Allerede i antikken prøvde folk å utnytte vindenergien. En av de første var den greske oppfinneren Heron fra Alexandria (10–85 e.Kr.), som utviklet den første vinddrevne maskinen vi kjenner til.
Oppfinnelsen – kalt et vindhjul – hadde form av et mekanisk orgel som var koblet til en liten vindmølle. Når vinden fikk møllen til å dreie rundt, drev den et stempel og presset luft gjennom orgelets rør. Resultatet ble en merkelig melodi som minnet om «lyden av en fløyte».
Perserne kom først med vindmøllen
Herons vindmaskin var bare en kuriositet, og de første vindmøllene med praktisk bruk ble bygget av perserne fra 700- til 900-tallet e.Kr. Møllene besto av opp mot tolv firkantede seil som fikk en aksel til å dreie og male korn eller trekke vann opp fra brønner.
Vindmøller gjorde hverdagen lettere for perserne for ca. 1300 år siden.
I de påfølgende århundrene spredte vindteknologi seg i Midtøsten og ble omsider brakt til Europa av korsfarerne i middelalderen. Her ble for eksempel vindmøllene brukt av nederlandske bønder til å drenere oppdemte myrområder.
Elektrisitet var «djevelens verk»
Den første vindmøllen til elektrisitetsproduksjon ble bygget av den skotske ingeniøren James Blyth i juli 1887. Maskinen leverte strøm til å lade opp batterier som ble brukt til å lyse opp Blyths feriehytte – som dermed ble den første boligen i historien som ble opplyst av vindenergi.
Ifølge Blyth kunne vindmøllen i «moderat vind» levere nok energi til å lyse opp ti små lyspærer og drive en dreiebenk.
James Blyths enorme vindmølle ble brukt til å lyse opp en liten hytte.
Noen få år senere var vindmøllen forbedret så mye at Blyth hadde et overskudd av elektrisitet som han tilbød innbyggerne i byen Marykirk. Tilbudet ble imidlertid avvist fordi befolkningen anså elektrisitet for å være «djevelens verk».