Da Wright-brødrene i 1903 skrev seg inn i historiebøkene som de første til å foreta en motordreven flygning, foregikk den epokegjørende bragden i en dobbeltdekker – et fly med to par vinger plassert over hverandre.
Dette designet var det foretrukne blant flyprodusenter frem til slutten av 1930-årene, da flere fly begynte å lette med bare ett vingepar.
Luftpionerer eksperimenterte med fly
Allerede samtidig med Wright-brødrene eksperimenterte andre luftpionerer med fly med ett vingepar, men datidens motorer var for svake og propellene for dårlige til å holde flyene stabilt i luften.
De to vingeparene på dobbeltdekkerne ga derimot et større vingeareal, som sikret bedre oppdrift og større manøvreringsdyktighet.
I perioden mellom de to verdenskrigene ble flyproduksjonen imidlertid utviklet så mye – både teknisk og mekanisk – at produsentene kunne lage kraftigere motorer og sterkere vinger.
Resultatet ble mer aerodynamiske fly med bare ett vingepar, som kunne fly langt raskere enn de gammeldagse dobbeltdekkerne kunne.
Hastighet vs. oppdrift
Endekker
- Mindre luftmotstand
- Høyere hastighet
- Bedre utsyn fra cockpit
Derfor vant ett vingepar: Da flyprodusentene først fikk utviklet tilstrekkelig kraftige motorer i årene frem mot 2. verdenskrig, var veien banet for endekkerens triumf. Flytypen var langt mer aerodynamisk, og derfor raskere enn dobbeltdekkeren.
Dobbeltdekker
- Behov for mer avstivning
- Mer luftmotstand
- Vingene begrenset utsyn
Derfor tapte to vingepar: Dobbeltdekkeren var mer manøvreringsdyktig, men hadde – på grunn av alle avstiverne og kablene – problemer med å nå høye hastigheter i luften.
