Edison kjempet mot strømmen

Som 15-åring visste Edison nok til å få jobb som telegrafist, og fra da av viet han livet til teknologien. Han sto blant annet bak forbedringer av telegrafen, tok ut flere telefonpatenter og fant opp et apparat til å oppta lyd, fonografen.

Fra 1878 konsentrerte Edison seg om elektrisitet, og i løpet av to hektiske år utviklet han og hans voksende stab av oppfinnere verdens første anvendelige glødelampe, en pålitelig strømgenerator og en metode til å isolere kobberledninger som skulle graves ned i jorden.

Dermed hadde den bare 33 år gamle mirakelmakeren elementene han trengte til en teknologisk revolusjon i USA.

I desember 1880 sto Edisons første prøveanlegg klart, og to år senere tentes de første elektriske lampene i hjertet av New York. Han var i gang med å føre millionbyen og resten av det store landet inn i elektrisitetens tidsalder.

Da Edison slo på strømmen i New York, hadde han for lengst etablert seg som herskeren i et omfattende forretningsimperium, bygget på mer enn tusen patenter.

Men det var ikke bare hans egne ideer og forretningssans som var årsak til suksessen, han var også god til å oppdage unge talenter og knytte dem til seg slik at han kunne tjene penger på oppfinnsomheten deres.

Emigranter fra Sentral-Europa var spesielt velkomne hos Edison. De strømmet til USA i andre halvdel av 1800-tallet og var ofte desperate etter å skaffe seg et levebrød – deres
evner kunne fås til spottpris.

En av innvandrerne var 28 år gamle Nikola Tesla, som Edison innlemmet i sitt korps av oppfinnere i 1884. Edison hadde ingen anelse om at den unge mannen fra Serbia skulle komme til å koste ham plassen som foregangsmann i den elektriske tidsalderen.

Drømmesyn skaper ny teknologi

Nikola Tesla hadde vært interessert i elektrisitet siden han som treåring strøk hånden over katten sin, Macak, og kunne både se og høre gnistringen den statiske elektrisiteten skapte.

Interessen utviklet seg til en livsoppgave da han som ingeniørstudent på det tekniske universitetet i Graz fikk demonstrert en primitiv elektrisk motor.

Mens Tesla studerte maskinen, som gikk ujevnt og spydde ut et regn av gnister, sverget han på at han ville konstruere sin egen utgave – en som virket. I årevis grublet han over problemet med motoren frem til han plutselig fikk en åpenbaring under en kveldstur med en venn i en av Budapests parker.

«Ideen kom til meg som et lyn, og på et øyeblikk lå løsningen klar som dagen», husket Tesla senere.

I støvet tegnet han en elektrisk motor som fungerte etter samme prinsipp som motorene som i dag driver alt fra ventilatorer og røremaskiner til store industrimaskiner. Den unge Tesla slo begeistret ut med armene og ropte:

«Er den ikke vakker? Er den ikke sublim? Er den ikke helt enkel!?»

I hans ungdom var likestrøm, som går konstant i én retning gjennom et kretsløp, den mest utbredte.

Men hans elektriske motor krevde vekselstrøm, der strømmen skifter pol 50 ganger i sekundet. Ideen til den elektriske motoren og kravet om vekselstrøm skulle diktere den unge ingeniørens fremtid.

Edison avviser vekselstrøm

Som Edison-medarbeider i New York måtte Tesla arbeide med likestrømmen som ble sendt ut fra sjefens kraftverk. Men denne formen for elektrisitet hadde store begrensninger, og serberen ble mer og mer frustrert etter hvert som månedene gikk.

Edison insisterte på å sende 110-volt likestrøm ut i sine ledninger slik at elektrisiteten kunne brukes i kundenes stuelamper.

Men den lave spenningen betydde at strømmen fra et kraftverk bare kunne transporteres rundt 800 meter bort før motstanden i ledningene ble for stor. Edisons plan var å sette strøm på hele Amerika, men hans teknologi krevde et kraftverk for hver halv- annen kilometer.

Den største konkurrenten på strømmarkedet var oppfinneren og forretningsmannen George Westinghouse, som leverte vekselstrøm til sine kunder.

Han hadde ikke Edisons problemer med lever­ansen, for med en transformator kunne han øke spenningen til fem, ti eller tjue ganger så mange volt og transportere strømmen over lange avstander i høyspentledninger.

Til gjengjeld hadde ingen ennå konstruert en funksjonell elektrisk motor som var i stand til å utnytte vekselstrømmen industrielt. Edisons system derimot kunne drive varmeanlegg og store maskiner.

Etter litt nøling gikk Nikola Tesla til sjefen med et forslag. Han ville bygge elektromotoren som med tiden kunne gjøre vekselstrøm til god forretning.

Svaret ble et bryskt avslag. Edison svarte ifølge Tesla at han ikke «var interessert i vekselstrøm – den hadde ingen fremtid, og alle som rotet rundt på det feltet kastet bort tiden».

Edison hadde bygd hele virksom­heten sin på likestrøm, og den var beskyttet av utallige patenter som skulle holde konkurrentene på avstand. Hvis han gikk over til vekselstrøm nå, ble han nødt til å begynne helt forfra.

Tesla falt i unåde, og da han kort etter følte seg snytt for en bonus, ble han så rasende at han sa opp. Men hvis Edison trodde at han hadde lukket munnen på den visjonære serberen, tok han feil. Tesla begynte å bygge maskinen sin, og den store strømkrigen var i gang.

Svertekampanje mot vekselstrøm

Allerede i 1887 merket Edison den ubehagelige pustingen i nakken fra rivaler som bygde kraftverk og satte opp gatelamper som til forveksling lignet hans egne – bare med vekselstrøm.

Han innledet krigen mot vekselstrømmen med et frontalangrep i form av et 83 sider langt kampskrift som hadde ordet «ADVARSEL» trykt med fete typer på forsiden.

«Det er et faktum at ethvert system som benytter seg av høyspenning, for eksempel 500 eller 1000 volt, er livsfarlig», skrev Edison, og støttet seg til de gruoppvekkende artiklene om dødsulykker han hadde sakset fra avisene.

«Overfor høyspenningssystemenes dødsregister», påpekte oppfinneren, «har vi Edison-lavspennings­systemets uklanderlige historie, som ikke omfatter et eneste tap av liv».

Han unnlot å nevne hvordan brannen etter en kortslutning hadde kostet bankmannen J.P. Morgan skrivebordet da Edison første gang installerte sitt lavspenningssystem i et privat hjem. Han omtalte heller ikke at hester i begynnelsen fikk støt fra ledningene selskapet hans la under byens gater.

Edison slapp alle hemninger i sitt forsøk på å skape frykt omkring vekselstrømmen – og det så ut til å virke.

Edison får en håndlanger

Sensasjonshungrige journalister og opprørte leserbrevskribenter overgikk i 1888 hverandre med skrekkhistorier om den livs­farlige vekselstrømmen.

«Døden i ledningene» var overskriften på et harmdirrende debattinnlegg i New York Evening Post 5. juni. Det ramset opp flere dødsfall som skyldtes høyspentledninger, og slo fast at «listen kan økes med nye ofre hver dag».

«Vekselstrøm», tordnet skribenten, «kan ikke beskrives med et mindre kraftfullt tilleggsord enn forbannet». Han krevde forbud mot vekselstrøm på mer enn 300 volt, noe som ville fjernet alle Edisons konkurrenter fra markedet.

Leserbrevet var signert Harold P. Brown, en selvlært oppfinner som drømte om å gå i Edisons fotspor. Om de to kjente hverandre fra før, er uvisst.

Men Edison tok beundreren under sine vinger, og Harold P. Brown fikk et laboratorium med to assistenter slik at han kunne gjennomføre sitt korstog mot vekselstrømmen. Strømkrigen var over i neste fase.

Edisons nye håndlanger valgte dyreforsøk som et våpen i krigen. Han betalte lokale unggutter for å fange herreløse hunder – 25 cent per stykk – for å utsette dem for elektriske støt.

I løpet av én måneds forsøk fant Brown frem til at han kunne avlive en hund med 300 volt vekselstrøm, mens likestrøm krevde 1000 volt – og dermed var sikrere. Det oppsiktsvekkende funnet formidlet han videre i en offentlig demonstrasjon.

Dyreforsøk ender i kaos

30. juli 1888 var journalister og andre interesserte samlet i en sommervarm forelesningssal på Manhattan.

Uroen bredte seg i rommet da Harold P. Brown entret scenen med en 27 kilo tung labrador, satte på den munnkurv og ledet den inn i et bur. Deretter festet assistentene ledninger på dyrets for- og bakbein. Da alt var klart, sendte Brown først 300 volt likestrøm gjennom hunden før han økte spenningen til 400 volt.

«Mange forlot lokalet, de holdt simpelthen ikke ut den opprørende forestillingen», rapporterte en tilstedeværende jour­nalist mens hunden klynket av smerte. Kaldt og rolig økte Brown spenningen til 1000 volt. Dyret pep, hylte og vred seg, mens tilskuerne tryglet den ubønnhørlige bøddelen om å stoppe.

Hunden var fortsatt i live da Brown endelig viste nåde og slo av strømmen. Men det betydde ikke at dagens makabre eksperiment var over. Assistentene koblet nå en vekselstrømsgenerator til hunden. Da de var ferdige, sendte Brown 330 volt vekselstrøm gjennom ledningene, og i løpet av et øyeblikk falt hunden livløs sammen.

Brown hadde egentlig planlagt flere henrettelser med vekselstrøm, men måtte gi opp da salen allerede kokte av raseri, og en dyrevernforkjemper protesterte høylytt.

Dessverre hadde ikke eksperimentet gitt noe entydig bevis for hvor farlig vekselstrømmen var, for hunden var jo allerede svekket av likestrøm da Brown slo på vekselstrømmen. Han var nødt til å gjennomføre flere forsøk – med større dyr.

Bare fire dager senere sto Brown igjen på scenen. Med morderisk effektivitet avlivet han en fortausmiks på 28 kilo, en fullvoksen newfoundlender på 41 kilo og en tredje, mindre hund – alle sammen med vekselstrøm.

«Vi laget en glimrende fremvisning, som du vil kunne lese om i alle aviser», skrev Brown fornøyd til en av Edisons medarbeidere. Snart fikk han mulighet for å teste vekselstrøm på et enda mer oppsiktsvekkende offer.

Edison får en uventet håndsrekning

Som anerkjent ekspert på elektrisitet hadde Thomas Edison mottatt et brev fra en kommisjon i New York. Han ble bedt om å vurdere om strøm var bedre egnet til henrettelse av dødsdømte enn den gjeldende metoden hengning.

Av prinsipp var Edison motstander av dødsstraff. Men i svaret til kommisjonen konstaterte han at et menneske kunne drepes raskt og nesten smertefritt ved hjelp av en strømgenerator.

«De mest effektive av disse er kjent som ‘vekselstrømsmaskiner’ og blir her til lands først og fremst produsert av George Westinghouse», skrev Edison tilbake til kommisjonen.

«Passasje av strøm fra en av disse maskinene gjennom menneskekroppen vil resultere i øyeblikkelig død ved selv den minste kontakt».

Kommisjonens forespørsel ga Edison muligheten for skamløst å forbinde konkurrentens navn med et dødbringende produkt. Nå skulle amerikanerne overbevises om at Westinghouse produserte de reneste drapsmaskinene.

Elektrisk stol skal skremme alle

Mens New York vurderte fremtidens henrettelsesmetode, forsøkte Edison via sin håndlanger Harold P. Brown å påvirke avgjørelsen. Det skjedde under en ny demonstrasjon som medlemmene av kommisjonen var invitert med på.

Edison møtte selv opp for å observere hvordan to kalver og til slutt en fullt utvokst hest på 560 kilo bukket under for støt på 700 volt vekselstrøm.

«Eksperimentene beviste at vekselstrøm er den mest dødelige kraften vitenskapen kjenner til», rapporterte avisen New York Times dagen etter.

Forestillingen fikk nøyaktig den effekten Edison hadde ønsket. Med virkning fra 1. januar 1889 skulle de dødsdømte i delstaten New York henrettes med vekselstrøm, fastspent i en «elektrisk stol» utviklet av Harold P. Brown.

De dødbringende støtene skulle naturligvis komme fra en Westinghouse-­generator. Edison forsøkte i samme anledning å spre et nytt ord for henrettelse – «å bli westinghouset».

Henrettelsen av den dømte øksemorderen William Kemmler skulle sette punktum for krigen mot vekselstrøm.

«Det vil gå så raskt at den kriminelle ikke vil rekke å lide særlig mye», spådde Edison før den store begivenheten 6. august 1890. Men henrettelsen gikk ikke etter planen, og Kemmlers lange dødskamp i stolen ble et varsel om nedturen som ventet Edison selv.

Westinghouse slår på lysene

Tross de stadig mer ekstreme metodene Edison tok i bruk, lå han an til å tape strømkrigen sommeren 1890. Westinghouse solgte flere lys­anlegg på én måned enn Edison hadde gjort i hele det foregående året – og samtidig hadde konkurrenten fått en ny alliert: Tesla hadde begynt hos Westinghouse.

Under sin nye sjef utviklet Tesla vekselstrømsmotoren som Edison tidligere hadde avvist med forakt. Etter tre år sto maskinen ferdig, og en storslått presentasjon under åpningen av verdensutstillingen i Chicago 1893 slo fast at fremtiden tilhørte vekselstrømmen.

Publikum brølte av begeistring da president Grover Cleveland erklærte utstillingen for åpen og med et trykk på en knapp sendte strålene fra elektriske springvann 30 meter i været.

Begeistringen ble bare større da titusenvis av lyspærer ble tent om kvelden og fikk utstillingsbygningene til å lyse vakkert mot nattehimmelen.

«Det var som å oppleve et plutselig drømmesyn fra himmelen», kommenterte en tilskuer. Tesla og Westinghouse sto bak det fortryllende skuet, og på utstillingen viste de frem sin nye motor, som gikk på vekselstrøm.

Edison må gi opp krigen

To år senere, i 1895, kunne Westing-house feire den totale seieren i strømkrigen da han åpnet et vannkraftverk ved Niagara Falls. Vannmasser genererte vekselstrøm, som ble sendt helt til byen Buffalo 30 kilometer unna.

På det tidspunktet hadde Edison mistet kontrollen over sitt eget firma, General Electric Company. Han var blitt fjernet av bankmannen J.P. Morgan, som eide en stor del av firmaet og tvang gjennom en omstilling til vekselstrøm.

Den dag i dag er General Electric blant verdens ti største virksomheter. Men grunnleggeren forsøkte å viske ut alle minnene om den:

«Jeg er kommet til den konklusjon at jeg aldri har visst noe om elektrisitet», uttalte Edison. «Nå vil jeg gjøre noe som er så mye større enn alt jeg hittil har gjort, slik at folk vil glemme at mitt navn noen gang var forbundet med noe som helst elektrisk».

Det bitre ønsket fikk han imidlertid ikke innfridd, for selv om Edison eksperimenterte flittig videre med film- og lydopptak, røntgenbilder og batterier, er det særlig den velfungerende lyspæren han i dag huskes for.