Manøvreringsdyktigheten gjorde dobbeltdekkeren til den foretrukne flytypen under første verdenskrig.
Da Wright-brødrene i 1903 skrev seg inn i historiebøkene som de første til å foreta en motordreven flygning, foregikk den epokegjørende bragden i en dobbeltdekker – et fly med to par vinger plassert over hverandre.
Dette designet var det foretrukne blant flyprodusenter frem til slutten av 1930-årene, da flere fly begynte å lette med bare ett vingepar.
Luftpionerer eksperimenterte med fly
Allerede samtidig med Wright-brødrene eksperimenterte andre luftpionerer med fly med ett vingepar, men datidens motorer var for svake og propellene for dårlige til å holde flyene stabilt i luften.
De to vingeparene på dobbeltdekkerne ga derimot et større vingeareal, som sikret bedre oppdrift og større manøvreringsdyktighet.
I perioden mellom de to verdenskrigene ble flyproduksjonen imidlertid utviklet så mye – både teknisk og mekanisk – at produsentene kunne lage kraftigere motorer og sterkere vinger.
Resultatet ble mer aerodynamiske fly med bare ett vingepar, som kunne fly langt raskere enn de gammeldagse dobbeltdekkerne kunne.
