Jordens raskeste mann risikerte livet i over 1000 km/t
På fem sekunder akselererte legen John Stapp fra 0 til 1017 km/t i en rakettslede. Formålet var å teste om jagerflygere kunne slynges ut av jetfly med katapult.
John Stapp foretok eksperimentet i rakettsleden Sonic Wind No. 1. Den kunne i teorien komme opp i 1200 km/t og utsette ham for et trykk tilsvarende 150 ganger hans egen kroppsvekt. Under akselerasjonen ble han imidlertid «bare» 40 ganger tyngre.
John Stapps stemme i kontrollrommet var klar og rolig. «Tre... to... en...». Han telte ned til turen som snart skulle gjøre ham verdenskjent.
Denne desemberdagen i 1954 var den 44 år gamle legen fra det amerikanske flyvåpenet spent fast til en rakett-slede midt i ørkenen i New Mexico.
Om få sekunder kom de ni rakettene som var montert bakpå sleden til å sende ham ut langs én kilometer med jernbaneskinner. Og det så fort at det nærmet seg lydens hastighet.
Verken John Stapp eller kollegene på forsøksstasjonen hadde noen anelse om hva raketturen ville gjøre med kroppen hans.
Den eneste sikkerheten han hadde mot trykket fra akselerasjonen, var en beskyttelsesdrakt fra flyvåpenet og en hjelm med visir.
«Jeg har hatt et godt liv», tenkte John Stapp like før han sa «null».
Så våknet rakettene til live, spydde ut ni meter lange flammer og fikk sleden opp i fart.
Fem sekunder senere var rakettsleden oppe i en hastighet på 1017 km/t. Farten gjorde at Stapp fikk et trykk på nesten to tonn mot seg.
Han besvimte.
Et øyeblikk senere pløyde sleden inn i et basseng fylt med vann. Spruten sto til alle kanter, mens de innebygde vannbremsene fikk sleden til å stoppe brått opp.
Se John Stapp bli skutt gjennom ørkenen av raketten
Med livet som innsats
John Stapp hadde forberedt seg så godt han kunne. Det var langt ifra første gang han brukte seg selv som forsøkskanin i ekstreme prøvekjøringer.
28 ganger hadde han sittet fastspent på en rakettslede.
Resultatet av turene hadde blant annet vært brukne ribbein, blødninger i øynene og et knust halebein – men også banebrytende forskningsresultater.
Det som ved første øyekast kunne virke som et vanvittig prosjekt, hadde nemlig et vitenskapelig formål: John Stapp ville finne ut om flygere i akutt livsfare kunne overleve å bli katapultert ut av et såkalt overlydsfly – fly som går fortere enn lyden.
Det hemmelige prosjektet var svært viktig for flyvåpenet, og John Stapp var villig til å leve med risikoen for fatale ulykker.
Eksperimentet kunne blant annet gjøre ham blind, og det var ikke sikkert at han ville overleve trykket fra g-kreftene. Men han visste at resultatene kunne redde menneskeliv.
Turen på rakettsleden var over på 6,4 sekunder. Oppbremsingen tilsvarte en bil som kjører inn i en mur i nesten 200 km/t.
Trykket Stapp ble utsatt for var 40 ganger større enn tyngdekraften, og rakettsleden bevegde seg raskere enn et prosjektil avfyrt fra en kaliber .45 pistol.
Så snart sleden sto helt stille, styrtet Stapps kolleger til. Han ble hjulpet opp på en båre og kjørt av gårde i en ventende ambulanse.
Sleden hadde stanset så brått at det hadde sprengt blodkarene i Stapps øyne. Øyeeplene bulte ut av øyehulene. Og John Stapp så ingenting.
«Øynene mine rykket i festene med en brennende smerte, som å trekke en tann uten bedøvelse», fortalte han senere.
Samtidig hadde små sandkorn trengt gjennom beskyttelsesdrakten på grunn av den høye farten og gjort kroppen hans til et blemmefylt smertehelvete.
Heldigvis fikk John Stapp deler av synet tilbake allerede på sykehuset. Dagen etter så han normalt igjen.
Amerikanske medier var raskt ute med å erklære Stapp for «jordens raskeste mann». Da han ble spurt hvordan det føltes å bevege seg med lydens hastighet, svarte han: «Som å bli angrepet bakfra av et hurtigtog».
John Stapp like før han blir skutt av gårde i rakettsleden i mer enn 1000 km/t.
Volvo lot seg inspirere av Stapp
Med det vellykkede forsøket beviste John Stapp at mennesker kan overleve kreftene fra en rask akselerasjon og en voldsom oppbremsing.
Jagerflygere kunne med andre ord overleve å bli skutt ut i et katapultsete fra et overlydsfly.
Eksperimentet viste også at både seler og beskyttelsesdrakter måtte gjøres mer motstandsdyktige.
De neste årene forbedret flyvåpenet derfor sikkerheten og fluktmekanismene for flygerne.
Det var ikke bare i luften John Stapps forskning fikk betydning. Også sikkerheten i trafikken ble forbedret.
John Stapp mente nemlig at sikkerhetsselene var grunnen til at han ikke hadde fått alvorlige skader. Derfor inviterte han eksperter fra bilbransjen til å se de banebrytende testresultatene.
John Stapps argumenter for sikkerhetsseler i personbiler ble hørt. To år senere ble Volvo den første bilprodusenten som installerte seler i bilene.
Og ti år senere – i 1966 – skrev USAs president Lyndon B. Johnson under på en lov som slo fast at alle nye biler skulle ha den nye sikkerhetsanordningen.
Prøvekjøring gikk galt
Etter fartsrekorden i ørkenen i New Mexico ville Stapp gjennomføre et nytt eksperiment med rakettsleden, der han ifølge planen skulle dure av gårde i 1600 km/t.
Men da en ubemannet slede sporet av under en prøvetur og ble delvis ødelagt, nedla Stapps overordnede forbud mot å gjennomføre flere eksperimenter av samme slag.
Da John Stapp senere skulle svare på hvorfor han gang på gang hadde utsatt seg selv for fare, sa han:
«Jeg har en sterk formidlingstrang. Når jeg blir bedt om å gjøre noe, så gjør jeg det. Jeg tok sjanser for å få frem kunnskap som alltid vil komme til nytte. Slike sjanser er verdt risikoen».