De første elbilene ble utviklet for nesten 200 år siden – lenge før de første bensinstinkende bilene rullet ut på veiene. En av de første elbilene ble skapt på 1830-tallet av den skotske oppfinneren Robert Anderson og var en slags motordrevet karet der hestene var erstattet med et par store batterier.
Det banebrytende kjøretøyet kunne nå en toppfart på cirka 12 km/t, men Andersons batterier kunne ikke lades, og automobilen hans hadde derfor bare begrenset anvendelse.
Et stort skritt mot en praktisk anvendelig elbil ble tatt da franske Gaston Planté utviklet et stort, oppladbart batteri. Denne oppfinnelsen banet veien for at britiske Thomas Parker i 1884 kunne introdusere den første masseproduserte elbilen – omtrent to år før den første kommersielle bensinbilen.
De første elbilene ble utkonkurrert av bensinbiler, som var bedre egnet til lange turer.
Bensinbilene kjørte forbi
Elbilene tiltrakk seg flest kjøpere, fordi de verken luktet eller bråkte like mye som bensinbilene, og ved århundreskiftet var antallet elbiler langt høyere enn antallet bensindrevne. Bare i USA ble omtrent dobbelt så mange biler drevet av elektrisitet som av bensin.
I lengden kunne imidlertid ikke elbilene hamle opp med rivalene. I takt med at veinettet ble utbygget, ønsket flere bilister å kjøre lengre distanser, og her kunne bensinbilene tilby bedre reiseforhold enn elbilene, som hadde kortere rekkevidde og lang oppladningstid.
I løpet av 1900-tallets første tiår ble elbilene derfor langsomt forbikjørt av bensinbilene.