I 1937 oppfylte kortdistanseflyet en ambisiøs britisk drøm: Endelig var det mulig å knytte det globale imperiet sammen med flyruter.
Regjeringen i London hadde strebet etter dette siden etableringen av Imperial Airways i 1924, men først nå hadde selskapet fått fly som var sterke nok til å frakte post og passasjerer til selv de fjerneste destinasjoner.
Der reisende hittil hadde måttet bytte fly flere ganger og tilbakelegge enkelte etapper med tog, kunne Short Empire frakte dem hele veien.
I juni 1937 åpnet London-Cape Town-ruten, og i juli året etter fulgte London-Sydney. Dermed var historiens første interkontinentale flyruter en realitet.
London-Sydney: 30 mellomlandinger, ca. 22.000 km
London-Cape Town: 12 mellomlandinger, ca. 11.000 km
I cockpiten satt flyets kaptein, styrmann og radiooperatør.
I kjøkkenet slet stewarden for å opfylle alle sine passasjerers ønsker.
Postmannen i flyet holdt styr på de mange forsendelsene som skulle av og på.
Fire kabiner kunne huse opp til 17 passasjerer. Forrest lå røykekabinen, fulgt av midtskipskabinen, promenadekabinen og akterkabinen. Om kvelden ble alle omgjort til sovekabiner.
To tonn bagasje eller over 100 kg pr. passasjer var maks last på Short Empire.
Short Empire
Short-fabrikken nådde å produsere 42 Empire-fly før den gikk over til krigsproduksjon i 1940
Flybåt-produsenten Short hadde fått i oppdrag å utvikle Imperial Airways’ nye flaggskip fordi flyplasser fortsatt var sjeldne utenfor Europa på 1930-tallet.
Selskapet hadde bruk for en flytype som ikke trengte et fast underlag for å lande og tanke opp. Passasjerene måtte betale en høy pris, så flyreiser var bare for de rikeste.
Til gjengjeld fikk alle om bord utsøkt service i luksuriøse kabiner, og turen minnet om et cruise der passasjerene kunne utforske eksotiske byer underveis.
Andre verdenskrig avbrøt den interkontinentale flytrafikken, og under krigen ble det bygd så mange flyplasser at det ikke lenger var behov for flybåter i 1945.