I 1891 oppfant det amerikanske firmaet Sittman & Pitt forløperen til spillemaskinen: En maskin som var forsynt med fem spoler med bilder av spillkort og var basert på poker.
Den ble mektig populær på barer i New York og fungerte på den måten at en spiller som f.eks. fikk et par konger fikk en gratis øl mens en royal flush ga en eske sigarer.
Men de mange ulike premiene betydde at maskinen ikke kunne utbetale gevinsten selv, og det gjorde den besværlig for bareiere å administrere.
Problemet ble løst av tysk-amerikaneren Charles Fey. Han bygget den første maskinen som selv kunne spytte ut gevinster i form av mynter.
Det nøyaktige årstallet for oppfinnelsen er omdiskutert, men i 1896 var etterspørselen så stor at Fey kunne åpne en fabrikk. Han kalte spilleautomaten sin “Liberty Bell” etter Philadelphias berømte klokke av samme navn.
På folkemunne kom maskinene til å hete “enarmede banditter” (one-armed bandits).
Spilleren satte den i gang ved å trekke i et håndtak på maskinens side, og folk kunne ofre formuer i småpenger uten å vinne gevinsten på 50 cent.
Fey tjente stort på maskinene
Feys hjemstat California forbød spilleautomater, men han hadde ingen problemer med å få avsetning på sine “Liberty Bells” i andre deler av USA.
Og han tjente på hver eneste én av dem, for i stedet for å selge maskinene leide han dem ut mot 50 pst. av fortjenesten.
Han rakk å fremstille 30.000 maskiner før mer avanserte automater erobret markedet.