Manfred von Richthofen (1892-1918) hadde enestående evner som jagerpilot. Den unge adelsmannen var kjent som en gentleman og ble respektert av både venner og fiender.
Få hele historien om Den røde baron her. Fra han ble opptatt i det tyske luftvåpenet til hans status som nasjonalhelt.
Den 21. april 1918, klokken 11.45, var det slutt på Manfred von Richthofens hell. Han satt i sin røde Fokker Dr 1 over Somme-dalen på vestfronten.
Foran seg hadde han en britisk Sopwith Camel som han forsøkte å få i siktet. Motstanderen hans, den britiske jagerpiloten Wilfred May, visste at Den røde baron var like bak ham.
Han hadde sett at tredekkeren var knallrød, og kjente så altfor godt baronens fryktinngytende drapsinstinkt.
I løpet av karrieren som jagerpilot hadde baronen skutt ned 80 britiske og franske fly, og han var dermed det såkalte flygeresset under første verdenskrig som traff flest mål.
Tyskerne kalte ham “Den røde kampflyger”, mens britene og franskmennene omtalte ham som “Den røde baron”, fordi han fløy et rødmalt fly og var født inn i en tysk adelsslekt.
Wilfred May forsøkte et desperat stup for å prøve å fly lavt og riste av seg forfølgeren mellom tretoppene i det kuperte landskapet. Wilfred May så ut til å bli Richthofens 81. offer.
Skjøt tamme ender
Manfred von Richthofen var den fødte jeger. I sine erindringer skrev hans mor, Kunigunde von Richthofen, blant annet dette om sønnens barndom:
“Vi tilbrakte feriene på landet hos bestemor. En dag kunne ikke Manfred dy seg for å øve seg i jakt, som han tidlig utviklet en lidenskap for. Han hadde fått sitt første luftgevær, og med det skjøt han flere av bestemors tamme ender i en liten dam ved huset”.
Manfred von Richthofen ble født inn i en tysk adelsfamilie i Breslau i 1892 og døde i en alder av 25 over fronten i Frankrike i 1918.
Jakt ble Richthofens yndlingssport. Sammen med sine to brødre jaktet han både villsvin, hjort og europeisk bison i de dype skogene i Schlesien, i dagens Polen, der familien bodde.
Familien Richthofen tilhørte en prøyssisk adelsslekt, der mennene tradisjonelt gjorde tjeneste i hæren. Da han var elleve år, sendte faren Manfred på kadettskole, og han ble deretter kavalerist, som var den mest prestisjefylte stillingen i hæren.
Fokker Dr 1 vs. Sopwith F1 Camel
Umake jagerfly var jevnbyrdige kamphaner
Tyskernes Fokker Dr 1: Liten og manøvrerbar
- Flyhøyde: 8300 m
- Hastighet: 190 km/t
- Motor:110-160 hk
- Vinger: 7,2 m/18,7 m2
- Flytid: 1 t 30 min
- Vekt, ulastet: 491 kg
- Vekt, lastet: 686 kg
De alliertes Sopwith F1 Camel: Stor og sterk
- Flyhøyde: 7315 m
- Hastighet: 194 km/t
- Motor: 110-170 hk
- Vinger: 8,53 m/21,5 m2
- Flytid: 2 t 45 min
- Vekt, ulastet: 475 kg
- Vekt, lastet: 711 kg
Den røde baron begynte som observatør
Kort etter utbruddet av første verdenskrig ble kavaleriet overflødig. De fastlåste skyttergravsfrontene tvang rytterne til å kjempe som ordinære soldater, fordi gevær- og maskingeværild lett meide dem ned.
Richthofen søkte seg derfor inn i det nyopprettede luftvåpenet, der han først ble trent som observatør og siden som bombesikter i et toseters fly.
I selvbiografien “Der Rote Kampfflieger” (Den røde kampflyger) fra 1917 beskrev Richthofen sin aller første treningsflygning som observatør:
“Vi ble kjørt til en flyplass der jeg for første gang satte meg opp i et fly. Suset fra propellen plaget meg voldsomt. Det var umulig å rope noe til piloten, og alt fløy vekk for meg.
Når jeg tok frem et papirark for å skrive en beskjed, blåste det ut av hendene på meg. Flygerhjelmen min gled av, fordi jeg ikke hadde spent remmen stramt nok.
Halstørklet blafret opp i ansiktet på meg, og jeg hadde ikke kneppet jakken godt nok. Jeg var et ynkelig syn, og før jeg oppfattet det, hadde piloten motoren oppe i fulle omdreininger.
Maskinen rullet av gårde fortere og fortere. Jeg holdt desperat fast. Plutselig sluttet flyet å riste. Det var i luften, og jorden forsvant under meg.”
Richthofen hadde funnet sitt rette element.
Soldatenes øyne i luften
Observatørenes oppgave var å rekognosere og utspionere fiendens stillinger på bakken. De skulle kartlegge våpen-depoter, kanonbatterier, notere seg troppebevegelser og ta bilder.
Opplysningene kunne for eksempel avsløre om et angrep var underveis, eller hvor fiendens linjer var svakest. Derfor hadde de stridende partene jagerfly som skulle skyte ned fiendens observasjonsfly.
Jegeren Richthofen ville ikke nøye seg med å være observatør. I desember 1915 besto han eksamen som jagerflyger, og det meste av året 1916 fløy han over østfronten, der observatøren hans i baksetet slapp små bomber over russiske jernbanestasjoner. Dessuten dykket Richthofen ned i lav høyde og beskjøt kosakk-kavalerister med flyets maskingevær.
VIDEO: Gå på opdagelse i en Fokker Dr 1
Lærte av et flygeress
Richthofen søkte om forflytning til vestfronten, fordi han ville i luftkamp med britiske og franske fly. Han ble tatt opp i en skvadron ledet av Tysklands fremste flygeress, Oswald Bölcke, som kom opp i 40 nedskytinger før han selv ble drept.
Richthofen rakk å lære mye om yrket av den beste. Han skjøt etter hvert ned det ene fiendtlige flyet etter det andre. Den 11. seieren hans gjorde ham berømt og beryktet.
Den 23. november 1916 ledet det britiske flygeresset major George Hawker tre jagerfly. Britene angrep en gruppe tyske rekognoseringsfly i 3000 meters høyde. Men britene gikk i en felle: Richthofen og to andre tyske jagerpiloter stupte ned mot britene fra enda større høyde.
De oppnådde høy fart, og angrepet kom totalt overraskende på britene. De britiske pilotene Andrews og Saunders ble truffet av et regn av kuler. Men de rakk å flykte.
Hawker tok på egen hånd opp kampen med Richthofen, som senere beskrev forløpet: “Etter at vi i fem minutter hadde forsøkt å komme bak hverandre, klarte jeg å tvinge motstanderen min ned til 500 meters høyde.
Først nå ga han opp og prøvde å flykte mot sin side av frontlinjen. Men jeg forfulgte ham. Han fløy i sikksakk for å ødelegge siktet mitt. Vi var etter hvert bare 50 meter over bakken, og jeg skjøt uavbrutt etter ham.
Men det var først da jeg kom inn på 30 meters avstand at et prosjektil traff ham i bakhodet. Da hadde jeg avfyrt minst 900 skudd”.
Richthofen landet flyet sitt på et jorde nær det styrtede byttet sitt, og oppdaget at offeret var major George Hawker. Briten var en berømt veteran og skvadronleder. Han hadde blitt tildelt Victoria-korset, som var britenes høyeste militære utmerkelse.
Richthofen undersøkte flyets forvridde treramme og den opprevne kanvasen. Han skar serienummeret “5964” av med en lommekniv – som en jeger som skaffet seg et trofé.
Bölcke skjøt ned 40 fly før han selv ble drept i 1916.
Richthofens læremester fant opp luftduellen
I 1914 ante ikke pilotene noe om hvordan man utkjempet en luftkrig. Oswald Bölcke, baronens skvadronleder, skrev i 1916 luftkrigens ABC:
- Angrip med solen i ryggen.
- Gjennomfør alltid et angrep når det er påbegynt.
- Skyt bare på nært hold, og bare når motstanderen er i siktet.
- Slipp ikke motstanderen av syne, og vær på vakt mot knep og finter.
- Angrip alltid motstanderen bakfra.
- Når en motstander angriper i et stup, så snu og gå til motangrep.
- Ha alltid en retrettrute i tankene når du er over fiendtlig territorium.
- Gjennomfør skvadronangrep i grupper på fire eller seks fly.
- Når angrepet utvikler seg til et bikkjeslagsmål, unngå at for mange jakter på den samme motstanderen.
Britene fant på kallenavnet
Etter sin nedskyting nummer 14 ble Richthofen forfremmet fra løytnant til kaptein og fikk kommandoen over Jagdgeschwader Nr. 1 (jagerskvadron nr. 1). Britiske journalister døpte enheten “Richthofens flygende sirkus.”
Den nå 24 år gamle Richthofen var full av selvtillit og ønsket å gjøre seg bemerket. Han valgte å male flyet sitt knallrødt.
Pilotene i skvadronen fryktet at det gjorde ham til en skyteskive, for mange britiske piloter ville mer enn gjerne skyte ned det berømte tyske flygeresset, og dermed selv oppnå berømmelse. Richthofens piloter i skvadron 1
klarte ikke å overtale sjefen til å male flyet om til de tradisjonelle fargene – matt lilla på undersiden og olivengrønn på oversiden.
I et forsøk på å hjelpe sjefen, malte alle flygerne i skvadronen flyene sine i sterke farger for i det minste å forvirre fienden i de kaotiske luftkampene.
Også på motsatt side av fronten førte baronens fargevalg til omdekoreringer. Flere britiske piloter malte nesen på flyet sitt rød som tegn på at de jaktet på Den røde baron.
“Richthofen var en hard motstander, men han var aldri hensynsløs.“ Den britiske historikeren H.A. Jones
Piloterene i Richthofens eskadrille 1 forsøgte at overtale deres chef til at male sit fly om til de traditionelle farver – mat-lilla på undersiden og olivengrøn på oversiden.
Han nægtede at lytte, og i forsøget på hjælpe deres chef malede alle piloterne i eskadrillen deres fly i kulørte farver for i det mindste at forvirre fjenden i de kaotiske luftkampe.
Også på den modsatte side af fronten gav baronens farvevalg anledning til omdekoreringer. Flere britiske piloter malede næsen på deres fly rød som tegn på, at de jagtede Den Røde Baron.
Bli med inn i en Fokker Dr 1
Piloten arbeidet i det fri
Tyskernes Fokker Dr 1
- Maskingeværet kunne avfyre 4-600 skudd per minutt. Opprinnelig satt det på øverste vinge, noe som gjorde det vanskelig å sikte. I 1915 ble Dr 1 utstyrt med et synkronisert maskingevær, slik at det kunne skyte “gjennom” propellen.
- Siktene besto av to enkle kryss. De var mindre nøyaktige enn kikkertsiktet på Sopwith Camel. Det var imidlertid enklere å bruke under raske manøvrer, der det var vanskelig å konsentrere seg om det smale kikkertsiktet.
- Avtrekkerne satt på stikka.
- Hastigheten ble målt i forhold til luften rundt flyet.
De alliertes Sopwith F1 Camel
- Maskingeværet kunne på slutten av krigen avfyre 1000 skudd i minuttet. I 1915 hadde britene hellet med seg da en tysk pilot nødlandet på den britiske siden av fronten. Britene kunne dermed kopiere teknikken bak det synkroniserte maskingeværet.
- Kikkertsiktet “Aldis gunsight” var svært nøyaktig. Det hadde imidlertid den ulempen at målet så ut som om det var lenger unna enn det faktisk var. Det førte til kollisjoner og styrt.
- Avtrekkerne satt på stikka.
- “Blip-knappen” slo tenningen av og på, slik at piloten kunne justere fremdriften under landinger.
Regnet som gentleman
Til tross for de mange britiske og franske flygerne som måtte bøte med livet for baronens maskinkanoner, snakket fienden sjelden stygt om ham. Han ble snarere beundret og fikk ord på seg for å være en gentleman. Den britiske historikeren H.A. Jones beskrev berømtheten slik:
“Richthofen var en hard motstander, men han var aldri hensynsløs. Han var høflig og vennlig overfor de motstanderne som han tvang til å nødlande og overgi seg til fangenskap. Men i luften viste han ingen nåde”.
Den røde baron beskrev selv en av sine mange seire etter et angrep på et britisk rekognoseringsfly som fikk brann i bensintanken. Den britiske flygeren og observatøren hans var derfor nødt til å nødlande:
“Jeg følte medlidenhet med motstanderen min og bestemte meg for ikke å sende ham styrtende til bakken i flammer. Jeg ville heller tvinge ham til å lande. På bakken snakket jeg med de to britene som sportsmenn etter en kamp”.
Bombet baronens sirkus
Det nærmeste britene kom å uskadeliggjøre Den røde baron, var ved et nattlig bombetokt der de forsøkte å ramme flyplassen til skvadron 1.
Bombetoktet var et ledd i en stor britisk-fransk landoffensiv i april 1917, slaget ved Arras, der de allierte prøvde å bryte gjennom tyskernes linjer.
De britiske flyene skulle angripe viktige mål bak de tyske linjene og bane vei for offensiven.
Blant målene var Richthofens flybase. Richthofen hadde over 40 nedskytinger bak seg, og skvadronen hans var en faretruende torn i øyet på britene og franskmennene.
Den 5. april sendte britene hele 18 nattbombefly over fronten. Akkurat den kvelden feiret Richthofen og hans menn en rekke vellykkede nedskytinger.
De befant seg i messa på flybasen da tyske observatører ved fronten telefonerte inn en advarsel til Richthofen om at bombeflyene var på vei i hans retning.
Richthofen avbrøt festlighetene og utstyrte mennene sine med rifler og maskingevær. Bare ett bombefly fant sitt mål i mørket og ble møtt med rifle-skudd.
Den britiske observatøren slapp bombene sine over flyplassen, men alle de tyske pilotene, mekanikerne og observatørene hadde løpt i dekning i basens tilfluktsrom.
“Det var et festlig fyrverkeri til ære for oss”, skrev Richthofen, som så på luftbombardementene om natten som helt verdiløse. Verken fly, menn, hangarer eller brakker ble truffet.
Natten etter prøvde britene igjen. Men bombene falt tilsynelatende vilkårlig. En bombe eksploderte få meter fra Richthofens parkerte røde tredekker, som imidlertid ikke tok det minste skade.
Nye fly utviklet hele tiden
Den britisk-franske våroffensiven i 1917 gikk i stå i løpet av april. Den kostet de allierte dyrt i luften. En tredjedel av britenes piloter og observatører ble skutt ned eller tvunget til å nødlande.
I løpet av april mistet britene 316 flygere, og Richthofen selv økte seirene sine i luften fra 32 til 52. Bare den 13. april skjøt han ned tre fiendtlige fly.
Suksessen skyldtes at tyskerne i 1917 hadde bedre flytyper enn britene og franskmennene. Siden krigen begynte sommeren 1914, hadde utviklingen av fly gått raskt, og de stridende partene sendte jevnlig nye og bedre fly i luften for å få overtaket.
En rekke faktorer spilte inn når flygerne og ingeniørene skulle vurdere om en flytype dugde. Hastighet og manøvreringsdyktighet var selvfølgelig viktig. Noen fly kunne svinge skarpere enn andre.
En sikker vei til seier var å komme bak fienden slik at det var mulig å få ham i siktet. Det flyet som kunne svinge i de minste sirklene, kom raskest bak motstanderen og kunne skyte ham ned.
Hvor raskt et fly kunne vinne høyde, var avgjørende. Etter hvert kom enkelte flytyper opp i en høyde på åtte kilometer. Den som fløy høyest hadde det beste utsynet og muligheten for å stupdykke mot fienden.
Dessuten kunne et fly med stor flyhøyde slippe unna en ellers overlegen fiende ved å fly over motstanderens maksimale høyde.
Men alle flytypene hadde både fordeler og ulemper. Et tungt fly var for eksempel langsomt, men til gjengjeld en stabil plattform å avfyre maskingevær fra.
Et lett fly var raskt og lett å manøvrere, men også ustabilt og vanskelig å styre. Flyingeniørene greide ikke å skape et fly som var best til alt.
Den britiske Sopwith Camel brukte for eksempel 12 minutter på å nå en høyde på tre kilometer. Standardtypen hadde en 130-hestekrefters motor og fløy 200 km/t i rett linje.
Fokker Dr 1 fløy en anelse langsommere, 190 km/t, men steg imponerende raskt – tre kilometer på bare sju minutter. Begge flyene hørte til blant de mest manøvreringsdyktige verden til da hadde sett.
Baronen overlevde nedskyting
I begynnelsen av juli 1917 hadde Richthofen skutt ned 57 fiendtlige fly eller tvunget dem til å lande. Men den 6. juli oppdaget flygeresset hvor lett det kunne gå galt for selv den beste.
Om formiddagen angrep britiske F.E.2d jagerbombere tyske tropper på bakken. Richthofen fløy ut med en gruppe for å skyte dem ned. Men F.E.2d-flyene gikk til motangrep.
«Det verste var at slaget hadde påvirket synsnerven. Jeg var blind.» Den røde baron.
Flytypen hadde en maskingeværskytter sittende i nesen på flyet, mens propellen var plassert bakerst på flyet.
De to gruppene fløy rett mot hverandre, og en britisk skytter begynte å fyre løs mot Richthofen på lang avstand:
“Plutselig fikk jeg et slag i hodet. Jeg var truffet. Et øyeblikk var jeg fullstendig lammet i hele kroppen. Hendene mine falt slapt ned, beina dinglet. Men det verste var at slaget hadde påvirket synsnerven. Jeg var blind”.
Richthofens fly stupte mot bakken, ute av kontroll. Han trodde det var slutt. Men han klarte instinktivt å slå av motoren for å unngå brann, i tilfelle både bensintanken og den glovarme motoren var truffet.
Han kom til bevissthet og fikk synet tilbake. Det første han sjekket var høydemåleren, som sto på 800 meter. Deretter startet han opp igjen motoren. To av mennene hans fløy på hver sin side av ham, klare til å forsvare ham.
Piloter på begge sider jaget ofte et styrtende fly til det lå knust på bakken. En vanlig unnamanøver var nemlig å simulere en styrt. Men ingen fiender fulgte etter Richthofen, og han landet på et jorde i nærheten av en fremskutt tysk stilling.
Han hadde fått ti centimeter hud skutt av på siden av hodet. Kirurgene fikk lappet det meste sammen igjen. Men et lite stykke av kraniet var stadig blottlagt.
Likevel var Richthofen tilbake som sjef for mennene sine mindre enn tre uker senere. Men noe var galt.
Under sykefraværet noterte moren seg at han var blitt innadvendt og irritabel. Det lignet ikke den ellers så sorgløse og utadvendte sønnen.
Fem nedskytinger ga tittel
Fransk flygeress fløy dårlig
Rene Fonck, Frankrike. Kampflyger fra 1914 til 1918. Overlevde krigen.
Rene Fonck skjøt ned 75 tyske fly. Han var det franske flygeresset som skåret høyest. Han var en middelmådig flyger, men var grundig og skjøt formidabelt.
Fonck var et av de få flygeressene som kom helskinnet gjennom krigen fra 1914 til 1918. Han fløy først observasjonstokt, mens han som jagerpilot skjøt ned sitt første tysk fly i august 1916.
Halvblind pilot var britenes beste
Edward Mannock, Storbritannia. Kampflyger fra 1917 til 1918. Drept i kamp.
Edward Mannock skjøt ned cirka 65 fiendtlige fly, selv om han var blind på det ene øyet. Da Den røde baron ble skutt ned i april 1917 av et maskingevær på bakken, uttalte Mannock: “Jeg håper svinet brant hele veien ned”.
Tre måneder senere led Mannock samme skjebne da en tysk maskingeværskytter traff ham i lav høyde over tyske skyttergraver.
Göring overtok Richthofens post
Hermann Göring, Tyskland. Kampflyger 1915 til 1918. Overlevde krigen.
Den senere riksmarskalken og sjefen for Luftwaffe i Hitlers tredje rike, hadde stor suksess som pilot under første verdenskrig. Han skjøt ned i alt 22 fiendtlige fly.
Göring ble utnevnt til å etterfølge Wilhelm Reinhard, som var blitt sjef for Jagdstaffel 1 etter Richthofen. 3. juli 1918 testfløy Göring et fly, hvorpå Reinhard skulle prøve en tur. Vingen knakk og Reinhard døde.
Richthofen ble aldri den samme
Til tross for ulykken fortsatte Richthofen nedskytingene sine resten av 1917 og i begynnelsen av det siste krigsåret. Den 20. april 1918 skjøt han ned to Sopwith Camels, og da han landet på flybasen, sa han muntert: “Milde himmel, 80 er uansett et respektabelt antall”.
Dagen etter var det imidlertid slutt på hellet hans. Klokken 11.45 satt han i flyet sitt over Somme-dalen. Den britiske jagerflygeren Wilfred May hadde nettopp prøvd å vike unna Richthofens maskinkanoner ved å stupe mot bakken og gjøre skarpe manøvrer mellom åssidene og tretoppene i dalen.
Kanadiske og britiske soldater undersøkte restene av Richthofens Fokker Dr 1. Flygeresset ble begravd hele tre ganger – først på kirkegården i Bertangles i Frankrike, så ved en statsbegravelse i Berlin i 1925, og til slutt på familiens gravsted i Wiesbaden i 1975.
I skyttergravene kunne måpende australske soldater se de to lavtflygende flyene nærme seg. Det fremste hadde tydelig problemer og svingte snart til høyre, snart til venstre, mens maskingeværene på den røde tredekkeren hamret ubønnhørlig løs.
Soldaten Cedric Popkin grep sjansen. Han tok ladegrep på Vickers-maskingeværet sitt og siktet. I samme øyeblikk som Den røde baron passerte siktet, åpnet Popkin ild.
Richthofen ble truffet av et eneste prosjektil. Kulen splintret det niende ribbeinet i høyre side og boret seg tvers gjennom brystet. Etter få sekunder mistet Richthofen bevisstheten. Tredekkeren hans styrtet som en stein mot bakken.
Få sekunder senere lå det legendariske flyet knust på et jorde inne på fiendens område. Verdenshistoriens mest berømte og beundrede pilot var død før han traff bakken.