Derfor fryktet alle pansertoget
Raske, presise og dødelige. Forstå hvorfor det armerte pansertoget var et fryktet supervåpen som spredte redsel på slagmarken i hundre år.
Mens kampene på vestfronten foregikk i skyttergraver, ble pansrede tog ofte brukt lengre øst.
“I de siste kampene har de pansrede togene vært den hardeste og mest forferdelige motstanderen. De er velbygde, beveger seg raskt og målrettet, har enorm ildkraft, og er det viktigste elementet i fiendens angrep. Infanteriet vårt er maktesløst overfor fiendens tog”.
Dette skrev en desperat polsk soldat om bolsjevikenes fryktede pansertog under den russiske borgerkrigen (1918-20).
Tsar Nikolaj 2. hadde blitt styrtet året før, og nå lå tsartro soldater fra hele Øst-Europa i bitter strid med bolsjevikene i byen Tsaritsyn – senere Stalingrad og Volgograd.
Selv om kampene bølget frem og tilbake, og ingenting var avgjort, fryktet byens forsvarere mer enn noe annet kommunistenes nye supervåpen: pansertogene, som truet med å legge byen øde. Og bolsjevikene selv var også klar over verdien av sine armerte tog:
“Pansrede tog kjemper tappert og fryktløst. Hvis vi noensinne vinner dette slaget, blir det takket være de pansrede togene”, skrev en general fra Den røde armé i 1919.
Her får du vite hvorfor pansertoget var en fryktet motstander på alle verdens slagmarker mellom 1848 og 2. verdenskrig.
Den russiske tsar Nikolaj 2. utviklet de pansrede togene til et fryktet våpen. Bolsjevikene utnyttet dette etter revolusjonen.
Amerikanerne først
Historien om de fryktede pansertogene startet rundt 100 år tidligere. Fra 1825 til 1900 ble jernbanenettet i Europa bygd ut fra 0 til 300 000 km, og tog kunne nå frem til selv de fjerneste hjørner av kontinentet på få dager. Militæringeniørene fulgte utviklingen nøye, og begynte straks å arbeide med planer for militære fremkomstmidler som kunne dra nytte av det nye skinnenettet.
Allerede i 1848 forsøkte den østerriksk-ungarske hæren seg med armerte tog, men først under den amerikanske borgerkrigen i 1861-65 viste militærtog for alvor hva de var verdt – særlig
som troppetransport.
De første panservognene var ytterst primitive, og besto bare av armerte jern-banevogner med påmonterte kanoner.
Nordstatsgeneralen Joseph Hooker fikk for eksempel de 22 000 soldatene sine fra Washington til Tennessee med tog på bare en uke – de 1900 kilometrene ville ellers ha tatt en måned, og soldatene ville ha kommet frem helt utmattet.
Men også i kamp viste togene seg som en verdifull forsterkning. I 1862 bygde Sørstatene en “kanonvogn” – en primitiv togvogn med metallvegger og en kanon. Vognen ble snart en så stor suksess at den også ble lagt merke til i Europa.
Da britene begynte å vise interesse, skjøt utviklingen av de armerte togene virkelig fart. Storbritannia lå i konflikt med irregulære styrker i en rekke kolonier. Pansertogene var som skapt for denne formen for krig, der kampene var spredt over store avstander.
Togene kunne transportere tropper lynraskt, slik at de kunne settes inn i de mest intense konfliktområdene. I tillegg gjorde de stor nytte som flyttbare “bunkere” med bl.a. maskingevær og sandsekker. Britene utstyrte til og med togene sine med skyteskår, slik at soldatene kunne bekjempe opprørere uten å forlate togene.
Fienden stanset togene
Krigene i koloniene avslørte imidlertid også pansertogenes innebygde svakhet: De var fullstendig avhengige av skinner, og en besluttsom fiende kunne stoppe togene uten større problemer.
Det skjedde i 1899, da en gruppe boere i SørAfrika stanset et britisk pansertog ved å blokkere skinnegangen. Lynraskt fikk angriperne også blokkert skinnene bak toget og forhindret det dermed i å bevege seg. Boerne sprengte toget med sprengstoff, og rundt 50 skrekkslagne britiske soldater ble tatt til fange.
Britene utstyrte krigstogene sine med bl.a. tauverk som skulle beskytte mot kuler.
Angrepet fikk britene til å forsterke togene ytterligere, utstyre dem med mer avanserte våpen, og la dem arbeide tettere med speidertropper som kunne holde øye med skinnene. De nye tiltakene gjorde pansertogene til et enda sterkere våpen enn tidligere, og en britisk offiser bemerket: “Det er ingen tvil om at fienden hater dem dypt, og at tilstedeværelsen av pansrede tog har stor innflytelse på moralen”.
Til tross for suksess i koloniene ville ikke britene innføre pansertog i Europa – de ville være sårbare overfor disiplinerte europeiske hærer, mente britene. I stedet overtok russerne pansertogene.
Bolsjevikene styrtet tsaren
Mens kampene på vestfronten under første verdenskrig raskt flyttet ned i skyttergravene, egnet østfronten seg perfekt for russernes pansertog. Togene viste seg så effektive både når det gjaldt å angripe fienden og å forsvare russiske byer, at tsar Nikolaj 2. iverksatte en storstilt produksjon av kraftigere og mer avanserte tog.
Russiske jernbanekryssere hadde både kanoner og maskingevær.
Alle fryktet tsarens jernbanekryssere
Kronen på den russiske tsar Nikolaj 2.s samling av pansertog var “jernbanekrysserne” – de mest fryktede krigstogene under første verdenskrig.
Sammenlignet med andre tog på denne tiden var jernbanekrysserne – kjent som “Zaamurets” – rene krigsmaskiner. Mens andre tog primært ble brukt til troppetransport, hadde Zaamurets åtte maskingevær og store kanoner som kunne rotere 360°.
Jernbanekryssernes største fordel var at de ikke var avhengige av lokomotiver. Hvis kampene krevde det, kunne Zaamurets dermed kobles av og angripe fienden på egen hånd.
Som ekstrautstyr hadde krysserne samtaleanlegg, signalutstyr, avstandsmåler og lyskaster. Zaamurets ble drevet av to 60-hk motorer og hadde en toppfart på 45 km/t.
Dessverre for tsaren ble han styrtet i 1917, og mange av hans elskede tog ble overtatt av fienden – bolsjevikene. Nå fungerte togene som mobile innsatsstyrker, og de ble brukt til å angripe restene av tsarens hær og de russerne som ikke ga etter for revolusjonen.
Pansertogene knuste all motstand, og med tiden steg respekten og frykten for de dødbringende maskinene så mye at lokomotivførerne ble sangomsuste folkehelter som alltid gikk kledd i svarte lærjakker.
Mot en fiende som var dårlig organisert og utrustet, var ofte bare synet av et gigantisk ståltog og lærkledde lokomotivførere nok til å vinne kamper, oppdaget bolsjevikene.
Under andre verdenskrig ble det klart at pansertogene var innhentet av moderne tanks.
Da andre verdenskrig brøt ut, kastet russerne igjen pansertogene sine inn i kampene. I mellomkrigsårene var togene blitt enda mer avanserte, men likevel hadde tiden løpt fra de en gang så fryktede togene.
Avhengigheten av skinner og utviklingen av mer mobile stridsvogner gjorde pansertogene overflødige – og skubbet dem ut på et sidespor.