Borgere og bønder strømmer til fesjå i Winnipeg i Canada, som arrangeres hvert år på begynnelsen av 1900-tallet.
Herrer i dress og fruer med hatt flokker seg på utstillingsplassen for å beundre alt fra hester og høner til smijernsploger og quiltede tepper – produkter som bøndene og håndverkerne i delstaten Manitoba stiller ut.
Spesielt fine eksemplarer blir premiert med medaljer og pengepremier.
Men under fesjået i 1911 er alt forandret. Vrinskende hester og flotte avls-okser er ikke lenger det største trekkplasteret.
I stedet snakker alle om enorme, røyksprutende maskiner som trekker plogen gjennom den harde præriejorda i en infernalsk støy.
Synet av traktorene imponerer to reportere ved navn L.W. Ellis og Edward A. Rumely.
“Se for dere synet av rundt et dusin maskinmonstre som trekker gigantiske ploger etter seg.
Skyer av røyk og hvesende damp, skinnende buer av stål som skjærer seg gjennom præriegressets vidstrakte hav.
Alt dette gir et inntrykk av pløyekonkurransen i Winnipeg,” skriver de to journalistene.
Traktorene ikke bare ser imponerende ut. De er også på god vei til å endre landbruket, og livet på landet blir aldri det samme igjen.
De første famlende forsøkene
Allerede i 1769 rumlet forløperen til traktoren ut på de franske landeveiene.
Den hadde ved første øyekast ikke mye til felles med våre moderne landbruksmaskiner, men hadde likevel noen av de samme grunnprinsippene:
En motor i stedet for trekkdyr som drev hjulene.
Det klumpete kjøretøyet med en stor dampkjele foran ble kjørt av Nicolas-Joseph Cugnot.
Han var ingeniør i den franske hæren og hadde bygd vognen for å trekke kanoner.
Cugnot ga sin oppfinnelse navnet fardier à vapeur – dampvognen – og kjørte mange prøveturer fra Paris’ arsenal til byens forsteder.
“Goughs maskin er omtrent like mobil som en landsbykirke.” Hånlig bonde om en tidlig traktor.
Men ingeniørens overordnede var ikke imponert. Toppfarten var bare 4 km/t – mindre enn gjennomsnittsfarten på en hestetrukket vogn.
Den klumpete maskinen var vanskelig å styre, og kjelen kunne ikke holde trykket mer enn et kvarter om gangen.
Så måtte prosessen med å fyre opp i kjelen og bygge opp damptrykk begynne forfra – problemer som også de neste 60-70 årene skulle plage ingeniørene i dampmaskinens barndom.
Frankrikes konge, Ludvig 15, belønnet Cugnot med en pensjon på 600 livres for hans helhjertede forsøk.
Kongen visste at uten oppfinnere som Cugnot ville man aldri finne en avløser for hester og okser.
Samme år som Cugnot prøvekjørte sin dampvogn, tok den engelske oppfinneren James Watt patent på en dampmaskin som kunne drive pumper og industrimaskiner.
En kjørende dampmaskin ville Watt imidlertid ikke røre med en ildtang, da han fryktet at det høye damptrykket som måtte til for å få maskinen til å bevege seg ville få kjelen til å eksplodere.
Watts frykt var så stor at han i leiekontrakten til eiendommen sin Heathfield Hall forbød leietakerne å eie eller få besøk av kjøretøy som ikke var hestedrevne.
“Intet dampdrevet kjøretøy må under noen omstendighet nærme seg huset,” sto det skrevet i kontrakten.
Watts skepsis hindret imidlertid ikke andre i å prøve å bygge en selvkjørende dampmaskin.
Nathan Gough, en bomullsspinner fra Ardwick utenfor Manchester, konstruerte et såkalt lokomotiv i 1821. Det kunne pumpe vann, sage ved og drive en liten kvernstein eller en treskemaskin.
Akkurat som Cugnot hadde Gough problemer med å opparbeide nok damptrykk.
Det tok over en time, og når maskinen nådde fram til jordene var all dampen oppbrukt.
Først etter enda en times fyring i kjelene kunne lokomotivet levere nok kraft til å drive forskjellige jordbruksredskaper.
I avmakt lot Gough et spann hester trekke oppfinnelsen ut til jordene – en ganske vanskelig oppgave siden maskinen var både tung og vanskelig å manøvrere.
“Goughs maskin er omtrent like mobil som en landsbykirke,” kommenterte en bonde hånlig.
På 1800-tallet ble titusenvis av irer satt på gaten fordi de ikke klarte å betale husleie.
Hungersnød førte til den banebrytende ideen
En ung oppfinner fant inspirasjonen til traktoren midt under den verste tragedien på de britiske øyer.
Ingeniøren John Fowler arbeidet for en lokomotivprodusent da han besøkte Irland i 1849.
Her ble den 23 år gamle briten vitne til sjokkerende fattigdom og sult. Irenes potethøst hadde slått feil på grunn av sopp for fjerde år på rad, og en million mennesker hadde sultet ihjel.
Den sjokkerende opplevelsen fikk Fowler til å kaste seg over arbeidet med å finne opp en landbruksmaskin som kunne effektivisere landbruket og dermed sørge for mer mat.
Resultatet ble prototypen på den såkalte dampdrevne plogen, som Fowler tok patent på i 1852.
De neste årene forbedret Fowler oppfinnelsen, og i tillegg til ploger laget han også bedre redskaper til å høste og så med.
Forretningen gikk godt, men Fowler skulle aldri få nyte fruktene av arbeidet sitt. Midt i karrieren ble ingeniøren så utmattet at han måtte trekke seg tilbake til eiendommen i Yorkshire for å hvile.
Under en jakttur falt han av hesten og brakk armen.
Såret ble infisert, og kort tid etter døde Fowler av stivkrampe. Han ble bare 38 år gammel.
Bønder gjorde opprør
Gough var bare én av 1800-tallets mange oppfinnere som prøvde å lage fremtidens maskiner i smier og verksteder ved hjelp av dampkjeler, kobberrør og tannhjul.
Innsatsen endte som oftest i fiasko eller med en maskin som var så dyr at bare velstående godseiere hadde råd til den.
Godseierne så imidlertid straks en mulig besparelse, hvis maskinen kunne gjøre noen av 1800-tallets mange gårdsarbeidere overflødige.
En maskin skulle jo verken ha lønn, kost eller losji. Dampmaskinenes inntog ble derfor, ikke overraskende, møtt med skepsis fra arbeidere som sto i fare for å miste levebrødet sitt.
Da opprørerne begynte å sette fyr på bygninger og lemleste kuer, ga godseierne etter.
Sommeren 1830 brøt misnøyen ut i full fyr.
Flere steder sør i England satte opprørske gårdsarbeidere fyr på halmstakker. På sensommeren trengte sinte gårdsarbeidere inn i maskinhuset på flere gods og smadret dampmaskinene.
Opprøret spredte seg i løpet av høsten, og i slutten av oktober kunne godseierne konstatere at bøllene hadde ødelagt over 100 maskiner.
I slutten av november hadde skadeverket gått så langt at myndighetene innkalte mer politi, og godseierne bevæpnet seg.
Lady Charlotte Bertie fra Lincolnshire øst i England skrev i dagboken om bander på over 400 menn som streifet omkring og ødela maskineri og tente på halmstakker.
Da opprørerne begynte å sette fyr på bygninger og lemleste kuer, ga godseierne etter. Flere steder frasa de seg retten til å bruke dampdrevne maskiner.
I Berkshire kunngjorde fredsdommere at godseierne lovet gårdsarbeiderne å “øke lønningene til et tilfredsstillende nivå og at treskemaskiner ikke lenger skal brukes”.
Godseierne hadde imidlertid ført gårdsarbeiderne bak lyset.
Så fort roen hadde senket seg, slepte de 2000 av sine arbeidere for retten. 19 ble hengt, 644 ble fengslet mens 481 endte i straffe-kolonien Australia.
Arbeidet med å utvikle motordrevne landbruksmaskiner fortsatte deretter med uforminsket styrke.
Veilokomotivet ble ingen suksess
I 1849 presenterte Ransome-fabrikken the farmer’s engine, et såkalt vei-lokomotiv som kunne kjøre nesten 20 km/t på fast underlag.
Maskinen kunne klare nesten alle former for jordarbeid. Når den nådde fram til jordet, klosset bonden den opp og brukte svinghjulet til å drive en treskemaskin og andre redskaper.
“Vi er sikre på at den vil bli et veldig effektivt hjelpemiddel på alle større gårder,” skrev The Practical Mechanic’s Journal.
The farmer’s engine vant mange priser på landbruksmesser og fesjå, men interessen for å kjøpe var beskjeden.
“Ploger som ikke blir trukket av hester, men av traktorer vender hele 22 furer av gangen.” Knut Hamsun etter sitt USA-besøk i 1887.
Det var mange jernbaneulykker på midten av 1800-tallet, og mange fryktet hva som kunne skje hvis veilokomotivet løp løpsk.
Bøndene var dessuten redd for at støyen fra det buldrende ildmonsteret skulle skremme dyrene og at gnister fra skorsteinen skulle sette fyr på jordene.
Uansett hvor imponerende det nye maskineriet så ut, foretrakk de fleste å holde seg til den trekkraften de kjente og var trygge på: hesten.
Gjennombruddet for de dampdrevne landbruksmaskinene kom derfor først da den unge britiske ingeniøren John Fowler i 1850 drenerte et jorde med et redskap han kalte ”muldvarpplogen”.
Den besto av en treramme med fire små hjul og en plog som stakk ca. 60 cm ned i jorda.
Muldvarpplogen ble trukket av en kabel som et spann hester langsomt trakk til seg.
Redskapet pløyde en renne slik at vannet kunne renne bort fra jordet før avlingen råtnet.
Under arbeidet med muldvarpplogen fikk Fowler den idé at hans oppfinnelse med få endringer kunne bli til en dampdrevet plog som ville lette bøndenes mest arbeidskrevende oppgave: Pløying av tung moldjord.
Fire år senere presenterte Fowler sin første traktorplog. Oppfinnelsen var egentlig to ploger som var festet overfor hverandre slik at bonden kunne sitte på den ene plogen og tynge den ned mens han ble trukket over jordet.
Når han nådde enden av jordet, satte han seg over på den andre og ble trukket tilbake.
Dobbeltplogen krevde to mann – den andre skulle signalisere med et flagg til mennene ved dampmaskinene som trakk kabelen.
Signalet fortalte at de skulle begynne å trekke kabelen til seg.
Fowlers dobbeltplog krevde to vei-lokomotiver med minst én mann ved hver kjele.
Det ene lokomotivet trakk plogen over jordet, det andre trakk den tilbake igjen. Bonden kunne bruke rattet på plogen til å styre.
Fowlers dobbeltplog fra 1854 blir den dag i dag brukt av entusiaster som stiller opp ved de skotske mesterskapene i presisjonspløying. /holsteincowboy
Dampdreven plog imponerte
Til tross for alle anstrengelsene var Fowlers oppfinnelse et stort framskritt.
Mens en bonde med hest kunne pløye seks mål (ca. en fotballbane) i løpet av en 10 timer lang arbeidsdag, skar Fowlers plog seg gjennom et dobbelt så stort areal med sine seks skjær.
En forbedret versjon gjorde det til og med mulig å pløye hele 30 mål (fem fotballbaner) på en dag.
Nyheten om den fantastiske maskinen spredte seg, og et rykte skulle ha det til at godseieren E. Rack hadde solgt alle sine 56 okser for å investere i én eneste Fowler-dobbeltplog med tilhørende veilokomotiv.
Snart meldte flere kjøpere seg.
De færreste delte likevel Mr. Racks tiltro eller hadde råd til å skaffe seg en dobbeltplog. På Fowlers tid tjente bønder omkring 200 pund i året, og en dampmaskin kostet mellom 1500 og 2500 pund.
Med plog var prisen hele 4000 pund. I tillegg motarbeidet jernbaneselskapene bevisst veilokomotivene i frykt for konkurranse.
De sørget f.eks. for at traktorens forfar ble pålagt skyhøye veiavgifter. I 1865 sto de dessuten bak den såkalte Red Flag Act – en britisk lov som forbød dampmaskiner å kjøre mer enn 6,5 km i timen på offentlig vei.
I tillegg måtte en mann gå foran maskinen og vifte med et rødt flagg for å advare fotgjengerne om det farlige kjøretøyet som nærmet seg.
Loven la en demper på utviklingen av traktorer i Storbritannia i flere tiår. I stedet ble USA foregangslandet innen utvikling av kjøretøy til landbruket – selv om de amerikanske oppfinnerne også hadde sitt å stri med.
I USA var frykten for dampmaskiner så stor at mange forsikringsselskaper truet med å kaste ut kundene hvis bonden brukte dampdrevne hjelpemidler.
I 1869 kom det første gjennombruddet – pussig nok nettopp takket være jernbanen. Det året ble USAs transkontinentale jernbane ferdig, noe som ga lett tilgang til fruktbar prærie i det ville vesten.
Pengesterke investorer kjøpte opp jord i nasjonens indre og anla såkalte bonanza-farmer – enorme gårder som ble drevet som fabrikker. Blant oppkjøperne var spekulanten Oliver Dalrymple fra Pennsylvania.
Hans landområde på 298 km² lå i Red River Valley i Nord-Dakota, der forholdene var perfekt for korndyrking. Her dyrket han hvert år hele 16.000 tonn hvete ved hjelp av dampdrevne traktorer og 1500 ansatte.
Reportere fra hele verden lot seg imponere over landbruk i den målestokken, også den unge forfatteren Knut Hamsun, som arbeidet på Dalrymples farm i 1887.
“Alt foregår i stor målestokk. For å dyrke de enorme viddene er det bruk for en hærskare av menn og enorme amerikanske maskiner.
Ploger som ikke blir trukket av hester, men av traktorer, vender hele 22 furer av gangen.
Gjennom hele høsten brøler og hviner de dampdrevne treskemaskinene dagen lang,” fortalte Hamsun i Verdens Gang.
Kraftkar løste alle oppgaver
Verdens første masseproduserte traktor, Fordson F, rullet ut av Henry Fords fabrikker i 1917.
Det lille og robuste kjøretøyet lignet på ingen måte fortidens lokomotivlignende traktorer, og den ble solgt i 763.000 eksemplarer.
Avløseren, Fordson N, tok over i 1929 og solgte enda bedre.
Tannhjul
overførte kraften fra motoren til traktorens store bakhjul. Fordson hadde tre gir og kunne kjøre i enten 3,5 km/t, 7 km/t eller 10 km/t over jordene.
Fordson F
kunne kobles fra Fords første traktor hadde som så mange av datidens kjøretøyer massive jernhjul. Traktoren kunne kobles fra på midten ved å klosse opp bakpartiet.
Drivstoff
var sjelden et problem, for Fordson kunne kjøre på bensin, diesel og etanol (alkohol). Motorstarteren brukte alltid bensin, men etter 5 min. var motoren varm og bonden kunne slå over på det drivstoffet han hadde fylt på hovedtanken.
Fordson Fs firesylindrede motorer hadde 20 hestekrefter. Fordson N hadde seks hk mer.
Pløyekonkurranser ga kunder
Bonanza-farmene drev utviklingen av traktorer framover på 1880-tallet, og produsenter som Massey, Case og John Deere gikk fra å være små verksteder til å drive virksomheter med fabrikkanlegg, ordrebøker og et korps av selgere.
Myndighetene tok lett på patentlovgivningen, så produsentene stjal gladelig fra hverandre.
For å overbevise kundene tok selgerne i bruk fantasifulle metoder.
Et kjent triks var å kjøre traktoren opp på en gigantisk vippe og la den balansere på midten – for å bevise hvor lett den var å styre.
De mest overbevisende demonstrasjonene var imidlertid pløyekonkurransene, som fant sted over hele USA og Canada rundt år 1900.
Her samlet folk seg på utstillinger som det årlige fesjået i Winnipeg for å se hvilken traktor som kunne pløye et areal med snorrette spor på kortest tid.
Dampdrevne traktorer fortsatte å dominere både konkurransene og salget utover på 1800-tallet, men arvtakerne hadde så smått begynt å røre på seg.
En ekte sovjetisk traktor-musikal hadde rikelige mengder trekkspillmusikk.
Stalins musikaler hyllet traktoren og bondelivet
Sovjetiske propagandafilmer viste et idyllisk bilde av livet på landet, der traktorer gjorde livet i kollektivene lekende lett.
Landbruket i Sovjetunionen var så ineffektivt på 1920-tallet at det var vanskelig å brødfø folket selv om de hadde rikelig med god jord.
Stalin øynet en løsning: Tvangskollektiviseringen skulle få hjelp av traktorer.
I 1930 importerte Sovjetunionen derfor mer enn 67.000 traktorer fra USA – særlig Fordson N.
Henry Ford, McCormick-Deering og andre amerikanske produsenter hjalp dessuten russerne med å anlegge sine egne fabrikker der de bygde lisens-versjoner av vestlige traktorer.
LIkevel fortsatte Sovjetunionens innbyggere å sulte. 7,5 millioner døde av sult under sultkatastrofen i 1932-33 fordi de nye jordbrukskollektivene ikke klarte å brødfø nasjonen.
Samtidig utryddet Stalin alle storbøndene i Ukraina.
I 1946 rammet hungersnøden Sovjetunionen enda en gang, men Stalin sto fast på kommunismens velsignelser.
“Livet har blitt bedre, livet har blitt gladere,” lød mottoet.
For å bevise dette fikk kommunistpartiet produsert propagandafilmer om livet på landet. De såkalte traktormusikalene handlet om hverdagens helter: Traktorførerne på de store kollektivgårdene.
Musikaler som “Traktorførerne” (1939), “De møttes i Moskva” (1941) og “Kubankosakkene (1949) inneholdt muntre sanger om gleden ved å jobbe for kollektivet.
Damp ble avløst av diesel
I 1883 tok Gottlieb Daimler patent på en lett firetakts bensinmotor.
Oppfinnelsen gjorde det mulig å bygge de første bilene, men inspirerte også landbrukets ingeniører.
I 1892 sendte amerikaneren John Froelich den første bensindrevne traktoren ut på markedet.
Flere produsenter kopierte Froelich og utviklet traktorer som var betydelig mindre og samtidig sterkere enn de dampdrevne konkurrentene.
Forbrenningsmotorene var også lettere å betjene enn dampmaskinene, selv om de ikke var problemfrie.
De bråkte mer enn dampmaskiner, og på kalde morgener var de vanskelige å starte.
Om vinteren lot bøndene ofte bensinmotoren kjøre hele natten. Heldigvis var bensinen latterlig billig.
I Europa kastet flere fabrikanter seg over de nye forbrenningsmotorene.
Nordens første traktor som ikke kjørte på damp ble utviklet av svenske Munktell, som i 1913 sendte en 8,3 tonns traktor ut på markedet. Den ble drevet av en såkalt lavtrykks dieselmotor med forvarming.
Munktell overbeviste kjøpesterke storbønder med at de kunne pløye samme areal på én dag som åtte mann med hvert sitt hestespann.
Med en pris på 25.000 norske kroner var traktoren imidlertid så dyr at hesten fortsatt var den nordiske bondens foretrukne trekkraft en god stund til.
Det måtte et par verdenskriger til før traktorer ble allemannseie blant bønder i den industrialiserte verden.
I USA ble hundretusenvis av arbeidere innkalt til militærtjeneste under 1. verdenskrig, og mangelen på arbeidskraft fikk etterspørselen etter bensintraktorer til å eksplodere.
I 1917 ble det solgt 14.000, året etter kjøpte amerikanerne nesten 60.000 flere. Også Storbritannia hadde desperat behov for små traktorer som kunne erstatte mennene ved fronten.
Henry Ford økte formuen ved å selge tusenvis av Fordson F-traktorer, som på lik linje med T-Forden ble produsert ved effektive samlebånd.
Hester ble til lim og dyrefôr
Så sent som på slutten av 1930-tallet ble det fremdeles brukt rundt 15 millioner hester til å trekke landbruksredskaper i USA.
Det måtte enda en verdenskrig til før antall traktorer i 1945 overgikk antall hester i amerikansk landbruk.
Noen produsenter tilbød bøndene å ta trekkdyrene som betaling for første avdrag hvis de kjøpte en fabrikkny traktor.
Tusenvis av friske hester og muldyr ble destruert i USA på 40- og 50-tallet. Denne masseslaktingen vakte sinne – ikke minst da det kom fram at de døde dyrene ble brukt i lim og dyrefôr.
“Hunder og katter spiser bomulls-farmernes muldyr,” sa en ansatt i Texas med beklagelse.
Over hele verden førte moderniseringen til at menneskene forsvant fra landbruket.
De arbeiderne som før hadde pløyd med hester ble overflødige, for traktoren førte til at selv bønder med mindre gårder kunne klare arbeidet selv.
Storlandbruket på sin side hadde bruk for betydelig færre hjelpende hender. Millioner av arbeidere måtte derfor søke seg inn til fabrikkene i de stadig voksende storbyene.