Innbyggerne i Manchester kunne se skadene fra røyken med det blotte øye når de betraktet planter og dyreliv. Bare i årene 1760 til 1830 hadde byen vokst fra 17.000 til 180.000 innbyggere. For å gi arbeiderne muligheten til å oppleve naturen, anla bystyret i samarbeid med fabrikkeierne en rekke parker i Manchester og i forstaden Salford i årene etter 1846.

"De utgjør det ukentlige utfluktsmålet for våre hardtarbeidende fabrikkarbeidere og håndverkere, og tilbyr en behagelig avveksling i form av grønne plener og skyggefulle trær i nærheten av det røykfylte Manchester," het det i en guidebok fra denne tiden.

Men gleden varte ikke lenge. Blomstene visnet, og trærne syknet hen. Selv ikke de hardføre rhododendron-buskene klarte seg. Mot slutten av århundret måtte fabrikkeier Herbert Philips, som hadde bekostet byens første park, konstatere at trær ikke kunne gro i Manchester.

"I de eldre parkene eksisterer ikke trærne lenger. Svovelsyre fra skorsteinene våre har ødelagt dem", skrev han.

I noen områder av byen kunne selv ikke gress spire. Og forurensningen begrenset seg ikke bare til byen. I 1902 erklærte fysikeren James Browne:

"Vi lever i røykens tidsalder. Man blir kvalt i avfall fra forbrenning året rundt. Om vinteren daler den ned på deg som tåke - dyster og fryktelig - og du må gå langt før du kan se en sau med hvit pels eller plukke en blomst eller et blad uten å bli skitten på fingrene”.

Likevel var de fleste overbevist om at dette bare var et lokalt problem som kunne løses ved å bygge skorsteinene høyere.

"Mengden av forbrent kull vil forsvinne sporløst i det uendelige lufthavet," forsikret bl.a. nobelprisvinneren Clemens Winkler i 1901.

Tidligere hadde en av Manchesters fabrikkeiere, Peter Spence, også argumentert for at byens mange hundre skorsteiner burde erstattes av én gigantisk skorstein. Den skulle være 200 m høy og ca. 45 m i diameter slik at den kunne pumpe røyken så høyt opp at den ikke lenger ville sjenere innbyggerne.

Ideen ble imidlertid aldri satt ut i livet - selv om det var klart at den konstante røyken i byene hadde store helsemessige konsekvenser.

Forurensingen ble en massemorder

I andre halvdel av 1800-tallet kunne ikke britene ignorere industribyenes helseproblemer lenger. Legene kunne konstatere at luftveissykdommer nå var en folkesykdom. Det var spesielt den forurensingsfølsomme sykdommen bronkitt som spredte seg.

På 1870-tallet var bronkitt den hyppigste dødsårsaken i Englands industribyer, der sykdommen krevde mellom 50.000 og 70.000 menneskeliv hvert år.

Effekten av forurensningen ble forverret av tåken som omsluttet industribyene mange dager i året. Årsaken var at sot fra skorsteinene festet seg til vanndråpene i tåken.

Det mørke, tjærelignende stoffet dannet en klebrig film rundt dråpene som derfor ikke fordampet i solstrålene slik ikke-forurensede vanndråper gjør. Svovelet ga dessuten tåken en karakteristisk skarp og sur lukt.

"Det spesielle med tåken i Manchester - sammenlignet med andre steder som f. eks. London - er dens ekstreme skarphet, dens usedvanlig høye innhold av svovelsyre," bemerket kjemikeren George Davis.

Tåken sved i øynene og brant i halsen så befolkningen måtte holde seg innendørs. I London, der forurensningen ikke var like sterk som i Manchester, rapporterte vitenskapsmannen Rollo Russell om en markant overdødelighet.

Mellom 24. januar og 7. februar 1880 - en periode da hovedstaden var plaget av sterk kulde og røykblandet tåke - steg dødsraten fra 27,1 til 48,1 pr. 1000 innbyggere, nesten en fordobling.

Det konstante halvmørket som røyken forårsaket, kombinert med en ulyst til å begi seg ut i den forurensede luften, gjorde at innbyggerne i Englands storbyer sjelden nøt godt av solstrålene. Dermed gikk de glipp av en viktig kilde til vitamin D. Resultatet var at mange led av rakitt, også kalt "engelsk syke".

Rakitt hemmer beinveksten og fører til misdannelser, spesielt hos barn. Moderne forskning viser dessuten at sykdommen også gjør barn mer sårbare for andre sykdommer, som meslinger, kikhoste og tuberkulose.

Kullrøyken spredte seg

På slutten av 1800-tallet trakk dampmaskinen sitt røykspor langt utenfor fabrikkene i byene. Lokomotiver dampet gjennom landskapet på togskinner som krysset hele landet. På elver, innsjøer og verdenshav pløyde skip seg gjennom bølgene, mens fyrbøtere slet døgnet rundt for å forsyne fartøyenes sultne fyrkjeler.

Samtidig viste det seg at lokal forurensning kunne spre seg mye lenger enn man tidligere hadde trodd; For eksempel viste en undersøkelse av et mystisk "svart" snøfall i Norge i 1888 at forurensningen måtte stamme fra industrien i England - over 1000 km unna.

14 år senere var sot-forurensningen over Manchester så ekstrem at en analyse av et kraftig snøfall i byen viste at snøen på bare 10 dager hadde trukket 300 tonn sot med seg ned fra atmosfæren.

Kunnskap om forurensningens farer hadde på det tidspunktet nådd bredt ut blant byens innbyggere. Et leserbrev fra 1888 uttrykte en behersket tro på fremtiden:

"Jeg kan bare håpe at de som har i oppgave å ivareta befolkningens helse vil leve opp til sitt ansvar og gjøre alt for å bekjempe dette ondet som dreper våre gutter og jenter - fremtidens menn og kvinner."

Kritikkens gjennomslagskraft var imidlertid lav. Røyken var uløselig knyttet til velstand og jobbsikkerhet.

“Gudskjelov at røyken stiger opp fra de høye skorsteinene. Jeg har ikke måttet reise særlig langt for ved selvsyn å erfare hva fraværet av røyk fra fabrikkskorsteinene betyr, nemlig at ilden i den hjemlige arne er slukket, at den arbeidsvillige arbeider går ledig og at mang en ærlig familie mangler det daglige brød ”, skrev den irske forfatteren William Taylor i 1842.

Han hadde nettopp vært på gjennomreise i Manchester mens byen opplevde en nedgang i etterspørselen etter britiske industrivarer.

Da en grasrotbevegelse mot forurensning innkalte til møte i desember 1882 for å vedta en resolusjon som skulle legge press på myndighetene i Manchester, møtte de lokale mannsterkt opp - for å forsvare fabrikkenes rett til å forurense. Blant forsvarerne var også mange arbeidere som fryktet konsekvensene av strenge krav til forurensningsgraden.

Resolusjonen fikk bare fire stemmer, og forslaget var dermed nedstemt.

“Hvis de (fabrikkeierne, red.) blir jaget vekk herfra, hvordan skal arbeideren så tjene sitt brød”, spurte embetsmannen George Jones retorisk under møtet.

Som journalisten Angus Reach treffende beskrev situasjonen:

“Den skitne maskinen må fortsette hvis ikke hundretusener skal sulte”.

Reformer ble avvist

Også utenfor England buldret dampmaskinene frem. I det nordøstlige USA bredte industrialiseringen seg hastig fra 1800-tallets begynnelse, med byen Pittsburgh som sentrum.

Byen ligger der tre elver – Ohio, Allegheny og Monongahela – løper sammen, og de gode transportmulighetene gjorde at Pittsburgh på begynnelsen av 1800-tallet var en førende industriby. Og forurensingen fulgte etter.

“Selv snø kan dårlig nok betegnes som hvit i Pittsburgh”, het det i en guidebok fra 1817.

I Tyskland bredte Ruhr-området seg eksplosivt de siste årene av 1800-tallet. Undergrunnen inneholdt rike forekomster av kull, og dampmaskinen fikk gruve- og stålindustrien til å vokse voldsomt.

I 1910 var mer enn 400.000 arbeidere beskjeftiget med gruvedrift, og gigantiske stålverk kantet elvene Ruhr, Rhinen og Lippe, som rant gjennom industriområdet. Krupp-verket i Essen sysselsatte alene mer enn 30.000 mann.

Ruhr-området var på samme måte som de britiske industribyene plaget av konstant røyk. Grunnleggeren av Krupp-fabrikkene, Alfred Krupp, hadde i 1861 flyttet med sin familie til et nyoppført hus inne på Essen-fabrikkens grunn.

Men røyk og bråk fikk ham snart til å flykte til en ny eiendom i en fjellside utenfor Essen - langt borte fra den evige smogen. Den luksusen kunne ikke hans arbeidere håpe på.

De var tvunget til å bo midt i forurensningen, som langsomt drepte både planter og trær. Surt regn fra kullbrenningen ødela raskt store skogsområder nord for industriområdet. Men de tyske vitenskapsfolkene som i 1883 undersøkte den utbredte skogdøden rundt Tysklands industribyer påpekte at dette var den uunngåelige prisen for fremskrittet.

Hvor voldsom forurensningen var, ble tydelig da Frankrike okkuperte Ruhr-området i 1923 og industriproduksjonen ble innstilt. Under den franske okkupasjonen, som varte fra vår til høst, begynte alt plutselig å gro igjen.

“Produksjonen av kull, koks og stål var knapt stanset før luften ble forbedret i en slik grad at alle bemerket forskjellen. Bladene, som vanligvis begynte å visne tidlig på sommeren, holdt seg friske og grønne helt til høsten", skrev en iakttaker.

I samme øyeblikk industrien gikk for fullt igjen, kom også forurensningen tilbake.

Fremskritt var viktigere enn liv

Mens de kullslukende dampmaskinene overtok og effektiviserte stadig flere bransjer overalt i spesielt Europa og USA, forsøkte ildsjeler å vekke myndighetene. Men forslag om å utvikle renere teknologier led en like sørgelig skjebne i andre land som i England.

Ingeniører og andre eksperter som undersøkte saken var enige med industriens talsmenn. Stilt overfor vanskelige og dyre løsninger for forurensningsbekjempelse, valgte de i stedet å anbefale økt renhold i byene samt planting av mer motstandsdyktige tresorter.

Først på 1950-tallet - samtidig med den vestlige verdens økte velstand og oppmerksomhet rundt den vanlige befolkningens livskvalitet - vant miljøreformene frem. For Englands vedkommende ble vendepunktet The Clean Air Act fra 1956. Loven var en reaksjon på The Great Smog - fire dager med tett og sterkt forurenset tåke som i 1952 drepte flere tusen mennesker i den britiske hovedstaden .

Det skulle imidlertid ta nesten 30 år før loven var fullstendig implementert i hele landet. Endelig kunne innbyggerne i de britiske industribyene nyte synet av den blå himmelen og den noenlunde rene luften som maskinenes inntog hadde berøvet dem over 100 år tidligere.

Moderne studier anslår at den omfattende luftforurensningen fra 1840 til 1900 alene kostet opp mot 1,4 mill. mennesker livet i England - dampmaskinens arnested og verdens aller første industrinasjon.