London drukner i kloakk: Århundrets største vvs-oppgave

​​I 1858 flyter det av kloakkslam i gatene i London. Stanken er ulidelig og drikkevannet forgiftet. Likevel vil ingen lytte til en iherdig ingeniør som har funnet løsningen på millionbyens livstruende problemer.

​​I 1858 flyter det av kloakkslam i gatene i London. Stanken er ulidelig og drikkevannet forgiftet. Likevel vil ingen lytte til en iherdig ingeniør som har funnet løsningen på millionbyens livstruende problemer.

National Portrait Gallery London & Shutterstock

Solen steker over Londons hustak. Det er sommeren 1858. Themsens brune vann skvulper som en tykk suppe med gulaktig skum rundt bropilarene ved Westminster Bridge. Stanken er mer kvalmende enn noen gang.

Langs elvebredden der det stinkende vannet blir til en tykk og slimete masse, går barn i fillete klær og roter rundt med pinner i mudderet for å finne spiker, rester av tau eller knokler som de kan selge til fillehandlere.

På slutten av 1800-tallet levde store deler av Londons befolkning i slumkvarterer, der koleraen høstet de fleste av sine ofre.

© Granger/Imageselect

Det brune slimet tørker i solen og blir til grålige kaker på de tynne beina deres. De kommer hit hver dag. Slammet fra kloakkutløpene er deres levevei. De er nederst i hierarkiet av fattige som lever av slammet.

For dette er Dickens’ London. Det er viktoriatidens London. Og det er Londons «The great stink» – stanken, som den kalles på folkemunne og i de stadig mer opphissede avisartiklene som krever handling.

30 000 er døde av kolera

Stanken kommer fra de over to millioner innbyggernes naturlige kroppsfunksjoner, i tillegg til utslipp fra avløpsrør som kommer fra husdyrhold, slakterier, garverier og fra overfylte kirkegårder.

Avløpsvannet oversvømmer kloakker og kjellere, forurenser vannpumper og renner ut i elven. Den vonde lukten trenger inn gjennom vinduer, dører og sprekker - selv gjennom murverket i parlamentsbygningen, der de få gjenværende parlamentsmedlemmene trykker sine håndbroderte lommetørklær mot nesen i et forgjeves forsøk på å holde stanken ute.

Mange har for lengst pakket familier, kofferter og hestevogner og har dratt på landet. Vekk fra storbyen som er kjent som en av sivilisasjonens høyborger, men som nå er i ferd med å drukne i sin egen befolknings ekskrementer. Det er ikke noe som har skjedd plutselig denne sommeren. Det har skjedd i løpet av de siste årene. Og det har i årenes løp vært gjenstand for avisskriverier og tallrike kommisjonsarbeider.

Avisene la ikke fingrene imellom i sin kritikk av vannverkene. Satiretegningen fra 1858 hadde tittelen «monstersuppe fra Themsen».

© Wellcome Library, London

Kolera har herjet i tre omganger siden 1831. I løpet av få dager er hele familier i de tettpakkede fattig-kvarterene blitt utradert. I alt har koleraen kostet over 30 000 mennesker livet.

Likevel er det først nå når den illeluktende eimen når de forfinede parlamentsmedlemmenes nesebor at det skjer noe. De vedtar omsider at London skal ha et moderne kloakksystem som kan lede bakteriesuppen vekk fra byen. Hovedstadsrådet «Metropolitan Board of Works» får myndighet og penger til å utføre jobben.

Én mann mer enn noen andre blir lettet over den beslutningen. Det er sjefingeniøren i hovedstadsrådet, Joseph Bazalgette. Han har i flere år prøvd å få tillatelse til å gjøre noe med den tikkende miljøkatastrofen.

Nå kan han endelig gjennomføre det storstilte ingeniørarbeidet som skal gjøre London til en by for fremtiden og redde innbyggerne fra en ren miljøkatastrofe.

Viktoriatidens ingeniører gikk standsmessig kledd. Her inspiserer de arbeidet med å anlegge det nye kloakksystemet.

© Punch magazine, Hulton Deutsch/Getty Images & Shutterstock

Londons fattige vasser i slam

London har opp gjennom århundrene vært kjent for sitt gode drikkevann. I middelalderen var det så mye laks at læreguttene hos håndverkere ba om å få slippe å spise laks mer enn to ganger i uken.

Men i løpet av få år ble Themsen så forurenset at den var helt død på en strekning på fire til fem kilometer. Den siste laksen ble fanget i 1833.

Det fins mange gode grunner til dette. For det første har innbyggertallet blitt mer enn fordoblet i løpet av 50 år. For det andre er det moderne vannklosettet blitt en etterspurt suksess, og for det tredje har byen gitt opp det gamle sanitærsystemet uten å velge et nytt.

Londons gamle kloakksystem var kun beregnet på å føre vekk overflatevannet. Det hadde ikke kapasitet til utslippene fra de nye klosettene.

© The Stapleton Collection/Bridgeman Images & Shutterstock

Frem til 1815 hadde rundt 200 000 sivebrønner over hele byen tatt imot avløpsvannet, og de såkalte nattmennene hadde mot betaling tømt kloakkummene for slam og kjørt det ut på landet. Men systemet var ikke godt nok når befolkningstilveksten var så enorm.

Sivebrønnene fløt over, og nattmennene satte opp prisen fordi de måtte dra lenger og lenger utenfor byen for å bli kvitt den illeluktende lasten. Londons mange fattige hadde ikke mulighet for å betale, og etter hvert sto slammet opp i ankelhøyde i kjellere, bakgårder og smau.

Det førte til at myndighetene i 1815 opphevet forbudet mot å lede vann og slam fra husholdningene ut i kloakkene.

Drikkevann blir hentet i Themsen

Opprinnelig var kloakken bare bygget for å lede overflatevann vekk fra byen og ut i elven. Men nå ble den åpnet for over to millioner menneskers daglige utslipp. Londons innbyggere befant seg i en sanitær dødsfelle.

Byens tilstand var en stående invitasjon til kolerabakteriene om å slå til. I takt med at kloakkvannet skyllet koleraepidemier inn over byen, fløt avisene over med innlegg om de elendige sanitære forholdene og den dårlige kvaliteten på drikkevannet, uten at de to faktorene for øvrig ble koblet sammen.

Charles Dickens var blant dem som offentlig kritiserte drikkevannsforsyningen. Han besøkte et av Londons vannverk i 1850 og beskrev hvordan tidevannet kunne skylle kloakkslammet tilbake i elven akkurat der hvor vannverket hentet vann til storbyen.

«Fader Themsen presenterer sine barn for den vakre byen London,» lyder teksten. Barna er difteri, kolera og kjertelsyke – sykdommer som ble overført med vannet.

© John Leech Cartoons from Punch magazine & Shutterstock

Det hjalp dessverre ikke stort. I løpet av året ble det satt ned flere kommisjoner som skulle ta hånd om problemene, men de hadde verken penger eller makt til å gjøre noe med det for alvor. Motstanden hos de mange forskjellige lokale rådene, vannverkene og kloakkommisjonene i de forskjellige bydelene var stor.

Hver gang noen talte for en samlet løsning for storbyen, raste diskusjonen om sentralisme versus lokal selvbestemmelse, mens ingenting skjedde.

Først i 1856 fikk byen sitt første egentlige hovedstadsråd, Metropolitan Board of Works. Og først under «The great stink» fikk rådet makt og midler til å handle.

Koleraen kom fra India

I mellomtiden herjet koleraen og gjorde spesielt innhugg i de fattigste kvartalene. Første gang var i 1831. Smitten kom India og tok livet av over 6000 mennesker i London.

Magesmerter, oppkast og diaré var sikre tegn på sykdommen. De som ble rammet lå som regel tappet for væske og liv etter få døgn. Med den karakteristiske gråsvarte fargen i huden ventet de på det siste anstrengte hjerteslaget. Så raskt høstet koleraen.

De fattige hadde ikke råd til begravelser, så de døde lå i dagevis blant de levende. Det ble skrelt løk i store mengder for å skjule lukten av forråtnelse, og legene sto maktesløse. I det anerkjente legetidsskriftet «The Lancet» skrev de resignert «Vi vet ingenting.»

Men én lege ville ikke akseptere sin maktesløshet. John Snow het han, og han slo seg ned i et av de kvarterene som var hardest rammet, Soho, og bestemte seg å finne ut av hvordan koleraen smittet.

Snow hadde en teori om at smitten kom fra drikkevannet. Men han kjempet mot sterke krefter. En annen teori om smitten var nemlig fremherskende. Miasme-teorien, som stammet fra den gamle greske medisineren Hippokrates, hadde mange tilhengere.

Ifølge teorien lå smitten i luften, og når lukten var verst, var risikoen for å innånde smittestoffer størst, mente man. Lukten lå som en «dødens engel» over London, skrev avisene.

På midten av 1850-tallet visste man ikke hvordan kolera smittet. Folk trodde at smitten ble overført via luften, og for å komme stanken til livs ble byens kloakksystem skylt igjennom. Det bakteriefylte slammet havnet i Themsen – samme sted som det ble pumpet drikkevann opp til byens innbyggere.

© London Metropolitan Archives/Bridgeman Images

Det var først og fremst advokaten Edwin Chadwick, en iherdig forkjemper for sosiale reformer, som gikk inn for at teorien skulle vinne frem. Edwin Chadwick skrev i et innlegg i The Times at «all lukt er smitte».

Chadwick var med på å bane vei for en lov som i 1848 påbød alle husholdninger å koble seg til kloakksystemet. Men det skulle vise seg å gjøre vondt verre, for på den måten rant enda mer avløpsvann ut i Themsen. Og resultatet lot ikke vente på seg. På slutten av 1848 brøt den andre koleraepidemien ut.

Chadwick, som nå var blitt formann for en av de mange kloakkommisjonene som ble nedsatt i de årene, tok enda en fatal beslutning. Igjen var det teorien om at smitten fantes i luften som lå til grunn.

For å komme stanken til livs ga han ordre om at hele kloakksystemet skulle skylles gjennom. Det som måtte være av gammelt slam ble nå spylt ut i Themsen, som dermed fik et enda høyere konsentrat av den dødsfarlige bakteriecocktailen.

Mot slutten av 1849 var 14 000 londonere døde av kolera, og i 1853 slo koleraen til igjen. Denne gangen krevde den over 10 000 menneskeliv.

Doktor Snow fant smittekilden

I mellomtiden hadde John Snow gjennomført et omfattende detektivarbeid. I beste Sherlock Holmes-stil hadde han travet de tåkete bakgatene i fattigkvarterene i jakten på kolerasmitten.

Han besøkte boenheter som var mer staller enn boliger, men der store familier bodde stuet sammen i ett enkelt rom. Han noterte hvor koleraen hadde herjet, og hvem den hadde spart.

Han noterte også hvor beboerne fikk vannet fra, og påviste at de som ble syke fikk vannet fra forurensede kilder.

John Snow lokaliserte kolerautbruddets episenter – en vannpumpe ved Broad Street. Men han snakket for døve ører.

© Wikimedia Commons

Dødbringende dråper kom med drikkevannet

Legen John Snow trodde ikke på at kolera ble overført med luften, en teori som ellers hadde flest tilhengere i hans samtid.

Snow hadde mistanke om at sykdommen ble overført med drikkevannet. Men selv om han faktisk førte bevis for påstanden sin, gikk det sju år etter hans død før det ble anerkjent at det var en vannpumpe og ikke luften som var opphavet til smitten.

Når kolerabakterier kommer ned i tarmen med drikkevannet kan de formere seg og danne giftstoffer. På få dager rammes den smittede av voldsom diaré og mister flere liter væske i døgnet.

Uten behandling kan væsketapet være dødelig allerede et døgn etter sykdommens utbrudd.

Faktisk lyktes det Snow å dokumentere teorien, men han greide likevel ikke trenge gjennom til myndighetene. I 1853 – samme år som den tredje epidemien rammet byen – ble teorien hans offisielt avvist, på tross av at det lå grundig vitenskapelig arbeid bak.

En annen mann som var opptatt av de sanitære forholdene og som støttet teorien om den smittsomme lukten var ingeniøren Joseph Bazalgette – mannen som endte med å bli Londons redningsmann.

Paradoksalt nok var det på bakgrunn av en feilaktig teori om smitte at han gikk i gang med den enorme ingeniøroppgaven som skulle redde byen fra kolera.

Ingeniøren reddet byen

I flere år kunne Londons innbyggere se Joseph Bazalgette seile rundt på Themsen eller vandre omkring ute i landskapet rundt London med måleinstrumenter og notisblokk.

Han hadde en plan. Ved hjelp av tyngdekraften og tidevannet ville han hjelpe London med å bli kvitt «The great stink».

Ingeniøren Joseph Bazalgette fikk i oppgave å renovere Londons kloakksystem.

© National Portrait Gallery London

Under byen skulle det anlegges et helt nytt kloakksystem. Det skulle bygges i tre etasjer og ha tre store hovedrør på nordsiden av Themsen og to på sørsiden for å fange opp den enorme mengden stinkende væske fra det eksisterende kloakknettet.

Hovedledningene skulle deretter lede kloakkvannet ut i elven på riktig sted og til riktig tid slik at tidevannet kunne føre det helt ut i Den engelske kanal.

London blir én stor byggeplass

Joseph Bazalgette var en anerkjent ingeniør, og planen hans var det eneste seriøse forslaget til løsning. Likevel avviste politikerne løsningen hans. Sju år og fem reviderte planer senere fikk han endelig lov til å iverksette planen.

Det endret også byen for alltid. Utover kloakkene og pumpestasjonene fikk han også anlagt store veier, parker og broer.

Han demmet opp et område av Themsen som tilsvarer 31 fotballbaner, der han anla de enorme kaianleggene Chelsea, Victoria og Albert Embankments med veier, fortau og parker, og under sementen: kloakkrør, undergrunnsbaner og tunneler der det gikk ledninger og gass- og vannrør.

Kloakknettet krevde mange tusen tonn sement, som ble blandet i såkalte sementmøller. Den grundige Bazalgette innførte som den første en kvalitetskontroll av sementen.

© Otto Herschan Collection/Getty Images

For Bazalgette var det avgjørende at kloakkanlegget skulle være holdbart langt ut over hans egen levetid. Derfor valgte han en ny sementtype som skulle ha spesielt god holdbarhet – portlandsement.

Men den fine og dyre sementen har en alvorlig brist. Hvis ikke blandingsforholdet er nøyaktig etter oppskriften er ikke sementen den mest holdbare, men tvert imot den mest porøse som fins.

Men også det problemet løste Bazalgette. For hver blanding ble det gjennomført en test av sementen slik at ikke en centimeter av de over 600 km med kloakkledninger skulle smuldre opp.

I 1868 fikk London et vidt forgreinet nettverk av nye kloakkledninger.

© London Metropolitan Archives/Bridgeman Images

London fikk 850 km med kloakktunneler

Byggingen av Londons kloakkanlegg var et enormt prosjekt. Arbeiderne anla 130 km med tre meter høye underjordiske kloakktunneler som skulle ta imot avløpsvann fra 724 km nyoppførte hovedkloakkledninger (se oversiktskart).

Det nyoppførte anlegget tok i mot kloakk fra et nett av eksisterende kloakksystemer. Kloakknettet ble anlagt i tre avsatser for å sikre det rette fallet. Bare den nordlige kloakkledningen, som lå høyest i landskapet, krevde 40 millioner murstein.

Samtidig ble et område med et areal som tilsvarte over 30 fotballbaner demmet opp av Themsen for å gi plass til de tre kaianleggene Victoria, Albert og Chelsea Embankment.

Innbyggerne kan trekke pusten igjen

Da arbeidet med kloakken tar fatt i 1859 er Londons innbyggere begeistret. Endelig skjer det noe. Byen blir omgjort til en gigantisk anleggsplass. Små brakkebyer skyter opp der de store hovedkloakkrørene skal i jorden.

Ideen er at hovedledningene skal utnytte fallet i landskapet og dermed dra nytte av tyngdekraften til å få fart på avløpsvannet. Men Londons sentrum ligger svært lavt i terrenget. Derfor må alt samles opp på pumpestasjoner for så å pumpes opp igjen og oppbevares til tidevannet kommer og kan føre det ut i kanalen.

Det tar seks år før den første pumpestasjonen kan innvies. Underveis blir Joseph Bazalgettes prosjekt rammet av ulykker. Selv om han har færre enn ti uhell til sammen i hele perioden, blir han utsatt for hard kritikk da seks arbeidere blir levende begravd under et jordskred.

Gleden og lettelsen er imidlertid stor da prinsen av Wales i 1865 kan starte de enorme pumpene på Crossness pumpestasjon.

I 1868 starter prinsen av Wales de store pumpene på Crossness pumpestasjon.

© The Illustrated London News

Men gleden er kortvarig. Tre måneder senere bryter koleraen ut igjen. London er rystet. Lukten er borte og likevel er koleraepidemien i full blomst igjen.

Denne gangen er smitten til alt hell begrenset til et område der kloakkrørene ikke er tilsluttet de nye hovedledningene. Det beviser endelig at legen John Snow hadde rett – smitten kan spores til en enkelt vannpumpe.

Det går opp for Joseph Bazalgette og mange andre at de har tatt feil, men John Snow når ikke å høste anerkjennelse for teorien sin. På det tidspunktet har han vært død i sju år.

Deler av Themsen ble demmet opp for å anlegge Victoria-kaianlegget. I fundamentet ble det lagt el-, vann- og gassrør (1), kloakk (2) samt en undergrunnsbane (3) som i dag er del av London Underground (byens metrosystem).

© Wellcome Library, London

Den siste pumpestasjonen, Abbey Mills, blir innviet i 1868, og nå er både lukt og smitte borte fra byen. I 1892 blir den tyske byen Hamburg rammet av kolera. Londons befolkning venter i spenning på om de slipper unna denne gangen.

Det gjør de. Takket være Joseph Bazalgettes ingeniørbedrift blir London aldri mer hjemsøkt av «dødens engel».

LES MER OM «THE GREAT STINK»

  • Stephen Halliday, The Great Stink of London – Sir Joseph Bazalgette and the Cleansing of the Victorian Capital, The History Press Ltd, 2001
  • Deborah Cadbury, Seven Wonders of the Industrial World, HarperCollins Publishers, 2004